Endelig er vi her, i det susende og surklende, brusende og evig bevegelige elementet! Vi har funnet våre plasser: Styrmann på bakre tofte, utkikken på tofta foran med fast grep om padleåra og kamera dinglende rundt halsen.
Rundt oss åpner det seg en verden i utallige grønne nyanser der vi dupper og duver nedover. Lyset som siles gjennom det frodige løvverket over oss, grenene som strekker lange armer ut over elva og stammene som er dekket av klatrende eføy. Selv vannet lyser grønt der metervis av sjøgress bukter seg som havfruehår i grasiøse virvler.
Tusen spørsmål
Vi hadde drømt om det lenge. Det eneste vi visste var at vi ville til Dordogne. Ellers var alt et kaos av spørsmål: Hvor kan vi leie farkost? Kajakk eller kano? Padle alene eller i gruppe? Når bør vi komme? Hva er beste startsted? Hvordan kommer vi oss dit? Hva skal vi ha med oss? Er det lov å campe? Hvor lang tid må vi beregne? Det ble mange og lange søk på internet og mange eposter med padlefirma. Padling på Dordogne er en stor turistmagnet. Vi valgte Copeyre, firmaet med flest baser nedover elva. Slik håpet vi å få størst frihet til å stoppe der vi ville og padle så langt vi ville.
Snart var planen klar i grove trekk: Fly til Bordeaux, startpunkt i Argentat, så langt opp i elva som padlere kan komme. En ukes padling skulle holde helt ned til La Roque Gageac, den lille byen der det finnes så idylliske bilder av i guidebøkene. Telting var grei, både villcamping og på organiserte plasser. Padle alene midt i juni var anbefalt for den som ville unngå trengsel og føle friheten nedover elva. Faktisk var vi kjempefornøyd med oss selv som reisebyrå. Hotellovernatting underveis var booket, vi fant tog som korresponderte og skulle ta oss til Souillac før siste etappe med utleiefirmaets minibuss. Så skjer det: Jernbanen fra Bordeaux får en times forsinkelse, og alt kollapser som et korthus. Ingen forbindelse videre i dag.
Hva gjør vi? Ringer padleoperatøren – og dermed får vi testet serviceinnstillingen hos dem. De fikser innlosjering i kjempekoselig hotell underveis og tilbyr gratis kjøretur på over en time fram til utgangspunktet dagen etter.
Kano eller kajakk?
På nettsiden hadde vi studert bilder av båttypene som er til leie, både kajakker og kanoer, enkle og doble. Vi er mest fortrolige med havkajakker, men disse så litt leketøysaktige ut. Mye av utleien er basert på halv- eller heldagsturer, mens vi ønsket oss en hel uke. Valget falt heller på en solid dobbel kano med god plass til bagasje. Firmaet tilbyr riktignok bagasjetransport. Men å ha alt med seg gir større frihet til å legge opp turen slik det passer oss. Nå ble alt vårt pikkpakk puttet ned i tre vanntette tønner som fikk plass mellom toftene. Siden vi leide for en hel uke, fulgte det telt og liggeunderlag med i pakken. Skjønt liggeunderlag – har kjent det bedre. Dette var tynne lefser. Padlevester ble prøvd i rett størrelse. – Men trenger vi ikke å ha med en reserveåre? Ikke lensepumpe, ikke et øsekar engang? Og ikke noe instruksjon?
– Neida, bare legg ivei, god tur. I handa fikk vi et lite kart der broer og campingplasser var avmerket. Noen piler markerte punkter å være oppmerksom på: Her gjaldt det å følge anvisninger om passasje til høyre eller til venstre for øyer og grunner. Styrmann på bakre tofte tok ansvar for kartet. Utkikken på tofta foran skjerpet blikket for mulige farer – og for alle naturinntrykkene som kommer så tett på når en padler. Bare å sparke fra, så er vi i farta!
Fri flyt
– Dordogne er ikke noe for folk som vil ha action og adrenalin. Her er det bare å lene seg tilbake og la elva gjøre jobben, ble vi fortalt. Det lød deilig og betryggende for to debutanter som elvepadlere. Men der skulle vi etterhvert bli nokså uenige. Snart stryker vi av gårde i fin fart over runde elvesteiner. Fremdriften er vi tre om: To med årer og behagelig skyv fra elvestrømmen. – Hold til venstre her, huier utkikken brått. Vi nærmer oss det første punktet på kartet som antyder mulig trøbbel. Men hva er det som skjer, har styrmann sviktet jobben sin? Samme hvor mye vi hiver oss på årene, går vi ikke til venstre
– strømmen bare suger oss til høyre! Og der står vi, grunnstøtt nesten før turen har startet. Bare å vasse uti den kalde elva, bakse motstrøms med kanoen og hive seg oppi igjen på rett side av hindringen. Dermed er første leksjon lært: Å padle på hav og på elv er fundamentalt forskjellig. Skal vi ha mulighet til å bestemme, må vi ta grep lang tid i forkant. Selv om overflaten ser stille ut, er det strømmen som er sjefen. Men hva er den lyden der forut? Det suser og bruser sterkere og sterkere. Det må jo være et kraftig stryk vi nærmer oss. Snart ser vi vannet liksom boble og toppe seg og oppføre seg helt uregjerlig. Utkikken kjenner adrenalinet bruse om kapp med det store suset vi er midt inne i. Og der svupper vi nedover akkurat der strømmen vil føre oss. Vi blir ikke våte engang! Etter flere små stryk er leksjon nummer to lært. Respekt er vel og bra, men å bli redd er det ikke noe hjelp i. Hold åra igang, så holder vi balansen best.
De vakreste byene
Vi hadde lest oss opp litt på forhånd, så vi visste at Dordogne har mer å by på enn kaldt vann. I Frankrike fins det en sammenslutning som kalles «Les plus beaux villages de France» – de vakreste landsbyene i landet. Og noen av dem visste vi ligger langs elva. Vi hadde sett for oss å padle friksjonsfritt rett inn i idyllene. Virkeligheten viser seg temmelig annerledes.
Nå nærmer vi oss den første av dem: Beaulieu er definitvt verd et besøk. I blank og stille elv ligger de gamle bygningene og speiler seg. Men hva er dette? Kan vi ikke padle inntil? Et skilt dukker opp og kommanderer padlere ned en smal renne. I susende fart spytter den oss ut på nedsiden, som reneste tømmerrenna på Tusenfryd. OK, så får vi satse på campingen litt nedenfor byen, da. Nå er det godt å ha armer som har padlet før, for her trengs det krafttak for å forsere kryssende strømmer. Bare å gripe tak i det vi kan for å klamre oss inn til land. Det viser seg å være en super campingplass vi har karet oss i land på. Enkle, moderne hytter står på påler mellom trærne.
Store telt står ferdig montert på plattformer. Og en landtange helt for seg selv står ledig og lokker. Teltet vårt er superenkelt å sette opp. Men mat fins det ikke å få her så tidlig på sesongen. Dermed trasker vi opp i den gamle byens gater og suger inn stemningen av trange smug og eldgammel bykultur.
Proviantering for morgendagen besørges – slike oster og skinker skal vi saktens kunne leve på. Kveldens café byr på hjemmelaget ravioli fylt med snegler og servert med spinat og hvitløk. Dette er padleferie slik vi liker det! Fullt så godt liker vi oss ikke neste morgen. I øsende regn og med tordenen rullende mellom åsene sier vi farvel til Beaulieu. Men snart får både vi og teltet mulighet til å tørke opp der sola baker på en steinbanke som innbyr til en rast midt i elva.
Også den neste blant de vakre, gamle småbyene gir oss en uventet velkomst. Ovenfor Carennac blir padlere ledet inn i en smal kanal, så overgrodd og eksotisk at vi føler oss hensatt til Amazonas. Men der står jo en gammel mølle og stenger veien? Ooups, brått fosser vi ned en ny «tømmerrenne» før vi vet ordet av det. Igjen er det bare å kare seg til land. Hvor er vi? I hvert fall ikke i Carennac. Dit kommer vi takket være en snill dame som plukker opp to lettere forvirra padlere i bilen sin. Nå blir det luksusovernatting på oss, mens kanoen får ligge overlatt til seg selv elvebredden.
Carennac er som å vandre i det vakreste museum. Byen ble bygget med pittoreske steinhus med tårn og spisse tak. Men hvordan kan folk leve der idag? Ikke en butikk, ikke et bakeri å se. Vi må langt ut på landet med taxi for å handle – og finne kanoen vår igjen neste dag.
Dalen med slottene
Bred og mektig snor Dordogne seg gjennom dalen lenger nede. Nå blir strykene færre og ferden mer fredelig. Det virker som om alt går så mye langsommere.
– Dette blir jo nesten kjedelig, omtrent som en innsjø, klager styrmannen, som har sans for litt action. – Helt feil, dette er deilig, protesterer utkikken, mer makelig anlagt. Nå blir jobben mer å speide etter hvilken side av elva som byr på strøm og fremdrift. Men hva er det for noe hvitt som dukker opp der forut? Det ser jo nesten ut som isflak i 30 graders varme. Men ingen fare! Det er sjøgresset som slår ut sine bittesmå, hvitveislignende blomster som duvende tepper i overflaten. Her finner flokker med andunger en trygg havn midt i strømmen. Og her har froskene sitt favorittsted. Vi må ha havnet midt i parringstiden. Konserten deres spiller opp i alle toneleier, fra lav brumming til gjennomtrengende blåseinstrumenter. Og hva slags fugler er det som speider etter bytte i strømmen? Stille som statuer står de på grunnene, langhalsede og elegante. Snart vasker elva langs karakteristiske klippevegger som stiger loddrett opp mot det høye. Strukturen er lagdelt og oppsprukket, mange steder med huler vasket ut. Og der oppe, på kanten av klippene, dukker stolte profiler fram: Høye murer som signaliserer makt og styrke, runde tårn med spir og spisse takhatter, tårn med takkete kanter, som kanskje engang tjente som skyteskår. Chateau’ene som Dordogne er kjent for er markert på kartet vårt: Belcastel, Chateau de la Treyne, de Lanzac, Verignac, Montfort, Marqueyssac, Castelnaud – for mange til å holde styr på. De gir oss følelsen av å ferdes gjennom historien som i en gammel billedbok. Dessverre er de ikke lett tilgjengelige for padlere. Noen av dem er det mulig å besøke. Men da må en legge inn pauser i padlingen og ta en dag med sykkel eller fottur som avveksling.
Bonus på målstreken
Vi har ikke lenger elva helt for oss selv etterhvert som vi kommer nedover dalen. I helgen dukker det opp padlere som leier båter for en liten prøvetur. Langs breddene sitter smågrupper på picnic. Det er tilløp til hetebølge, og mange lokkes til elva for en dukkert. Men selv om det blir mer folksomt, er alt like gullende rent – ikke en sneip å se, ikke en plastpose noe sted. Her ferdes folk med respekt. Sving etter sving venter vi på å få et glimt av byen vi har satt som et passende sluttpunkt, La Roque Gageaque. Snart stiger en klippevegg opp. Og der, som en smal stripe i profil mot klippen, ligger den karakteristiske rekken med fasader tett i tett. Sannelig går det greit å komme i land her, også. Lettelsen er til å ta og føle på. Vi er framme – og det skal feires.
– Dere kan ikke ligge her, er beskjeden vi møtes med. Dette er ikke basen til Copeyre. Spake protester nytter ikke.Vi må videre nedover elva, til Beynac. Motvillig griper vi til årene igjen. Mentalt var vi i mål. Det er nok nå. 125 km padling begynner å føles både i hode og kropp. Og hvor langt videre skal vi egentlig? Det er bare rundt neste sving, skal det vise seg – og for en sving! Langsomt stiger det mot oss, det staseligste synet vi har sett på hele ferden. En by minst like karakteristisk som den forrige, og kronet av et chateau som den flotteste filmkulisse. Det blir fra slottets tårn vi neste dag tar vårt siste farvel med Dordogne – et svimlende vidt utsyn over det skimrende båndet som snor seg gjennom landskaper med en mangslungen historie, like til havet ved Bordeaux.
