Med kajakk og til fots i Jøkelfjorden

Turen vår startet med bil fra Tromsø, og vi var ved Jøkelfjordeidet 5-6 timer senere. Der slo vi opp telt og overnattet til neste morgen. Vi våknet til en kjempefin høstmorgen med sol, varme og blank sjø. Mot nordøst ruvet Øverisen (den sørlige bretunge fra Øksfjorjøkelen) mot oss. Etter en rask frokost var kajakkene lastet og på sjøen. Turen gikk nord Jøkelfjorden (som også kalles Isfjorden) og inn til brefallet fra Øksfjordjøkelen, med navn Øverisen og Nerisen.

Padle- og gåruten til Jan Hugo Salamonsen tegnet inn. Trykket med tillatelse fra Kunnskapsforlaget.

Kalving

Padleturen innover tok kun en time. Under Øverisen er det et stup hvor Øksfjordjøkelen kalver. Isblokker faller ned stupet og knuses. Ismassene går mot sjøen, under Nerisen og kommer ut i saltvann som små biter. Vi padlet rundt ved breelven og tok en tur opp på land. Hele tiden kunne vi hørte regelmessige dunk fra isblokker som falt ned stupet bak og ble knust. Man kan også nå dette brefallet ved å følge en sti innover fra Jøkelfjordeidet. Jeg vil tro at turen tar to-tre timer.

Øverisen-Nerisen.

I første halvdel av 1900 falt isblokker fra Øksfjordjøkelen rett i havet og drev utover fjorden. Om våren måtte båter trekkes godt opp i fjæra, siden isfallene kunne lage store bølger utover fjorden. Is ble samlet av båter og fraktet bort som ”kjøleis” til fiskeindustrien. Ut mot 1930 hadde Øverisen trukket seg bakover og kalvet ikke lenger ned i sjøen. Da ble det laget renner fra Nerisen til lastebåter inne ved land. Isen ble sprengt sund og stykker skled ned renner, ombord i båtene. Etter 2. verdenskrig kom fryseri i drift langs kysten og is samlingen var over.

Orkesterplass

Etter å ha besøkt Øverisen og Nerisen måtte vi finne en teltplass for neste natt. Den fant vi en knapp kilometer utenfor Nerisen. Oppe på en liten haug kunne vi akkurat få plass til et par små telt. Det smarte med kajakker er at man enkelt kan bærer dem opp til teltplassen, hvor vi har alle ting lett tilgjengelig. Samtidig kan man glemme vær og vind, flo og fjære. Fra denne plassen hadde vi ”orkesterplass” mot Øverisen og Nerisen. Lyden av kalving fra Øverisen var hele tiden ”bakgrunnsmusikk”. Det var typisk fem minutter mellom hvert dunk, og det var spennede å se hvor mye som falt utfor hver gang.

Skalsadalen.

Skalsatinden, Cearretriididalen.

Vi hadde bestemt oss for å gå opp til Øksfjordjøkelen på denne turen. Breen er flat på toppen og på ca 40 kvadratkilometer. Den er blant de ti største i Norge regnet etter areal. Fra vår teltplass fulgte vi dalen Cearretriidi (samisk) forbi Skalsatinden og opp til topplatået, som ligger på rundt 1.000 meter. Vi kunne gå inn på Øksfjordjøkelen i et helt slett og lett tilgjengelig område. Vi forsatte nord til høyde på 1.062 meter. Her hadde vi panoramautsikt over Øksfjordjøkelen. Høyeste punkt på breen, 1.204 meter, lå fire kilometer lenger nord. Dette er høyeste punkt i Finnmark fylke. Vi returnerte så til teltplassen og spiste en sein og god middag. Bak oss kom det jevne dunk fra Øverisen. Da vi spiste hadde vi besøk av en revunge, kun et par meter fra oss, men den fikk jeg ikke fotografert.

Øksfjordjøkelen.

Frodig og vakker

Neste morgen padlet vi sørvest, til starten av Skalsadalen. Dalen krysser Øksfjordhalvøya til Langfjorden mot nord. I bunnen av Langfjorden ligger bygda Langfjordhamn. Skalsadalen overrasket oss som frodig og vakker. Det finnes en rekke vann og elver innover dalen, og vi møtte flere som prøvde fiskelykken. Det største vannet, øst i dalen, er brevann fra Øksfjordjøkelen. Det har den karateristiske blågrønne fargen.

Jøkelfjordeidet.

Brefallet.

Langfjordhamn er en veiløs bygd med 15-20 hus. Noen fastboende er det her, men flertallet er feriehus. Lengre utover fjorden ligger Isdalen, som er kjent for sin dramatiske adkomst inn mot Øksfjordjøkelen. Det hadde vært spennende å gå opp Isdalen, men det må vente til en annen gang. Etter å ha ruslet rundt i bygda Langfjordhamn returnerte vi til kajakkene i Jøkelfjorden og krysset over til bilen på Jøkelfjordeidet. Om kvelden kjørte vi nordover til tettstedet Øksfjord, slik at vi fikk se Øksfjordjøkelen fra nordøst. Det er vanlig å gå inn på breen fra de veilause fjordene i nordøst, Tverrfjorden eller Nuvsfjorden. Dette er gjerne skiturer om våren. Man benytter da båttransport fra for eksempel Øksfjorden.

Egnet for ferskinger

Dette var en ganske kort padletur (totalt ca 20 kilometer), men som tok oss til områder som er vanskelig å nå til fots. Turen gikk i en fjord som i liten grad er utsatt for vind og bølger. Om ønskelig kunne man padlet nært land hele turen. Slik sett er det et fint område for ferske padlere. Hvis vi hadde ønsket å forlenge padleturen kunne vi ha fortsatt lengre ut Jøkelfjorden og inn i den større fjorden Kvænangen. 10-20 kilometer utover fra vårt startsted finnes de veiløse bygdene Reinfjorden og Valanhamn.

Teltleiren.

Isfjorden.

Det er flere øyer i Kvænangen. De mest kjente er Skorpa og Spildra. Skopra har kirke og noen få hus (5-6 feriehus i dag). På min hjemmeside ”www.ryggsekk.net” finns en turrapport fra en kajakktur til Skorpa og Valanhamn. Alt i alt ble denne turen en svært positiv overraskelse i naturskjønne omgivelser! Å besøke et område med ”en levende bre” er ekstra spennende! Jeg synes det er rart at dette området ikke ennå er blitt en nasjonalpark. Konklusjonen min er ikke OM jeg skal padle på ny i Jøkelfjorden, men NÅR.