Planen er halve turen

Halve moroa med en tur er forberedelsene. Spesielt når du skal padle langt er det viktig å ha en skikkelig plan.

Impulsive avstikkere skal ikke undervurderes. Ikke sjeldent kommer det også uforutsette ting som gjør at en plan må endres. Like herlig er det trygt å ha en plan i bunn. Ikke minst er det inspirerende å lage en slik! Kanskje er svenskene mer organiserte enn oss nordmenn? Inkluderende er de også. Drømmer du om en lengre tur i kajakk eller kano, da får du god hjelp fra visitsweeden.com

Snø og svaberg
Par i padling: Bruk gjerne vinterhalvåret til å planlegge vårens og sommerens utflukter. Hva med en lengre padletur i år? Foto: Roger Borgelid

Dalsland – Nordmarken

Den første langdistansepadlingen som anbefales er strekningen Dalsland – Nordmarken. Distriktet kalles DANO-distriktet og er som skapt for lange kanoturer. Et tett mønster av elver strekker seg på kryss og tvers av landsdelen Värmland og måler 135 kilometer fra nord til sør. Her kommer du tett på både tett skog og et rikt dyreliv. Har du ikke selv kano kan denne leies på Silverlake Camp. Det er selvsagt lov å leie for en kort liten prøvetur, eller også for flere dagers ekspedisjon. Selskapet Swedish Country Living  tilbyr også spesielle tredagerspakker inkludert matlagingskurs der det benyttes lokale ingredienser. Basen er et 100 års gammel silo, nå oppgradert til et familiehotell Upperud 9:9 hotel.

Klarälven, Värmland

Navnet Klarälven vekker store forventninger.  Hvor klar kan den være? Elven strekker seg gjennom Värmland i sørvest Sverige og omtales som en paldedrøm. Her er lyes strender, små øyer og idylliske steder for stopp og fotografering.  Kanskje møter vi på en bever? Eller kanskje hører du bare beverens karakteristisk plask når den slår med halen?

Elvene Nissan og Ronneby i Småland

I Småland er det elvene Nissan og Ronneby som frister mest. På Nissan padler på et stille vann omgitt av dyp granskog. Ta med telt eller lei deg inn på det legendariske Isaberg Mountain Resort på stedet Hestra. Her bor du flott og kan i tillegg leie både kajakker og kanoer.

Ronnebyån er 110 km lang og et naturlig utgangspunkt er Village of Korrö.

to røde kanoer
Så stille: Ferie i kano er det stikk motsatte av byferie. Mer eksotisk. Foto: Alexander Hall

Innsjøen Vänern

Vänern er sveriges største innsjø og har, via Göta Kanal, direkte forbindelse med havet og Nordsjøen. Mer enn 22 000 små øyer pynter Vänern og inviterer til både strender, fjellformasjoner, blomster og dyreliv. En spesielt populær kanotur er den 10 kilometer lange strekningen over åpent vann fra øya Lurö og fram til nasjonalparken Djurö. Ved hjelp av Eco-turistbyrået Vänern Outdoor kan du organisere supre opplevelser.

Nord og Lapland

Fire av Sveriges største elver går gjennom Lapland. Dette er langdistanse-padlernes våte drøm! Du velger mellom de nasjonale elvene Torne, Kalix, Pite eller Vindel. Alle byr på timeslange ekspedisjoner gjennom urørt natur. Men igjen, lange turer krever trening. Krever utstyr. Krever planlegging. Nå går vi inn i  tilretteleggingens og forberedelsenes tid. Det er ikke et ork, men en i seg en stor glede! Tenk på alt det deilige vi har i vente!

Värmland midt på sommeren
Gode dager venter: Ta fram kart og kompass og finn din drømmepadleferie. Foto: Asaf Kliger

Når padlingen blir katolsk

Det er få sammenhenger mellom padling og helgendyrkelse. Mange klubber benytter likevel sjansen til å markere 13. desember og Santa Lucia. 

Morgentrøtte kajakker er dekorert med lys og ligger og dupper i det kalde desemberhavet. I dag lokker flere klubber og arrangører med fellespadling til ære for den katolske helgenen Santa Lucia.  Det er lenge siden Norge var et katolsk land, men i tiden før reformasjonen 1536, var helgendyrkelse vanlig også her. 

solnedgang
Ser lyset: Mange padleklubber velger å markere 13. desember. Foto: Jonatan Borba

Helgenene var personer som man anså hadde en spesiell kontakt med Gud, eller gudene. I respekt for den høyeste Gud kunne man i bønn henvende seg til en helgen og be denne videreføre budskapet. Ikke sjeldent er har de ulike helgenene spesielle oppgaver knyttet til ulike sykdommer eller plager. Eksempelvis er Santa Lucia helgenen til de svaksynte, prostituerte, bønder, vaktmestere og folk med sår hals.

Det er ingen direkte kobling mellom padling og Santa Lucia, men selvsagt en fin anledning til å invitere til morgenpadling. Mer logisk hadde det nok vært om vi dyrket helgenen Virgen Del Carmen – havets skytsengel.

Dagen markeres 16. juni og Jomfru Carmen er erklært som skytsengel og beskytter for alle typer marine grupper, fra små fiskere til store sjøfarere.

Santa Lucia
Svenske tilstander: Santa Lucia feires stort i Sverige. Her arrangeres både skjønnhets-konkurranser og prosesjoner. Foto: Marte Østmoe

 

Padling, plast og pyramide

Et holdningsarbeid som sprer seg. Det er hva Vegard André Olsen kaller et pyramidespill. På kajakktur er det like naturlig å plukke plast som å padle. 

Men hysj! Det er ikke nødvendig å si dette høyt. Best er det hvis handlingen og søppelplukkingen bare skjer – og, selvsagt at noen ser det. Da vil de kanskje selv gjøre det samme selv. Nå er plastspillet i gang. Vinneren er naturen, menneskene – ja, hele kloden!

Den blå planeten: Kloden forblir ikke blå hvis plasten kastes i havet. Foto: Vegard André Olsen

Ser det store i det små

Olsen er for tiden daglig leder av Rana Spesialsport. Ved siden av rollen som hemmelig plastplukker, har han som mål å ta med seg hjem mer søppel enn han tok med seg ut på tur. Samtidig liker Olsen å tenke stort. Hans peker her på ansvaret til de større selskapene.

– Med det samme noe kan lønne seg økonomisk, da kan store deler av plastproblemet i havet løses.

Gammel plast erstattes av ny

På sine mange padleturer på Helgelandskysten i Nordland, mener Vegard André Olsen at plastavfallet er blitt mindre. – Det har vært en negativ utvikling lenge og det vil ta mange hundre år før vi er i mål, men med organisasjoner, aksjoner og dugnader, går det tross alt fortere, sier han. Olsen påstår at kysten blir renere for hvert år, men hvert år finner han også ny plast. Tar det aldri slutt?

Nødhjelp og godt eksempel

– Å plukke plast er jo dessverre bare brannslukning, sukker han, – men det nytter, og best er den innsatsen vi som padlere bare gjør uten å snakke om det. Å plukke plast er ingen sak, det er noe vi gjør med den største selvfølge, – da vil de som kommer etter oss gjøre det samme.

Håpet er lysegrønt. Bli med på padletur inkludert plastplukking på Helgelandskysten. Foto: Vegard André Olsen

 

 

Nye funn i fjæra

Du har funnet den perfekte bukta og skal legge til. Et berg luner mot vinden og du har sola midt imot. Men hva er dette? Havet har skylt i land et slepetau, flere plastflasker, et stykk gul crocs og en vrengt gummihanske. Hva nå?

– Det verste er likevel de aller minste plastbitene. Mikroplasten er veldig vanskelig å plukke opp. Dette sier miljøkunstner Kari Prestgaard. Hun og kollega Astor Andersen kaller seg «plastnomader», de reiser rundt i Europa og lager plastkunst med barn og unge. Mellom 2010 og 2023 har de formidlet plastforsøpling og laget kunst av strandplast over 25 000 barn. Prestgaard/Andersen har også vunnet en FN-pris for sin plastkunst. 

– Vi plukker og samler plastsøppel over hele landet, sier Kari, men legger til at de også har arbeidet i England, Frankrike, Spania, Portugal og på Kreta, Sardinia og på Kanariøya Fuerteventura.

 

Andersen/ Prestgaard
Plastforkjemperne Andersen og Prestgaard har i flere år laget kunst av plast på avveie. Foto: Marte Østmoe

Prestgaard/Andersens kunst er innkjøpt både av Stortinget, fylkeskommuner, kommuner, museer og organisasjoner. Kunsterduoen er også representert med egen utstilling i FN-bygget i Genève. Når vi legger til i en forsøplet bukt, er det likevel ikke kunst det første vi tenker på.

Tunge tanker

Vår første tanke er snarere: Hvor kommer all denne elendigheten fra?

Er det virkelig slik at dem vi deler havet med, tror at søppelet forsvinner i det samme det går over ripa? Ifølge Verdens naturforbund, WWF, havner mellom 9 og 11 millioner tonn plast i havet hvert år. Ingen av oss ønsker vel å vasse i søppel i fremtiden? Alle er vi vel opptatt av en ren klode? WWF går likevel ut ifra at mengden plast på avveie vil øke de næreste årene. Innen 2040 anslår man at andelen vil øke fra 11 millioner tonn i året til nærmere 35 tonn i året. Kanskje mer.

Plastpromille

Av plast som havner i havet mener forskere at 95% synker til bunns. Ergo er et bare 5% vi i virkeligheten ser. Den lille bukta der vi nettopp har lagt til ligner en søppelplass, men skrotet utgjør bare en ørliten plastpromille i det store bildet. Det er skremmende, men det går også an å gjøre noe med det. 17. mars hvert år arrangeres Den store strandrydderdagen. Dette er Norges største ryddedugnad. Hold Norge Rent står bak dette tiltaket og den som ikke rakk å være med i mars får en ny sjanse i september – Strandrydderuka.

Men hvorfor vente til høsten? Skal vi inntil da bare la søppelet ligge?

– Nei mener Bo Eide. Han bor i Tromsø har holdt på med marint avfall i 10 – 12 år.

Om padlere har ekstra stort opprydningsansvar vil han kanskje ikke skrive under på, men som vi har i alle fall en stor mulighet! Plassproblemer vil Eide ikke høre snakk om.

– Alle har plass til en ekstra sekk bak!

 

padling mot plast
Bo Eide mener at det alltid en plass til en ekstra sekk plast. Foto: Bo Eide

Funn og plastfangst

– Vi er mange, og vi er over alt! Sier Bo Eide og peker på det faktum av padlere kommer til på steder der ingen andre har vært. De gangene Eide gjør funn som er så store at de ikke kan fraktes i land, da tilkaller han hjelp. Her er listen lang. Er det snakk om avfall fra fiske og havbruksnæringen skal Fiskeridirektoratet kontaktes. Andre viktige aktører er Kystverket, Kystvakten, Statens naturoppsyn og Hold Norge Rent. I tillegg er det bra og alliere seg meg gode venner som kan finne depotet du har samlet opp og hente med seg resten.

padlere mot plast
Ring en venn og vær sammen om å hente plasten i fjæra. Foto: Bo Eide

–  Vi finner ting ingen andre finner og kommer til der ingen før har vært.

 

Bo Eide, ivrig medlem i facebookgruppa Padlere mot plast

Bo Eide
Bo Eide tar både padletak og samtidig et tak for miljøet. Foto: Bo Eide

 

Noe av plasten må gjerne bli til kunst slik Kari og Astors vil, men mesteparten må leveres på miljøstasjoner. Eide er optimistisk. Hvis WWF maler har tall som skremmer, ser han fremdeles lyst på fremtiden. – Det blir bedre, sier han: – Det blir mindre og mindre plast på avveie!

Funn av plast på padleturen?

Plukk det opp og ta det med. Eller si i fra til:

Meld deg inn i facebooksiden padlere mot plast HER

Les mer om Senter mot maritim forsøpling HER

padling mot plast
Ikke alle emoji er like positive. Foto: Bo Eide

Velg påskefarger

Skarpe, klare farger. Dette anbefaler Redningsselskapet når vi skal velge farge på kajakk og vest.

Påken kan bety årets jomfrutur for mange. Men OBS! Redningsselskapet minner oss om at padlere ligger lavt i vannet. Følgelig trenger vi all den synligheten vi kan få. Velg en knæsj kajakk! Gode eksempler er gul og oransje – ja, selve påskefargene.

Grønne skuldre

For ikke lenge siden mottok den danske produktdesigneren Johan Møller det høyt hengende DOGA-merket for sitt design av en helt ny redningsvest. Fortrinnsvis er vesten beregnet på fiskere med det for øye å få flere til å benytte vest på havet. – Jeg ville lage en vest som mest mulig lignet et vanlig klesplagg, sier Møller. Hans vest er sort, men av sikkerhetsmessige årsaker er skuldrene neongrønne og synes tydelig hvis fiskeren havner i sjøen.

vest med neon
Vest med neon. Foto: Johan Møller

Identitet og sikkerhet

Kajakkprodusenten Tiderace, tilbyr også muligheten til å velge farge selv. Fargen du velger på skroget kan kombineres med en kontrastfarge på dekket. Også cockpit og bulkheads kan lages i den fargen du vil. Resultatet og uttrykket kan da bli bare ditt. En ting er likevel estetikk, mer viktig er sikkerhet.

kajakker i farger
Velg synlighet. Foto: Tine Raisbæk

Fargene forteller

I tillegg til sterke påskefarger legger Redningsselskapet til at en kajakk som ligger stille er mer vanskelig å få øye på av andre båter, enn en kajakk underveis. Er det i tillegg påskesol, da er det også lett for at sjåføren blir blendet.

Ta hensyn, vær synlig og utstyr deg med farger som synes.

Meld deg gjerne på fellesturer. Eksempelvis med kajakkpadling.no

Padlesiden.no ønsker god påske!

Får man tre kajakker på Dropracks?

Dropracks kommer i to bredder, 140 cm til personbil og 160 cm til varebil. Her får du vite hvordan det gikk da vi i februar monterte stativet, tilpasset det til sikker transport av tre kajakker, og prøvde det i 17 sekundmeter sidevind!

Montering
Det er alltid spennende når man skal montere et takstativ som skal dras ut fra taket for så å henge langsmed bilsiden, uten at det skraper opp bilen hverken under lasting eller når man sveiver stativet opp og ned av taket. Vi hadde fått tilsendt stativet fra Dropracks, og fått melding om at vi trengte Thule stativføtter som et bindeledd mellom de fabrikkmonterte takrailsene på bilen og selve Dropracks. Monteringshenvisningen til Dropracks var på engelsk og var oversiktlig satt opp trinn for trinn med enkle skisser. Man bør være to personer til å montere stativet, på grunn av de tunge glidedelene som skal ligge tvers over taket. Vi brukte rundt 1,5 time på monteringen. Førsteinntrykket var et robust stativ, som når nedheiset og klar til lasting, var stabilt og forseggjort. Stativet er laget i korrosjonsbestandig eloksert aluminium, og veier 27 kg. Uten last bygger det ikke mer enn åtte centimeter i høyden, og er derfor ingen hindring inn og ut av parkeringshus eller garasjer.

Stativet sveives ned fra taket, og om du stopper under nedsveivingen, så stopper stativet, slik du ser her. Når du har sveivet stativet helt ned er det horisontalt og omtrent i hoftehøyde, noe som gjør løfting ut/inn i stativet enkelt og raskt. Vi syntes dette fungerte veldig bra, og plutselig var vi klar for kajakksurf på en av Rogalands flotte strender! Foto: Laila Reigstad.

T-spor
Så var det å finne ut av hvordan man skulle feste kajakkene. Siden de to armene på stativet sveives ned i hoftehøyde, så nytter ikke den klassiske festemåten med lastestropp rundt kajakken og stativet. De to bevegelige armene har i stedet et såkalt T-spor fra den ene enden til den andre. I T-sporet sklir man inn den krybben man ønsker at kajakken skal ligge i. Her passer flere Thule-krybber, for eksempel K-Guard og Hull-A-Port Aero. For vår del var det ikke aktuelt å bruke noen av disse da de for det første bare gir fysisk plass til to kajakker, for det andre at de tilfører ekstra vekt på stativet, og for det tredje fordi at de fordyrer stativløsningen da det koster rundt 3000 kroner for krybbe til én kajakk. Vi tenker at skal man investere i et kostbart takstativ som Dropracks, må man kunne laste det maks, og man må kunne gjøre det uten å investere tusenvis av kroner ekstra. Thule-stativene er altså en fordyrende løsning i forhold til festemåten vi endte med, men om du har disse fra før av så er de altså kompatible.

Hvilken vekt tåler biltak og stativ?

Vi kjørte rundt i en SUV, som tåler 100 kg på taket. Dropracks i 140 cm bredde er satt til å tåle 75 kg last. Det er derfor både fysisk plass og nok vekttoleranse i stativ og biltak til at man kan ha tre kajakker på denne varianten av Dropracks. Vær likevel oppmerksom på vekten på de kajakkene du tar med deg. Vi hadde tre kajakker a 24 kg. Da har vi knappe 100 kg på taket, og 73 kg på stativet.

Redusere kostnadene!
Stativet på 140 cm bredde kalles Dropracks Sport og koster 19500 kroner. Man kan ikke feste det direkte til bilens langsgående takrails, men trenger stativ-føtter (ikke tverrstang) som mellomledd mellom takrails og Dropracks. Til SUVen trengte vi Thule Raised Rail Evo til 1769 kroner. Etter å ha montert og kikket litt på stativet, satt vi selv sammen et enkelt, og mye billigere, oppsett enn Thule-krybbene. Vi ønsket å investere minst mulig i festeanordninger på taket, for å unngå å bruke enda flere tusenlapper, samtidig så skal jo lastingen av kajakkene være trygg, og vi skal holde oss på riktig side av vektgrensene.

Øyebolter tres inn i T-sporet og låses enkelt ved å vri mot klokken. Lastestroppene strammes rundt kajakkene ved å tre de gjennom øyeboltene. Fra Dropracks får du nå øyebolter som er flate øverst, heller enn runde slik som på bildet. Foto: Laila Reigstad.

Montering på stativet
Vi hadde med to kajakker i plast og en i glassfiber. To av tre kajakker må stå på høykant for å få plass på 140 cm stativet. For å få de to plastkajakkene til å stå støtt på høykant satte vi først opp to 40 cm høye Palm Upright Bars i stål. Disse veier 964 gram, festes med to øyebolter hver i T-sporet, og koster 699 kroner. Da manglet vi bare øyebolter for å kunne stramme lastestroppene rundt kalakkene. Øyebolter har en skrue i den ene enden, som glir rett inn i T-sporet, og en øyemutter i andre enden, der lastestroppene tres gjennom. Hver kajakk trenger fire øyebolter.

Etter at vi i magasinet Padling fikk utlånt Dropracks for testing, har firmaet nå fått laget sine egne øyebolter, med flat, heller enn rund, topp. Foto: Dropracks.

Øyeboltprosjektet!
Dropracks selger egenproduserte monteringskit for kajakk. De inkluderer fire øyebolter og to skumpads, koster 1000 kroner, og er altså nok til å feste en enkelt kajakk. For vårt oppsett ville man da trenge tre slike sett. Det vil koste 3000 kroner, men det er ikke fysisk plass til at tre kajakker kan ligge ved siden av hverandre, så vi vil i tillegg trenge de overnevnte Palm-barene. Er du som oss og har allerede noen skumbarer liggende, ja så trenger du bare å skaffe øyebolter. Thule har 2-pakninger med øyebolter, men disse er ikke satt sammen til en enkelt del slik som øyeboltene til Dropracks. I stedet kommer de i tre små deler som må settes sammen hver gang bolten skal inn i T-sporet. Dette er lite praktisk, og det er nesten dømt til at man på et eller annet tidspunkt mister en av delene, og dermed er boltene ubrukelige. Thule tar 269 kroner for en 2-pakning, så for å feste tre kajakker ender det på 2152 kroner, pluss Palm-barene eller tilsvarende. Vi gjorde det enklere. På Clas Ohlson fant vi syrefaste skruer og skiver, og på en lokal butikk for marint utstyr fikk vi syrefaste øyemuttre. Vi monterte øyeboltene på sekunder og stykkpris ente på 76 kroner. Dette gav en trygg og rask montering av tre kajakker, der vi brukte 12 øyebolter, som kostet totalt 912 kroner, pluss Palm-barene. Du trenger også 4 lastestropper, og vil du ha skumpads under kajakkene trenger du det. Vi brukte ikke noe under plastkajakkene som stod på høykant, men hadde skumpads under glassfiberkajakken.

Palm-barene festes med øyebolter i T-sporet og gir muligheter for enkel lasting på høykant. Foto: Laila Reigstad.

Smooth!
Så var det klart for helgetur. Det er fantastisk å laste kajakkene opp på et horisontalt stativ omtrent i hoftehøyde! Og du verden så deilig det er å slippe å trakke på seteryggen/stå på bilhjulet/stå på hengerfestet/montere et ekstra trinn i døren på bilen, for å kunne nå opp å feste lastestroppene rundt kajakkene! Det er ingen problemer med å sveive stativet opp på taket tross at vi er i maks vektgrense. Det er også helt genialt at om du stopper å sveive mens stativet står på skrå, ja så blir det stående der, det sklir ikke ned. Vi mener stativet forenklet hele kajakklogistikken og gjorde at vi både kom oss raskere ut fra naustet med kajakkene på biltaket da vi startet turen, vi lastet raskere etter turen, og vi var mer motivert for å kjøre til naustet å laste raskt av der sent søndag kveld! Det gikk dessuten helt fint å alene laste tre kajakker. For å komme oss hjem måtte vi krysse en bro der skiltet viste 17 sekundmeter vind rett fra siden. Det gikk overraskende bra, uten noen forskyvning av kajakkene på taket, slik vi tidligere har opplevd med andre takstativer, tross god stropping.

Hvem er Dropracks for?
– Økonomi:
Stativet koster 19500 kroner i tillegg til at det kreves noe ekstrautstyr for monteringen. Dette passer ikke alles økonomi, og av den grunn så passer ikke Dropracks for alle. Kostnaden med stativet og det du trenger for å montere det på bilen, og å feste kajakkene, er på nivå med innkjøp av 1-2 nye kajakker, eller tilsvarer halve beløpet du må ut med for en ny kajakk i det dyre sjiktet.
– Kun en kajakk:
Dersom du de aller fleste ganger bare transporterer din egen kajakk så finnes det flere gode teknikker med å få den opp/ned fra taket enten på egenhånd eller at du får hjelp av en padlevenn. Og padler du alene, og har utfordringer med å få kajakken din opp og ned på taket, så finnes det et alternativ der opp mot 18 kilo av kajakkens vekt fjernes slik at du får den opp på taket på egenhånd. Dette alternativet koster mindre enn Dropracks, men er dog bare for kajakk, og har bare plass til en enkelt kajakk.
– Flere kajakker, mange turer:
Men, er du slik som oss som testet Dropracks nå i februar og mars, at du så godt som alltid har minst 2 kajakker på biltaket, og er ofte på padleturer der kajakken må fraktes til startpunktet for turen, ja så mener vi at Dropracks så absolutt er noe å vurdere! Du sparer tid og krefter, og alle får til å sveive opp det fullasta stativet.
– Lange turer:
Særlig etter lange padleturer, gjerne i vind og bølger, når man er kald i kroppen, småsulten og vil inn i den varme bilen og hjemover til en enda varmere dusj, setter man virkelig pris på lettheten Dropracks gir, både fysisk og mentalt!
– Fjerner dørstokkmila:

Vi mener Dropracks fjerner dørstokkmila for deg som vil på tur med familien eller venner, og vet at det alltid ender med at du alene står og laster alt utstyret. Dette gjelder uansett om det er kajakker, sykler, skiutstyr eller takboks! Det er lykke når man kan pakke takboksen systematisk, i hoftehøyde, og så bare sveive den opp på taket i løpet av sekunder!


Priser:

Vi brukte:
Dropracks til personbil: 19500 kr.
Stativføtter for feste til takrail (Thule Raised Rail Evo): 1769 kr.
Øyebolter du setter sammen selv: 76kr/stk. Trenger 12 stk/3 kajakker: 912 kr.
Palm Upright Bars (2 stk): 699 kr. Totalt 22880 kr.
Alternativer:
Dropracks´ eget komplette kit med 4 øyebolter og skumpad: 1000 kr/kajakk.
Øyebolter fra Thule (2 stk): 269 kr.
Positivt:
+ lett å montere, lett å bruke.
+ slippe tung lasting opp/ned av biltaket.
+ unngår riper i billakken.

Mindre positivt:
– stativet er kostbart.
– det kreves ekstrautstyr.

Hørt om oppblåsbare takstativ?!
HER kan du lese vår test av de, utført i mars 2023.

Vi tester: OPPBLÅSBART KAJAKKSTATIV TIL BILTAKET!

Oppblåsbart takstativ til kajakk, liksom?
Umiddelbart tenker du kanskje, hva skal man med det når det er så mange metall-kajakkstativer på markedet? De i metall festes enkelt i bilens langsgående takrails, eventuelt med klemme i overgangen mellom bildør og tak. Hvorfor trenger man da et oppblåsbart et?

Ingen takrails på bilen
Dersom du ikke har takrails til å feste kajakkstativer på så er de oppblåsbare laget nettopp for dette!
Personlig har denne utfordringen oppstått når man skal leie bil i utlandet. Man leier kajakker et sted, men ønsker å padle flere steder. De aller fleste bilutleiefirmaer har ikke leiebiler med takrails, og heller ikke hengerfester. Det kan derfor bli et problem dersom du vil reise rundt med kajakker på taket for å oppleve mer. Med oppblåsbare takstativer så kan du ta disse med deg i bagen sammen med padleutstyret og så er du good to go! Eller, er du det? Vi skal teste dette!

Slik ser takstativet ut før det monteres og pumpes opp! Pumpen (blå) følger med. Foto: Laila Reigstad

Artikkelen fortsetter under

______________________________________________________________________
Hvordan transportere kajakk på biltak?
Les vår omfattende gjennomgang av dine muligheter HER!


______________________________________________________________________

Vi tester nå i november!
Det finnes flere typer oppblåsbare takstativer. Vi i redaksjonen i Padling starter denne uken med å teste amerikanske HandiRack, som består av to tykke, doble, og oppblåsbare nylon «pølser» som du monterer på tvers av biltaket. Det skal tåle 80 kilo last, og har en egenvekt på fantastiske 2 kilo!
Som deg, så lurer vi litt på hvordan dette fungerer i vind, i høy hastighet og hvordan biltaket har det!

Det oppblåsbare takstativet skal tåle 80 kilo. Det holder fint til to kajakker, som må plasseres flatt oppå! Foto: Laila Reigstad

Har du oppblåsbart kajakkstativ til biltaket?
Vi tester altså dette takstativet nå i november, og dersom du, eller noen du kjenner, bruker oppblåst kajakkstativ til biltak, så vil vi gjerne komme i kontakt med deg/dem!
Send en melding til laila@padlesiden.no
Gleder meg til å høre dine erfaringer!

Stativet har hemper for å stramme det fast til biltaket. Vi kommer tilbake med montering og bruk av stativet nå i november. Stativet er lånt ut av West System i Oslo. Foto: Laila Reigstad

Padling i Ukraina: -For en gjestfrihet!

Vi ville reise så langt øst som Ukraina og få med oss så mange land som mulig fra det gamle Jugoslavia på veien vestover. Og vi ville padle mest mulig, både på hav, innsjøer og elver og nyte naturen underveis. 1.juni satte vi kurs østover mot Nynäshamn hvor vi tok båten til Latvia. Herfra kjørte vi til Litauen, Polen og så inn i Ukraina. Vi har selvsagt padlet i disse landene også, men nå skal det handle om padling i Ukraina.

Var spente ved grensen
Rett skal være rett, vi var litt spente da vi sto ved grensen til Ukraina. Vi vet jo at det er uroligheter der, at det er noen få som snakker engelsk og at vi kan ikke russisk. Vi klarte heller ikke å lese kyrillisk, og vi hadde knapt med reiseinformasjon. Men trenger man det? Vi hadde jo huset med oss og trengte bare et vann å padle i.
Lengst Nord-vest i Ukraina ligger Shatsky National Nature Park, som rommer mange innsjøer. Svitiaz Lake er omtalt som «one of the seven natural wonders of Ukraine», som hørtes ut som et perfekt padlested. Vi fant fort ut av at Ukraina har en annen oppfatning av camping enn det vi har. Det finnes ingen campingplasser, men leirplasser hvor folk kan sette opp telt, tenne bål og slappe av. Vi fant et sted ved vannet, og både kajakkene og bobilen var en attraksjon for lokal befolkningen.

Øvde på kameratredning
Litt skuffet over naturen (innsjøen var bare et stort vann med en liten øy langt unna) bestemte vi oss for å kombinere padling med et besøk i byen, før vi padlet over speilblank sjø til øyen, som hadde vakker natur. Vi brukte også muligheten til å øve oss på kameratredning, siden vi nå hadde med oss to allround kajakker i stedet for våre havkajakker vi ellers padler i. Godt å være trygg på det, siden vi ikke hadde peiling på hvordan elvene i Ukraina er.

Vi tillot oss til å bruke tid på å bli litt kjent med Ukrainas kultur og befolkning, før vi skulle utforske landet og finne en elv å padle på. Selv om vi ikke snakket samme språk, så kom vi langt med kroppsspråk og noen få ord engelsk. For en gjestfrihet og hjertevarmende folk! De var lutfattige, men likevel fikk vi mat i gave av forskjellige mennesker som ønsket oss velkomne. Vi følte oss rask trygge og klare til å utforske mer.

Vakre Dnestr som renner gjennom Ukraina og Moldova og munner ut i Svartehavet. Den er 1.352 km lang og renner gjennom det østeuropeiske slettelandet, nær Karpatene. Vi møter ingen mennesker mens vi padler nedover elva og nyter stillheten og det vakre, frodige landskapet.

Stor og interessant elv
Vi studerte Ukraina på Google maps og fant en stor elv som så interessant ut, Dnestr. En lang, bråkete grusvei førte oss til Luka, et bittelite sted ved Dnestr elva hvor Buffelo Camp holder til. Dette er et nytt sted som har spesialisert seg på kajakkturer og rafting nedover Dnestr. Heller ikke her snakket de engelsk, men med hjelp av Google translate klarte vi å gjøre oss forstått. På campen hadde de et kart over elven med oversikt over mulige campingområder. Vi pakket kajakkene våre med telt, mat og drikke og begynte vår tur nedover elven.

Vannstanden i elven var høy, så det ble en behagelig padletur, uten noen utfordrende stryk. Dermed kunne vi nyte det vakre, frodige og grønne landskapet, og se noen pittoreske bygder ved elvebredden. Etterhvert kom Dnestr Canyon til syne, som strekker seg over 250 km og er av kalkstein. Her teltet vi i en liten bygd kalt Khmeleva.

Vårt overnattingssted i Shatsky. Mens vi nyter roen og lager mat, får vi besøk av storken som ikke er redd oss i det hele tatt.

 

Hjertevarme Ihor og Olena
En middelaldrende mann Ihor, sto ved elvebredden og vinket oss på land. Vi skulle overnatte i hagen hans hvor han hadde plass til noen telt, hadde en bålplass og et campingbord. Ihor har bodd her hele sitt liv, sammen med moren sin Olena, en staut gammel dame, dårlig til beins, men fortsatt hardtarbeidene ute på jordet.

Begge var hjertevarmende og gjorde alt for at vi skulle føle oss hjemme. Ihor viste oss stolt rund i bygda, hvor vi smakte på fersk honning. Han viste oss også hvordan han melket geitene sine. Vi smakte på grønnsakene rett fra jorden og drakk hjemmelaget honningvin. Selv om vi snakket hvert vårt språk, så tilbrakte vi hele kvelden sammen ved bålet og skravlet i vei.

Morgenen etterpå kom mor Olena med en gave til oss. Mens vi pakket sammen telt og lastet opp kajakkene, hadde hun laget god Ukrainsk frokost til oss, som besto av kokte poteter rett fra jorda med dill, løk og stekt egg fra hønsene hennes, og et glass vodka. Noe annet å våkne opp med enn kaffe og knekkebrød. For høflighetens skyld smakte vi på en slurk vodka, og klarte heldigvis å overbevise henne om at padling og alkohol ikke er en god kombinasjon.

Fantastiske Buffalo Camp ved elvebredden i Luka. De har spesialisert seg i rafting og kajakk padling ned Dnestr elva og kan være behjelpelig med transport. Her er det mulig å leie en hytte eller sette opp telt. Bobiler var de nok ikke vant med, men siden vår er så pass liten, klarte vi å finne en plass likevel.

Overveldet av natur og folk
Varm i både kropp og hjerte fortsatte vi padleturen nedover Dnestr. Det var ingen flere bygder å se, bare oss i den vakre naturen. Dette var balsam for kropp og sjel. Etter noen timer padling på elven kom vi til to gamle vannrør som var bygd over elven. På campen fortalte de oss at vi heretter skulle se en gammel ødelagt bro hvor elven ble bredere. Her måtte vi være på utkikk etter et lite leirsted hvor vi kunne gå i land.

 

Her bor Ihor sammen med sin mor Olena, to av Kmelevas 442 innbyggere. De er selvforsynte med egne grønnsaker, høner og en geit. De mener at livet er hardt og de klarer så vidt å holde hodet over vann. Likevel deler de det de har med oss, og vi nyter ferske grønnsaker og geitemelk.

På grunn av språkutfordringene tok det litt lengre tid for oss å finne riktig sted (avstandene stemte ikke helt), men vi fant frem til slutt. Her ble vi hentet av noen som kjørte oss og kajakkene trygt tilbake til Buffalo Camp. Etter et enkelt måltid og en deilig dusj, satt vi oss ved elvebredden med et glass vin og nøt solnedgangen, fortsatt overveldet over både naturen og den varme velkomsten av folket.
Dagen etterpå kjørte vi videre vestover, mot Danube delta i Romania.
Et nytt padleeventyr ventet på oss!

____________________________________________________________________

Vi har et helt fantastisk land når det kommer til padlemuligheter og naturskjønne og unike lokaliteter! Samtidig hører vi stadig om padlevenner som har vært på padleturer i utlandet og kommer hjem med begeistring i stemmen og hundrevis av bilder. Artikkelen over om padling i Ukraina er en av disse artiklene.
HER Får du inspirasjon til padling på GUDENÅ i Danmark!

Turen ned Gudenå kan gjøres på 5 dager, da får du nyte alle aspekter av den varierte elven, som tar deg med gjennom regnskogaktige områder, gjennom byer og forbi puber, og gjennom sluser! Foto: Stein Samnøy.

Elvepadling i Russland: styggbratte og endeløse stryk!

Vi betalte våre klingende mynter til Aeroflot på Gardermoen for to kajakker på flyet. En mellomlanding i Moskva gikk smertefritt, og etter seks timers reise satte vi føttene ned på ekte russisk jord i Novosibirsk. Ja, Russland er større enn man kan forestille seg. Men selv denne avkroken, som blir flankert av Kina, Kazaksthan og Mongolia, er ikke lenger unna enn en litt forlenget flytur til Syden. Og det er absolutt verdt å vende nesa østover i sommerferien, i stedet for sørover!

En måned med den russiske bjørn!
Som det seg hør og bør ble vi plukket opp på flyplassen i en Toyota Hiace, som absolutt hadde sett sine bedre dager. Likevel er ikke kajakkpadlere særlig kresne, så vi hilste blidt på sjefen selv, Vasily Porsev, som skulle være sjåfør, guide, sjef og padler, alt i ett, for den neste måneden. Og Vasily, han er en av disse legendene som har padlet i årevis, og som har førstegangspadlet de fleste av elvene vi skulle bryne oss på. Jeg kjente litt på prestasjonsangsten i mellomgulvet i det jeg som eneste jente i gruppa ble målt opp og ned av den russiske bjørnen. Det viste seg nemlig at ingen jenter noensinne hadde padlet grad fem seksjoner av de elvene vi skulle til. Nei vel, tenkte jeg, da er det jammen på tide!

En ekte Vazik kommer seg fram uansett! Foto: Mariann Sæther.

Russisk logistikk
Logistikken bak padling i Russland er litt spesiell, siden den innebærer grad fem off-road kjøring og som regel minimum tre dager på elven. Vår første elv ble elva Sumulta, som er en klassiker i Russland. Med kun syv kilometers fottur med kajakken på ryggen, etter å ha kjørt en hel dag med off-road, ble dette regnet som en liten oppvarmingstur før de virkelig harde turene startet! Mens bilen humpet gjennom taigaen, med enorme skoger og paradisaktige skogsenger fulle av villblomster, lurte jeg litt på om jeg skulle stole på beskrivelsen av elva som grad fire. Mine bange anelser ble gjort til skamme, og vi padlet en fantastisk grad fire elv som først renner østover mot Kazaksthan, før den blander vann med kjempen Katun og tar turen mot Novosibirsk og over de enorme viddene på vei mot det arktiske hav.

Det er store forhold når Russland arrangerer konkurranser! Vasily Porsev i action. Foto: Mariann Sæther.
Det er store forhold når Russland arrangerer konkurranser! Vasily Porsev i action. Foto: Mariann Sæther.

Grad 4-5 i Sumulta-elven
Det viste seg at vi padlet raskt, slik at dag to faktisk ble også vår siste dag på elva. Her var det at Sumulta viste krefter og overrasket oss med herlige grad fire/fem stryk av verdensklasse. I en lykkreus fløt vi inn i hovedelven Katun. Den var mektigere enn noe annet vi hadde padlet, men flat. Jeg var glad for myggnettingen jeg hadde i redningsvesten, og mens strømmen førte oss raskt nedstrøms konstaterte jeg at, joda, det finnes absolutt mygg i Altay, og fluer. Vi passerte Vladimir Putins jaktpalass i god avstand. Den så rimelig malplassert ut ute i ødemarken, og som skapte mye hoderisting i gruppen. At noen skal ha så mye, og andre så lit

Høydepunktet Bashkaus
Etter en god oppvarming var vi klare for et av turens mange høydepunkt, nemlig en virkelig legende: Bashkaus. Denne elven er Russlands svar på Sjoa, selv om Bashkaus har en helt annerledes karakter enn førstnevnte. Mens strykene på Sjoa er milde og får frem smilet hos alle som rafter, padler eller prøver seg på riverboard, er Bashkaus storebroren med blokkerte og bratte stryk, underspylinger og store valser. Dette er Altays klassiske grad fem karstykke, og ikke få raftere, cataraftere og kajakkpadlere har padlet seg nedover den tre dager lange elva.

På grunn av høyt vann måtte vi gå rundt en del stryk på Chulisman. Men seal-launch er også gøy! Her er det Mariann Sæther som setter utfor. Foto: Ron Fischer.
På grunn av høyt vann måtte vi gå rundt en del stryk på Chulisman. Men seal-launch er også gøy! Her er det Mariann Sæther som setter utfor. Foto: Ron Fischer.

”The book of legends”
Dessverre har det også gått ille med mange. På dag to padler man forbi minneplaten etter de første som la ut på ferden, hvor altfor mange måtte bøte med livet i raftene. Dette var allerede i 1975, og leder av ekspedisjonen var russeren Igor Bazilevsky.  Han druknet sammen med fem andre medlemmer, allerede i første grad fem stryk. Det er deres minneplate man padler forbi, og om man vil, kan man klatre opp til en metallboks som inneholder ”The book of legends”. Dette er en bok hvor man kan skrive ned de som er mistet, og hvor man kan legge igjen tanker som hører hjemme dypt i et russisk juv. Det var en sterk opplevelse å lese ulike menneskers minner om sine kjære som er gått bort på elvene rundt om i verden.

Endeløse og enestående vakre stryk!
Til tross for en til tider dyster historie har Bashkaus endeløse stryk som er intet mindre enn enestående vakre. Graden er fire til fem, men alt kan bæres og synfares. Selv om det finnes mange underspylinger er strykene likevel ”fair”. Det faktum at man er langt unna sivilisasjon og veier gjør bare opplevelsen enda mer mektig. Etter tre dager på elva med telt, soveposer, mat og klær godt pakket i kajakken, var det likevel godt å komme i mål. Et besøk i banyaen vasket bort tretthet og sørget for velvære hos slitne muskler, og vi var klare for nye eventyr.

Chulisman
Den obligatoriske dagen med kjøring ble raskt unnagjort. Med det mener jeg at bilen sluttet å gå kun tre ganger, og vi satte oss bare fast i én elv. Endelig kom vi frem til den øde landsbyen Yazula, hvor befolkningen faktisk viste seg å være heller dypt nede i vodkaflasken. Når sant skal sies syntes det som om det er mye mindre alkohol i omløp enn det vi får forspeilet utenfor Russland. Kanskje så vi ikke de verste traktene, men stort sett var folk flest helt vanlige, åpne, vennlige og heller edruelige!

Det var sjelden det var behov for å klage på campen! Her på en tre dagerstur ned Sumulta. Foto: Ron Fischer.
Det var sjelden det var behov for å klage på campen! Her på en tre dagerstur ned Sumulta. Foto: Ron Fischer.

Vakker natur
I løpet av den siste dagens kjøretur hadde det igjen slått meg hvor vakker taigaen, skogen, er i Altay. Enorme trær, blomsterenger og ikke minst, vakre elver. På den annen side fikk vi også smake på myggen denne kvelden, og jeg var sjeleglad for å ha valgt et telt som ly på turen. Dagen etterpå startet vi på todagers turen ned elven Chulisman. Det første juvet er grad fem, og på grunn av egentlig for mye vann, ble det en del bæring. Gruppa tok det med fatning, og koste seg på neste dags grad fire padling.

«Grøt»
På dag tre kom vi plutselig til stryket vi alle hadde ventet på. Det er beryktet for å være et vanskelig grad fem stryk, dog med det pussige navnet Kasah, som betyr ”grøt”. To kilometer brummer elva av gårde, uten å ha den minste lyst til å stoppe. Hellingen på stryket gjorde sitt til at jeg bokstavelig talt padlet så vannet sprutet, og det var flere med meg. Store traverseringer på tvers av hele elva ble gjort ustoppelig, og jeg tillot meg ikke å tenke tanken på hva som ville skje hvis jeg noen gang mista linja. Valsene var store, og en svømmetur ville helt sikkert endt dårlig. I etterkant har jeg også skjønt at jeg var den første jenta noensinne til å måle kreftene med dette stryket, noe som jo både er litt merkelig og gøy.
Utslitte, men nok en gang ekstatiske ankom vi take-out, hvor vi ble møtt med fersk mat og god drikke. Jo, dette var helt klart en ferie etter vår smak, og stemningen var mer enn god til tross for mange timers humpete kjøring til den berømte elva Chuya. Og nå, ja nå ble det skikkelig padling.

Russlands mest prestisjetunge ekstremkonkurranse
Så var det var duket for Russlands mest prestisjetunge ekstremkonkurranse innen kajakkpadling. Elven Chuya er verdensberømt ikke minst fordi den har en så enkel logistikk som gjør at du kan kjøre til både put-in og take-out på asfalt! Dessuten er hovedjuvet, som heter Mazhoy, av et eget kaliber. Trangt, bratt, og utfordrende, selv for de beste. Vi hadde Vaisly i front som kjentmann, og godt var det siden det var minimalt med bakevjer som ble tatt.

Av og til må man ut og gå. Her er vi midt inne i en 7 kilometer lang bæring. Foto: Ron Fischer.
Av og til må man ut og gå. Her er vi midt inne i en 7 kilometer lang bæring. Foto: Ron Fischer.

Det ble styggbratt!
Midt i juvet kom den vanskeligste seksjonen, hvor det smalnet til og ble rett og slett styggbratt. Store puter av vann ble kastet tilbake fra fjellveggene og inn i hovedstrømmen, det var sopper og sømmer overalt i vannet, men også pour-overe og store bølger som brøt over hodet på oss. Ikke minst var det steder du IKKE ville være. Og for å unngå disse måtte man padle hardt, reagere veldig raskt, og ikke gjøre noen feil. Det er ingen overdrivelse å si at dette juvet, i hvert fall når vi noen dager senere fikk høyt vann, var det vanskeligste jeg noensinne har padlet. Og igjen kunne jeg smykke meg med tittelen «Første kvinne ned».

Tok alle førsteplassene
På den samme elven ble også konkurransen King of Asia avholdt. Mens herreklassa måtte padle det mest hårete grad fem strekket jeg noensinne har sett blitt brukt i en konkurranse, slapp vi i kvinneklassen unna med bare litt mindre hår på brystet. Etter endt dyst lå gruppemedlemmet vårt, Ron Fischer (SUI), på tredjeplass i herreklassen, mens undertegnede tok førsteplassen i kvinneklassen, i alle de tre konkurransene som ble arrangert. Vi anså oss selv som veldig heldige, siden flyet vårt forlot Novosibirsk samme kveld. Dermed slapp vi nemlig unna det å delta på en skikkelig russisk fest! Jeg har mine mistanker om at vi antakelig ikke hadde kommet med et fly som hadde gått dagen derpå!

En måned er over
Vi var stille alle som én da vi ruslet om bord på flyet etter en måned i Russland med mange inntrykk. Det hadde vært en opplevelsesrik måned, med mange kilometer padlet. Og ikke minst hadde vi fått mange nye venner. Av alle inntrykkene var det likevel det første møtet med en russisk badstue som hang sterkest i. Det, og følelsen av å være fullstendig omringet av ødemark, enorme taigaer og endeløse dager bare fylt av hvitt vann og stryk. Det var mitt Syden for dette året!

 

 

Tokyo: Padling blant 13 millioner mennesker!

Jeg hadde aldri satt mine føtter i Japan, men da tur til Nippon-landet dukket opp i var en ting helt klart. Det måtte padles! Min padlekunnskap om Japan startet helt på null! Var det i det hele tatt lov å padle der?

Vårt store Japan-eventyr startet med fem dager i kystbyen Tokyo, og som alltid begynner padleturer i  urbane strøk med «googling» og gjennomgang av satellittkart før avreise. Oversiktsbildene virket lovende da de viste at store deler av Tokyo har kanaler av ulike størrelser. Det fantes likevel ingen informasjon om det var båttrafikk på kanalene, om det var satt opp gjerder for å stoppe folk i å ferdes i kanalene eller om det var tett i tett med flytende søppel i en by med 13 millioner innbyggere. Og ikke minst, var det i det hele tatt lov å padle der?

Nei takk til dobbelkajakk!
«Googlingen» gav ikke svar på disse spørsmålene og oppsiktsvekkende få bilder av kajakkpadling i Tokyo by dukket opp. Noen turistaktige bilder av dobbelkajakk under blomstrende kirsebærtrær kom opp på Googlesøkene, men verken dobbelkajakk eller blomstrende trær var noe vi ønsket. Løsningen ble derfor å kontakte en av personene som dukket opp i et aktivitetssøk på Airbnb, nemlig Takashi Fukuda.

Copy-paste av min egen hverdag!
Og for et fantastisk og spesielt møte mellom to padleinstruktører, meg fra Bergen og han fra verdensmetropolen Tokyo! Tross en verden til forskjell mellom de to byene, så driver Takashi stort sett  med det samme som meg og har en padlehverdag som omtrent er copy-paste av min egen! Dette var helt uventet! Og helt perfekt om man vil padle i Tokyo, vil bli kjent med kajakkmuligheter i landet og ikke minst om man trenger å låne kajakker!

Som å treffe en padlevenn!
Takashi har guidet padleturer i Japan i 22 år, og med han som kjentmann begynte endelig Tokyopadlingen å ta form. Etter kommunikasjon frem og tilbake før avreise fra Bergen var det som å treffe en padlevenn da vi møttes på en av Tokyos travle undergrunnsstasjoner. Takashi er kajakkinstruktør og lever av å padle turister rundt i Tokyo sentrum, pluss i mer landlige områder med grotter, rundt en times tid med tog utenfor Tokyo. Hans gjester har som regel aldri padlet før, og han gir de 5-10 minutters padleinstruksjoner på kanalbredden før de går ut i kajakkene. Da det dinglet inn en kajakkinstruktør fra fjerne Norge så droppet vi instruksjonen, økte tempoet og distansen på padlingen noen hakk, til stor iver fra begges side!

Det er rundt 40 kajakkprodusenter i Japan. Havkajakkene vi brukte både føltes og så ut som de vi padler her hjemme.
Det er rundt 40 kajakkprodusenter i Japan. Havkajakkene vi brukte både føltes og så ut som de vi padler her hjemme. Foto: Laila Reigstad.

 

Pensjonistaktivitet
I motsetning til majoriteten av japanerne vi møtte under oppholdet, så er Takashi veldig god i engelsk.  Det er virkelig bra ettersom det hver dag oppstod situasjoner da hverken engelsk, japanske parlør-apper eller kroppsspråk hjalp i kommunikasjonen. Min nye padlevenn forteller at de som i all hovedsak padler i Japan, er pensjonister! Padling regnes som en aktivitet man begynner med når man slutter å jobbe, altså rundt 60-65 år. Da melder man seg inn i en padleklubb og padler organisert et par turer i uken.

Kajakk i skolesystemet!
Men, dette er nå i endring. De siste årene har nemlig styresmaktene innført kajakkpadling i skolesystemet. Padling har glidd rett inn på timeplanen om sommeren, på skoler som ligger nær en kanal, elv eller et havnebasseng. Takashi forteller at på disse skolene blir padling drevet på ukentlig basis, på lik linje med den type kroppsøvingstimer vi så fra vår AirBnB-leilighet. Da så vi nemlig rett ned på taket av en skyskraper, som var en skole i 7 etasjer. I kroppsøvingstimene så vi ned på rundt 40 elever som syklet på enhjulssykkel i synkron oppstilling, eller sprang stafett på taket midt i Tokyo!

40 kajakkprodusenter
Selv om det er de eldre som er største brukergruppen av kajakker, så utgjør jo de en anselig flokk mennesker! Og de øker i antall. En grunn til at det har blitt flere eldre i Japan, er at folk ikke føder nok barn. Det gjør at i løpet av 2022 vil eldre mennesker utgjøre over 30 prosent av befolkningen i landet, omtrent det dobbelt av det vi har her i Norge, om man tar utgangspunkt i befolkningsandelen over 67 år. Dette gir et stort kajakkmarked, og Takashi forteller at det finnes rundt 40 ulike kajakkprodusenter i Japan! De produserer nesten utelukkende til nasjonalt bruk.

Hvorfor mest pensjonister som padler?
Takashi nevner to grunner til hvorfor det ikke er så populært blant yrkesaktive å padle kajakk. Først ut er at arbeidsdagene er lange, reisetiden til og fra jobben tar tid og det er derfor ikke nok timer i døgnet. Men viktigst mener han er at ingen i Tokyo har plass til kajakker hjemme. De er rett og slett for lange, og dessuten liker ingen japanere å slite rundt på noe som er fysisk stort. Kajakker er bare i veien og det gjør ikke din padlehverdag lettere når du har en kajakk og bor i 10. etasje uten mulighet for lagring annetsteds enn i din lille leilighet.

Brettbare kajakker
Derfor produseres det nå mange ulike modeller av brettbare kajakker i Japan, altså brettbare og ikke oppblåsbare. Jeg hører om Takashi kjenner til ORU-kajakkene, som er min eneste referanse på brettbare farkoster, og om de japanske variantene ligner disse. Og ja, ORU selges også i Japan og han himler med øynene over prisen. Vi regner fram og tilbake og finner at prisen er den samme som hjemme i Norge, noe som forøvrig gjelder for hele Japan-oppholdet vårt. Prisnivået på alt er veldig likt, til tider også dyrere her enn hjemme. Et øyeblikk tenker jeg at så gøy det hadde vært å ta med seg hjem noen japanske brettbare kajakker til mine høyfjellspadleturer og lignende, men slår det raskt fra meg da de ligger på rundt 22.000 norske kroner per stykk i de to anbefalte padlebutikkene i Tokyo.

Under det obligatoriske besøket i Tokyo Sky Tree var det artig å kjenne seg igjen i bybildet ut fra kanalene vi hadde padlet i.
Under det obligatoriske besøket i Tokyo Sky Tree var det artig å kjenne seg igjen i bybildet ut fra kanalene vi hadde padlet i. Foto: Laila Reigstad.

Sentrumspadling
Det sies at Tokyo består av 23 bydeler  som alle har sitt særpreg og som alle kunne vært en liten by i seg selv. Våre padleturer starter alltid i bydeler utenfor selve sentrumskjernen. Det skyldes at det i det sentrale bysentrum kan være privat eiendom helt ned til kanalen, men aller mest fordi at kanalene er bygget med høye steinvegger på begge sider, noe som gjør det umulig å sette ut kajakkene. Parkering av biler er også krevende i Tokyo sentrum. For å kunne padle helt i bysentrum må man derfor padle opp mot 15-20 kilometer fra utsettingsstedet. Det gjør ingenting, for både på dag- og kveldstid er padleturene så annerledes enn forventet.

 

Under padleturene i Tokyos havn oppdager man fantastisk arkitektur!
Under padleturene i Tokyos havn oppdager man fantastisk arkitektur! Foto: Laila Reigstad.

Mørkepadling i Tokyo
Den aller første padleturen i Japan blir en ubeskrivelig kveldspadling på kanalene mellom Tokyos skyskrapere. Vi skal padle i bydelen Sumida på stille små kanaler med lite båttrafikk og målet er å komme seg helt fram til Tokyo Sky Tree, det 643 meter høge tårnet som er Tokyos landemerke. Vi starter ut i dagslys i 16-tiden, men det mørkner fort. Og uansett om du er på vandring i byen eller om du er i kajakken, så endrer byen seg når mørket kommer. Neonskiltene tennes, de blinker, skifter farge og endrer gatebildet totalt. Noen butikker lukker ved mørkets frembrudd, andre dukker opp fra noe man trodde var en solid vegg, men som altså var en dør. Skyskraperne får en annen dimensjon nå som hver etasje fylles med lys, og byens mange broer fremstår nesten som kunstverk etter at lysdekoren tennes.

Fantastisk utvalg av «lunch-to-go» på den lokale subway-stasjonen før vi padlet ut.
Fantastisk utvalg av «lunch-to-go» på den lokale subway-stasjonen før vi padlet ut. Foto: Laila Reigstad.

 

Ubeskrivelig fredelig
Tokyos befolkning ligger på mellom 10 og 13 millioner, alt etter kilden man forholder seg til. Det er jo et uhåndterlig tall, men kommer til uttrykk ved at det alltid er folk alle steder. Det er alltid en summing av mennesker i bevegelse, tog og subway som suser og høytalere som gir meldinger på japansk om hva du har lov til og hva du ikke må gjøre. Å sette seg i kajakken og plutselig være på et folketomt sted ble ubeskrivelig.

Stillhet!
Det høres litt naivt ut,  men  stillheten  som møtte oss i kanalene, midt inne i verdensmetropolen, kom overraskende på! Det gav en umiddelbar refleksjon over hvor godt det er med stillhet og den totale mangelen på stillhet vi hadde hatt så langt på Japan-turen. Stillheten og det at kanalene var søppelfrie, lå blikkstille og gjenspeilet de høye bygningene, broene og syklistene langs bredden, var nok den største aha-opplevelsen i kajakken.

100 steder med naturlyd!
Dette med stillheten, eller rettere fraværet av stillhet var noe vi tenkte på under Japan-turen. Og vi er ikke de første, for det japanske miljøverndepartementet har valgt ut 100 steder i Japan der lyden av naturen skal tas vare på. Stedene omtales som de «100 Soundscapes of Japan». Dette skal oppmuntre japanere til å komme seg ut og nyte «our countrys acoustic wonders». Lydforurensningen skal fjernes slik at man møtes av visuell skjønnhet i kombinasjon med den naturens egne lyder. Vi besøkte flere slike soundscapes og det stemmer at det var mer stille der, men det var aldri så stille som en fottur her hjemme.

Fantastisk sentrumspadling i Tokyo!
Fantastisk sentrumspadling i Tokyo! Foto: Laila Reigstad.

 

Sluser mot tyfon
Rett før vi dro til Tokyo blåste det kraftig i denne delen av Japan. Sittende i sofaen hjemme sjekket jeg hyppig Yr.no for Tokyo, og tenkte at nå ryker padlingen, men den gang ei. Takashi forteller at tyfoner er så vanlige at man måtte jobbe fram et forsvar mot dette i  bybildet. Dermed ble kanalsystemene i Tokyo «backet» opp ved å plassere sluser i områdene ut mot Tokyo-bukten. Det stabiliserer vannmassene i kanalene ved at det hindrer de store tidevannsforskjellene når det er dårlig vær, og hindrer at store bølger presser vann ukontrollert innover i kanalnettet. Dermed kan Takashi ta nybegynnere på padleturer i kanalene selv om det blåser kraftig. Å padle ute i den travle Tokyo-bukta er kun for erfarne padlere på grunn av været og svært mange store og hurtiggående båter og frakteskip.

 

Ta litt Japansk etikette med hjem!
Våre ni dager i Japan gav innsikt i den japanske etikette, og uten disse usagte reglene ville nok storbyene oppleves mye mer kaotisk. For i Japan følges reglene. Man holder alltid til høyre på fortauet, alltid. Det er ikke lov å drikke kaffe eller annen drikke når man går på gaten. Det er ikke lov å spise mens man går. Og man må for all del ikke bruke mobiltelefonen når man går beveger seg rundt. Kun på «subwayen» når man står som sild i tønne er det lov å lure mobilen opp av lommen.
Skal du hjemmefra til jobb, ja så skal du fra A til B, og ikke gjør noe mer ut av det. På denne måten glir enorme folkemengder forbi hverandre på smale fortau, hele døgnet. Da vi kom hjem fra Japan var det rett over i julegave-handlingen og du verden, savnet av japansk etikette på de norske julestressede storsentrene slo ned med det samme!

Japanske padlesesonger
Japans geografiske plassering gjør at klimaet varierer innad i landet. Kombinerer du tur og padling så legg merke til at den beste tiden for padling i nordlige Japan er fra mai til oktober, midtre Japan fra mars til november, mens øyene i sørlige Japan har fine padleforhold året rundt og lokker med kvite strender, grunne korallrev og mangroveskoger med røde krabber. Alt klart til et padleeventyr av de sjeldne. Merk deg Okinawa og Amami!

Lese med om padling i Japan?
Vi kikker innimellom i arkivet til magasinet Padling, og kom her over en godbit fra 2018. Her snakker vi kvinnelige raftere som drev fundraising og heftig trening i Kloppfoss, og som dermed kom seg til VM i rafting i Japan! Det var utøvere fra flere klubber, Oppdal og i Heidal Idrettslag, Kongsberg Padleklubb,  Asker Skiklubb og  Heidal IL. Sjekk denne artikkelen om VM i rafting i Japan!

Padling i verdensmetroplolen Oslo!
La oss fortsette med vår egen verdensmetropol, nemlig Oslo!
Sommeren 2022 padlet vi hele Akerselva, fra Maridalsvannet til Munchmuseet i Bjørvika, i packrafter. Vi brukte rundt 5 timer og tilbakela 12 kilometer, selv om Akerselva er satt til å være 10 kilometer lang. Vi bar altså 2 kilometer. Les om vår fantastiske urbane packraft-tur HER!

Padleinspirasjon fra utlandet!
I høst vil du her på nettsidene kunne få både inspirasjon, kunnskap og ideer til neste års sommerpadling i utlandet. Sjekk HER.