Stikkord: Kano

Breisjøen ligger rundt 950 meter over havet, og består av fire veldig tettliggende vann; Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. Denne rekken av vann strekker seg rundt 6 kilometer og ligger i Sølndalen. Vannene danner grunnlaget for elva Sølna som renner ut i Folla og deretter i Glomma like ved Alvdal.

Sammenleggbar kano
Det første vi gjorde da vi ankom, var som alltid å montere den sammenleggbare Ally-kanoen. Denne tidlige julidagen var litt kjølig, himmelen var stort sett grå, men med en og annen blå flekk innimellom. Den kalde, sene våren dette året medvirket nok til at løvet enda ikke var kommet helt ut på all skogen. Med ferdigmontert kano var det bare å pakke oppi alt pikkpakk på en slik måte at det ble plass til oss padlere i tillegg. Og de som var med på denne turen, det var en pappa og to unger i barneskolealder.

Opplevelsene som teller
På grunn av sen start ble ikke den første etappen så lang. Det var da heller ikke så viktig. Det er ikke kilometerne som er viktigst når vi er på tur, men tiden og opplevelsene sammen som teller mest og som vi husker best i ettertid. Etter bare ei kort stund gikk vi i land i ei lita vik. Der fant vi en fin teltplass mellom trærne og bestemte oss for å bli der denne første kvelden og natta. Været lettet litt og vi koste oss veldig med utendørs kveldsmat. Jeg fikk troen på at dette var starten på finværet som var meldt. Morgenen etter startet med den trivelige lyden av lett regn mot teltduken. Med noen medbrakte spill og hver sin kortstokk gikk tiden fort, og plutselig la vi merke til at det ikke dryppet på teltet lenger. Været lettet og skydekket sprakk opp og gav fine perioder med sol utover dagen.

Steinsmett
Nede i vannkanten fant ungene en død, liten fisk, ca. 5-6 cm lang. Jeg var ikke i stand til å fortelle dem hvilket slag det var, for jeg hadde aldri før sett en slik. Men vi tok bilde av den for å kunne finne det ut senere. Det viste seg da at dette var en steinsmett. For flere tiår siden, mens det enda ikke var forbudt, var det vanlig å bruke steinsmett som levende agn til fiske etter ørret. Folk fra bygda tok dem med seg og oppbevarte dem i bur uti vannet til de skulle brukes. Trolig er steinsmetten kommet opp til Breisjøen på denne måten. Hvis bestanden er tallrik, kan man ofte se de små fiskene «smette» unna når man flytter på steiner i strandkanten.

Heldigvis et båtdrag!
Mellom Midtsjøen og Sørfjorden er det et lite stryk som ikke er padlebart, ikke ved lav vannføring i alle fall. Men det er et båtdrag der, og noen få stokker til å dra båtene på ligger igjen fra gammelt av. Ellers var underlaget av finkornet sand. Ufarlig å dra kanoen i, men det ble veldig tunge metere forbi stryket og Steimobua som ligger på ryggen mellom de to vannene.

Idyll ved Steimobua
Steimobua er ganske spesiell, ligger på en tange i Breisjøen og er kledd med naturlig grånede trefliser i stedet for bordkledning, og med torvtak. Like ved står et naust. Dette lille tunet, plassert på denne værutsatte tangen, gjør dette til et naturskjønt og trivelig sted. Sannsynligvis var ikke dette den eneste vindfulle dagen her ute mellom de to vannene. Vi prøvde også fisket underveis, både fra kanoen og fra land, men nordavind er sjeldent den beste vindretninga for å få lokke fram biteviljen hos ørreten. Det ble i alle fall ikke noe fisk på noen av oss.

Faktisk fjellrøye!
Før jeg begynte å tilberede dagens middag, slengte jeg uti ungenes fiskestenger rigget med mark og dupp i håp om at de kunne få dra opp fangsten, men fisken lot vente på seg. Etter å ha spist oss mette på fiskekaker, begynte den ene duppen å duppe opp og ned litegrann. Jentungen fikk prøve å dra inn denne fisken til stor glede og full jubel over at hele fiskestangen ristet mens hun sveivet inn fangsten. Jeg ble litt overrasket da fisken viste seg fram, for jeg hadde ikke tenkt over om fantes røye i dette vassdraget. Men røye var det. Vi gjorde den opp med én gang og stekte den i mye smør. Begge ungene smakte på den ferske fangsten. Og faktisk innrømmet begge to at det var godt med stekt fjellrøye. Vi ble værende på denne plassen et par timer til før vi satte oss i kanoen og fortsatte sørover.

Nær Breisjøseter turisthytte
Vi fant oss en fin leirplass langs Stubben, den siste av Breisjøens fire sammenhengende vann. Leirplassen lå i god avstand fra Breisjøseter turisthytte. Ungene hadde det moro med fisking, lek og bålbygging, mens jeg satte opp teltet. Etter en lang dag ute var det godt å krype ned i soveposene mens solen stadig kom lavere. Etter hvert forsvant den rolig ned bak horisonten mellom fjellene i nordvest. Natten ble klar og kald. Det var litt rim på bakken da vi kikket ut av teltet om morgenen, men det forsvant fort da solen klatra over horisonten. Det første vi gjorde var å røkte fiskestengene som hadde ligget ute med mark og dupp gjennom natta. Og, jammen, så hang det på en bitte liten ørret. Guttungen hadde nok aller helst ville fanget seg ei røye, for det har han aldri fått før. Og det ville vært vel fortjent med den innsatsen han framviste i forsøket på å lykkes med det. I mangel på matfisk til frokost, så laget vi oss noen wraps og grillet på bålet i stedet. God mat og godt vær på tur blir alltid en suksess!

Syndre Boren
Det var dags for å bestige bestige Syndre Boren på 1050 meter over havet. Vi tok den strakeste veien mot toppen, så den siste biten ble bratt med litt lett klatring og klyving slik som unger liker det. Like oppunder toppen fant vi ei bittelita hule som måtte utforskes og et gammelt nedblåst fjellvåkreir. Men det var ingen våk å se. Dette burde for øvrig være en god plass for fjellvåken, en stor rovfugl som forflytter seg fra år til år til dit det er mye smågnagere å finne. Vel oppe på toppen var det fint å sette seg på berget å kikke utover panoramaet. Herfra er det utsikt over absolutt hele Breisjøen vi har padlet i, i tillegg til fjellrekken bakenfor.

Bever på 1000 meters høyde!
Medvinden tok oss raskt over Midtsjøen og halve Nordsjøen. På vannets eneste holme la vi merke til at beveren hadde felt noen trær. Jeg ble litt overrasket for jeg hadde ikke regnet med bever her oppe på nesten 1000 meters høyde. Men beveren er en hardfør skapning og kan nok overraske oss på mange vis.

Vinden tok igjen tak i kanoen og førte oss inn i bukta til den samme leirplassen som vi hadde den første natta. Det første vi gjorde var å sette opp en liten gapahuk for å skaffe oss litt ly for vinden. Der kokte vi tomatsuppe med pølser og nykokte vaktelegg som tilbehør. Gode og mette begynte ungene å lage en liten verden med noen lekefigurer de hadde tatt med seg. Etter hvert ble dette en ganske så stor verden med alle slags praktiske og oppfinnsomme fasiliteter til lekefigurene. Det er utrolig hvor godt unger kan leke seg når de først har innsett at teknologien ikke kommer løpende etter dem når de er på slike turer som dette. Mens ungene koste seg med sin egen verden satte jeg opp teltet i den virkelige verden og tok inn alt det nødvendige utstyret.

Gapahauk og tarp mot regnværet
Før avreise sa langtidsvarselet at det i løpet av ettermiddagen skulle komme en del regn. Det hadde allerede begynt å tykne til. Så i tillegg til telt og gapahuk spente jeg også opp en tarp, en lettpresenning, fra teltet og bort til gapahuken. Slik fikk vi litt mer plass til ulike gjøremål uten å måtte kle på oss regntøy for hver minste ting. I det jeg strammet opp det siste hjørnet på tarpen kom regnet. Værvarselet stemte visst hundre prosent, så da var det bare å belage seg på at natten ville bli våt.
I skumringen sent samme kveld roet regnet seg og lyden av mygg ble igjen dominerende. Jeg satt inne i teltet og lurte på om jeg skulle legge meg tidlig. Plutselig hørte jeg et kjempeplask i vannet like nedenfor teltet. Ett slikt plask til så går jeg ut og prøver fiskestanga, tenkte jeg i all stillhet. For jeg ønsket jo ikke å vekke ungene når de omsider hadde sovnet.

Plask var bever
Jeg hørte ikke noe mer der ute, men gikk likevel ut etter 5-10 minutter. Tenkte ikke på å være stillere enn normalt på vei ut, så glidelåsen hørtes godt i det stille været. Det første jeg så da jeg reiste meg opp var et beverhode som gled sakte bort, bare 20 meter uti bukta ved teltet. Det var selvfølgelig den som hadde laget plasket. Med kikkerten fulgte jeg den over til andre siden av vannet, og bortover mot der vi så ei beverhytte tidligere på dagen. På andre siden av vannet møtte den en annen bever som var ute på tur. Til slutt ble begge bevrene for små til å følge med kikkerten i skumringen.

Høyfjellslydene!
Det var fint ute nå, etter regnet. Skydekket lettet gradvis, månen stod lavt mot sør. Mulig det var fullmåne, men det var litt for disig til å se det sikkert. Steinskvettene som bodde like ved teltet varslet, gjøken oppe i lia gol sitt monotone koko og storlommen ute på vannet skrek sitt stemningsfulle rop ut i den stadig mørkere kvelden. Og langt der borte syntes jeg å høre ei ugle som hukra. Det var nå blitt ganske mørkt, men utpå et lite nes var det nok trekk i lufta til å holde myggen unna. Der ble jeg stående og nyte roen mens jeg slengte ulike sluker uti vannet. Ikke et eneste vak var å se, men en liten spreking nappet i det minste litt i sluken min før den raskt falt av igjen. Så ble det visst ikke tidlig kveld likevel.

Beverhytte
Tungt og lavt skydekke møtte oss den neste morgenen. Men det var oppholdsvær og godt å være ute. Allerede under frokosten merket vi at det begynte å letne. Det så ut til å skulle bli en riktig så fin dag på fjellet. Vi begynte å pakke sammen leiren, telt, gapahuk, tarp, kjøkkenutstyr og mat, soveposer og liggeunderlag, fiskeutstyr og redningsvester. Det var mye utstyr som skulle stappes opp i kanoen. Vår kjære nabo, den hekkende steinskvetten, varslet ikke like bekymringsfullt lenger. Det virket nesten som om han var blitt vant til oss. Eller forstod han kanskje at vi straks skulle dra vår vei? Vi fikk øye på enda ei stor beverhytte med hjelp av kikkerten. Vi trasket tilbake til kanoen og padlet oss nærmere den andre hytta. Den var enda større, faktisk, og tydelig i bruk, med ferske reparasjoner og utvendig vedlikehold. Vi prøvde å være stille på vei bort dit, men beboerene fikk vi likevel ikke sett. Bevere er som regel mest aktive morgen og kveld, ikke på lyseste dagen når padlere som oss er ute å ferdes.

Pizza!
Dagens siste padleetappe ble ikke så lang. Og det gikk fort unna siden ungene nå var ekstra ivrige på å hjelpe til med padlinga. Solen stod bare på sitt høyeste enda, men denne kanoturen var straks over. Vi sluttet turen der vi startet og fant igjen bilen. Trolig tok ungene ny rekord i kanodemontering, mens jeg pakket all bagasje inn i bilen. -Skal vi kjøre og kjøpe oss pizza? -JAAAAAAA!