Bølgefestivalen 15-17. oktober i Nevlunghavn!

For en padlehelg!
Padlesiden.no og magasinet Padling var invitert da hele 217 entusiastiske padlere møttes på Bølgefestivalen i Gurvika ved Nevlunghavn i helgen!
Festivalen var koronastengt i 2020, så her var mye glede over å endelig kunne møtes igjen for både padling og skravling!

Bølgefestivalen arrangeres av kajakk- og utstyrsforhandleren Eian Fritid i Mjøndalen, og innehaver Hege Eian drar i gang et imponerende maskineri av turledere, registreringer, kajakk- og draktutleige, skjemaer, HMS, festivaltelt, butikk og varme griller!
Festivalen er lagt til Gurvika like ved Nevlunghavn, der padlerne bor i hytter, biler, og telt enten inne på området til Stiftelsen Gurvika, eller på nabostranda Oddane Sand.
Under hele festivalen har Eian Fritid flyttet butikken sin fra Mjøndalen til eget lokale på festivalområdet. Der kunne man i år møte representanter for Palm og Hilleberg.

 

På festivalen tilbys det mange ulike kurs, med ulike vanskelighetsgrader. Som padler så plukker du de kursene du har lyst på. I år var det to brottpadlingskurs med ulike nivå, det var bølgekurs for å lære effektiv padling i bølger, det var mulighet for å delta på to BCU-kurs, og rullekurs i deiligt varmt basseng, både for nybegynner og øvet. I tillegg var det turpadling både med kort padlerute i skjermet farvann, og med en lang eksponert padlerute. Søndag ble det også arrangert turen «Gøy på vannet», en tur der deltakerne styrer øvelser og innhold.

 

Mange av deltakere på Bølgefestivalen kommer igjen år etter år fordi dette området har veldig flotte forhold for brottpadling. De deltar ikke på kursene, men padler egne turer. I helgen var det rundt 12 slike uavhengige turgrupper utpå samtidig med de organiserte oppsettene.

 

Festivalen startet fredag ettermiddag med registrering, velkomst og HMS-informasjon i festivalteltet.
Redningsselskapet ved Matt Skuse gjennomgikk HMS med de erfarne turlederne og kursholderne, og hadde ansvaret for å koordinere kommunikasjonen mellom land og gruppene utpå sjøen både lørdag og søndag. Alle ble registrert på vei ut og ved retur på ettermiddagen.

 

Lørdag startet opp med sol og vind. Nokså mye vind! Det gjorde at en del av arrangementene ble lagt litt om både med tanke på hvilket område turen ble lagt til og hvor lenge de var på sjøen.

 

 

Vinden gav mulighet for heftig brottpadling, men enkelte steder ble det for heftig til at man padlet dit. Det var mange lykkelige padlere som kom i land lørdag og fortalte til padlesiden.no om mestring av bølger og trivsel i kajakken i mer krevende forhold enn tidligere prøvet. Så er det jo også sånn at man håper på bølger på Bølgefestivalen!

 

 

 

 

Lørdag kveld var det samling i festivalteltet med presentasjon av Norges Padleforbund og deres nye nettsider ved visepresident og padler Knut Kjelsås. Etterpå fikk vi i padlesiden.no og magasinet Padling en halvtime til å presentere vår nye planer nå som vi går inn i jubileumsåret 2022 der magasinet Padling fyller 20 år, og der det kommer ny redaktør, ny type innhold på nettsidene og i magasinet, og der vi starter samarbeid med Norges Padleforbund og Redningsselskapet.

 Det er første gang i magasinets 20-årige historie at vi samarbeider med disse to aktørene, noe vi gleder oss til å utvikle!

Vi har jo alle tre til felles at vi ønsker padleglede under trygge forhold!
Søndag var det klar for nye kurs i brottpadling, bølger og rulling, samt både organiserte turer og private turer. Vinden hadde stilnet helt av. Det gjorde at noen ble glad mens noen savnet lørdagens forhold! Solen skinte og varmet. Man glemte helt at vi var midt i oktober!

Bølgefestivalen 2021 var en meget hyggelig helg lagt til et sted med supre padleforhold og arrangert av det supre teamet på Eian Fritid!

Tusen takk for at vi ble invitert til Bølgefestivalen!
Og takk til alle dere som kom innom vår stand på festivalen, både for å tegne abonnement på bladet/digital tilgang, og alle dere som kom med ideer, invitasjoner og ønsker for innhold i magasin og på www.padlesiden.no.

 

Nyt bildene i denne omgang, det vil komme film fra festivalen om litt!
Bare til å glede seg!

   

Rockpool Taran 18

Med en tidevannsforskjell på rundt åtte meter, sterke tidevannsstrømmer med store bølger og mye hardt vær, er kajakkene godt tilpasset krevende forhold. Rockpool Taran 18 har noen år på baken nå. Den er en av markedets raskeste hav- og turkajakker, og har blant annet blitt padlet rundt Storbritannia og rundt Irland på rekordtider. Baugen er designet som en surfski, mens akterenden er som en tradisjonell havkajakk. Dette kombinerer gode fartsegenskaper med kontroll i røff sjø. Passer til like bra til dagsturer, ekspedisjoner, treningsturer og surfing på store dønninger.

Fakta

Lengde 549 cm
Bredde 52 cm
Vekt ca 24,5 kg i standardutgave.

Les også: Verdens raskeste havkajakk?

Rockpool

Rockpool Alaw Bach

Alaw Bach revolusjonerte segmentet Ocean Playboats når den ble introdusert for noen år siden. I dag har utviklingen gitt oss enda mer lekne, svingbare og spesialiserte havkajakker som utmerker seg i brottpadling og annen leik, men Alaw Bach byr fremdeles på en av markedets mest spennende kombinasjoner av svingbarhet, sjødyktighet og gode allroundegenskaper for havpadling. Passer like bra til dagsturer, lengre overnattingsturer, padlekurs og frisk brottpadling. Fasongen har knekkspanter og en svakt V-formet bunn, noe som gir en markant sekundærstabilitet og gode muligheter til presise svinger på inner- og ytterkant. Stor rocker (”bananfasong”) gjør at den passer til surfing og padling i store bølger.

Fakta

Lengde 521 cm
Bredde 53 cm
Vekt 24,5 kg

 

Å padle med nybegynnere

Thomas var nybegynner og ville ut å surfe. Han hadde padlet i flere år, sånn litt problemet sporadisk, og ville prøve å surfe i havkajakk. Men han var ikke så ofte i nærheten av hvor jeg bor, så vi måtte bruke de mulighetene vi hadde. Og så kom muligheten, i en juleferie (av alle ting). Vi padlet ut fra en beskyttet havn i småviltre forhold (10 m/s). Da vi øvde svingteknikk og støttetak inni havnen, kantret han. Jeg var ved siden av ham på kort tid, men han kom opp til overflaten akkurat før jeg nådde å rekke inn over skroget for å løfte ham opp. Dessverre hadde han vært der nede fem sekunder for lenge. De vanntette vantene jeg hadde lånt ham hadde gjort det vanskelig å få tak i trekket for å få det av, og selv om vi fortsatte utflukten og fikk noen veldig fine surf i bukten etterpå, så var Thomas blitt redd mens han var under vann. Det var jeg ikke stolt av. Jeg vet ikke om han inviterer seg selv igjen, og da kan man si at suksesskriteriet for turen ikke ble nådd.

De sier at man blir klok av skade. Noen ganger tar prosessen litt for lang tid, som i mitt tilfelle. Jeg har hatt venner med på vannet som er kommet i land, forfrosne og lite lystne på gjentakelse. Noen ganger opplever man at det hele klaffer, og da er det om å gjøre å finne ut hva det var som gjorde utslaget.

Problemet med kajakkpadling som nybegynner

Det kan være et problem at kajakkpadling ser så idyllisk ut. Folk vil prøve det, og fordi jeg er glad i det vil jeg gjerne vise dem hvor gøy det er. Men igjennom min egen utvikling som padler kan jeg huske utallige dårlige opplevelser også. Jeg pleide å stå under dusjen i dyp smerte idet fingrene fikk følelsen tilbake, før jeg hadde råd til vinterhansker. Eller hva med alle gnagsårene som jeg har fått på forskjellige måter når jeg padler?

En erfaren padler kan også få avanserte ting til å se lette ut. Det i seg selv inviterer til misforståelser rundt forventningene til aktiviteten. En hver idrett har en læringskurve. Noen ganger glemmer vi den terskelen når vi skal ta en venn, og nybegynner, med på tur. Det betyr at gode nybegynneropplevelser skal være mere enn idylliske, fordi det jeg opplever som idyll kan erfares som villskap av en som er ny i faget.

Kajakkklubbene gjør et storslått arbeid med å bringe nybegynnere inn i padlemiljøet på en forsvarlig måte. Det bør folk gjøre bruk av når de ønsker å padle for første gang. Men mange, kanskje de fleste, får de første padleopplevelsene i uorganisert regi. Derfor kan det være en ide å anvende litt velvalgt sunn fornuft, når man som padler tar en venn med. I det følgende har jeg notert noen tanker som kan være nyttige.

Nybegynner med trygge rammer på to plan

Den du tar med på vannet skal både være trygg på vannet objektivt sett, og de skal ha en opplevelse av at tryggheten blir ivaretatt. Det første sikrer man ved å anvende det man kunne kalle vinterpadleregelen. Det andre er mer innviklet fordi det foregår i hodet på folk.

Vinterpadleregelen går i all enkelhet ut på at man kun presser sitronen 70 prosent. Jeg kan presse meg selv hardere fysisk når det er varmt. Det er annerledes når det er kaldt, for den energien som skulle vært brukt på å padle hjem skal kanskje brukes på å overleve en ubehagelig svømmetur. Jeg er nødt til å ha et overskudd av energi og overblikk som kan komme kameraten min til gode hvis det skjer noe. Prøv å trekke fra 30-40 prosent av turens lengde, vanskelighetsgrad, værmessige utfordring, utfordring når det gjelder båttrafikk osv. De ekstra prosentene med buffer vil komme dere til gode hvis det skjer noe.

Stemning og trivsel

Opplevelsen av trygghet er ikke helt det samme, fordi det kanskje handler mer om stemning og trivsel for en nybegynner, enn om redningsvester og nødbluss. Man kan for eksempel velge en dag med mildt vær. Man kan begrense turen til rolig sjø. Man velger et særlig flott sted å padle. Listen kunne fortsette.

Jeg var på kanotur en gang med guttene mine på seks og ti år. Vi startet fra en strand. Dønningene genererte noen ganske frodige bølger på stranden og minstemann ble redd. Jeg visste at så snart vi var forbi strandbrenningen, ville det være rolig. Jeg satt inne med en viten om at turen var 100 prosent trygg. Men det valgte jeg å se bort fra fordi han hadde en opplevelse av utrygghet. Så kanoen ble satt på bilen igjen og vi kjørte bort til en havn hvor vi sjøsatte på flatt vann. Det angret jeg ikke på, for det ble en super dag som vi har minnes mange ganger siden.

Rollespill og regler når man har med seg en nybegynner

Da jeg som 6-åring hadde mine første turer i kano med pappa, la han ned regelen om at hans ord var lov i kanoen. Hvis han sa «sitt ned!», så satte man seg ned, i tillit til at han visste hva han snakket om. Selv om han lød meget bestemt inn imellom, så bidro det til trygghetsopplevelsen, og også til den reelle sikkerheten.

Å ha en nybegynner kamerat med på vannet kan være vanskelig på dette punktet, fordi dere kanskje er likestilte i vennskapet. Kanskje det er en kollega som er eldre enn deg, og da kan det kreve sitt å sette ham/henne på plass. Kjæresten, som trodde dere skulle på romantisk picnic, blir til en elev, og det innebærer en viss risiko for forholdet. Det kan være en god ide å ta en prat om dette før avgang, så man ikke tærer på vennskapet. Ved å avtale et slags rollespill, hvor den med mest erfaring er «kaptein», kan man unngå misforståelser.

Felles dagsorden

Man står ofte i den situasjonen, at man gjerne vil «vise» vedkommende noe. Man har et formål med turen. Det kan lett bli til en dagsorden som kun verten sitter inne med, og da lurer de dårlige opplevelsene ved døren. Det er alltid bedre å holde seg på den sikre siden av sikker, og så la kameraten din selv ytre ønske om å øke spenningen. Spør dem hva de gjerne vil oppleve, så du kan gjøre et hederlig forsøk på å imøtegå det.

Hvis de spennende tingene på et eventyr blir isenesatt for mye av «arrangøren», kan det også gå bli en form for underholdning. Som vi alle vet, skal det mer enn underholdning til for å skape en opplevelse som setter dype spor, altså en opplevelse som ansporer til selvstendig engagement i sporten.

Kalibrering av tilliten

En del av dem jeg kjenner har en form for tillit til meg som instruktør, fordi de kjenner meg og har en eller annen positiv forventning. Men det er ikke kun jeg som bestemmer ute på havet. Så det er viktig i forhold til å «kalibrere» tillitsforholdet, å gjøre kameraten min oppmerksom på hvordan det kommer til å være når vi padler. Kanskje kan jeg ikke komme bort til ham med en gang på grunn av bølgegang, eller vi ikke kan høre hverandre på grunn av vinden. Det er en viktig del av praten man har før avgang, å gjøre oppmerksom på begrensingene som du som vært ligger under. Også her må man være litt god til å velge type tur, sånn at vedkommende kan bevare en viss tillit til deg.

Når jeg padler med andre erfarne padlere, vet vi at vi hjelper hverandre hvis noe går galt. Det behøver vi ikke å snakke om. Men tingene skal prates langt mer om når du har en nybegynner med, og du skal regne med å være i stand til å redde både deg og selv og ham/henne hvis en situasjon oppstår.

Jeg kan nevne havsurf igjen her. Fordi jeg har funnet ut at når jeg underviser noen i å surfe i kajakk, virker det veldig bra å stå i vann til livet. Jeg er der ute sammen med dem og kan assistere og forklare mens de leker seg i bølgene. Det minner dem om at vannet ikke er dypere enn som så, og jeg kan ta fatt i kajakken og vender den riktig for å møte bølgene for eksempel. Jeg skal ikke tenke på å styre egen farkost, og da blir det lettere å være der for kameraten min.

En saftig nesten-ulykke

Min egen bror, Christopher, hadde en erfaring da han gikk på gymnas og hadde padlet i noen få år. Han hadde en venn som tigget om å komme med i kajakk (la oss kalle ham Jan). Først sa han nei, men Jan fortsatte med å tigge. Det ble vanskelig å fortsette å si nei fordi Jan var eldre enn Christopher, som kun var 17 år gammel.

Til sist ble de enige om å dra ut på en stor innsjø en april dag, med snø her og der på land. Vanntemperaturen var nok ikke mer enn 2-3 grader. De hadde våtdrakt på begge to. Christopher gjorde hva han kunne for å stadfeste at Jan skulle gjøre alt som han sa, men han endte med å gi seg da fyren ville padle ut til en øy et par hundre meter ute. Da Jan foreslo at de skulle padle om kapp, sa Christopher «Nei takk! Ikke gjør det. Du kommer bare til å kantre!». Men han var ikke til å stoppe, og dro på, og kantret med en gang. De var ca. 40 meter fra øya.

Sjokkert og redd

Han kom opp til overflaten, sjokkert, redd og allerede i gang med å bli nedkjølt. Christopher var ikke sikker på kameratredning, så han valgte alternativ B. «Ta tak i bakstevnen min, så trekker jeg deg i land, sa han». Jan gjorde som han sa, men begynte snart å klage over å miste følelsen i føttene, bena, hendene, armene. Det føltes som mer enn 40 meter, men de kom på land. Jan krabbet i land, stivfrossen og ute av stand til å tenke klart.

Christopher beordret ham til å løpe og hoppe omkring på øya mens han selv padlet ut etter kajakken og åra. Denne gangen lystret han. Det var heldigvis så stille på vannet at utstyret ikke drev nevneverdig. Christopher ga Jan streng beskjed på at han ikke måtte stoppe med å hoppe og springe før han var svett og varm over det hele. Tyve minutter senere var de på vei hjemover igjen; litt klokere og litt mindre selvsikre enn før. Jeg vet ikke hvor mye de padlet sammen etter det, men Jan har takket broren min gjentatte ganger for å ha reddet livet hans. I bunn og grunn var det en erfaring de begge kunne vært foruten.

Mange kajakkulykker skjer fordi noen med for lite erfaring dro på tur med noen som hadde mer erfaring, men ikke nok til å bære ansvaret for to. Det i seg selv kunne være grunn nok til å fraråde alle å ta venner med på vannet. Min begrunnelse for å skrive artikkelen likevel er at vi alle vet at det ikke er sånn det foregår, og da kan man likegodt gi noen gode råd. Jeg kan ikke la være med å smile litt, og tenke på den amerikanske instruktøren, Reg Lake’s kloke ord: «God dømmekraft oppnås igjennom utøvelsen av dårlig dømmekraft. Trikset er å overleve prosessen.»

Til slutt

En av whitewaterpadlingens patriarker, Jim Snyder, innleder sin bok om squirtpadling med å skissere hva det er som driver en kajakkpadler. Han koker det ned til begrepene «Apetite and tenacity», altså apetitt og fasthet. De samme prinsippene kan overføres til hvordan vi presenterer aktiviteten for en nybegynner. For vi vil at de skal få mer med seg enn bare en koselig tur en gang nå og da. Padlesport er inkluderende, og vi ønsker at nye padlere får sin egen appetitt på sporten. Det er kun på den måten de vil holde ut på tross enkelte dårlige opplevelser, og til sist erfare storheten som kommer av erfaring. Enhver tur med en ny padler bør foretas med dette målet for øyet.

 

Grasøyane fyr

Som jeg skrev i artikkelen «Drømmen om Grasøyane» i utgave nummer 5/2014, så er det flere forhold som må tas hensyn til om man ønsker å padle til Grasøya, hvor Grasøyane fyr ruler i det forblåste terrenget. Her er det freding det meste av våren og sommeren, noe som gjør at det stort sett bare er høst- og vintermånedene som er tilgjengelig på kalenderen, for den som ønsker å gå i land der ute. I medhold av bestemmelsene i naturvernloven og kongelig resolusjon fra 30. april 1981 er øygruppa Grasøyane fredet i perioden 15. april – 15. august. Formålet med fredingen er å ta vare på et rikt og interessant fugleliv i dette området, hvor sjøfuglkoloniene knyttet til fuglefjelløya Runde – som ligger like sør for Grasøyane – trekkes spesielt frem.

Krevende turmål

Vær og vind kan være spesielt krevende på senhøsten og vinteren; det begrensede dagslyset er enda et element som krever planlegging av turen. Ikke minst blir værvarselet både en faktor og et redskap for å vurdere når det kan være «trygt nok» å prøve seg ut på åpent hav, der værskiftene kan skje veldig raskt, og med stor tyngde. Og nettopp derfor hadde jeg grublet en del på når og hvordan jeg kunne realisere min ønskedrøm om å padle distansen Osnessanden, Ulsteinvik – Grasøyane fyr, tur-retur.

Jeg hadde i løpet av de siste årene sett mange gylne muligheter koke ut i kålen. Etter flere år med tomt prat og mindre troverdige lovnader fra mine kamerater og padlekompiser, forstod jeg etter hvert at jeg burde alliere meg med noen andre for å få fortgang i tingene.

Nytt padlebekjentskap

Etter å ha padlet en tur med Antje Meier, en tysk-født Volda- kvinne og hobbyfotograf som jeg kom i kontakt med via Facebook-gruppen «Padlevenner», fortalte jeg henne om mitt store mål – eller drøm, om du vil. Det smått utrolige var at Antje bar på den samme drømmen. Men også hun understreket risikofaktoren knyttet til padling på åpent hav, som vi nødvendigvis ville måtte utsette oss for, på vei ut til, og fra, Grasøya. Varsel om lite vind og bølger måtte uansett bli en forutsetning for at vi – en rykende fersk padleduo – skulle gå løs på oppgaven som vi nå var blitt to om.

Etter å ha fulgt nøye med på værvarslene dag for dag i en periode, ble vi enige om å gjøre et forsøk den førstkommende fredagen. Jeg ba om fri fra jobben, og det meste lå til rette for en fantastisk opplevelse. Men vindstyrken på 5 – 6 meter per sekund var så vidt innenfor det akseptable; skulle det komme melding om høyere vindstyrke enn dette, ville vi bli værende hjemme.

Antiklimaks

Jeg sov dårlig den natten, og da alarmen gikk klokken fem om morgenen var jeg både omtåket, og kjente at jeg ikke var i særlig bra form. Jeg var slapp, småforkjølet og merket en ulmende hodepine. Dette kan umulig være dagen for å padle til Grasøya, tenkte jeg, da jeg vaklende gikk de få stegene fra soverommet til badet. Men hvordan skal jeg forklare dette til Antje, spurte jeg meg selv. Lettelsen min var derfor ganske stor da jeg 60 minutter senere møter henne på avtalt sted, parkeringsplassen ved Osnessanden, og hun sier: – Jeg vurderer værvarselet som for usikkert til at jeg tar sjansen på å padle til Grasøyane fyr i dag. Vi ble dermed kjapt enige om å droppe Grasøya, og heller padle en kortere og mindre krevende tur. I alle fall var ambisjonsnivået og fallhøyden senket til nesten nullnivå. Jeg tror likevel det må ha surret noe i bakhodet mitt om at ting kanskje kunne bli endret underveis, for jeg pakket med meg alt jeg hadde forberedt av maten fyldig «man-tager-hvad-man-haver» -røre til omelett og en velsmakende fiskesuppe med torsk og sei som jeg hadde mekket sammen dagen før. I tillegg sørget vi for å ha noe nøtteknask og sjokolade tilgjengelig i lommene på flytevestene våre, for raskt påfyll av energi, om vi skulle trenge det.

Hva gjør vi nå?

Vi tok de første padletakene på turen klokka 06:30 denne fredagsmorgenen. Innenfor Vattøya ble vind og sjø bare stillere og stillere, og vi så at fjordlandskapet ble malt med lysstråler av en kreativ, men stø kunstnerhånd. De første minuttene med lys på noen av disse stedene var ubeskrivelig vakkert; malerisk – med smale, avlange tåkebanker langs Bølandet på den andre siden av fjorden.

Vi stresset ikke – gled bare sakte utover, og tenkte at vi hadde all verdens tid. Vi var kommet utom Vattøya da et ørnepar fanget vår oppmerksomhet. Da vi likevel ikke fikk fanget dem med kameraobjektivene våre, spurte jeg Antje om hun hadde satt seg noe mål for dagen – eller padleturen. Sjøen var fortsatt ganske så stille, solen hadde tittet frem og varmet oss, og med denne deilige følelsen kom en gryende optimisme smygende inn i hodene våre. Vi tittet på klokka, og skjønte at vi ikke hadde brukt mye tid heller, vårt noe bedagelige tempo til tross. Skulle vi likevel prøve oss på Grasøya?

Vi gjør det!

I løpet av få minutter bestemte vi oss for å padle «rett på» – rett og slett «Go for it!». Vi droppet å gå i land for å hvile og spise på Sandøya, den siste av holmene før det nakne havstykket ut mot Grasøyane fyr. Noen slurker vann og et par munnfuller nøtteblanding og sjokolade fikk holde.

Når denne kjappe og litt uventede beslutningen var tatt, merket jeg at blodet strømmet igjennom kroppen. Borte var morgenens slapphet, pessimisme og ubesluttsomhet; nå var det adrenalin og positive tanker som hadde tatt over. Men fortsatt fryktet jeg at det kunne blåse opp. I små farkoster, som jo kajakker er, blir man ekstra liten i åpne landskap som dette, og derfor fulgte jeg nøye med på endringer i skyer, vind og bølger – for eventuelt å kunne avsløre et værskifte.

Monotont, men spennende

Etter at Sandøya var tilbakelagt, fortonet det visuelle kystlandskapet seg som tilnærmet uforanderlig i den retningen vi padlet. Vi kunne skimte Grasøyane fyr langt der fremme, men det var stort sett bare himmel og hav å se. Når et slikt landskap ikke ser nevneverdig annerledes ut enn det gjorde en halvtime med effektiv padling tidligere, vil vel noen kunne hevde at dette er «sakte-TV» sett fra kajakk. Men slik opplevde jeg det ikke – kanskje fordi sansene mine jobbet på høygir samtidig som tankene mine var opptatt med å vurdere ulike scenarier for hvordan turen kunne utvikle seg. Nei, kjedelig var det så definitivt ikke!

  • Har du på VHF’en, spurte jeg turfølget mitt.
  • Den ligger i det bakre lasterommet, svarte Antje.
  • Den må være lettere tilgjengelig, kommenterte jeg, og hun lovet
  • at den skulle være det på returen til Osnessanden.

Visuell opptur

For nå, etter snart tre timers padling, nærmet vi oss Grasøyane fyr. Havsuler og skarv fløy både over oss og på kryss og tvers foran oss. Vi stoppet flere ganger underveis i ankomsten for å fotografere, men først da vi kom på nært hold forstod vi hvor fotogent dette stedet er. Antje gled først inn ved moloen; jeg kom etter. Gjennom søkeren til mitt Nikon speilreflekskamera – for anledningen utstyrt med vidvinkelobjektiv; ikke så greit da ørneparet skulle foreviges tidligere på turen, men her ute var det perfekt – dukket det ene flotte motivet opp etter det andre.

– For et sted, mumlet jeg for meg selv, og forstod straks at jeg ikke ville bli «ferdig» med Grasøya på denne ene turen. Jeg kom plutselig til å tenke på norsklæreren min på gymnaset, som vokste opp her ute. Når han snakker om Grasøya er det gjerne som sitt «barndoms paradis». Jeg begynner jo nå å ane hvorfor. Det å kjenne på ramsalt vær og vind her ute, i alle dets variasjoner og fasetter, må ha vært både fascinerende og spennende; kanskje skremmende også noen ganger. Det føltes i alle fall helt fantastisk å gå ut av kajakken og ta de første stegene. For meg personlig var denne ankomsten en månelanding. Endelig er jeg her! Jeg lot et par lykketårer renne. Det var etterlengtet og stort endelig å ha nådd turmålet, men jeg husker at jeg tenkte: Vi er bare halvveis.

Brønsj for sultne padlere

Jeg fryktet at returen til Ulsteinvik ville bli krevende. Uansett merket jeg at jeg var skrubbsulten da Antje sa at det skulle bli deilig med omelett og suppe. Klokka hadde akkurat passert 9:30. Vi var langt foran alle tidsskjema, i alle fall i forhold til hvordan jeg hadde planlagt og disponert turen i hodet mitt. Men siden vi begge visste at det var meldt friskere vind utpå dagen, kunne vi ikke tillate oss å sløse med tiden. Straks vi var kommet i land pakket jeg ut brennere, gassbeholdere, kasseroller og plastbokser fullstappet med mat. Etter drøye 20 minutter var både omeletten og fiskesuppa klare til å nytes.

Varmrettene fylte oss med energi. Vi grep deretter hvert vårt kamera og vandret rundt omkring på den fotogene holmen. Lyset kom og gikk gjennom slør av skyer, og bidro til å gjøre vår lille fotojakt ekstra spennende. Gress og blomster i kombinasjon med bergformasjoner og vannpytter hvor fyrtårnet speilet seg, fikk fart på eksponeringene.

Det tar litt tid å få senket skuldrene, selv på et sted som Grasøya. Det er helt ubeskrivelig flott å rusle rundt der, men jeg hadde hele tiden i bakhodet at vi snart burde dra derfra. Etter halvannen time var stunden kommet for å forlate fyrholmen. Vi mente i alle fall begge at dette var det mest fornuftige, siden det var meldt vindøkning rundt 14-tiden. Men den kunne jo komme tidligere. Spenningsmomentet var om og i tilfelle når det ville blåse opp, og i så fall hvor sterk vinden og bølgene ville bli for oss.

Kvitskumbølger

Etter bare noe få minutters padling merket vi en økning i vindstyrken; hvitskum i bølgene ga oss et visuelt svar på at det hadde frisknet til noe. Det var omtrent slik som det var meldt fra 14-tiden; vinden blåste med en styrke på rundt 5 – 6 meter per sekund fra nordøst. Vi fikk bølgene delvis bakfra og fra siden, men både Antje og jeg håndterte dette greit. Vi padlet bare noen få meter fra hverandre; men noen ganger var Antje bak meg, i en blindsone, og derfor måtte jeg innimellom snu meg eller spørre henne om hun var der. Det var hun.

Det var også liv i VHF’en – definitivt en trygghetsfaktor. Jeg tenkte at vi egentlig burde ha meldt fra på forhånd hvor vi skulle padle, og når, men jeg lot være å si det til Antje. Denne gangen ble det som det ble; litt tilfeldig, men heller ikke helt ut av det blå. Kanskje var det bra at det var litt lave skuldre ved starten av turen, siden vi begge tenkte at dette ikke var dagen for å padle til Grasøyane fyr. Men nå hadde vi gjort det; vi hadde vært på land på Grasøya, og vi var nesten kommet til Sandøya igjen.

Bading i smul sjø

For hvert padletak kom vi nærmere Osnessanden. Vi merket at sjøen ble smulere og adrenalinfølelsen ble erstattet av en herlig ro i kropp og sjel. Vi hadde padlet jevnt og trutt uten pauser, men verken jeg eller Antje var nevneverdig slitne. Vi hadde vært flinke til å stresse ned og padle pent og rolig i bølgene. Å rasjonere med energibruken ved ikke å ha for høy marsjfart er viktig med tanke på å ha krefter i reserve  om man skulle trenge det.

Innenfor Vattøya var det helt stille; det var knapt nok en eneste liten krusning på sjøen, det var strålende sol og 20 deilige varmegrader. På dette tidspunktet hadde Antje og jeg blitt to levende smilefjes – takknemlige som vi begge var, smilte vi fra øre til øre. Dette var jo blitt en merkedag for både meg og henne, og begge ville gjerne forlenge den gode turfølelsen. På vår ferd tilbake til Osnessanden la vi derfor inn et par korte stopp for å spise, bade og nyte solen i det vakre fjordlandskapet.

Verdt en artikkel

Før vi skiltes ad ved parkeringsplassen hvor jeg hadde møtt henne om lag ti timer tidligere, sa jeg til Antje Meier at denne turen ønsket jeg å skrive om i bladet Padling.

– Det håper jeg du gjør! Jeg gleder meg til å lese artikkelen og se bildene, svarte hun.

 

Gjennom Svartisen med kajakk

Av Mariann Sæther

For å komme til start må man padle over innsjøer og bære kajakkene i flere timer. Og etter endt padletur tenkte jeg at man trenger ikke å dra til øde avkroker som Nepal og Tibet for å finne eventyrlige opplevelser. Man trenger bare å reise til Nordland.

Filippo Brunetti (IT) boofer inn i ett av de mange morsomme droppene i øvre Glomåga. Foto: Mariann Sæther.

 

Verdens fineste vei
Etter femten år med reising er det ikke ofte jeg blir imponert over veistrekker. Fra to meter brede veier hengende i fjellvegger i Kina til øde grusveier i Patagonia har jeg fått min dose med spektakulære transportårer. Det er likevel lite som kan måle seg med Kystriksveien fra Mosjøen til Bodø. Møtet mellom fastlandet og Storhavet er dramatisk, og nok til å stilne de fleste. Av og til må naturen få snakke for seg selv. Enda mer eksotisk ble det når vi krysset polarsirkelen med ferga til Jektvik, som en siste fjær i hatten til Kystriksveien på Helgelandskysten. Etter en overnatting i fjæra i Tjongsfjorden brukte vi en siste time frem til Glomfjord, som var siste proviantstasjon før vi padlet ut på Storglomvatnet. Eventyret var i gang.

Over ryggen
Man blir liten når man padler i skyggen av isbreene som velter ned fra Vestbreen av Svartisen. Små isfjell i vannet minner om at temperaturen er langt unna badeland, og nakken får kink av to timer med padling og konstant vridning til høyre for å beundre isen som når helt ned til Storglomvatnet. Vel fremme er det på tide å rigge kajakkene til bæring – tre timer går med til å krysse over ryggen som skiller Storglomvatnet og den spede begynnelsen av Glomåga. Alle bærer tungt, for vi er kun gruppe nummer to som skal inn til Glomåga. Av gruppe nummer en fikk vi vite at de hadde brukt tre dager, og at det var greit å ta med nok proviant på turen. Dermed bar de fleste 40 kilos bører i form av kajakk, soveutstyr og mat.

Det er enormt å kunne våkne omringet av stillhet og ødemark! Mariann Sæther nyter morgenen. Foto: Ron Fischer.

 

Mellom kjemper
Den første kvelden ble tilbrakt i skyggen av renskurte dalsider og glimt av is både til høyre og venstre. Vi gikk til sengs med polarnatten like lys som den skal være i juli, og våknet fulle av forventninger til neste dag. Sakte, men sikkert ble elva større etter hvert som den samlet vann fra de to ruvende iskjempene Vestisen og Austisen på hver sin side av dalføret. Før Bjørnefallet er elva liten og alpin, med små dropp og noen dypere juv. Her måtte vi gjøre en god del bæringer rundt fosser som ikke er padlebare, men vi fikk også padlet mange morsomme småjuv med dropp og sklier opp til tre meter.

Spektakulært
Turens høydepunkt kom i det vi nådde til Bjørnefallet, en imponerende, og upadlebar foss på cirka hundre meter. Med brearmen Flatisen i bakgrunnen og det asurblå Bjørnefossvannet i forgrunnen, var landskapspanoramaet uten tvil det vakreste jeg noen gang har sett. Vi spiste lunsj på stranda og satt stille en time ekstra for å nyte naturen rundt oss.

For meg ligger mye av kajakkpadlingen nettopp i slike øyeblikk. Plutselig, mens man er på vei ned elva, finner man små naturmirakel som aldri glemmes. Fra Bjørnefossvannet er Glomåga også blitt stor, og renner over stryk og sklier som er morsomme å bære. I et kombinasjonsstryk fikk vi plutselig en svømmer, og det tok oss noen timer å få samlet utstyr, kajakk og ikke minst gruppen. Heldigvis var både padler og kajakk like hele, og vi fortsatte nedover med friskt mot. Det skulle vi snart angre på.

Louise Jull (NZ) blir liten i møte med naturen ved Bjørnefossvatnet.

 

Vanskelig juv
Etter en god natt søvn ved siden av elva fortsatte vi ut de siste femten kilometerne. Nå er det slik at de siste kilometerne på kartet manglet, men vi tenkte som så at ja, ja, det er sikkert ikke så mye helling igjen i elva. Der tok vi grundig feil. Etterhvert som dagen gikk padlet vi vanskeligere og vanskeligere stryk, og til slutt stod vi og klødde oss i hodet nede i et dypt juv. Elva var blokkert av store steinblokker, og å gå forbi på høyre elvebredd var umulig.

Etter en liten rådslagning bestemte vi at vi måtte komme oss over til motsatt elvebredd, og helst uten å måtte gå oppover elva igjen for å krysse. Dermed måtte vi foreta en heller nervepirrende ferging fra høyre til venstre, rett ovenfor store steinblokker med vannet spylende ned under. Det tok sin tid, hvor vi padlet én og én, og hvor vi passet på at alle kom seg trygt over med god sikring. To timer senere, etter å ha båret og dratt kajakkene gjennom noe som føltes som norsk urskog, stod vi ved utgangen av det blokkerte partiet av juvet og var glade for igjen å være på elva. Det er bra å bli minnet på at man skal ta lite for gitt, og at det alltid finnes gode løsninger bare man jobber sammen.

Fra kajakken ser elva annerledes ut! Foto: Diego Valsecchi.

 

Marmorslott
Etter noen morsomme stryk forandret elva plutselig karakter, og vi så streker av marmor i både juvvegger og elvebunn. Forventningene ble større ettersom vi rundet det siste hjørnet før Marmorslottet, og fikk øye på alle turistene. Vi var kommet til Marmorslottet. Glomåga har gravd ut vakre marmorskulpturer i elveleiet, og siden det er forholdsvis enkelt å gå inn til for vanlige turister, er dette en populær attraksjon å besøke i Nordland.

Den dagen fikk forøvrig turistene litt mer å ta bilde av i det vi kom flytende rundt hjørnet. De siste kilometerne ut til sivilisasjonen byr på kun ett større stryk, og slitne, men fornøyde nådde vi frem. Tre dager hadde blitt brukt på å padle gjennom ett av Norges aller vakreste dalfører, og inntrykkene hadde vært mange. Det er få steder jeg har vært som har rørt meg så mye som turen gjennom Svartisen med kajakk – naturen byr på enorme opplevelser som rett og slett må kalles eventyrlige.

«Med fire jenter på tur har vi det alltid gøy!» Foto: Ron Fischer

 

 

Høsttokt på Børtervann

Tekst og foto: Øyvind Wold/Marit Lien

Rundt oss skinner den skarpe høstsola i furukronene på et stort antall øyer. Stillheten og villmarksfølelsen rår. Vi er på nærekspedisjon i vår egen bakgård; Børtervannet i Enebakk. Helgen nærmer seg, værmeldingen lover sol og varme, selv nå ut i september. Dette må utnyttes og vi begynner straks å lage turplaner. Både fjellet og sjøen diskuteres. Skjebnen vil likevel at vi ender opp i indre Østmarka. Det angret vi ikke på.

I nordenden av Raudsjøen padler man en halv kilometer gjennom en trang kanal.

 

Plass til mye oppakning

Lørdag formiddag vinker vi adjø til sjåføren som har kjørt oss til Bysetermåsan parkeringsplass. Vi laster litt for mange kilo bagasje på ryggen. Her er det sekker og vanntette bagger med fullt campingutstyr, varme klær, masse mat og et kosedyr. For sikkerhets skyld har vi også med et par liter vann.

Vi bruker en time på å gå den fine blåmerkede stien nordøstover gjennom skogen til Vangen skistue. Her henter vi årer og vester og går ned til Mosjøen noen hundre meter unna. Vi sjøsetter den tunge kanoen, som tydelig er velbrukt men likevel virker både solid og stødig, noe som kanskje er det viktigste for oss. Med litt lirking og jobbing får vi dyttet all bagasjen og oss selv på plass. I det vi skyver fra land kommer en frisk og kjølende regnskur, ikke en del av planen vår! Men ferske værrapporter fra Vangen har likevel gitt oss håp om lettere vær utover dagen.

To padler, og en fotograferer.

 

All bagasje må ut

Mot Rausjøen Vi skal til Børtervann noen kilometer i sørøst, men det skal vise seg at det ikke er gjort i en håndvending å komme seg dit. Vi padler to kilometer sørover til den smale enden av Mosjøen. Så må all bagasjen ut fordi vi må bære kanoen tredve meter over til den trange Mosjørenna som tar oss inn i Rausjøen. Her er det et kort padlestrekk før vi må ta kanoen opp på medbragt kanotrille, og skyve/trekke den en drøy kilometer østover til Børtervann. Litt slitsomt, men samtidig er omgivelsene helt nye for oss, noe alltid er artig på tur.

Valgets kval Vel ute på Børtervann setter vi kursen sørover. Her viser kartet en rekke øyer. Noen av dem må vel være mulig å sette opp et telt på? Padlingen er både trygg og morsom. Vannet er smalt og vi er aldri mange meter fra land. Kano er på mange måter den ultimate familieaktivitet, hvor barn og voksne kan bytte på å padle. Det går like fort for alle uansett. Man kan også tillate oss å ta med masse tung bagasje, som er helt uaktuelt på for eksempel en fjelltur der alt skal bæres på ryggen.

Det å flyte og bevege seg på elementet vann, med alle bevegelser, mønstre, refleksjoner og lyder er også noe som barn elsker. Vi kjører slalåm mellom øyene, og flere steder er det sund på bare et par meter som vi smyger oss igjennom. Større og mindre holmer dukker opp, med svaberg og litt furuskog men også noen med små sletter som ser veldig fine ut for en leir. Men hvilken skal vi velge? Inn i en liten bukt ser vi en holme der noen har laget enkle benker av stokker og vi går for den. Vi skjønner fort at det har flere her før oss. Vi finner en hendig grillrist, oppkuttet ved og et gammelt sagblad. Det er nesten som å komme til dekket bord.

Alene i kanoen en blikkstille høstkveld.

 

Hypnotisk bål

Lys i mørket Noe av det spennende med å campe på denne tiden av året er at det blir virkelig mørkt når sola går ned. Vi har med fakler og lommelykt som plan B, men plan A er vedfyring. Når tussmørket senker seg har vi grillet maten og sitter og koser oss ved flammene. Bålet er nesten hypnotisk, det lyser opp ansiktene våre og rundt oss er en sekk av mørke. Bålet varmer, det lukter godt og lyden av knitringen og sprakingen er både behagelig og beroligende.

For alt vi vet, har det sittet jegere eller fiskere ved et bål på denne øya for hundre eller tusen år siden. De kjente i så fall sikkert den samme fascinasjonen og gleden over det som oss. Sjøen og skogen rundt oss er stille, det er ikke en krusning på vannet. Vi hører svake lyder av skogsfugler. Om de er hundre meter eller en kilometer unna, er umulig å avgjøre. Vi hadde ikke regnet med å finne denne ekte villmarka bare en liten fot- og kanotur unna riksveien.

Vind Vi våkner av at det rusker lett i teltduken. Kanskje får vi medvind på returen? Vi kan fort konstatere at det blir motvind. Ingenting å gjøre med det, så la oss heller ta det viktigste først – frokost! Det er ingen grunn til å lide i matveien på en kanotur, for her slipper man å tenke noe særlig på vekt og kan få med seg mye godsaker. Vi disker opp med bålstekte pannekaker med marka-blåbær og cottage cheese. I bakhånd har vi brød, frukt og masse pålegg. Når kaffekjelen koker over glørne har skylaget sprukket opp og solen titter fram. Frokosten blir lang, ingen ting haster, nå vet vi jo en del om hva som venter på returen.

Etter å ha ryddet leiren og slukket glørne setter vi oss i kanoen. Planen for dagen var egentlig å utforske mer av den sørlige delen av dette store og krokete vannet. Men vinden kommer i såpass sterke kast at vi skjønner at vi bør satse på å sette kursen direkte hjemover. Det passer egentlig bra – for nå har vi et påskudd for å komme tilbake …

Kveldsbålet er både varme, lys og trivsel på en hustrig høstkveld.

 

FAKTABOKS

Børtervann ligger i Enebakk kommune, areal 2,58 kvadratkilometer, høyde 193 moh.

Komme dit Den raskeste måten å komme seg til vårt utgangspunkt ved Mosjøen er å ha med sykler på bilen, og sykle 3,5 km fra P-plassen ved Bysetermåsan. Parkeringsplassen ligger fire km østover langs Rausjøveien. Du tar av ved Fv.155, ved Fjell. Du kan også leie hytta Øvresaga, med tilhørende kanoer, som ligger en snau kilometer vest for Børtervann. Øvresaga ligger 3,5 km østover fra Bysetermåsan.

Turen passer for Selve padlingen er lett og kan passe for hvem som helst. Men terskelen for å komme seg både til Vangen, og fra Mosjøen til Børtervann, er noe høy fordi det tar tid og innebærer litt kronglete bæring på smal sti og en småkupert trilleetappe som tar tid. Turen kan passe for turvante barn fra fire-fem års alder.

 

Anbefalt kart Turkart Østmarka 1:25 000, Oslo Østmark 1:50 000

 

Kanoutleie www.vangenskistue.no

Test av Sweet Intergalactic tørrdrakt

Tørrdrakten Sweet Intergalactic er testet vår/sommerhalvåret. Den er testet på hav, rolig padling og brottpadling. Drakten er laget mest med tanke på elvepadlere som har lyst å holde hodet kaldt, men kroppen tørr. Det betyr jo selvfølgelig ikke at den ikke kan brukes på havet, se for eksempel på hjelmene til Sweet. Intergalactic er en pen tørrdrakt, den ser forseggjort ut og de har valgt fine fargekombinasjoner.

Tørrdrakten Intergalactic fra Sweet

Fin å se på

Drakten som er testet er nesten sjøgrønn. Det er ikke helt praktisk med tanke på sikkerhet og det å være synlig. Enn om farge på vest og drakt kanskje er det som man senest klarer å bestemme, om man ser noen i sjøen. Da er det ikke uten grunn til at de fleste tørrdrakter lages i sterke farger. «Alle monner drar». Men den er fin å se på, og dette er Sweets nye og hittil eneste tørrdrakt. Du får den forresten også i en sterkere oransje farge, så da kan du velge.

Drakten er lett å ha på, og faktisk utrolig lett. Det kjennes nesten som å ha på seg en lett allværsjakke samt bukse. Stoffet er mykt og bevegelig, noe som er et stort pluss. Dette var også et av målene til Sweet når de begynte å planlegge plagget. Den skulle være mer bevegelig enn draktene til konkurrentene.

 

Puster bra

Drakten puster nokså bra, på høyde med Kokatat Expedition. Men den er litt tynnere enn Kokatat, og man må gjerne derfor ha på litt mer klær under. Det trenger ikke å være noen ulempe. I halsen er det lateksmansjetter. Det setter jeg pris på, da jeg opplever dette som tettere enn neoprenløsninger. Ellers er drakten utstyrt med lommer både her og der. Lommene på lårene blir litt bortkastet for oss i havkajakk, men er kanskje mer praktisk på elv? Jeg har aldri savnet en lomme på låret før i en havkajakk og har hittil ikke brukt den til noe som helst.

Borrelåsen rundt anklene går titt og ofte opp igjen, det ender med at man plutselig subber med seg både tang og tare på vei opp til lunsjen. Skulle det gå helt ille og borrelåsene hekter seg fast i feil fot så klarer du antakelig å holde deg på bena takket være at dette er en svært bevegelig tørrdrakt.

Savner flik å ta tak i

Borrelåsen rundt livet er stor, er fin å se på, men tilnærmet umulig å få tak i. Grunnen er ganske enkelt at det er mothaker hele veien ut på lappen. Dette er jo stilig, men det viser seg altså at det er med god grunn at slike detaljer på jakker og drakter generelt har en liten flik helt ytterst som man kan gripe tak i. På plussiden er det at selve borrelåsfeltet er så bredt, noe som gjør det lett å få det meget tett mellom drakt og spruttrekk. Dette er bra!

Ved flere anledninger har det kommet vann ned hals/nakke. Det har selvfølgelig vært under brottpadling. Jeg har padlet mest med drakter med hette, som antakelig har tatt av en del av vannet som treffer i dette området. I følge Sweet så har de ikke fått kommentarer på dette fra andre testere/brukere, så det kan skyldes en feil med prøveeksemplaret eller rett og slett tjukkelsen på min hals kontra størrelsen på halsmansjetten.

Laget for elv

Drakten er laget for elv, hvor det kanskje er mindre aktuelt og praktisk med hette enn på hav. Jeg skulle gjerne hatt en der slik at jeg kunne velge. Det kan ikke trekke ned. Vil du ha en drakt med hette så får du nesten kjøpe en drakt med hette. Intergalactic er ikke rendyrket for havpadling, og det finnes for eksempel ikke noen reflekser på den.

Glidelåsen for å entre drakten er plassert på skrå over magen/brystet. I utgangspunktet liker jeg denne løsningen bedre enn de draktene som har inngangen plassert mellom skuldrene. De burde derimot latt glidelåsen gå litt lenger ned. Nå stopper den akkurat slik at den kommer under vesten, noe som gjør at hver gang jeg har brukt drakten, så har jeg måttet gjøre noen akrobatiske øvelser for at glidelåsen ikke skal klemme seg under og ligge og irritere. Et av Sweet sine mål med å lage denne drakten var å finne en metode for enkelt å komme seg inn og ut av drakten uten assistanse eller å måtte dele ytterskjørtet. Det har de for så vidt klart.

Drakten er testet over et halvt års tid. Den puster fortsatt bra og selve stoffet er selvsagt vanntett, som forventet av en drakt til 10.000. Det er gjerne ikke før en tørrdrakt er både to og tre år gammel at man aner om man har kjøpt en god, middels eller dårlig tørrdrakt. De dårligste draktene jeg har hatt har vart under ett år før de trakk til seg vann som svamper. Den beste holdt i nesten syv år. Den var gul og var også laget i Gore-Tex.

Tørrdrakten Intergalactic fra Sweet

Tørrdrakt som anbefales sterkt

Sweet har etter min mening laget en fin og forseggjort drakt. Det mangler riktignok et par detaljer som etter hvert er blitt vanlig på tørrdrakter til havpadling, som refleks. Men du og du så deilig det er å ta på seg denne drakten i forhold til alle andre tørrdrakter jeg har prøvd.

Noen vil kanskje si at det er urettferdig å teste en drakt laget for elv på hav og så klage på at drakten ikke er laget til hav. Da har jeg ikke uttrykt meg klart nok. Dette er en super tørrdrakt, og det er den mest bevegelige drakten jeg noen gang har hatt på meg. Det er den selvsagt både på elv og hav. Dersom du savner refleks og hette så kjøper du en drakt som har det. Dersom du har lyst på en behagelig tørrdrakt så anbefales denne sterkt.

Sweet Intergalactic

Veiledende pris: 9.999,-
Hvor den kan kjøpes: Ut i Naturen og Strie Strømmer

Pluss: Pen, bevegelig drakt som puster bra.
Minus: Kommer litt lett vann inn i halsen, litt borrelåstrøbbel.

Padling for nettbrett og pc

Det ligger mange interaktive løsninger i denne digitale versjonen. Om du ønsker å lese teksten til hver artikkel uforstyrret fra elementene i bladet er det mulighet for det, og om du ikke ønsker å bla kan du klikke på titlene på forsiden eller innholdssidene, og du kommer rett til ønsket sak.

 

Når det gjelder annonsene i bladet er også disse koblet mot webadressen til det aktuelle firma. Dermed er det bare å klikke i vei og se hva det har å tilby av kajakker og utstyr i butikken.

 

Klikk forsiden for digital versjon av Padling 2:

 

Innhold i Padling 2: 

Padling 2.2013 er i salg i Narvesen fra i dag av. Dette er en fyldig utgave på 68 sider, og den har mye bra lesestoff, spesielt fra Øst-Norge. Men du finner også artikler fra andre kanter av landet, og fra utlandet. Under kan du se litt nærmere på hva vi har å by på. 

 

Padleeventyret Nordre Øyeren

Nordre Øyeren er Nordens største innlandsdelta, Norges Everglades, Norges Okavango. En mosaikk av øyer og kanaler, en frodig våtmark der krokodille-gjedder ligger på lur, der tusen krikkender letter som et bølgende teppe fra vannet. Et eventyr for deg som padler kajakk. Tar du turen om våren eller høsten, er det stille og fredelig. Ingen mygg. Knapt noen båter å høre. Kanskje får du fyr på et kaffebål på nordspissen av Rossholmen, og kanskje dukker en elg fram mellom trærne, skriver Sverre Solberg og Øystein Søbye (foto) i en flott artikkel i denne utgaven.

 

Kajakkrenovering med nytt ror

 

Det var ved et tilfelle at jeg fikk fingrene i en gammel Prijon Seayak i glassfiber. Denne modellen var populær da den kom ut omkring 20 år siden. Fasongen minner om kajakker fra Derek Hutchinson fra samme epoke. Kajakken skulle kastes fordi eieren ikke orket å gjøre mere med den. Så jeg meldte meg, og sa at jeg nok skulle gi den et godt hjem, skriver Karsten Rytman de Lange (foto). Fra side 23 og utover kan du lese mer om hvordan denne kajakken har gjennomgikk en total forvandling.

 

 

Klassens mest allsidige

 

Tett kontakt, lasteplass og rullemuligheter er en interessant kombinasjon på en fitnesskajakk. Lettmann Streamliner har gått sine egne veier og brutt flere kodekser som er knyttet til båttypen. Selv om produsenten med fordel kan gjøre noe med pedaler, flytemidler i forskipet og festemuligheter for åren på bakdekket, får den høy totalscore, skriver Jan Fjelde (foto) i en test av kajakken. Les mer på sidene 28-32.

 

 

Tour de Flatanger

 

Nå skulle jeg få oppleve Flatangers fantastiske skjærgård syv år etter min første langtur i kajakk. Det var i disse traktene hadde denne første langturen, så det var litt spesielt å være tilbake som guide på en fire dagers tur for seks damer, som også skulle debutere som havpadlere, skriver Truls Wæraas (foto) i en artig artikkel. Du kan lese mer om hvordan det gikk på side 40 og utover.

 

 

 

Øvrig innhold:

 

8 Verdt å vite 1

Stødig som fjell

 

10 Verdt å vite 2

Øyhopping med kajakk

 

12 Verdt å vite 3

Ny ”app” for aktive padlere

 

13 Verdt å vite 4

UV-stråling farlig for øynene

 

15 Bok som tåler vann

Kajakkteknikk for alle nivå

 

34 Blinkskudd

Nyt det flotte kveldsbildet

 

36 Surfing på Stad

Guide i å mestre bølgene

 

46 Kjempen blant kjemper

Spennende elvepadling i Peru

 

50 Kajakk Avec

Bokomtale «Øyeren og elvene»

55 Opplyst landskap

Vi prøver smarte hodelykter

 

56 Test av Tahe Wind Solo

Lettpadlet pakkeløsning

 

60 Padling i Vestfold

2. artikkel i vår padleserie

 

64 Lesertips

Solid SUP brett

 

65 Testet og anbefales

Fjellpulken selesekk

Padling 6 i salg nå

 

Vi har bevisst valgt en forside (under) med sommerlig innhold, slik at du har noe å drømme om mens snøen laver ned. Litt action i bølger finner du også i denne utgaven. Under kan du se hva som finnes av artikler i Padling 6.

 

 

Moderne hjelpemidler kan redde liv

Alle som padler kajakk vet at det kan oppstå kritiske situasjoner. Selv den mest erfarne padler kan velte og havne i sjøen. Om uhellet er ute er tidsaspektet svært avgjørende. Desto raskere man får påkalt hjelp, jo større er mulighetene for å bli berget. Det skriver Trond J. Hansen i en lengre artikkel om sikkerhet i denne utgaven, et tema som alltid er viktig, spesielt i denne årstiden vi nå er inne i. Artikkelforfatteren har mange råd og vink når det gjelder valg av livreddende utstyr, spesielt på kommunikasjonssiden.

 

Langbeint kvalitetsbåt

Dersom du ønsker deg en mellomstor havkajakk med glitrende turegenskaper, er Lettmann Arcipel en kandidat du absolutt bør ta med i vurderingen. Finishen på selve støpen er fremragende, noe som i stor grad kan relateres til bruk av datateknologi og roboter. Archipel er samvittighetsfullt bygget og gir et gjennomført og ordentlig inntrykk, skriver Jan Fjelde i en test av båten.

 

Eventyret Lofoten

Salt, sjøsprøyt og vind pisker oss i ansiktet, og vi ser nesten ingenting idet bølgene ruller over oss. Heldigvis finner vi en hvit drøm av en sandstrand hvor vi nærmest skylles i land. Lofoten kan være like lumsk som det er vakkert, og før man vet ordet av det, snur været og man har mer en nok med å komme seg til land. Det skriver Monica Kalberg og Mari Nødtvedt i en flott reportasje fra dette padleparadiset. Det er også de som har tatt forsidebildet.

 

Til Jylland på surfesymposium

En tidlig høstmorgen starter bilen med fire forventningsfulle padlere. Det ligger kajakker på taket, og inne er bilen stappet med utstyr og to kajakker – avlange plastikkting med styrefinner. Som grønlandskajakkpadler synes jeg dette er litt på kanten, men likevel spennende. Jeg elsker jo vann og sprut! Vi er på vei til kajakksurf symposium i Danmark, skriver Anders Thygesen i en flott artikkel fra arrangementet, illustrert med mange action bilder.

 

Oversikt over innhold i Padling 6 

Kajakker fra Portugal

Finn turer på eventyrnett

Liten og hendig GPS

Velg riktig kommunikasjon

Bli med til Costa Rica

Langbeint kvalitetsbåt

Første NM i rulle

80 år og aktiv padler

Eventyrlige Lofoten

Tur med kysten som mål

Varierende og spennende natur

Spennende surfeseminar på Jylland

Storm samling holder hva den lover

 Anbefaler hodepute på tur

 Test av Alfa Walk King fjellstøvel

Padling 5 i salg i Narvesen

Det er alltid trivelig å komme seg ut på tur, og enda triveligere når du kan gjøre det sammen med hele familien. Tomannskajakker, eller doblinger har vært vår måte å dra på padletur sammen, både voksne og barn de siste årene, skriver Knut Christian Clausen i en flott artikkel som også omfatter flere gode turtips.

 

Tidlig morgen ved Stokko i Aurlandsfjorden. Foto: Knut Christian Clausen.

 

Nykommer på tilbud

Aquilo Explore kombinerer mange fine padleegenskaper på en glimrende måte. Men selv om kajakken både sjarmerer og overbeviser, har vi samtidig funnet sider som gjør at den ikke passer for alle, skriver Jan Fjelde i en test av båten.

 

 

Secondtester Margareth Gjørsæther falt virkelig for båtens egenskaper. Foto: Jan Fjelde.

 

En perle av de sjeldne

En tidlig gløtt av vårsol lokker meg ut av senga. Jeg åpner vinduet og hører lyden av elv som raser forbi. Raundalseva er vilter etter augustregn, og jeg kjenner gleden komme sigende. Hva er vel bedre enn å bo ved en av verdens beste elver, spør Mariann Sæther.

 

 

Fra Raundalselva. Foto: Mariann Sæther.

 

Padleruter i vest

Det utvikles nå et system for å “skilte” og gradere padleruter i Hordaland. Et pilotprosjekt fra Sund på Sotra i sør til Fedje i nord er i god gjenge og deler av det var klart allerede denne sommeren. Nå kan man velge mellom lette (grønn), middels (blå) og krevende (sort) turer når man skal utforske den unike skjærgården som finnes en halvtimes kjøring fra Bergen. Du kan lese mer på side 42 og utover.

Naturen i vest byr på mange delikatesser. Foto: Torill Refsdal Aase.

 

Øvrig innhold:

Ny villmarksaktivitet – Avansert multifuel – Ny lettvekts dunpose – Nyhet med god bærekomfort – Bygg din egenkajakk – Blinkskudd – Padlefestival på Sotra – Grunnkurs på 71 grader – Ankring og jakttips – Padling i is – Rimelig tørrdrakt – Perfekt kano for lange turer – Bemerkelsesverdig behagelig sovepose.