Dette kåseriet er ikke direkte en krim, men kan leses som en advarsel. Parolen lyder – bruk redelig betalingsmetoder, stol på deg selv og velg kajakker med plass til bare en.
– Vil du krysse Amerika sammen med meg? Vannet under oss er selveste Stillehavet. Ikke helt betegnende vil jeg påstå. Nå skvulper det også godt over ripa. Ikke heller padler vi i takt.
Dette er min første padleopplevelse, sittende i den bakerste cockpiten i en tandemkajakk.
Grunnen til at jeg har havnet her er en kombinasjon av utferdstrang og nysgjerrighet. Dette igjen har ført meg til ei baptistkirke på sydhavsøya Toga. Jeg reiser alene, men er så heldig å, som turist, å bli adoptert av et misjonærpar. Brått har jeg egen adresse Nuku´alofa – så og si på den andre siden av kloden.
Reisekassa er omvendt proporsjonal med antall sjømil hjem. Manjana, manjana. Nå bor jeg jo helt gratis!
Ved aftenbønnen takker jeg Gud for et herlig husly, ja ikke desto mindre en deilig himmelseng! Men med gjestfrihet følger også plikter. Også misjonærektepar kan nemlig ha sine baktanker. De vil skjenke meg en sønn. Rettere sagt, deres sønn. Joda, sønnen er i sin beste alder, sjarmerende, generøs og på lik linje med så mange andre misjonsbarn, både fristilt, fortapt og forsømt. I prinsippet passer dette meg helt fint. Uten tilsyn er han både grenseløs og fri. Som en direkte konsekvens befinner vi oss derfor nå i en rød tandemkajakk, ganske sikkert leid og betalt med foreldrenes penger. Helt i tråd med overmotet, eller også troen på at vi er Guds barn, og at vi ustanselig har en som vokter over oss, padler vi ikke langs land, snitter ikke trøtte palmer eller legger til på hvite strender. I stedet krysser vi dype sund og plasker oss fra øy til øy.
Ja, øyer så små at de til dels ikke kan kalles øyer. Øyer så små at de, den dag i dag, på grunn av et stadig stigende hav, bokstavelig talt har gått dukken. Når misjonærmannegutten nå snur seg og frimodig spør om jeg ville krysse Amerika med ham, sikter han selvsagt til et annet transportmiddel enn kajakk. I stedet fabulerer han om en åpen bil og påstår at det hjemme i garasjen venter en Corvette. Hjemme, det er USA. Ja, jeg nevnte jo at han var et frihetens barn?
Dette er altså min aller første padletur. I Stillehavet. I en tandemkajakk. Med en amerikaner.
Det kunne vært verre. Det kunne også gått galt. For det første leier vi kajakken uten erfaring. Våttkort finnes ikke. Hai er temmelig typisk. Redd er jeg likevel ikke. Angsten kommer først når guttemannen legger andre paner og dertil involverer meg. Ikke bare skal vi krysse det Amerikanske kontinentet.
Sannelig går han ikke også med en liten eske i lomma. En ring.
Den dag i dag forstår jeg det fremdeles ikke. Den gang, som 20-åring, følte jeg meg virkelig ute på dypt vann. Fridde han bare fordi vi – så og si, var i samme båt?
Svaret fikk jeg aldri, til det var jeg for feig. Spurte aldri. Smilte bare. Smilte bare på utsiden. Inni raste det. Amerikaneren hadde et krav.
Heretter må du barbere leggene!
Vips! Plutselig har jeg en egen vilje, penger i kassa og en ferdigpakket sekk. Jeg booker meg inn på stedets eneste Bed & Breakfast. Her, fra det hvitkalkede taket, smeller det kakkelakker ned som hagl. Dette er likevel å foretrekke. Sittende i kakkelakkregnet lover jeg meg selv følgende: Jeg skal aldri gifte meg – et løfte jeg selvsagt har brutt.
Jeg skal aldri barbere leggene.
Dette et løftet har jeg selvsagt også brutt.
Verken fysisk eller symbolsk skal jeg heller aldri noensinne sette meg i en tandemkajakk – et løfte jeg fram til nå har klart å holde.
Min nåværende kajakk er ikke leid hjelp av kollekt, men kjøpt av egne penger. Jeg padler mer enn gjerne sammen med andre, men båten har bare plass til en. En og bare en.
