Bli kjent med Aqua-Bound Padleårer

Av Andrew Stern

 

Hva er historien bak Aqua-Bound?

Joe Matuska fikk sin første padleåre og kajakk i 1973 i gave for å ha bestått avgangseksamen. Første forsøk gikk ikke så bra. Han tilbrakte mer tid i vannet enn i kajakken. Han kom slukøret hjem med brukket åre og skadet båt. Men selvbildet var ikke ødelagt. Joe tenkte som så at en fyr som har studert mikrobiologi og bestått eksamen må være i stand til å reparere en brukket åre og en ødelagt båt. Før han visste ordet av det hadde han en ny hobby som ble starten på en lang karriere innen sportspadling. I 1991 stiftet han selskapet Aqua-Bound i Surrey i den kanadiske provinsen Britisk Columbia.

Selskapet produserte padleårer beregnet på røffe elvestryk så vel som for kosepadling i stille farvann. Aqua-Bound ble raskt den ledende produsenten av plastblad padleårer. Joe brukte mye av arbeidstiden på telefonen og økte omsetningen gjennom kundeservice av ypperste kvalitet.

På slutten av 2008 solgte Joe Aqua-Bound Technologies til Branches LLC og selskapet ble flyttet til Osceola i den amerikanske delstaten Wisconsin. Der blir Aqua-Bounds padleårer laget for hånd den dag i dag. Det er viktig for selskapet Branches å ta vare på tradisjonene fra Aqua-Bound med førsteklasses kvalitet og service. Den som skaffer seg en Aqua-Bound padleåre vil oppleve et løft på vannet.

 

Hva skiller Aqua-Bound fra alle de andre produsentene i verden?

Amerikanske produsenter – Selv om vi er verdens største produsent av padleårer for både kajakker og stand-up padlebrett så er vi fremdeles et privateid selskap i det nordvestlige hjørnet av Wisconsin. Her bruker vi mye av tiden på å utvikle design, utvikle og teste nye modeller og perfeksjonere hver og en av våre modeller. Når alt er gjort går vi tilbake til start og ser om det er mulig å gjøre dem enda litt bedre. Lettere kanskje, stivere, smartere, mere slitesterke eller stiligere. For kundene våre er årene blitt som turkamerater både på korte og lange ekspedisjoner.

Opptatt av service – For oss er ikke ordet «service» en plakat på veggen i kantinen eller en klisje sjefene lirer av seg på møtene. Vi tar service på alvor. Det er det som motiverer oss til å møte på jobben hver dag. Vi bruker tusenvis av dollar på å prøve å tilby best mulig service. Det ligger i vår DNA. Målet vårt er å yte den beste service av alle i hele utendørsbransjen. Det betyr å gi det lille ekstra, være litt lenger på jobben, lytte istedenfor å prate.

Kvalitet – Hver eneste komponent i padleårene våre er laget at materialer som er de mest holdbare, veier lite og er miljøvennlige. Vi har testet hver komponent og vet at årene er laget av det beste materialet og den beste designen mulig. Når du er på vannet skal du kunne stole på padleåren uansett hva som skjer.

Padlere bygger padleårer – De fleste små private foretak starter med en grunnlegger som har et problem når det gjelder livsstil eller hobby. Og nærmest som en dyd av nødvendighet lager vedkommende produktet han eller hun mangler selv. Slik ble selskapet vårt til også. Men – det som gjør padleårene våre så gode er at nesten hver eneste ansatt hos oss er aktiv padler. Vi designer produktene basert på egne erfaringer og lager dem for å gjøre sporten vi elsker enda bedre.

 

Hva er nytt?

I 2018 lanserte vi padleårene Whiskey og Tango av enten karbon eller glassfiber. Med en vekt på 652 gram (karbon) og 737 gram (glassfiber) er de to de letteste og mest strøkne padleårene vi noen gang har laget. Vi la mye arbeid i design og form på bladene og endte med et ferdig produkt ulikt alt annet padlere har sett komme fra Aqua-Bound. Salget har vært så strykende at vi har måttet kjøre både natt- og helgeskift for å møte etterspørselen. Vi er utrolig takknemlige for den positive responsen vi har fått både fra de som selger produktene våre, fra hobbypadlere så vel som fra sponsete atleter.

Vi har nå også introdusert nye valgmuligheter og modeller innen porteføljen vår, en komfortabel bent shaft (bøyd skaft) og en 4-piece breakdown, som er en sammenleggbar variant. Vi legger alt vi har i padleårene våre og leter hele tiden etter praktiske opsjoner for alle som padler. Uansett om man ønsker å padle med mindre slitasje på vrist og albuer, om man er på vei til sin drømmedestinasjon eller om man bare er ute etter en enklest mulig padleopplevelse så har vi det som trengs.

Hensikten vår med bøyd skaft-åren er å bruke vår ekspertise til å skape en åre hvor man padler aller mest effektivt. Med dette skaftet får vristen en mer naturlig stilling, hvert padletak blir mer uanstrengt og morsommere. I utviklingsprosessen analyserte vi tre forskjellige typer padleårer, for kvinner og menn, med fokus på hvordan fasong og bevegelse påvirket selve padletaket. Vi studerte til og med posisjonen til handgrepet på skaftet for å gjøre det enda mer behagelig for padleren. Motivasjonen var hele tiden å lage kajakksportens mest behagelige padleåre med bøyd skaft.

Vi tror en av de viktigste detaljene til det bøyde skaftet er det ovale, asymmetriske, triangulære skaft-håndtaket som er designet og skapt for å sitte som hånd i hanske mellom fingrene på padleren. I tillegg er skaftet laget av 3K Weave karbon som er ett av letteste materialene som finns. Materialet er i tillegg så slitesterkt at det overgikk våre forventninger. Karbonåren veier 723 gram og glassfiberåren 808 gram. Det betyr at vi tilbyr de letteste årene på markedet når det gjelder padleårer med bøyd skaft.

4-piece breakdown-utgaven er beregnet på det bærbare, sammenleggbare/oppblåsbare kajakkmarkedet. Hver del av åren er så kort som 51 centimeter. Derfor håper vi å se bilder av både vår Whiskey og vår Tango fra alle verdenshjørner. Og samtidig hjelpe padlere med å krysse av destinasjoner på sine must-do-lister.

For den som ennå ikke har prøvd en Whiskey padleåre, så er det greit å vite at den finns i både karbon og glassfiber. Whiskey-utgaven er designet for høyvinklet padling fremover, optimal for kontrollerte padletak og for høyenergi-padlere. Tango-utgaven finns også i karbon og glassfiber. Den har et effektivt lav-vinklet blad ideell for padling i stille vann. Alle kajakkmodellene er laget av eksklusiv 100% karbon Posi-Lok anboring. De er tettsittende, uten slingring, ingenting er av metall (noe som eliminerer rustangrep) og de er utstyrt med et intuitivt lukkesystem som krever lite vedlikehold.

 

Hvem bruker Aqua-Bound Padleårer

Tomasz Furmanek (Bergen, Norway)

Tomasz Furmanek (Bergen, Norway)

William McCluskey (Orkanger, Norway)

William McCluskey (Orkanger, Norway)

Laila Johanne Reigstad (Sotra, Bergen, Norway)

Laila Johanne Reigstad (Sotra, Bergen, Norway)

Hans-Petter Frøhaug (Alta, Norway)
Hans-Petter Frøhaug (Alta, Norway)
Jalle Alex Stjernberg (Göteborg, Sweden)

Jalle Alex Stjernberg (Göteborg, Sweden)

Jonas Alexandersson (Mellerud, Sweden)

Jonas Alexandersson (Mellerud, Sweden)

Marianne Nysted (North Zealand, Denmark)

Marianne Nysted (North Zealand, Denmark)

David Horkan (Ballina, Mayo, Ireland)

David Horkan (Ballina, Mayo, Ireland)

Rachel Bott (Pembrokeshire, Wales)
Rachel Bott (Pembrokeshire, Wales)
Ken Whiting (Beachburg, Ontario, Canada)

Ken Whiting (Beachburg, Ontario, Canada)

Adam Constantine (Saint John, NB, Canada)

Adam Constantine (Saint John, NB, Canada)

Pete Lavigne (Saint John New Brunswick, Canada)

Pete Lavigne (Saint John New Brunswick, Canada)

Draculas Transilvania

Mens største delen av Europa hadde sin varmeste og tørreste sommer på lenge, fikk Romania slite med mye regn som førte til store oversvømmelser. Da vi kjørte inn i landet, så vi bilder av flom og gråtende, fattige bønder som hadde mistet det lille de eide i vannmassene. Vi fant fort ut av at det var Danube (Donau) som hadde gått over sine bredder, og flere veier var utilgjengelig på grunn av flomskaden. Flaks for oss at vi hadde bestemt oss for å reise dit senere og utforske innlandet først.

Etter å ha kjørt flere timer i flott fjellandskap på kronglete, smale veier, ankom vi Ceahlau, en liten bygd ved innsjøen Bicaz, på foten av Ceahlau Mountain, som er blant de høyeste fjellene i Karpatene. Ceahlau National Park er hyppig besøkt av turgåere og klatrere, men vi ønsket selvfølgelig å padle på innsjøen. Ved første øyekast trodde jeg vi var i Sveits, på grunn av de frodige dalene og de høye fjellene med rester av snø på toppen. Vi hadde lyst å padle her to dager med teltovernatting og nyte naturen og stillheten.

 

For mye søppel

Dessverre så vi raskt resultatet av det kraftige regnværet som har vært. Først en plastflaske, så enda flere. Og det luktet veldig spesielt der også. Vi saumfarte innsjøen og fant mange plastflasker som ble fraktet nedover innsjøen med strømmen. Da bestemte vi oss for droppe hele teltturen og heller ta en kveldstur på innsjøen. Det var ikke så veldig fristende å padle to dager i søppel.

På vei tilbake til Murighiol beundrer Harald froskene som hviler på liljebladene.
På vei tilbake til Murighiol beundrer Harald froskene som hviler på liljebladene.

 

Dette var den mest spesielle padleturen jeg noensinne har hatt med fantastisk flotte omgivelser og vakker og storslått natur, og søppel, overalt! Først trodde vi at det kun var plastflasker og at et plastdepot hadde blitt revet med vannmassene. Men så fant vi en sko, sofa, klær og til med noen døde griser, derav den spesielle lukten… Ufattelig trist å se. Fattige mennesker som hadde mistet sitt, og flott natur som har blitt forsøplet. Skulle Danube deltaet være like forurenset? Vi krysset fingre for at det ikke var tilfellet og satte kurs østover igjen mot deltaet.

 

4 dagers padletillatelse

Og vi var heldig! Vi så ingen tydelige tegn på oversvømmelse i deltaet, så vi kunne lage en padleplan for de neste dagene. På informasjonssenteret i Tulcea ordnet vi en «permit» som tillot oss å være i deltaet fire dager. Her samlet vi også informasjon om de forskjellige rutene vi kunne padle og hvor lange avstander det er mellom mulige overnattingssteder. Vi fant en passende rute som skulle være 48 km, totalt over to døgn, akkurat passe. Vi kjøpte inn nok mat og drikke, pakket det vi trengte og var klar til å starte turen morgen etter.

Allerede tidlig om morgen stekte sola og vannet reflekterte varmen. Vi startet med å padle ut av kanalen ved havnen og krysset Saint George Branch (en av Danubes mange hovedårer) motstrøms, motvinds og i stekende sol. Allerede da kjente jeg at hodepinen forverret seg; jeg takler ikke varmen så godt. Heldigvis nådde vi Uzlina, ei lita bygd allerede etter fem kilometer, og vi fikk lov å komme i land ved et hotell som hadde kald drikke og smertestillende til oss.

Harald prøver å finner ut hvor smal kanalen kommer til å bli. Klarer vi å padle gjennom den?
Harald prøver å finner ut hvor smal kanalen kommer til å bli. Klarer vi å padle gjennom den?

 

Da har vi kommet til Crişan hvor vi skal overnatte. Vi trenger bare å padle motstrøms på Sullinaarmen. Det viste seg å være tøffere enn antatt.
Da har vi kommet til Crişan hvor vi skal overnatte. Vi trenger bare å padle motstrøms på Sullinaarmen. Det viste seg å være tøffere enn antatt.

 

Kim klarer å komme tett inn på pelikanene på Lakul Isac. Den hvite pelikanen er et symbol på Danube delta. Mer enn halvparten av bestanden befinner seg her.
Kim klarer å komme tett inn på pelikanene på Lakul Isac. Den hvite pelikanen er et symbol på Danube delta. Mer enn halvparten av bestanden befinner seg her.

 

Flotte, hjertevarmende Rumener som ga oss mat og drikke mens vi ventet på vanndrosje.
Flotte, hjertevarmende Rumener som ga oss mat og drikke mens vi ventet på vanndrosje.

 

Ceahlau, flott fjellområde i Øst Karpatene.
Ceahlau, flott fjellområde i Øst Karpatene.

 

Et eventyr i vakker natur

Etter en forfriskende pause fortsatte vi vårt eventyr inn i deltaets vakre natur. Vi padlet fortsatt motstrøms, men det merket vi lite til siden elveutløpet besto av mange trange kanaler. Og jo lengre vi padlet, jo trangere og stillere ble det. Det var ingen motorbåter som valgte å kjøre her, så vi var alene i den storslåtte naturen. Det var lett å forstå hvorfor Danube delta står på Unesco’s World Herritage liste.

Vi padlet mellom liljene hvor mange frosker hvilte, og hvor ibiser fisket side om side med hegrer og isfugler. Noen passasjer var så trange at vi så vidt klarte å navigere kajakken vår mellom høye siv, for det så åpnet igjen til en bredere kanal som gikk over til en diger innsjø. Her var det et yrende fugleliv og vi padlet stille og rolig forbi mektige pelikaner som stirret på oss like mye som vi stirret på dem. For et syn!

 

Fant campen utslitt, men fornøyd

Etter å ha padlet 24 km ankom vi Crişan hvor vi skulle overnatte. Først måtte vi løfte kajakken over veien, for så å padle 800 meter motstrøms på Sulinaarmen.

Her var det mye båttrafikk, og de tok ikke noe hensyn til oss! Jeg ga alt jeg hadde av krefter, men følte fortsatt ikke at jeg beveget meg oppover elven i det hele tatt! Sulten, utslitt men fornøyd fant vi campingplassen vår. Vi satte opp telt, lagde mat og nøt et glass rødvin mens vi lyttet på froskenes sang under stjernehimmelen.

Lakul Bicaz. Søppel i vannet så langt øyet kan se. Merkelig opplevelse å padle gjennom det.
Lakul Bicaz. Søppel i vannet så langt øyet kan se. Merkelig opplevelse å padle gjennom det.

 

Dagen etterpå padlet vi en lang og variert strekning tilbake til havnen i Murighiol. Ut fra kartet vi fikk i Tulcea, skulle turen være på omtrent 24 kilometer. Igjen startet vi i stekende sol og prøvde å padle mest mulig i skyggen. Det ble en del dukkert underveis for å kjøle oss ned og vi padlet rolig for ikke å bli overopphetet. Den verste strekningen var midt på dagen, hvor landskapet åpnet seg og hvor det nesten ikke var noe skygge å finne.

 

Strømmen var for sterk

Etter mange kilometer på vannet begynte vi å lure på når vi skulle være fremme. Vi hadde jo padlet sånn 20 kilometer allerede, og visste at siste strekningen var fem kilometer motstrøms på hovedåren Saint George. Hvor ble det av den? På GPS`en viste det seg at det fortsatt var rundt ti km igjen før vi nådde den. Heldigvis hadde vi nok mat og drikke med oss, og etter en god pause fikk vi blodsukkernivået opp igjen og vi padlet videre i et nesten tropisk landskap.

Vi padler inn i Lakul Isac med sitt yrende fugleliv.
Vi padler inn i Lakul Isac med sitt yrende fugleliv.

 

Endelig, etter 33 kilometer, kom vi til hovedåren. Klokka var 18 og kveldssola farget himmelen rosa. Hva nå? Klarer vi å padle fem km til motstrøms tilbake til havnen? Sannsynligvis ikke før mørket faller inn. Vi ga det et ærlig forsøk, men strømmen var for sterk, vi var slitne og mørket kom for fort. Da søkte vi hjelp hos noen rumenere som jobbet med å bygge et hotell ved elvebredden. Eieren ønsket oss velkommen på land og bestilte vanndrosje til oss. Det viste seg å være ti km igjen til havnen, så det hadde vi uansett ikke klart. Mens vi ventet fikk vi kald vann, hjemmelaget suppe og brød og attpåtil en flaske hjemmelaget likør i gave fra vertinnen.

 

Avsluttet med vanndrosje

Så kom vanndrosjen, og full av varme følelser og takknemlighet føk vi av gårde mot havnen. Vi hadde padlet 58 km på to dager i stekende varme. Sliten, men stappet med flotte minner av storslått natur, ramlet vi inn i bobilen vår. Et glass likør på sengekanten gjorde susen og vi sov som Tornerose! Vi har reist i tre måneder, besøkt 16 land, kjørt 10.000 km og padlet 355 km. Hele turen var en drøm som gikk i oppfyllelse, og padling i Danube-delta var den mest minneverdige av alle padleturer. Hvis du noensinne reiser østover, så må du bare prioritere en tur på deltaet!

Fjelltur med kano

Breisjøen består egentlig av fire veldig tettliggende vann; Nordsjøen, Midtsjøen, Sørfjorden og Stubben. Denne rekken av våte flater ligger i Sølndalen og danner grunnlaget for elva Sølna som renner ut i Folla og deretter i Glomma like ved Alvdal. Dette vassdraget må ikke forveksles med Sølna i Sølendalen lenger mot øst, som drenerer til Femundselva og som til slutt ender opp i Sverige.

 

Hvitfarget av lav

Breisjøen ligger på ca. 950 meters høyde, og bjørkeskogen strekker seg bare så vidt oppover liene fra vannet. Der det ikke vokser trær er terrenget hvitfarget av lav helt opp til der steinura tar over for vegetasjonen. Det går bilveg helt ned til vannkanten ved Nordsjøen.

Turens eneste røye ble fanget midt under middagen.
Turens eneste røye ble fanget midt under middagen.

Det første vi gjorde da vi ankom, var som alltid å montere den sammenleggbare kanoen. Denne tidlige julidagen var litt kjølig, himmelen var stort sett grå, men med en og annen blå flekk innimellom. Den kalde, sene våren dette året medvirket nok til at løvet enda ikke var kommet helt ut på all skogen. Med ferdigmontert kano var det bare å pakke oppi alt pikkpakk på en slik måte at det ble plass til oss padlere i tillegg. Og de som var med på denne turen, det var en pappa og to unger i barneskolealder.

 

Opplevelsene som teller

På grunn av sen start ble ikke den første etappen så lang. Det var da heller ikke så viktig. Det er ikke kilometerne som er viktigst når vi er på tur, men tiden og opplevelsene sammen som teller mest og som vi husker best i ettertid. Etter bare ei kort stund gikk vi i land i ei lita vik. Der fant vi en fin teltplass mellom trærne og bestemte oss for å bli der denne første kvelden og natta. Været lettet litt og vi koste oss veldig med utendørs kveldsmat. Jeg fikk troen på at dette var starten på finværet som var meldt.

Morgenen etter startet med den trivelige lyden av lett regn mot teltduken. Med noen medbrakte spill og hver sin kortstokk gikk tiden fort, og plutselig la vi merke til at det ikke dryppet på teltet lenger. Været lettet og skydekket sprakk opp og gav fine perioder med sol utover dagen.

 

Død Steinsmett

Nede i vannkanten fant ungene en død, liten fisk, ca. 5-6 cm lang. Jeg var ikke i stand til å fortelle dem hvilket slag det var, for jeg hadde aldri før sett en slik. Men vi tok bilde av den for å kunne finne det ut senere. Det viste seg da at dette var en Steinsmett. For flere tiår siden, mens det enda ikke var forbudt, var det vanlig å bruke Steinsmett som levende agn til fiske etter ørret. Folk fra bygda tok dem med seg og oppbevarte dem i bur uti vannet til de skulle brukes. Trolig er Steinsmetten kommet opp til Breisjøen på denne måten. Hvis bestanden er tallrik, kan man ofte se de små fiskene «smette» unna når man flytter på steiner i strandkanten.

Frokosten inntok vi på et teppe av kvitkrull innimellom bjørketrærne. I åpent lende var det ganske kraftig vind. Og den vinden gav oss god fart da vi satte oss i kanoen og padlet sørover.

Mellom Midtsjøen og Sørfjorden er det et lite stryk som ikke er padlebart, ikke ved lav vannføring i alle fall. Men det er et båtdrag der, og noen få stokker til å dra båtene på ligger igjen fra gammelt av. Ellers var underlaget av finkornet sand. Ufarlig å dra kanoen i, men det ble 20 veldig tunge metere forbi stryket og Steimobua som ligger på ryggen mellom de to vannene.

 

Naturskjønt og trivelig

Bua er ganske spesiell, kledd med naturlig grånede trefliser i stedet for bordkledning, og med torvtak. Like ved står et naust. Dette lille tunet, plassert på denne værutsatte tangen, gjør dette til et naturskjønt og trivelig sted. Sannsynligvis var ikke dette den eneste vindfulle dagen her ute mellom de to vannene. Vi prøvde også fisket underveis, både fra kanoen og fra land, men nordavind er sjeldent den beste vindretninga for å få lokke fram biteviljen hos ørreten. Det ble i alle fall ikke noe fisk på noen av oss.

I sørenden av Sørfjorden ligger ei sandstrand som utvilsomt kan utkonkurrere en stor del av strendene i Sør-Europa, unntatt når vi snakker om badetemperatur. Her ville ungene gjerne på land å leke, men styrmannen var blitt lei av den evinnelige vinden og ville heller videre for å finne et lunere sted. Det som skiller Sørfjorden fra Stubben er en morenerygg, slak og fin på Sørfjordsida og litt brattere på den andre siden. Det er denne som er utgangspunktet for den flotte stranda.

 

Grunnstøtte i grunn trasé

Gjennom denne moreneryggen har elva gravd seg en bred og fin trasé. Litt for grunn på et sted, så vi grunnstøtte, men fikk skubba oss forbi. Med det samme vi ankom Stubben og rundet bakom moreneryggen, var det som om vinden var blåst bort. Det var nesten helt stille, så her gikk vi i land. I det redningsvestene var tatt av, sprang ungene i full fart over moreneryggen og tilbake til sandstranda vi nylig padla forbi, med bøtter og spader i hendene.

Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten.
Utefrokost, nygrillet wraps med skinke og ost, økte som alltid appetitten.

Før jeg begynte å tilberede dagens middag, slengte jeg uti ungenes fiskestenger rigget med mark og dupp i håp om at de kunne få dra opp fangsten, men fisken lot vente på seg.

Etter å ha spist oss mette på fiskekaker, begynte den ene duppen å duppe opp og ned litegrann. Jentungen fikk prøve å dra inn denne fisken til stor glede og full jubel over at hele fiskestangen ristet mens hun sveivet inn fangsten. Jeg ble litt overrasket da fisken viste seg fram, for jeg hadde ikke tenkt over om fantes røye i dette vassdraget. Men røye var det. Vi gjorde den opp med én gang og stekte den i mye smør. Begge ungene smakte på den ferske fangsten. Og faktisk innrømmet begge to at det var godt med stekt fjellrøye. Vi ble værende på denne plassen et par timer til før vi satte oss i kanoen og fortsatte sørover.

 

Fisking, lek og bålbygging

Vi fant oss en fin leirplass i god avstand fra Breisjøseter turisthytte. Ungene hadde det moro med fisking, lek og bålbygging, mens jeg satte opp teltet. Etter en lang dag ute var det visst godt å krype ned i soveposene mens solen stadig kom lavere. Etter hvert forsvant den rolig ned bak horisonten mellom fjellene i nordvest.

Natten ble klar og kald. Det var faktisk litt rim på bakken da vi kikket ut av teltet om morgenen, men det forsvant fort da solen klatra over horisonten. Det første vi gjorde var å røkte fiskestengene som hadde ligget ute med mark og dupp gjennom natta. Og, jammen, så hang det på en bitte liten ørret. Guttungen hadde nok aller helst ville fanget seg ei røye, for det har han aldri fått før. Og det ville vært vel fortjent med den innsatsen han framviste i forsøket på å lykkes med det. I mangel på matfisk til frokost, så laget vi oss noen wraps og grillet på bålet i stedet. God mat og godt vær på tur blir alltid en suksess.

 

Fikk god medvind

Etter frokosten pakket vi sammen leiren og satte oss oppi Allyen igjen. Vi var såpass heldige at vinden hadde snudd, og dermed fikk vi medvind på vei nordover Breisjøen også. Igjen ble vi stående fast på grunna som skiller Stubben og Sørfjorden. Dermed rasket ungene med seg bøtter og spader og sprang i land på sandstranda. Umiddelbart begynte de å bygge sandslott, vollgraver og kanaler nede i vannkanten mens jeg fikk kanoen over grunna og bort til der ungene holdt på med prosjektet sitt. Vi ble værende på denne sandstranda ei god stund før vi tok en ny, liten padleetappe nordover.

Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet.
Breisjøsetra ligger oppunder Storsølnkletten, bare noen meter opp fra vannet.

Allerede midtveis på det samme vannet gjorde vi på nytt strandhogg. Der spiste vi oss skikkelig mette før vi tok beina fatt og satte kursen østover og oppover for å bestige Syndre Boren. Vi tok den strakeste veien mot toppen, så den siste biten ble bratt med litt lett klatring og klyving slik som unger liker det. Like oppunder toppen fant vi ei bittelita hule som måtte utforskes og et gammelt nedblåst fjellvåkreir. Men det var ingen våk å se. Dette burde for øvrig være en god plass for fjellvåken, en stor rovfugl som forflytter seg fra år til år til dit det er mye smågnagere å finne. Vel oppe på toppen var det fint å sette seg på berget å kikke utover panoramaet. Herfra er det utsikt over absolutt hele Breisjøen og fjellrekken bakenfor.

Lek uten moderne teknologi

Medvinden tok oss raskt over Midtsjøen og halve Nordsjøen. På vannets eneste holme la vi merke til at beveren hadde felt noen trær. Jeg ble litt overrasket for jeg hadde ikke regnet med bever her oppe på nesten 1000 meters høyde. Men beveren er en hardfør skapning og kan nok overraske oss på mange vis.

Vinden tok igjen tak i kanoen og førte oss inn i bukta til den samme leirplassen som vi hadde den første natta. Det første vi gjorde var å sette opp en liten gapahuk for å skaffe oss litt ly for vinden. Der kokte vi tomatsuppe med pølser og nykokte vaktelegg som tilbehør. Gode og mette begynte ungene å lage en liten verden med noen lekefigurer de hadde tatt med seg. Etter hvert ble dette en ganske så stor verden med alle slags praktiske og oppfinnsomme fasiliteter til lekefigurene. Det er utrolig hvor godt unger kan leke seg når de først har innsett at teknologien ikke kommer løpende etter dem når de er på slike turer som dette. Mens ungene koste seg med sin egen verden satte jeg opp teltet i den virkelige verden og tok inn alt det nødvendige utstyret.

 

Gapahauk og tarp

Før avreise sa langtidsvarselet at det i løpet av ettermiddagen skulle komme en del regn. Det hadde allerede begynt å tykne til. Så i tillegg til telt og gapahuk spente jeg også opp en tarp, en lettpresenning, fra teltet og bort til gapahuken. Slik fikk vi litt mer plass til ulike gjøremål uten å måtte kle på oss regntøy for hver minste ting. I det jeg strammet opp det siste hjørnet på tarpen kom regnet. Værvarselet stemte visst hundre prosent, så da var det bare å belage seg på at natten ville bli våt.

I skumringen sent samme kveld roet regnet seg og lyden av mygg ble igjen dominerende. Jeg satt inne i teltet og lurte på om jeg skulle legge meg tidlig. Plutselig hørte jeg et kjempeplask i vannet like nedenfor teltet. Ett slikt plask til så går jeg ut og prøver fiskestanga, tenkte jeg i all stillhet. For jeg ønsket jo ikke å vekke ungene når de omsider hadde sovnet.

 

Plask var bever

Jeg hørte ikke noe mer der ute, men gikk likevel ut etter 5-10 minutter. Tenkte ikke på å være stillere enn normalt på vei ut, så glidelåsen hørtes godt i det stille været. Det første jeg så da jeg reiste meg opp var et beverhode som gled sakte bort, bare 20 meter uti bukta ved teltet. Det var selvfølgelig den som hadde laget plasket. Med kikkerten fulgte jeg den over til andre siden av vannet, og bortover mot der vi så ei beverhytte tidligere på dagen. På andre siden av vannet møtte den en annen bever som var ute på tur. Til slutt ble begge bevrene for små til å følge med kikkerten i skumringen.

Det var fint ute nå, etter regnet. Skydekket lettet gradvis, månen stod lavt mot sør. Mulig det var fullmåne, men det var litt for disig til å se det sikkert. Steinskvettene som bodde like ved teltet varslet, gjøken oppe i lia gol sitt monotone koko og storlommen ute på vannet skrek sitt stemningsfulle rop ut i den stadig mørkere kvelden. Og langt der borte syntes jeg å høre ei ugle som hukra.

Det var nå blitt ganske mørkt, men utpå et lite nes var det nok trekk i lufta til å holde myggen unna. Der ble jeg stående og nyte roen mens jeg slengte ulike sluker uti vannet. Ikke et eneste vak var å se, men en liten spreking nappet i det minste litt i sluken min før den raskt falt av igjen. Så ble det visst ikke tidlig kveld likevel…

Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger.
Det blir mye utstyr å ta med når man pakker for en ukelang tur med unger.

 

Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen.
Fra Syndre Boren hadde vi full oversikt over hele Breisjøen.

 

Tungt og lavt skydekke

Tungt og lavt skydekke møtte oss den neste morgenen. Men det var oppholdsvær og godt å være ute. Allerede under frokosten merket vi at det begynte å letne. Det så ut til å skulle bli en riktig så fin dag på fjellet. Vi begynte å pakke sammen leiren, telt, gapahuk, tarp, kjøkkenutstyr og mat, soveposer og liggeunderlag, fiskeutstyr og redningsvester. Det var mye utstyr som skulle stappes opp i kanoen. Vår kjære nabo, den hekkende steinskvetten, varslet ikke like bekymringsfullt lenger. Det virket nesten som om han var blitt vant til oss. Eller forstod han kanskje at vi st raks skulle dra vår vei?

Også denne gangen ble det plass til alle sammen oppi kanoen i tillegg til bagasjen. Nå skulle vi på beversafari, og kursen ble satt mot beverhytta vi oppdaget forleden. Vi fortøyde kanoen i et smalt bekkeleie og gikk bort til beverhytta, den største jeg har sett. Vi fant at den var tilgrodd på taket . og slett ikke vedlikeholdt de siste årene. Bomtur! Denne beverhytta var helt sikkert ikke i bruk lenger.

Vi ble stående på toppen av hytta for å se oss litt rundt. Da fikk vi øye på enda ei stor beverhytte med hjelp av kikkerten. Vi trasket tilbake til kanoen og padlet oss nærmere den andre hytta. Den var enda større, faktisk, og tydelig i bruk, med ferske reparasjoner og utvendig vedlikehold. Vi prøvde å være stille på vei bort dit, men beboerene fikk vi likevel ikke sett. Bevere er som regel mest aktive morgen og kveld, ikke på lyseste dagen når padlere som oss er ute å ferdes.

Dagens siste padleetappe ble ikke så lang. Og det gikk fort unna siden ungene nå var ekstra ivrige på å hjelpe til med padlinga. Solen stod bare på sitt høyeste enda, men denne kanoturen var straks over. Vi sluttet turen der vi startet og fant igjen bilen. Trolig tok ungene ny rekord i kanodemontering, mens jeg pakket all bagasje inn i bilen.

-Skal vi kjøre og kjøpe oss pizza?

-JAAAAAAA!!!!!!!!

 

Breisjøseter

Breisjøseter er ei familievennlig, privat turisthytte med de fleste fasiliteter, og er tilknyttet rutenettet til Den Norske Turistforening (DNT). Medlemmer i DNT får rabatter på både overnatting og mat. Hit kan man sykle eller gå, både til fots eller på ski og tydeligvis også padle. Hytta er betjent på senvinteren og sommeren fra Sankthans til utpå høstparten. Det er låste dører gjennom den aller roligste tida, men midtvinters er den tilgjengelig igjen for de som har DNT-nøkkel.

Wraps

Wraps er en veldig enkel bålmiddag. Ta noen tortillalefser og legg på nesten hva som helst som måtte friste. Ferdig skivet ost og skinke er enkelt, godt og populært. Tilsett gjerne smørost, krydder eller annet for å heve smaken. Det er bare fantasien og smaksløkene setter begrensninger. Rull lefsene sammen og pakk dem inn i aluminiumsfolie. Deretter er det bare å varme dem på bålglørne i noen minutter. Hvis de varmes på flammer må det passes ekstra godt på, da er det veldig fort at de blir brente.

Padleparadiset i vest

På fergeturen mellom Rutledal og Krakhella så vi det skumme på bølgetoppene i den 8-9 ms sterke nordavinden. På lørdag skulle det blåse opp mot 14 ms fra nord. Vi finleste kartet og ble enig om at første etappe skulle skje innaskjærs i medvind og i le av holmer. Vi satte kajakken ut ved Avløyp. Her er det offentlig parkering. Grunneieren bor like ved, og vi ba om tillatelse til å bruke stranden ved naustene til sjøsetting. Vi fikk en hyggelig prat i bonus. Fra Avløyp padlet vi en skjermet rute rundt syv kilometer til vikene sør på Lågøy.

Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Nykokt sjøkreps i fjæra

I Solund kan du kjøpe ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. Vi hadde fått telefon- nummeret fra en fisker som leverte fem kilo kreps ved Hardbakke på bestilling. De var gigantiske. En østlending i turfølget kalte de for «Oslo-hummer». Den trivelige fiskeren fortalt at de var tatt med ruser like ved Lågøyna hvor vi skulle telte samme kveld. Kortreist mat, altså!

Det var første gang vi skulle padle med levende kreps i kajakken. Det var en merke- lig følelse. Vi fyrte i gang primusene og kokte opp sjøvann. Duften av deilige nykokte sjø- kreps bredte seg utover stranden. Snadder!

Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!
Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!

 

Mestring av padleteknikker

Vinden økte til kuling i løpet av lørdagen. I vikene på sørsiden av Lågøy var vi i le og kunne øve på styretak og manøvrering av kajakken. Det var godt å trene i kontrollerte former før vi kom ut i mer eksponerte farvann. «Jeg vil prøve eskimoredning», utbryter den yngste damen i følget.

Med en forsikring om at hjelpen var nær, veltet hun rundt i kajakken. Få sek- under senere fikk hun tak i baugen til sin gode venn og snudde seg rundt på rett sjøl. Begge armene ble kastet i været med et rungende gledeshyl! Etterfulgt av et aldri lite grøss. Mansjetten i halsen var ikke tett og nå rant vannet ned på innsiden av drakten. Det var fort glemt, for seieren var sikret, og vi skulle videre i aktivitet som varmet. Padling i medvind er gøy!

Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.
Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.

 

Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.
Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.

 

Eneboeren på Litle Færøy

Med vinden i ryggen fikk vi noen herlige surf sørover til Litle Færøy. Her gikk vi i land og ble møtt av øyboeren Roar Moe. Han har bodd her som eneboer i 20 år. Han viste oss den nyrestaurerte kaien.

«Den skal vare i 50 år,» sa han og blunket lurt. «Det skal komme andre etter oss, vet du». Det lille fiskerbondebruket fra 1905 er holdt godt vedlike. Roar sin begeistring for gamle håndverk og tradisjoner vises i tørr- steinsmurer og utskifting av kledning etter gamle byggeskikker.

Dette er et livsprosjekt og en plass med vakre løsninger. «Kom å se hvor dere kan bo, om dere har bruk for det engang». I viken bakom haugen står et lite hus som er åpen med et lite rom med plass til 3-4 personer som kan overnatte, og med to tørrdo i samme bygg. Her er det alltid åpent, i huset finnes også en liten ovn. For en gjestfrihet og for en trygg havn for oss padlere.

Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.

 

Landemerket Lågøystolane

På søndag avtok vinden og gjorde det mulig å padle ytterskjærs. På  vestsiden av Lågøy ser vi ut til Gåsvær og enda lenger nord mot den karakteristiske øyen Alden, eller den Norske hest, som noen kaller den. Fjellet synes på mer enn 100 kilometers avstand og er 481 meter høyt.

Vi fortsetter padleturen langs Lågøy til vi får øye på et annet kjent landemerke, nemlig Lågøystolane. «Hvordan er steinene havnet der?» kommer det  fra en i gruppen. «Det er flyttblokker som er transport med isen og blitt lagt igjen etter at breen har trukket seg tilbake.» Det blir stille og fotoapparatene kommer frem. «Er dere med på et stunt?» Litt betenkte, men likevel villig, blir en etter en med på stuntet.

De to midterste reiser seg i kajakken. «Stå skulder til skulder og hold godt tak bak ryggen til naboen. De to neste reiser seg, og nå står syv padlere tett i tett i kajakker som dupper rolig. «Ta et bilde! Dette skal jeg vise mine barnebarn når jeg havner på gamlehjem» Latteren sitter løst. En svak dønning setter brekken i bevegelse og nå blir samarbeidet riktig satt på prøve. «Ja, vi greide  det!» En etter en setter gruppen seg kontrollert ned uten at det blir bading. Imponerende, rett og slett!

Vårens vakreste eventyr

Tonnes er en bygd i Lurøy kommune i Nordland, som ligger omtrent 100 kilometer fra nærmeste by, Mo i Rana. Stedet er omringet av øysamfunn og fiskevær og er et naturlig utgangspunkt for padleopplevelser på Helgelandskysten. Stedet ligger på en halvøy som strekker seg ut i havet rett under polarsirkelenen.

 

På tur først kveld

Flere av årets deltakere møtte opp til utlevering av utstyr på fredag og noen dro på en liten tur samme kveld. Målet for den turgruppa var Vikingen og polarsirkelstøtta som markerer grensen hvor polarsirkelen går. Med på turen var blant annet padlesymposiets initiativtager og en av Helgelands ivrigste padlere, Vegard Olsen.

Grunnkurset i padling startet lørdag og der var det flere spente deltakere som ikke hadde noe erfaring fra før av. «Må vi ta eskimorulle?» er en gjenganger, og det pustes lettet ut når det forsikres om at det ikke akkurat er det grunnkurset i kajakk består av. Blide deltagere og solgløtt i vakre omgivelser, dannet flotte rammer rundt ei helg med opplevelser for både helt nye og mer erfarne padlere.

Påkledning og kameratsjekk.
Påkledning og kameratsjekk.

 

Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.
Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.

 

Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.
Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.

 

Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.
Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.

 

Fikk bryne seg på ruskevær

De som ville fikk også bryne seg på litt ruskevær og bølger i løpet av helga, noe som man fort oppdager at gir både mestringsfølelse og raskere utvikling enn å padle på «godværsdager». Mens grunnkurset jobbet med sine øvelser for å få et godkjent våtkort, tok tidligere grunnkursdeltakere teknikkurs eller meldte seg på ulike turer rundt om i området. Blant annet ble øya Hestmannen besøkt, noe som kan være et utfordrende havstykke, men som denne helga ble en overkommelig tur med spreke turdeltakere.

Da utstyret ble pakket sammen på søndag var det bare blide fjes å se, selv om kroppene gjerne også føltes litt mer stive og støle ut enn da helga startet. Helgeland padlesymposium anbefales til alle som vil lære mer om kajakkpadling, eller bare forberede seg bedre på en sesong i kajakken.

Uten mat og drikke duger heltene ikke…
Uten mat og drikke duger heltene ikke…

 

Rana Spesialsport

Rana Spesialsport er Helgelands største leverandør av padlekurs og guidede turer. Selskapet har vært i drift siden 2000 da det ble opprettet av en av dagens eiere; Egil Fjellheim. Rana Spesialsport har arrangert Helgeland Padlesymposium siden 2015.

Møtte veggen i 715 km kajakkrace

Jeg så på klokken at den var ca. 09.00. Jeg hadde kommet meg gjennom en tøff natt og jeg hadde padlet i 21 timer. Det er lenge, men det er mye lenger igjen. Fra kartet så jeg at det kanskje var et par timers padling til neste sjekkpunkt (MP.5) ved Little Salmon. Jeg bestemte meg for at jeg må komme meg dit og så ta en pause. For ikke å gjøre leserne helt forvirret så hopper vi litt tilbake og tar det fra begynnelsen. Yukon River Quest 2019, 715km fra Whitehorse til Dawson City, var målet og til nå mitt livs største utfordring, i hvert fall i kajakk.

 

Lange forberedelser og tester

Jeg hadde forberedt meg over 17-18 måneder for at dette skulle gå så knirkefritt som mulig for at jeg skulle klare å gjennomføre. Jeg hadde testet alt utstyret jeg skulle bruke, hadde gjort justeringer og tilpasninger så jeg ikke skulle få noen gnagsår og andre ubehag her og der og hadde testet og funnet klær og hansker som fungerer under de forholdene jeg skulle oppholde meg i. Jeg hadde funnet og testet en spesial pute (ROHO) for å unngå vondt i baken. Den funket forresten utmerket og kan anbefales for lengre turer.

Ved innsjekk ble startnummeret signert og man ble tatt bilde av med startnummeret.
Ved innsjekk ble startnummeret signert og man ble tatt bilde av med startnummeret.

 

Her står Morten klar ved start, som gikk inne i en park. Det var en løpetur på 400 meter ned til elva.
Her står Morten klar ved start, som gikk inne i en park. Det var en løpetur på 400 meter
ned til elva.

 

Videre hadde jeg laget og testet ut et drikkesystem til kajakken, og jeg hadde testet og funnet ut hva slags mat og drikke jeg skulle ta med. Min favoritt havkajakk Stellar 18 var sendt bort til start og jeg hadde trent med tilsvarende kajakk i ca. ett år, så jeg var godt vant med å sitte lenge i den. Alt utstyret som arrangøren krevde var anskaffet og testet så godt det lot seg gjøre.

Treningen hadde gått bra. Jeg hadde gjennomført stort sett alt jeg hadde planlagt med noen justeringer underveis. Det var blitt litt over 3000 km spesifikk trening i kajakk fra jeg begynte opptreningen og fram til start. Ca. 400 treningstimer var blitt utført, det meste i kajakk. I tillegg hadde jeg brukt noe tid på mental trening hvor jeg prøvde å visualisere løpet og ulike scenarier. Med andre ord så følte jeg meg ganske klar, selv om jeg selvsagt ikke helt visste hva jeg gikk til.

 

Ut i fullt firsprang

Dagen før starten møtte vi opp utenfor turistinformasjonen i Whitehorse. Der var det en plen hvor vi alle kunne legge ut utstyret vårt, og det ble sjekket at kajakken var innenfor kravet og at alt utstyret som arrangøren krevde var med. I tillegg var det registrering og sjekk av forsikring med mer. Det ble til og med tatt bilde av alle lag. Arrangøren har gjort dette 20 ganger tidligere så de var veldig profesjonelle og det gikk fort og greit. Jeg hadde alt på stell og fikk grønt lys til å starte.

Løpet starter med 400 meter løping ned til elva.
Løpet starter med 400 meter løping ned til elva.

 

Så var dagen kommet. Onsdag kl. 12.00 gikk starten inne i Rotary Park i Whitehorse langs Yukon elven. Vi stod under en startfane og hadde nettopp hørt diverse taler fra øvrigheten da fløyten fra en gammel hjuldamper lød gjennom luften. Det var startsignalet. De 118 lagene som hadde møtt til start satte i fullt firsprang, og det virket ikke som noen husket at de skulle padle 715 km og at det kanskje ikke var nødvendig å sprinte disse 400 meterne. Jeg glemte det litt selv også, og det ble fort til at konkurranseinstinktet tok over for fornuften.

 

Åpnet i for tøft tempo

Siden jeg ikke er kjent som noen stor løper, og det ikke er så lett å løpe i alt padleutstyret, så ble det til at jeg havnet litt midt inni mølja av folk og måtte bare følge strømmen. Vel borte ved kajakken, allerede andpusten, ventet samboeren og hjalp meg oppi. Jeg hadde mange flotte, praktiske løsninger som fungerte bra underveis, men det tok litt tid å få dette på plass etter at jeg hadde satt meg, så jeg tapte litt tid før jeg endelig kom meg ut på elv. Det bar rett ut i ganske kraftig strøm og det krydde av ulike kanoer og kajakker. SUP padlerne var allerede et stykke nede i elva for de kunne bare hoppe på brettet å padle i vei. Bortsett fra det så misunte jeg dem ikke egentlig, og jeg er veldig imponert over at de stiller opp på disse brettene.

I etterkant innser jeg at jeg åpnet i et for tøft tempo. Jeg tok kjapt innpå andre deltakere, og passerte mange de første 2-3 timene. Med strømmen og alle de, for meg ukjente kanoene, så var det vanskelig å bedømme egen fart. Jeg følte ikke der og da at jeg padlet over evne, men tempoet var nok noe raskere enn jeg har pleid å padle på de lange øktene alene.

 

Gode nyheter

Da jeg etter kanskje 1.5-2 timer tok igjen den fremste SUP padleren så sa han at han trodde jeg var nummer fire i min klasse. Det var jo gode nyheter. Jeg ble inspirert, og planen om å padle for å fullføre ble byttet ut med å padle for en grei plassering. Det skjedde helt av seg selv uten at jeg trengte å overtale meg. Jeg burde nok tenkt litt mer over den beslutningen, men gjort var gjort. Et eksempel på at konkurranseinstinktet tok over er at jeg ikke fikk tatt et eneste bilde eller en eneste filmsnutt fra hele padleturen med GoPro kameraet jeg hadde liggende klart på dekk. Da mister man jo dyrbar tid og plassering må vite…

Jeg fortsatte i samme tempo helt til Lake Laberge begynte. Det er en stor 50 km lang innsjø, og den var lang gitt. Vannet var flatt til å begynne med, men herligheten skulle ikke vare, og etter kanskje en time på vannet kom uværet med regn og skikkelig motvind. Vinden pisket opp relativt store bølger. Å tisse eller ta på seg jakke i kajakken var ikke lenger mulig uten å velte, så jeg måtte noen turer inn til land for å gjøre de oppgavene. Der forsvant det også litt tid, og jeg mistet noen av de som hadde ligget rundt meg. Og jeg måtte stadig tisse. Det ble plagsomt og jeg begynte bli litt bekymret, fordi det pleide ikke være slik.

 

Tempoet sank betraktelig

Jeg fortsatte i mitt tempo, som nå var noe redusert. Uten at jeg helt hadde merket det hadde farten min sunket ganske betraktelig og jeg begynte å få besøk bakfra. Et par kvinnelige K1 padlere kom opp på siden for så etter hvert å dra litt fra. Det kom også noen kanoer med fire personer oppi. Litt senere kom også Terry fra Calgary, som jeg hadde snakket med dagen før. Vi var blitt enige om at han skulle kjøpe kajakken min etter løpet, så han lurte på om jeg hadde behandlet den pent så langt.

Nå merket jeg tydelig at det var lite energi igjen og at jeg slet med å holde farten til de rundt. Jeg syntes det var rart for jeg hadde fulgt planen min om å drikke hvert 20 minutt og spise hver time. Det burde derfor ikke være mangel på næring. Jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å fortsette å padle, for jeg var godt nedi den berømte kjelleren. Jeg antok at det var rundt 1.5 time igjen til enden av vannet. Der var det et sjekkpunkt, og jeg hadde planlagt å stoppe litt der. Jeg brukte det som motivasjon og kom meg etter hvert dit selv om det tok nærmere to timer.

 

Måtte ha hjelp

På sjekk-punktet var det mange veldig hyggelige og hjelpsomme frivillige som ventet med bål og varmt vann. Jeg måtte ha hjelp til å komme ut av kajakken, og når jeg endelig stod måtte jeg ha hjelp for å bli stående. Jeg greide ikke holde balansen. Jeg prøvde etter en liten stund, og sa at nå greier jeg meg selv, men det gjorde jeg ikke, så de holdt litt til. Fikk etter hvert kontroll på balansen og skiftet til tørt ulltøy og tok på padlejakka. Klokken var nå rundt 23 om kvelden og jeg måtte forberede meg til nattpadlingen. Jeg hadde med meg en Real Turmat som gikk ned på høykant, noe som gjorde godt.

Familien får øye på Morten da han padler forbi et par timer etter start. Dette er det siste de ser til ham før Carmacks.
Familien får øye på Morten da han padler forbi et par timer etter start. Dette er det siste de ser til ham før Carmacks.

Etter rundt 35-40 minutter ved sjekkpunktet satt jeg igjen i kajakken, klar for nattens utfordringer. Jeg følte meg noe bedre og hadde fått litt energi igjen. Nå begynte elven og det var varslet en del medstrøm. Jeg padlet fra side til side i elva og prøvde å jage det raske vannet. Det var litt uvant for en havpadler som meg og sikkert noe jeg burde hatt mer erfaring i å gjøre.

Det er ikke så lett å lese elva, og når det begynte å skumre ble det enda vanskeligere. Det ble ikke veldig mørkt men såpass at det ble vanskelig å se detaljene.

 

Havnet i sideelv

Jeg lå helt alene og det ble nå viktig å følge med på kartet som lå laminert på spruttrekket. Jeg prøvde følge med på hver sving og se hvor jeg var. Heldigvis er ikke navigeringen veldig utfordrende på denne delen av elva, men det blir verre etter Minto. Eneste gangen hvor jeg knotet var da jeg bladde over to sider på en gang og ikke kjente meg igjen. Da lurte jeg fælt på hvor jeg var og usikkerheten kom smygene.

Klokka passerte 01 på natten og jeg tok på hodelykta. Arrangøren krever at vi har lys mellom 01 og 04 på natten. Jeg la ned åra og fant frem litt nøtter fra dekksbaggen. Det var godt med en liten pause mens jeg drev med strømmen. Plutselig skjente kajakken ut til venstre, og jeg ble revet ut av hovedkanalen og inn i en sidekanal. Der var det altfor grunt og jeg ble skjøvet bortover rullesteiner av den sterke strømmen. Det føltes som det gikk hardt utover kajakken, og jeg skjønte fort at denne veien ikke går, og at jeg måtte tilbake.

Etter 1,5 år med forberedelser er padlingen endelig i gang.
Etter 1,5 år med forberedelser er padlingen endelig i gang.

 

Morten er i fint driv og har fått heng på en K2. På dette tidspunktet i løpet ligger han som nummer fire i klassen.
Morten er i fint driv og har fått heng på en K2. På dette tidspunktet i løpet ligger han
som nummer fire i klassen.

 

Jeg kom meg ut av kajakken og begynte å vasse motstrøms mens jeg skjøv båten foran meg. Det var 5-6 grader i vannet. Jeg satt med vanntette vadesokker, kun med ullsokker under. De var gode i kajakken men ikke så gode å vasse i rullesteinene med. Dessuten var strømmen så sterk at de ble revet ned, fylt med vann og holdt på å få meg overende. Det var litt skummelt der alene i villmarken i mørket. Men jeg klarte å holde hodet kaldt og kom meg tilbake til rette kanalen igjen. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke hadde våtsko, men de får jeg ikke plass til nedi kajakken med mine store pailabber av noen føtter.

 

Rullegardinen gikk ned

Etter det gikk natten ganske rolig for seg. Det var kaldt i luften og mye tåkedis over elva. Heldigvis var det lite mygg på elva, men var noen andre innsekter som absolutt skulle oppi fjeset mitt hele tiden. Heldigvis stakk de ikke, de bare nøyde seg med å prøve å komme inn i nese, ører og munn. Da er det godt jeg hadde med myggnetting, men husket ikke hvor jeg hadde lagt den. Bjørn så jeg ikke noe til, men den så sikkert meg, for det skal være mye bjørn i området.

Morgenen kom og solen gikk opp. Det var da rullgardinen gikk ned hos meg. Jeg hadde vært trøtt gjennom natten men det hadde gått ganske greit. Jeg hadde padlet jevnt og trutt, men nå var det slutt. Etter hvert som solen gikk opp og det ble varmere og varmere, så ble jeg mer og mer sliten til jeg var helt tom. Nå greide jeg ikke padle lenge mellom hver pause. Jeg måtte stadig tisse, noe jeg egentlig hadde gjort hyppig gjennom hele natten.

Morten i trening hjemme i Lillesand.
Morten i trening hjemme i Lillesand.

Svimmel og uvel

Som jeg begynte denne artikkelen med så ble jeg tatt igjen av flere kanoer og greide ikke henge på. Jeg bestemte meg for at jeg måtte komme meg til sjekkpunktet ved Little Salmon og ta en pause der. Det greide jeg etter å ha presset meg veldig hardt både fysisk og mentalt. Jeg var så langt nede i kjelleren som jeg aldri har vært før. Da jeg nok en gang fikk god hjelp til å reise meg ut av kajakken, merket jeg at jeg var svimmel og uvel og måtte legge meg nedpå. Fikk drukket litt vann og kom meg etter hvert inn i skyggen i et telt. Det var nok en plass mellom 26-28 grader i skyggen nå midt på dagen, som er uvanlig varmt til å være her.

Rett etter meg kom det inn to lag til, en K2 og en C2. Begge hadde problemer og trakk seg fra løpet der og da. Den ene kanopadleren stod det ganske dårlig til med, og hun ble liggende med teppe over seg den tiden jeg var der.

 

Eventyret stoppet for meg

Selv hadde jeg det heller ikke så bra og innså relativt raskt at her stoppet eventyret for meg. I den formen jeg var i så kunne jeg ikke se for meg at jeg kunne greie å padle de minst fem timene som det ville ta å komme til Carmacks hvor det er en syv timers tvungen stopp. Planen min var å ta et par timers hvile der for så å prøve å fortsette, men jeg var ikke klar for det, hverken fysisk eller mentalt. Der og da var jeg bare veldig lettet over at jeg kunne slippe mer av dette vanvittige slitet.

Jeg fikk haik med en av arrangørene i hans pickup de siste milene til Carmacks hvor familien ventet med bobilen. Jeg var helt ferdig og kan ikke huske å noen gang ha vært så trøtt og sliten. Det var så vidt jeg orket å ta en dusj og gå tilbake til bilen for å legge meg. Dessuten begynte det å verke skikkelig i skuldre og albuer, og det føltes tungt å løfte et håndkle.

Dawson City er målbyen etter 715km padling ned Yukon River. Det var ikke på denne måten jeg ville ankomme, med bobil, men slik ble det. Det var 86 som fullførte og 30 lag som brøt. Det var en tøff utgave av løpet med relativt liten vannføring, uvær og motvind over Laberge og uvanlig varmt på dagen. Dette ble gjenspeilet i sluttidene som var noe lengre en normalt.

 

Forsvant for mye væske

I etterkant har jeg fundert på hva som gikk galt og hva jeg kunne gjort annerledes. Det ene er å holde på planen om å padle for å fullføre og ikke la seg friste av dem rundt seg til å padle for fort. Det aller viktigste er imidlertid å endre på ernæringen jeg puttet i meg, både drikken og maten. Jeg mistenker nemlig at det var min diabetes (type 2) som spilte meg et puss underveis. Både drikken og maten innehold forholdsvis store mengder sukker, noe som trolig har ført til høyt blodsukker, som med diabetes kan føre til hyppig vannlating. Hos meg førte det til at det forsvant mer væske enn jeg greide få inn, og det ga utslag i at jeg ble dehydrert og gikk tom. Det rant på en måte bare rett igjennom.

Man kan kanskje si at jeg burde tenkt på dette før, men jeg har ikke hatt problemer med slikt tidligere, og på mine treningsøkter på opp til ti timer merket jeg ikke noe til det. Derfor trodde jeg at jeg hadde funnet ernæring som funket bra for meg. Jeg snakket også med fastlegen før løpet, som mente at det ikke burde være noe stort problem at jeg fikk i meg en del sukker, fordi jeg ville bruke det underveis. Noen tenker kanskje at hva med saltmangel, det kan også føre til noe av det samme. Det er riktig, men jeg hadde tenkt på det og hadde elektrolysetabletter i vannet som inneholder salt, og jeg hadde salte nøtter som jeg spiste underveis. Derfor tror jeg ikke det var problemet.

 

Tøft mentalt

En siste ting jeg vil nevne, som er særdeles viktig, er det mentale. Dette løpet er minst like tøft mentalt som det er fysisk, og det kan være vanskelig å forberede seg på noe slikt. Jeg viste jo at løpet var veldig langt og tungt, og at det ville komme opp og nedturer, men likevel visste jeg ikke hvordan det ville bli, og da motgangen kom var jeg likevel ikke helt forberedt.

Mange erfaringer rikere ser jeg frem mot nye eventyr. Om jeg vil dra tilbake å prøve en gang til vet jeg ikke. Akkurat nå er svaret nei, men hvem vet hva fremtiden bringer? Jeg har jo allerede begynt å tenke på hva jeg ville gjort annerledes en eventuell neste gang! Denne artikkelen avsluttes derfor med å takke arrangøren for et flott løp, mine sponsorer for å ha støttet meg og ikke minst min familie som har støttet og vært der for meg hele tiden. Dere er fantastiske.

Turløp for alle fra 8-80

Konkurransepadlerne i Njørd Roog Kajakklubb er i landseliten. Kontrasten er stor, fra de yngste i 8-10-års alderen til noen-og- 70-åringer som kjemper mot hverandres tider både midt og bakerst i feltet. Men en del av 50-70 åringene er seige som bikkjeskinn, og gir ikke et sekund i sine klasser. «Vi andre» bruker de kreftene som trengs på å gi oss selv en god start på sommersesongen i kajakk.

Alvor og moro i vakre Eidsvåg. Et uformelt men spenstig turløp på rundt åtte kilometer der alle drar på etter evne.
Alvor og moro i vakre Eidsvåg. Et uformelt men spenstig turløp på rundt åtte kilometer der alle drar på etter evne.

 

God stemning

Stemingen er god. På startstreken kl. 11 ligger de aktive padlerne, i flere aldersklasser, og vipper utålmodig i de smaleste båter som kan skaffes, klar til å ta teten. Man må være sportsfotograf for å få skarpe bilder av den gjengen, og samtidig; unngå å ligge i veien når årespruten står.

Like etter kommer surfskipadlere og andre med fartsambisjoner. Mange skal slå egne tider, eller ta opp kampen med han/hun som vant i fjor, før turklassen, «gamlingene» kommer i siget med ulike mål. Mest for å ha det gøy, men også for å ta seg litt ut.

Eidvågrunden er rundt åtte kilometer lang, og de raskeste er ferdige på under 40 minutter, de roligste er inne en god halvtime senere, noen minutter fra eller til avhengig av vær og vind. Vind og bølgeskvulp fører iblant til et velt eller to for racerkajakker. Ikke alle er like erfarne, men følgebåter og Røde Kors er raskt på plass og hjelper dem på kjøl igjen. Også turpadlerne passes på.

Njørds Kristoffer Mjelstad i tet på siste halvdel av løpet. Bak er Magnus Ivarsen, Lasse Lotsberg og nestor Morten Ivarsen. Magnus ble først i mål.
Njørds Kristoffer Mjelstad i tet på siste halvdel av løpet. Bak er Magnus Ivarsen, Lasse Lotsberg og nestor Morten Ivarsen. Magnus ble først i mål.

 

Det «stille» strekket

Etter den friske starten og runding av merkebøyen innerst i fineste delen av bukten, kommer det «stille» strekket. Det er opp langs Storholmen, langs Våganeset og til pynten der man runder inn Åstveitbukten. Det er her de sterkeste måler krefter, og det er her vi «andre» vanlige ikke må miste ryggen på den foran. Når det skjer, er løpet kjørt – selv om man knapt er halvveis. Men det kan skje, at «konkurrenten» punkterer, eller får motvind de ikke takler like godt mot slutten av løpet.

Første gang i Eidsvåg – men ikke siste!
Første gang i Eidsvåg – men ikke siste!

 

Ivrige turpadlere, her gir de litt ekstra i turløpet i Eidvåg.
Ivrige turpadlere, her gir de litt ekstra i turløpet i Eidvåg.

 

Gode veteraner stiller med krefter ervervet gjennom mye tur- og havpadling, god mat og lang erfaring. Kremgutter.
Gode veteraner stiller med krefter ervervet gjennom mye tur- og havpadling,
god mat og lang erfaring. Kremgutter.

 

Njørd satser mye på yngre padlere, og prøver å nå bredt i nærmiljøet.
Njørd satser mye på yngre padlere, og prøver å nå bredt i nærmiljøet.

 

Egen klasse for surfski, herre og dame.
Egen klasse for surfski, herre og dame.

 

Steinar Mørk (t.v.) og Einar Drægebø er fornøyde med innsatsen i sin klasse!
Steinar Mørk (t.v.) og Einar Drægebø er fornøyde med innsatsen
i sin klasse!

 

Siste halvdel av løpet er retur samme vei som man kom. Når middelmådige som artikkelforfatteren er ute av bukten, høres seiersropene fra målgang ved naustet. Førstemann i mål er inne på 38:19., og Britt, som hadde et avslappet forhold til turen, ble klokket inn på 1:09:54. Jublende glad var særlig Jette, en humørfylt 70-åring som trives med lek og moro:

– Jeg slo Svein! Så glad ble hun at at hun nesten glemte de siste meterne som gjensto for å slå nettopp Svein. Hun var ett sekund foran.

 

Toppoppgjør

Magnus Ivarsen fra Fana vant det hele, etter hardt kjør fra Kristoffer Mjelstad, Njørd. Pappa og veteran Morten Ivarsen, Fana, kom på tredjeplassen foran Njørds sterke Lasse Lotsberg. Så har da også Morten litt mer erfaring enn unge Lasse, og slik matching har juniorene godt av.

Aktive, unge konkurransepadlere trives godt sammen med turpadlerne og utgjør et spennende og konstruktivt miljø i aldersspennet 10 til 75 år. Tur- og havpadlerne er fornøyde med å kunne bidra til det aktive idrettsmiljøet i nærområdet. Men det skal ikke underslås at det hersker noe uenighet om hva som er orden og ikke orden i garderobene.

Samtidig er ungdommen med på dugnader, og er aktive i styre og stell. Stevner som Eidsvågrunden understreker den herlige blandingen av padlere i alle kategorier. 23. mai 2020 er en lørdag! Sett av dagen, for det er plass til folk fra hele landet, og dette er en fin kombinasjon med en bergenstur. Kanskje et festspillarrangement om kvelden?

Stor oppslutning på tradisjonsrik festival

– Det var daglig over 100 padlere på vannet og vi hadde ingen hendelser, takket være frivillige, kompetente ledere som har foretatt gode vurderinger.

 

Mange nye

– Vi var mest fornøyd med at vi så svært mange nye padlere, fra flere steder i landet, og at de opplevde å bli godt mottatt på festivalen. Videre har festivalen nok en gang vært en arena hvor både deltakere, turledere og instruktører har fått utvikle seg som padlere sier primus motor, Ronny Riise til Padling. Han har fått hjelp fra mange i padlemiljøet, men Ronny er administratoren med mange gode kontakter.

Tur- og havpadling er i ferd med å bli en folkesport, men når det kommer til litt mer utfordrende padling, er det mange som kvir seg. Særlig for vind – der bølger følger med. Imidlertid er det havkajakker de fleste kjøper seg, og på denne festivaler er det ingen nedre eller øvre grense for ferdighetsnivå. Her er alt fra grunnleggende kurs til det mest avanserte; British Canoeing 4* Sea Kayak Leader Training.

 

Utvikler padleferdigheter

I tillegg kommer deltakerne i kontakt med miljøer fra ulike klubber og miljøer der man kan videreutvikle padleferdighetene. For det er gøy med både litt lenger turer, og å prøve seg litt i bølger, slik at padling ikke bare blir en godværsaktivitet men kan drives hele året.

– Det var noe vekslende vær under festivalen, og det passet bra med tanke på alle de ulike kursene vi holdt, sier Ronny.

Rådslagning før neste aktivitet. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.
Rådslagning før neste aktivitet. FOTO: TORILL REFSDAL AASE.

 

Strømpadling var et populært innslag på festivalen. FOTO: JAN KÅRE ANDREASSEN.
Strømpadling var et populært innslag på festivalen. FOTO: JAN KÅRE ANDREASSEN.

 

Dyktig ungdom

I år var det ca. 120 deltakere og 32 frivillige. Av de frivillige var det 12 elever fra Stend videregående skole som går i et langtidsløp mot å bli NPF Aktivitetsledere. De hadde ansvar for administrasjon, parkering og kontakt med kystradioen.

– Det var en fryd å jobbe med disse ungdommene. De utførte oppgavene på en eksemplarisk måte og blir gode å ha i padlemiljøet tiden fremover, med tanke på både kurs og opplæring av ungdom generelt, og til å bruke kajakken i aktivt og variert friluftsliv, sier Ronny.

 

Mange turer

Ikke bare kurs, men også turer på ulike nivå arrangeres på festivalen. De friskeste går ytterskjærs mens andre finner lunere områder. En gruppe dro også på strømpadling, en stor suksess. Nettopp beliggenheten til festivalen er ideell, der man kan velge og vrake i ulike forhold fra campen på Langøy kystkultursenter.

 

Det var mye kajakker og telt rundt hele vågen under festivalen. Vibeke Reigstad.
Det var mye kajakker og telt rundt hele vågen under festivalen. Vibeke Reigstad.

 

Båtbølger gjorde strømpadlingen ekstra spennende. FOTO: BERNT SOLHEIM.
Båtbølger gjorde strømpadlingen ekstra spennende. FOTO: BERNT SOLHEIM.

 

Mange lå i telt rett ved kystkultursenteret. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.
Mange lå i telt rett ved kystkultursenteret. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.

 

Flotte fasiliteter utenfor Urtemakeriet. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.
Flotte fasiliteter utenfor Urtemakeriet. FOTO: VIBEKE REIGSTAD.

 

Kurs i røft farvann. FOTO: RONNY RIISE.
Kurs i røft farvann. FOTO: RONNY RIISE.

 

På vei ut fra vågen. FOTO: TORILL REFSDAL AAASE.
På vei ut fra vågen. FOTO: TORILL REFSDAL AAASE.

 

Bakeriet med høner i tunet

Like over sundet fra kystkultursenteret, ligger det snart legendariske bakeriet Urtemakeriet, som har flittig besøk av sultne padlere under festivalen. Sandstrand, nybakte boller, pizza, baquetter, kafé både inne og ute, høner i tunet, et par katter og i år; også et usedvanlig flott, nyreist grindverksbygg med kunstutstilling.

De fleste deltakerne bor i telt. Noen bor i campingvogn i nærheten, noen har båt og noen bor i Bergen og reiser hjem om kvelden. Telterne får gjerne varierte opplevelser her vest, for hvem ønsker seg vel ikke sol, men får en bekk gjennom teltbunnen i stedet… Festivaler inneholder det meste. Padlefestivalen 2020 er under planlegging.

 

Følgende kurs ble arrangert:
– NPF Grunnkurs
– NPF Teknikkurs
– NPF Aktivitetslederkurs
– British Canoeing 3* Sea Kayak Award
– British Canoeing 4* NEW Coastal Sea Kayak Award
– British Canoeing Coastal Navigation & Tidal Planning
– British Canoeing 4* Sea Kayak Leader Training)

Store kontraster på Spitsbergen

Den 100 km lange Isfjorden bortimot kløyver Spitsbergen i to på midten, frå munninga, Kapp Linne i vest til Von Post-breen i aust. Frå dei to hovudfjordane sentralt i Isfjorden, Nordfjorden og Sassenfjorden, greinar fire mindre fjordar seg ut som fingrane på ei hand, i nord Ekmanfjorden og Dicksonfjorden, i nordaust Billefjorden og i aust Tempelfjorden.

I dette området var det me fire, Otto Inge Molvær (72), Stein Helge Glad Nordahl (51), Frederik Goplen (43), dei to siste yngre kollegaer av Molvær, og underteikna, Olav K.Aksnes (71 og pensjonert norsklektor), padla ni dagar seinsommaren 2011.

Olav Aksnes - Kajakktur på Spitsbergen
Olav Aksnes – Kajakktur på Spitsbergen

 

Spesielt målområde

Isfjorden peikar seg ut som spesielt interessant målområde av fleire grunnar. Variert natur, rikt dyreliv, relativt mildt klima til å vere i Arktis, gode kommunikasjonar (flyplassen i Longyearbyen). I Longyearbyen er det et stort tilbod av overnattingsstader og butikkar, med rikt utval av mat/proviant og anna nødvendig for turen. Der kan ein og leige våpen, som er påbode for alle som vil ferdast fritt i terrenget. Her er det også eit profesjonelt utleigefirma ( Jørn Dybdahl), der ein kan tinge kajakkar og padleutstyr.

Under isen - Kajakktur på Svalbard
Under isen – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes

Det er vanskeleg for ein som ikkje har vore på Svalbard før å førebu seg mentalt på den opplevinga det er å padle langs dei milelange rullesteinsstrendene og moreneslettene. Mektige, lagdelte fjell, som er flate på toppen (Templet og Brisingfjellet) eller spisse, regelmessig geometriske, som Pyramiden. Fjell forma av naturkrefter gjennom hundretals millionar år. Eller sige i fotograferingstempo eit par hundre meter frå fronten av Nordenskiøldbreen og Ferriermorenen, med nysgjerrige selar symjande rundt kajakkane, til toredrønn frå det indre av isen – til hell for oss at breen ikkje kalva dei timane me var der. Eller slå leir på frodige strandsletter, med flokkar av  svalbardgjess, fredeleg beitande reinsdyr og nyfiken polarrev i bakgrunnen. Med kamera på magen, Mauseren over skuldra, signalpistol under armen, på tre timars isbjørnvakt frå kl 2200 til 0100, i midnattssol lågt over horisonten, i eit lys som omskaperTempelfjellet til Partenon på Akropolis, med ein soldat vaktande ved inngangen (fjellsøyla Skiltvakten).

Det som vanskeleg kan formidlast fullt ut i ord og bilde, er kontrasten mellom den veldige naturen og dei små farkostane, avmakts- og øydemarkskjensla, saman med gleda over å meistre samspelet. Bilda fortel likevel mykje om ein natur som er svært ulik den me opplever til kvardags  i fastlands-Noreg, kanskje endå meir majestetisk enn sjølv den heime i Hardanger.

 

Molvær avgjerande for turen

Ein av førestnadene for at turen let seg gjennomføre, var at Otto Inge Molvær var med.  Utan hans lokalkunnskap og erfaring hadde det ikkje blitt noko av ”ekspedisjonen”. I tillegg til sin akademiske og militære karriere, må han seiast å vere ein av veteranane innan langdistansepadling i Noreg, både når det gjeld alder og tilbakelagde tøffe kilometer gjennom 50-60 år. Kjærleiken til polare strøk stammar frå tida som ung lege på sjukehuset i Longyearbyen i 1977. Dette opphaldet var utgangspunkt for mange og lange utflukter til lands – på ski og til fots – og på sjøen, i kajakk, då og seinare.

Den mest ekstreme var nok den 600 km lange skituren saman med kameraten, den legendariske fangstmannen Harald Soleim (frå Laksevåg). Først på kryss og tvers i området mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden, deretter mot nord, langs Wijdefjorden til nordspissen av Spitsbergen, Verlegenhuken, så attende til Longyearbyen. I tillegg til dette har han gått over Grønlandsisen og var ekspedisjonslege då Trollbasen blei etablert i Antarktis i 1989-90

 

Kort om reisa

Tidsrommet for turen blei fastsett til månadsskiftet juli/august, midt i travlaste turistsesongen. Derfor måtte me vere ute i god tid for å sikre oss flybillettar Gardemoen-Longyearbyen retur. Dei blei kjøpte over nett tidleg hausten 2010 og kosta rundt 5.000 kr. Omtrentlege totalutgifter for turen pr person kr 20.000.-, inkl. reise, to overnattingar, utgifter til mat, leige av padleutstyr og våpen. Oversikt over det me hadde med oss av utstyr og det me kjøpte/leigde i L. kjem seinare.

 

Klargjering før avreise - Kajakktur på Svalbard.
Klargjering før avreise – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes

 

Ønskte mål

Det er grenser for kor mykje ein kan få med seg på ni dagar. Ver og vind har me ikkje makt over, ein må improvisere. Desse stadene ville me sjå og oppleve:

  • Svenskehuset
  • Pyramiden – nedlagd sovjetisk/russisk gruveby
  • Nordenskiøldbreen
  • Diabasodden – staden der Jørn Hurum og hans flokk av fagfolk og amatørar dei siste somrane har grave ut det fossile skjelettet av fortidshavuhyret Pliosaurus.

Alle desse stadene, og meir til, fekk me med oss.

 

Utstyr

Leigd hos Dyrdahl: Kajakk,  spruttrekk, flytevest.

Frakta med oss: Padleårer, telt (4 Hilleberg Staika), soveposar, liggeunderlag, tørrdrakter ( Kokatat, Nemo), lufttette transportposar, foto-og videoutstyr, kokeapparat (Jetboil), kle (mykje), kart i målestokk 1:100.000, kompass, mobiltelefon (mobildekninga dårleg mange stader), førstehjelpsutstyr. Otto hadde med seg nødpeilesendar og VHF-radio (som altså kom til god nytte).

Kajakkane av merket Necky Narpa, var svært veleigna. Dei hadde god stabilitet, var lettdrivne og robuste, det siste svært viktig fordi landingane  skjedde på steinete strender.

For dei som kunne tenke seg å gjennomføre ein liknande tur i Isfjorden, men kjenner seg litt utrygge, finst det alternativ. Organiserte turar, der arrangøren tar seg av det meste. Her kan nemnast Spitsbergen Travel:  www.spitsbergentravel.no

Padling i Aust-Agder

Kvåsefjorden ligger på grensen mellom Vest- og Aust-Agder. Den er vid og vakker, men også lunefull og vindutsatt. Det blir lett krapp sjø i denne åpne fjorden, og flere båter har gått til bunns i ”Kvåsen”, som de lokalkjente kaller fjordarmen. Å krysse ytterst i fjorden med kajakk med kurs mot Ytre Ulvøysund, kan derfor bli en hustrig opplevelse. Lenger inne finnes det heldigvis noen små øyer som gir litt le og en kortere og tryggere overfart til Indre Ulvøysund. Uansett hvilke av sundene du velger å padle igjennom så er du ved starten av den berømte Blindleia.

Dette er den beskyttede og idylliske leia som strekker seg østover mot Lillesand. Blindleia går på innsiden av blant annet Kalvøya, Ågerøya, Furøya og den store Justøya. På de beste sommerdagene går det en jevn strøm av båter i alle størrelser og prisklasser gjennom her. Dette er nemlig også stedet for båtfolk som vil vise frem nyanskaffelsen sin.

 

Aust-Agder populært i sommerferien

Blindleia er flott, det er ingen tvil om det, men ønsker du ro og fred på padleturen bør du nok unngå å padle den i sommerferien. Leia kan derimot være en meget rolig og fredfull opplevelse både om våren og høsten, ja til og med om vinteren, hvis da ikke isen ligger i sundene. Min flotteste tur gjennom Blindleia foregikk en maidag. Med lett bris i ryggen kruste jeg fredfullt gjennom leia frem til Lillesand. Den idylliske byen og området rundt har også mye å by padlefolket. Særlig det østligste sundet inn til byen er spennende å padle gjennom. På en av øyene man passerer ser man restene etter et gammelt skipsverft. Historien forteller da også at etter Lillesand ble ladested i 1821, ble det mer av både handelsvirksomhet og skipsbygging. I 1870-årene lå det hele åtte skipsbyggerier i Lillesand. I dag er det ingen igjen, men i stedet har turisme og industri overtatt som de viktigste næringsveiene.

 

Fra fyr til fyr

Ved den vestligste av innseilingsledene til Lillesand ligger Saltholmen fyr som byr på overnattingsmuligheter. Hvis du heller satser på telt er Auesøya, noen kilometer lenger østover, et godt alternativ. Den store øya ligger helt vest i Grimstad kommune, og byr på både variert kulturlandskap, nesten uberørt kystnatur, merkede ruter, fine turmuligheter og flere gode badeplasser. Særlig den idylliske bukta Sokken, helt sør på øya, er en perle.

Hvis været er godt er det en opplevelse å fortsette rett til havs fra Auesøya og gå på utsiden av Homborgøya østover. Men vanligvis er den nok lurt å ga på innsiden for folk i kajakk. Uansett er det et must å padle innom Homborgsund fyr. En venneforening passer på bygningene og tilbyr nattlosji. Videre østover er det noen kilometer med ganske åpen kyst mellom fyret og Grimstad, som kan by på utfordringer for padlere. Er det for ruskete er det selvfølgelig bare å vente, men det kan og være et alternativ å legge kursen på innsiden av den vesle Bjorøya og smyge seg videre gjennom i Grosfjorden mot Grimstad.

 

Ubetjent overnatting i Aust-Agder

Velger du så å gå ut gjennom Hesneskanalen unngår du enda et åpent stykke langs kysten. Valøyene er en del av friområdet Skjærgårdsparken og er et fint stoppested, hvis du da ikke vil ta deg videre til Torungen fyr utenfor Arendal. Der byr den lokale Turistforeningen på ubetjent overnatting.

Den raskeste veien østover, langs Aust-Agders kyst, går på utsiden av Tromøya. Men det er et godværsalternativ. De fleste padlere vil nok foretrekke å følge den lengre, men atskillig mer beskyttede Sørlandsleia. Den kalles så, den indre ruta mellom Arendal og Lyngør. Den går på innsiden av blant annet Tromøya og Flostadøya, før den krysser innseilingen til Tvedestrand og fortsetter på innsiden av Borøya og Askerøya. Leia byr på en rekke idyller og er vanligvis en behagelig ferd i smult farvann.

En avstikker inn til Furøya i Tvedestrandsfjorden er også verdt å få med seg. Det er en naturskjønn og frodig øy. De vakre bygningene på øya har tidligere vært sommersted for rike familier, men eies nå av staten og kommunen i felleskap. Furøya kan by på både natursti og sommerkonserter, bare for å gi en liten smakebit. Mange kajakkpadlere setter også pris på mulighetene for å sette opp telt på Furøya og padle i området rundt. En tur langs den krokete fjorden inn til Tvedestrand er slik sett et godt alternativ.

 

Flere perler

Turen på innsiden av Askerøya byr på flere perler i form av trange og grunne passasjer. Å padle midt gjennom ”hovedgata” i Lyngør har jeg gjort ved flere anledninger, og jeg synes det er nesten like flott hver gang. Det er godt å se de mange godt bevarte skipperhusene. Riktignok er det ikke så mange fastboende igjen her, men oppfinnsomme og flittige øyboere har klart å snu fraflyttingen ved å lokke stressede byfolk ut av trengselen og til fredeligere forhold på en av Sørlandets perler.

Se flere turer på Sørlandet.

En fin, liten smakebit på hvordan det er å bo i området kan det være å overnatte på Lyngør fyr etter at fyrvokterboligen ble åpnet som turisthytte. Øst for Lyngør er det også et par kilometer som kan være tøffe for en padler om Skagerak er vrang. Men hvis ikke må du benytte anledningen til å kikke nærmere på jettegrytene på Sildodden. Etter å ha rundet Høybåtangen kan du legge kursen in mot havna i Risør med sin karakteristiske hvite flekk oppe i fjellsiden. På vei inn mot byen byr forøvrig Stangholmen fyr på uteservering om sommeren, visstnok med byens beste utsikt. Videre fra Risør til Telemark, som jeg skrev om i forrige nummer, er det bare noen kilometer til Gjernestangen og Vikingleia.

 

Padle i innlandet i Aust-Agder

Fylket byr også på et vell av padlemuligheter innenfor kysten og helt til fjells. Hvis vi begynner med det siste så kan det for eksempel være et fint turforslag å kombinere en padletur på Rosskreppfjorden med en tur til Urdalsknuten, som er Vest-Agders høyeste topp. Innsjøen er imidlertid både regulert og vindutsatt, så forholdene kan variere veldig. Otra renner både i Aust- og Vest-Agder og er stedvis fin å padle. I Aust Agder anbefales særlig turen fra Ose gjennom Åraksfjorden, Sandnesfjorden, Bjåfjorden, slusa ved Storestraumen og så Byglandsfjorden og Årdalsfjorden til sørenden. Fjordsystemet byr på mektige omgivelser og fine muligheter for en padletur. Det gjør også Nidelva. Det meste av elva går gjennom Aust-Agder. Lange strekninger er en ren fornøyelse å padle. Turen gir mange villmarkstemninger selv om det aldri er langt til nærmeste vei.

Litt lenger øst i fylket kan Gjerstadvassdraget padles fra tettstedet som har gitt det navn, og ut til Søndeled. Ikke langt unna Gjerstadvassdraget ligger Kjølebrønnsvannene. Det er en rekke innbydende skogsvann som kan er enkle å padle med kano eller kajakk. Begge turene går i nærheten av E18. Det gjør atkomsten lettvint, og heldigvis merker man ikke mye til denne veien. Like ved E18, langs riksvei 416 mot Risør, ligger Auslandsvannet, som igjen henger sammen med flere andre små vann og gir gode muligheter for padleopplevelser. Litt lenger nord ligger det store vannet Vegår, som kan by på et par mils fin turpadling blant et mylder av øyer. Enda et stykke nordover i Aust-Agder byr Gjøvdalen på gode padlemuligheter, særlig vår og høst når vannstanden er høy i elva gjennom dalen. Gjøvdalselva kan padles mellom Askeland og Åmli.

 

Kan padles av de fleste

Nabodalen i vest til Gjøvdalen er den minst like flotte Tovdalen. Store strekninger av elven gjennom dalen kan padles av de fleste som har litt erfaring, selv om det blir mer bæring jo mindre erfaren man er. De fleste velger å starte i Vrålstadvatn. Med innlagte bæringer eller trillinger kan man padle helt til Hynnekleiv. Elva videre et stykke er atskillig mer krevende, men fra Herefossfjorden kan de fleste turpadlere igjen sette utpå. Det er mulig å følge Tovdalselva helt ut til Kjevik i Vest-Agder, selv om du underveis må bære eller trille en del.

Rundt Grimstad er det også gode padlemuligheter. De store innsjøene Rore og Syndle er populære valg. Litt mindre kjent er Reddalsvatnet og Landvikvatnet, men det er ufortjent. Mellom dem er det laget en kort kanal, og det finnes også en kanal til fjorden. Hele strekningen egner seg utmerket for padleturer. Det gjør også Grimevanna ved Lillesand. Sist, men ikke minst, må jeg selvfølgelig nevne Oggevann, nordvest for Birkeland. Det er en lang og kronglete perle med mange øyer. Og da har jeg bare nevnt noen av alle de spennende elvene og vannene som det i Aust-Agder innbys til bruk av kajakk og kano. Se an forholdene og bruk padlevett så er du garantert mange flotte turopplevelser!

Kajakktur Vest-Agder kart
Kart fakta:
Statens kartverk nye kartserie i plast er mitt førstevalg når det gjelder padling. De har målestokk 1:50 000, tåler det meste og viser det jeg trenger. Kartbladene nr 5, 6, 10, 11, 12, 20, 21 og 30 dekker Aust-Agder fylke. Kartet er utarbeidet av Espen Heramb, basert på kartdata fra Statens Kartverk.