Himmelen er mørk, vinden øker, regnbygene har allerede skapt kaos i byen. Avtalen min med Oslo padleklubb blir derfor helt slukker avlyst. Phu! Men for klubben med over 2300 medlemmer, skal det visst mer til for å droppe et race.
– Hvilken klubb representerer du?
– Klubb? Du mener redaksjon?
To kvinner på min egen alder møter med allerede i garderoben. I dag har de bestemt seg for å konkurrere i samme båt. Sporten har de funnet fram til i voksen alder og minst to ganger i uka kommer de til klubblokalene på Drammensveien 210 ikke langt fra Skøyen stasjon. Mandager er det trening og torsdager er det race.
Det er en slik konkurranse Padling er invitert med for å dekke. Skjønt tidlig i prosessen kom en av medlemmene på at de jo kunne utfordre redaktøren selv. – Du vil vel også delta?
Dritten i midten
Selvsagt burde jeg sagt nei. Jeg burde nektet. Skriving er mitt fag. Hva hadde vel jeg i en konkurranse å gjøre? Men før disse tankene ble uttalt hadde kontaktpersonen min, Jan Horn, allerede fikset neopren, båt og padlekamerater, Pål Hansen og Lars Litre – to menn med både balansen og formen intakt.
Slik gikk det til at redaktøren ble satt i en noe ukjent type surfski med plass til tre, nærmere bestemt en Carbonology Sport.
– Skal alle padle lang rute? Spørsmålet stilles gjennom en ropert fra sidelinjen. Nærmere 20 surfski-padlere har nå stilt opp på trekke innerst i Oslo-fjorden. Noen single. Andre i tandem. Vi er den eneste båten med tre. Jeg er dritten i midten og lang rute, det betyr 6,5 kilometer.
I ettertid har har jeg lurt på om dwustansen i virkeligheten var 6,5 kilometer hver vei. Jeg turte ikke spørre da. Ennå har jeg ikke spurt. Uansett: Dette måtte gjennomføres! Ja, opplevelsen kunne jo ende opp som minst en artikkel. Kanskje er hel serie?
Det er i motbakke det går oppover
Swisj! Der kommer første bølge rett i fanget. Enda en. Så en ny. Årene går i et overraskende raskt tempo. De tre parene er overraskende synkrone. Vi har jo aldri padlet sammen! Jeg har jo aldri padlet en slik båt! Som et trehodet troll runder vi bøya, får vind og bølger fra sør, men vil snart ha dem i ryggen. Snart. På Påls direkte kommando blir havet utnyttet til fulle. Vi ligger i tet. Pål roper: – Oppoverbakke!
Når havet kunne servere oppoverbakker, er meg fremmed, men slik er følelsen: Som en plutselig forkjølelse, som om det våte element i virkeligheten bare består av bremsevæske. Heldigvis varer ikke tilstanden evig. En ny bølge redder oss, kaster oss framover, dytter og drar. Ferden etterfølges av latter fra både foran og bak: – Kan du tenke deg en mer morsom form for intervalltrening?
VM neste
Sannheten er at nei, det kan jeg jo ikke. Det er lenge siden vi krysset den usynlige linja som etter alt å dømme markerer mål, men må vi i land nå? Vi har jo bare så vidt begynt. Er det slutt allerede? Heller ikke gutta er klare for pause. Å padle er noe av det beste de vet. Glemt er mørke skyer, regnbyger og vindkuler. Glemt er redsel og kaldsvette. Til slutt, etter en ekstra runde, må vi likevel legge til kai.
Pål roser. Lars sukker: – Vi padlet ikke helt i takt. Jan har studert det hele fra følgebåt og skjønner at jeg er frelst. Han utnytter momentum: – Ja, da er det vel bare å melde seg på VM i Spania i oktober?
