Storm og indre stillhet i Bulandet

Om jeg faller for fristelsen å stoppe for å hvile et øyeblikk, eller bare slappe litt opp på tempoet, driver jeg raskere bakover enn jeg vanligvis klarer å padle. -Hva er meningen med dette, tenker jeg. -Hvorfor går jeg ikke bare på land og skuer ut over denne mektige forestillingen naturen spiller for meg? -Jeg vet ikke. Jeg kan ikke gi meg selv et bra svar, merker bare at det å være midt i dette infernoet gir en enorm tilfredsstillelse og fokus på øyeblikket, nesten som en indre reise eller meditasjon. Så mye av naturen får jeg i alle fall ikke med meg slik jeg jobber.

Her ser vi tydelig vindens virkning på sjøen; skumstriper driver med vinden.

Storm på menyen

Stormsamlingen på Bulandet er blitt en institusjon i det vestlandske padlemiljøet, og særlig for padlere fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Årstiden sørger som regel for litt bølger og vind, men i år var det virkelig storm på menyen. Som regel får vi et varsel om forholdene på fergen fra Askvoll ut til Værlandet. Selv om den går i relativt beskyttet farvann kunne vi merke vinden godt. Det gynget litt også. Vi visste at dette bare var den spede starten på uværet som skulle komme i løpet av natten.

Fredag morgen våknet jeg til ulende vind. En kort tur opp på et utsiktspunkt sørvest ved enden av veien viste til fulle det som var varslet. Bølger store som holmer rullet inn fra sør-sørvest. Skumsprøyten stod høyt til værs og vinden pisket i ansiktet. Hva gjør du på en plass som dette i slikt vær? Det er jo bare å prøve å padle. Prøve. Vi var en god gjeng som prøvde. Og fikk endel ut av forsøket. Både vinden og bølgene var hakket mer voldsomme enn de fleste var vant til. Aksjonsradiusen ble kraftig redusert, men de som våget seg litt ut i vinden fikk føle godt på naturkreftene. Men hva kan du få ut av en dag som det sånn rent padlemessig?

Det skummet godt rundt Bulandet i slutten av september.

Tunnelsyn og konsentrasjon

Tilbake til mannen i vinden: Jeg får tunnelsyn, fordi det er så hardt å padle og fokusere på at ikke baugen skal skjene ut slik at vinden tar tak og vrenger kajakken sidelengs. Og om det skjer har jeg nok med å konsentrere meg om balansen så jeg ikke velter. Gruppen har som mål om å komme i le av en odde slik at vi kan få avtalt hva vi skal gjøre videre.

Vi finner faktisk små, små viker der det er helt vindstille, der vi får plass til 5-6 kajakker og kan hvile litt og diskutere videre planer. Vi øver på å padle ut i vinden og snu i både medvind og motvind. Dette er nyttige øvelser når vi har et lite og trygt område å øve i. Det er også helt essensielt å ha en god gruppe med padlere som kan passe på hverandre, for i de verste vindkastene har de fleste nok med seg selv. Da er det også godt å vite at noen sitter i le og passer på om det skulle bli noe trøbbel.

Utpå dagen var det noen som ville prøve hvordan det var helt ute på sørsiden av Bulandet. Det var heftige forhold!

Psykisk utmattende

De aller fleste tilbrakte endel tid på land denne dagen. Det ble for slitsomt å padle i timevis i strekk, og for psykisk utmattende. Vi kom jo stort sett ingen vei. Jeg målte vinden til å være mellom 15 og 18 m/s på det jevne og opp i 21 m/s ved flere anledninger.

Om kvelden var det som vanlig samling i Floren til Liv, der vi alltid møter padlefolk fra fjern og nær. Askvoll padleklubb hadde satt opp turer for ulike ambisjonsnivå, og det viste seg at de fleste satset på heller rolige tur innaskjærs med Lasse, noe som sikkert var et lurt valg. Ikke at det ble fritt for vind på den turen heller, men vind uten bølger er nå engang litt greiere.

Greit å ta en pause på land. Det var nok å se på, kunsten var å holde varmen. En vindsekk eller «stormcag» kommer godt med.

Holme ble til skvalpeskjær

Lørdag morgen gikk jeg opp på broen sør for butikken for å se på forholdene på sørsiden av Bulandet. Bølgene skyllet over og dekket Skalderskjæret helt. På det skjæret (som er mer som en holme) har jeg sittet på hver Stormsamling jeg har vært med på, og aldri tenkt at bølgene kunne være i nærheten av å skylle over toppen. Nå så det ut som et lite skvalpeskjær som bølgene bare rullet over. Vi skulle ikke ut dit i dag nei! Senere var det en annen som beskrev bølgene som øyer som beveget seg, så store var de ute i horisonten.

Vi begynte dagen med litt padling på sør-øst siden av øygruppen sør for butikken, men fant ingen gode hvileplasser i le for vinden, så etter en god time med hardt arbeid kjørte vi over til vestsiden der det var lettere å finne små viker å hvile i. Det gikk litt bedre når vi kunne hvile litt innimellom slagene.

Men hva gjør man helt konkret i kajakken i slik vind? Jo, terper teknikk; svinging (som er vanskelig), rulling (som er overraskende lett), redning (som krever hurtighet og evne til å holde fast i ting), kontakttauing og tauing med slepeline (som er veldig tungt). Og så får man jo padlet fem minutter på maks mellom hver lille ting man vil øve på, så god trening er det jo. Det var ikke mange som var ute i noe særlig mer enn fire timer for dagen den helgen. Likevel ble det rapportert om mange støle kropper på kvelden.

I sånt vær er det fascinerende å bare sitte å se utover havet.

Fiskemiddag og pubbesøk

Lørdag kveld var det tradisjonen tro fiskemiddag i Floren til Liv. Dette er nesten et like stort høydepunkt som padlingen! Utpå kvelden fikk vi imidlertid servert en ny vri; buss til tante Grys pub på Værlandet der kvelden ble til natt og nye padleeventyr ble planlagt.

Søndag morgen hadde vinden løyet litt og det var litt lettere (eller faktisk mulig) å komme oss litt lenger ut. De foregående dagene tror jeg aksjonsradiusen var på noe slikt som 500 meter fra kaien. Denne dagen kom vi vel en kilometer ut! Det ble tradisjonell brottpadling mellom skjær og steiner, og lek i bra store bølger helt ytterst. Vi måtte imidlertid gi oss tidlig da ferge og reisetid hjem ikke tillot noe lang dag denne gangen til tross for at vinden løyet mer og mer.

Selv om vinden satte store begrensninger på både aksjonsradius og aktiviteter synes jeg både arrangøren klarte å tilpasse samlingen så godt det lot seg gjøre til forholdene, og at det ble tre meget interessante dager på sjøen. Litt korte og slitsomme dager, men absolutt vel verdt innsatsen.