Filmen «Sangen fra skogene», av den franske naturfotografen Vincent Munier, bergtar publikum på norske kinoer i disse dager. Nesten samtidig kom Mina Adampour ut med boka «Naturen er kuren». «Villmarksterapi» føyer seg med dette inn i noe som kan ligne en bølge – erkjennelsen av at det er i naturen vi finner mening, det er i naturen vi hører til.
Adampours tittel kan sågar tyde på at naturen er selve svaret på spørsmålet. Også forfatter, yrkesmilitær og villmarksterapaut Espen Holmgren, er av samme oppfattelse. Hans tilnærming er dog ikke bar den å oppsøke naturen for å objektivt nyte den. Naturen må ifølge han også oppleves innefra. Gjennom det å fryse, slite, hugge ved og brenne bål ute, pusses linjene ut mellom himmel, vann, snø, is, dyr og mennesker. Vi blir en del av altet. Kan det være mangel på denne koblingen som gjør at mange unge mennesker sliter i dag og føler seg på utsiden av samfunnet, på utsiden av familien og på utsiden av seg selv? Holmgren tror det. I boka Villmarksterapi tar han leseren med seg ut på et ti dagers opphold på ei hytte ikke langt fra Røros. Med seg har han fem ungdommer. Navnene i boka, er anonymiserte, men representerer typiske karakterer som Espen, etter flere år som terapeut, har god kjennskap til.
Logget av
Som leser er vi med fra det første møtet hjemme hos ungdommene, til de etter flere dager uten mobil, dusj og TV, igjen blir hentet av foreldrene sine. Men før den tid skal de ha laget en fremtidsplan.
Boka Villmarksterapi er på mange måter en stille tekst og tangere derfor også med roen i naturen. Som Holmgren sier så fint, sitat: «Det samiske ordet «astu» beskriver dette: Tid, sjelefred, et stille rom inni (natur, er – red.anm) ikke som romantikk, men som retning.
Rent teknisk er teksten satt opp som et dikt, eller langdikt der setningene er venstrestilt, korte og tilspisset. Formatet er lett å lese og utsondrer noe av den samme roen vi gjerne finner i poesien, men tilsynelatende tilfeldige linjeskift kan til dels også forvirre. Hvorfor er teksten satt opp på dette viset? Hvilken sjanger et dette? Kanskje har forfatteren en baktanke eller en visjon med valg av form. Som leser kunne det være en fordel om han også introduserte oss for tanken bak. Dessverre er det i boka også noen stygge skrivefeil, som feil bruk av ennå og enda, samt noen intrikate setninger som til sammen trekker helhetsinntrykket ned. En redaktør burde ha fanget opp disse detaljene før trykk.
Rørende og varm
Alt i alt er Villmarksterapi en tankevekkende, rørende og opplysende bok, men uten å bli pedagogisk og tørr. Teksten treffer og spesielt ungdommenes ærlige sitat smeller rett inn i hjertet. Forfatteren er dog ikke fanatisk, han påstår ikke at naturen kan fikse alt, men på en inderlig og respektfull måte viser han hvordan det å være sammen ute, og gjerne sammen med andre, bryter ned indre barrierer, forsvarsmekanismer og gjør oss til hele mennesker. Boka egner seg til voksne som står fast i foreldrerollen, samt sosial – og omsorgsarbeidere som trenger tips og råd når alle tiltak er testet ut. Svaret kan være Villmarksterapi.
