275 Views

Comeback for gammel traver

12 år. Så lang tid har det faktisk gått siden den ble lagt på hylla. Bokstavelig talt, kneblet og bundet både foran og bak. I tolv år har den ligget helt i ro på hylleknektene sine og venta. Og venta. Og venta, og venta…på meg. Og på vann. Saltvann, ferskvann, brakkvann, kaldt vann, varmt vann eller skittent sølevann for den saks skyld. Det er nok ikke så nøye, bare det er vått.

Juli 12, 2021
Etter noen nølende padletak var det godt å finne tilbake til roen ute på vannet.
Skrevet av:

Jørulf Vullum

Hver eneste dag i tolv år har den ligget der og skult på meg. Og jeg må innrømme at i det siste har jeg nok kasta noen ekstra blikk tilbake. Det hadde jo vært morsomt å ta en tur sammen, igjen. Eller kanskje flere. Sånn som i «gamle dager». Kanskje det nå er på tide å sjøsette den forlatte, gamle kajakken?

Fristelsen ble for stor

En fin vårdag ble fristelsen for stor. Den støvete og vekkstua kajakken ble omsider tatt fram og båret ut fra garasjen. Min gamle, gode havpadlevenn, Nelo Navigator fikk seg umiddelbart en overflatisk vask fra hageslangen. Det var ikke lite støv som hadde samlet seg i løpet av disse åra, hengende oppunder taket på en slik plass.

Grunnen til at den har hengt der helt alene såpass lenge er enkelt og greit at jeg ble pappa. Tidsklemma gikk til angrep og vant. Det ble kort og godt ikke tid til å dra på «ego»-turer. Og Nelo hadde jo ikke plass for småunger, og måtte derfor vike til fordel for noe mer familievennlig – kano.

Mer egnet som familiebåt

Med plass til både store og små passasjerer, samt nødvendig utstyr som mat, telt, yatzy, potte, sovepose og bleier kunne turlivet den gang fortsette likevel. Det er nok lite tvil om at kano er mer egnet som familiebåt enn kajakk. I alle fall for en periode.

Andre perioder derimot er kano ikke nødvendigvis like populært lenger. Når mennesker utvikler seg og etter hvert gjør opp sine egne meninger, blir vi jo gjerne veldig forskjellige, på godt og vondt. Og det er slett ingen selvfølge at alle ungdommer digger å sitte i en kano hele dagen, uka eller ferien.

Umerkelige endringer

Mens tiden ruller jevnt og trutt videre, og gjøres om til historie, endres ting gradvis og ofte helt umerkelig. Smått om senn har det blitt mulig å smette inn en og annen «ego-tur» igjen. Derfor fikk også kajakken endelig komme ut fra garasjen for å få litt sårt tiltrengt omsorg. En hurtigvask og ettersyn av leamikken til roret. Tauet til heving/ senkning av roret var blitt slapt og måtte finjusteres litt. Alle bagasjestrikkene hadde morkna opp og mista strikkfunksjonen sin, så disse må skiftes ut.

12 år er lenge. Jeg er nok ikke like mye ungdom lenger. Den rollen er det nok ungene som er i ferd med å overta nå, virker det som. Mitt ungdommelige mot og styrke har visst blitt noe redusert, forhåpentligvis til fordel for bredere kunnskap og erfaring. Og ikke minst evnen til å tenke konsekvenser.

En tur i friskluft og en rask vask gjorde underverker for en gammel, grånende kajakk.
En tur i friskluft og en rask vask gjorde underverker for en gammel, grånende kajakk.

Tenker mer på risiko

I situasjoner hvor man tidligere tenkte som Solan Gundersen; «Dette er ikke noe problem, dette går bra», er tankegangen nå blitt litt mer som Ludvig; «Detta er fali’ det». Det har nok blitt mer «worst case scenario» hvis man blir usikker. For hvordan skal dette gå? Jeg i en kajakk igjen? Det blir sikkert kaldt. Hva om jeg kantrer? Jeg kan jo ikke eskimorulla lenger. Enn om det skjer et velt langt fra land? Slike spørsmål var aldri inni hodet mitt for tolvfemten- tjue år siden – en bekymringsløs tilværelse.

Etter mange år i arbeidslivet blir man automatisert til å utføre fortløpende risikoanalyser når man utfører noe. Hvordan reduserer man risikoen? Og hvordan begrenser man konsekvensene?

Uendrede konsekvenser

Førstnevnte gjør seg på en måte selv. Den tidligere nevnte kunnskap og erfaring man har opparbeidet seg kombinert med sunn fornuft, vil nok virke betydelig inn på hvilke risikoer man velger å utsette seg for. Konsekvensene, derimot, er nok ganske uendret. Der er det helt sikkert en del å gå på. Eskimorulla kan jeg neppe lenger, så den burde jeg kanskje friska opp. Men det er jo for så vidt ikke noe man MÅ kunne. Det hører jo tross alt til sjeldenhetene at man velter. Å kunne den er jo heller ingen garanti for noe som helst.

Jeg som nesten alltid padler alene burde jo i det minste kunne egenredning – kunsten å komme seg oppi kajakken igjen hvis man kantrer og blir liggende i vannet, også i dårlig vær. Her skorter det utvilsomt på både kunnskap og erfaring, for dette har jeg faktisk aldri prøvd. Tenkte jo aldri på slikt før…

Må i kajakkbutikk

Det neste blir nok et besøk i en eller annen kajakkutstyrsforretning. En årepose og ei lensepumpe kan jo være kjekt å ha som hjelpemidler hvis uhellet er ute. Og akkurat det er jo ikke all verden til ekstrautstyr å ta med seg når man først holder på å pakke, enkelt utstyr som kan være viktig å ha tilgjengelig om uhellet skulle være ute. Hvis jeg lærer meg å bruke det, da….?

Tilbake til den forlatte kajakken: Under redningsvester, flytevester, spruttrekk og sykkelvesker(!) dukka det faktisk også opp et ubrukt takstativ til kajakken. Dette visste jeg faktisk ikke om, men det kom da godt med. Takstativet ble montert og kajakken stroppa fast, mens resten av utstyret ble lagt inni bilen.

Høyt oppunder taket har den hengt i fred i lang tid. Bundet og kneblet både foran og bak.
Høyt oppunder taket har den hengt i fred i lang tid. Bundet og kneblet både foran og bak.

Et lykkelig comeback

«Første» padletur ble gjennomført i et rolig vann innaskjærs. Kajakken ble lempa på vannet og jeg satte meg oppi. Akkurat det å sette seg oppi en kajakk er jo det desidert verste for en nybegynner. Alt virker så ustøtt, og det føles hele tiden som man skal velte. Men da føttene endelig var på rett plass ble stabiliteten raskt bedre. Et forsiktig åretak og kajakken gled rolig ut fra land. Noen usikre justeringer fram og tilbake med hofta for å finne balansepunktet, og plutselig føltes det faktisk like stabilt å sitte i kajakken som jeg kunne huske det gjorde for 12 år siden.

Morgensola skein fra skyfri himmel, vannet var helt uten krusninger og padleren var særdeles godt fornøyd i det han gjorde comeback med kajakk. Vel vitende om at hele dagen var satt av til rolig padling i fredelig farvann.

Vi skal på tur igjen

Ettersom jeg la bak meg kilometere var det noe som gradvis fungerte dårligere og dårligere. Kajakken hadde en svingradius omtrent som et lokomotiv, men bare den ene veien. Den andre veien derimot var det full fres i roret og god svingradius til havkajakk å være.

Vel hjemme etter endt padletur ble kajakken derfor lagt på bukker og fikk utført en velfortjent «EU-kontroll» med påfølgende reparasjoner av tau til ror og skifte av bagasjestrikk. For Nelo og jeg skal på tur igjen.

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy