Påskelanglesing. Kajakkåseriet – Ladyshave

Dette kåseriet er ikke direkte en krim, men kan leses som en advarsel. Parolen lyder – bruk redelig betalingsmetoder, stol på deg selv og velg kajakker med plass til bare en.

– Vil du krysse Amerika sammen med meg? Vannet under oss er selveste Stillehavet. Ikke helt betegnende vil jeg påstå. Nå skvulper det også godt over ripa. Ikke heller padler vi i takt.

Dette er min første padleopplevelse, sittende i den bakerste cockpiten i en tandemkajakk.

Grunnen til at jeg har havnet her er en kombinasjon av utferdstrang og nysgjerrighet. Dette igjen har ført meg til ei baptistkirke på sydhavsøya Toga. Jeg reiser alene, men er så heldig å, som turist, å bli adoptert av et misjonærpar. Brått har jeg egen adresse Nuku´alofa – så og si på den andre siden av kloden.

Reisekassa er omvendt proporsjonal med antall sjømil hjem. Manjana, manjana. Nå bor jeg jo helt gratis!

Ved aftenbønnen takker jeg Gud for et herlig husly, ja ikke desto mindre en deilig himmelseng! Men med gjestfrihet følger også plikter. Også misjonærektepar kan nemlig ha sine baktanker. De vil skjenke meg en sønn. Rettere sagt, deres sønn. Joda, sønnen er i sin beste alder, sjarmerende, generøs og på lik linje med så mange andre misjonsbarn, både fristilt, fortapt og forsømt. I prinsippet passer dette meg helt fint. Uten tilsyn er han både grenseløs og fri. Som en direkte konsekvens befinner vi oss derfor nå i en rød tandemkajakk, ganske sikkert leid og betalt med foreldrenes penger. Helt i tråd med overmotet, eller også troen på at vi er Guds barn, og at vi ustanselig har en som vokter over oss, padler vi ikke langs land, snitter ikke trøtte palmer eller legger til på hvite strender. I stedet krysser vi dype sund og plasker oss fra øy til øy.

Ja, øyer så små at de til dels ikke kan kalles øyer. Øyer så små at de, den dag i dag, på grunn av et stadig stigende hav, bokstavelig talt har gått dukken. Når misjonærmannegutten nå snur seg og frimodig spør om jeg ville krysse Amerika med ham, sikter han selvsagt til et annet transportmiddel enn kajakk. I stedet fabulerer han om en åpen bil og påstår at det hjemme i garasjen venter en Corvette. Hjemme, det er USA. Ja, jeg nevnte jo at han var et frihetens barn?

Dette er altså min aller første padletur. I Stillehavet. I en tandemkajakk. Med en amerikaner.

Det kunne vært verre. Det kunne også gått galt. For det første leier vi kajakken uten erfaring. Våttkort finnes ikke. Hai er temmelig typisk. Redd er jeg likevel ikke. Angsten kommer først når guttemannen legger andre paner og dertil involverer meg. Ikke bare skal vi krysse det Amerikanske kontinentet.

Sannelig går han ikke også med en liten eske i lomma. En ring.

Den dag i dag forstår jeg det fremdeles ikke. Den gang, som 20-åring, følte jeg meg virkelig ute på dypt vann. Fridde han bare fordi vi – så og si, var i samme båt?

Brosjyre, Tonga
Fristelser: Tonga lokket med strender, dykking og kajakktilbud. Foto: Marte Østmoe

Svaret fikk jeg aldri, til det var jeg for feig. Spurte aldri. Smilte bare. Smilte bare på utsiden. Inni raste det. Amerikaneren hadde et krav.

Heretter må du barbere leggene!

Vips! Plutselig har jeg en egen vilje, penger i kassa og en ferdigpakket sekk. Jeg booker meg inn på stedets eneste Bed & Breakfast. Her, fra det hvitkalkede taket, smeller det kakkelakker ned som hagl. Dette er likevel å foretrekke. Sittende i kakkelakkregnet lover jeg meg selv følgende: Jeg skal aldri gifte meg – et løfte jeg selvsagt har brutt.

Jeg skal aldri barbere leggene.

Dette et løftet har jeg selvsagt også brutt.

Verken fysisk eller symbolsk skal jeg heller aldri noensinne sette meg i en tandemkajakk – et løfte jeg fram til nå har klart å holde.

Min nåværende kajakk er ikke leid hjelp av kollekt, men kjøpt av egne penger. Jeg padler mer enn gjerne sammen med andre, men båten har bare plass til en. En og bare en.

To på en, kajakk
Aldri mer tandem: Fint å være to, men det må padles i takt. Foto: Asad

Påskegult er pent, men ikke bare positivt

Påsken er gul. Fargen gjør oss glad og synes dessuten god på havet. Likevel er det noe som ikke stemmer. 

– De gule kajakkene går fortere i stykker enn de andre. Dette konkluderer Chris Vermaak fra Kayak Gozo.

I mars holder havet 15 grader, men er både klart og fristende. Påsken er sesongstart på denne øya midt  mellom Europa og Afrika.  I løpet av vinteren har bedriftens 150 kajakker fått en skikkelig overhaling. Spesielt de gule.

Chris viser til 15 år som kajakkisntruktør. Under de siste fem årene har han bodd på den lille øya Gozo. Her er det over 3400 soltimer i året. Det snør aldri, regner sjeldent, men UV-strålingen kan være svært høy. Dette, i tillegg til høy konsentrasjon av salt i havet, gir kajakkene hard medfart. I tillegg kommer selve bruken. Mange av dem som padler med Kayak Gozo er nybegynnere. Ikke sjeldent stanger de inn i bergarter som kalkstein, vulkanske og dessuten skarpe stalaktitter og stalagmitter. Ikke desto mindre hender det at deltakerne krasjer inn i hverandres båter. Chris Vermaak sukker. – Se på dette, sier han og peker.

Det er unektelig de gule kajakkene som får flest skader!

 

Kayak Gozo
Kalk og salt: Klimaet på Gozo er midt, men salt, UV-stråler og uvørne debutanter gjør at kajakkene kan få hard medfart. Foto: Kayak Gozo

Varme farger og farger som varmer

Hanne Telling fra DesignKayak i Danmark er litt med moderat når det kommer til å gi skylden på selve fargen. – Kvaliteten avhenger nok mer av platstypen, sier hun, men legger til at plastens tykkelse spiller en sentral rolle, samt hvordan båten behandles. DesignKayak har sterk interesse for fargenes virkning og egenskaper. Hanne Telling bekrefter at varme kan ha en spesielt uheldig virkning på plasten. – Det er forskjell på  hvordan de forskjellige fargene reagere på varme, konkluderer hun, –  men det vil primært være plastkvaliteten og typen, som utgjør forskjellen.

Plast og hvordan det behandles er en hel videnskab!

På øya Gozo midt ute i Middelhavet løfter Chris 15 kajakker tilbake i stativet. Dagens andre grupper er tilbakelagt. Han stryker over plastbåtene. – Hm?

Hele vinteren har gått med på reparasjoner. Hvor lenge vil de holde? Båtene som har mest skader er definitivt de gule.

Gul eller rød: Fargen spiller en sentral rolle når det kommer til kajakkenes varighet. Det mener Chris Veraak. Foto; Marte Østmoe

Velg påskefarger

Skarpe, klare farger. Dette anbefaler Redningsselskapet når vi skal velge farge på kajakk og vest.

Påken kan bety årets jomfrutur for mange. Men OBS! Redningsselskapet minner oss om at padlere ligger lavt i vannet. Følgelig trenger vi all den synligheten vi kan få. Velg en knæsj kajakk! Gode eksempler er gul og oransje – ja, selve påskefargene.

Grønne skuldre

For ikke lenge siden mottok den danske produktdesigneren Johan Møller det høyt hengende DOGA-merket for sitt design av en helt ny redningsvest. Fortrinnsvis er vesten beregnet på fiskere med det for øye å få flere til å benytte vest på havet. – Jeg ville lage en vest som mest mulig lignet et vanlig klesplagg, sier Møller. Hans vest er sort, men av sikkerhetsmessige årsaker er skuldrene neongrønne og synes tydelig hvis fiskeren havner i sjøen.

vest med neon
Vest med neon. Foto: Johan Møller

Identitet og sikkerhet

Kajakkprodusenten Tiderace, tilbyr også muligheten til å velge farge selv. Fargen du velger på skroget kan kombineres med en kontrastfarge på dekket. Også cockpit og bulkheads kan lages i den fargen du vil. Resultatet og uttrykket kan da bli bare ditt. En ting er likevel estetikk, mer viktig er sikkerhet.

kajakker i farger
Velg synlighet. Foto: Tine Raisbæk

Fargene forteller

I tillegg til sterke påskefarger legger Redningsselskapet til at en kajakk som ligger stille er mer vanskelig å få øye på av andre båter, enn en kajakk underveis. Er det i tillegg påskesol, da er det også lett for at sjåføren blir blendet.

Ta hensyn, vær synlig og utstyr deg med farger som synes.

Meld deg gjerne på fellesturer. Eksempelvis med kajakkpadling.no

Padlesiden.no ønsker god påske!