Mye vær og stengte veier ga en utsatt start fredagen. Men kajakkene ble sjøsatt til slutt, og vi padler i småregn til Bakka der kirketjener Liv Marit Tufte er klar til å gi oss omvisning i den vakre, hvitmalte kirken. Den er hovedkirke for bygdene i Nærøyfjorden, og var vigslet i 1859. Liv Marit tar seg av drift og vedlikehold og gjør en fantastisk jobb.

Fyr i bålet

Grått duskregn og rundt tre kilometer til Dyrdal. Vi padler trøstig i vei forbi den populære leirplassen ved Salthelleneset, der det er telt og fyr i bålet, og snart er ved skolehuset inne på bøen. Det er stor forskjell på flo og fjære i Nærøyfjorden og viktig å dra kajakkene forbi flomålet.

Når plaskregnet setter inn, er vi installert. De som har et avslappet forhold til mulighet for mus, går på tørkeloftet mens resten satser på intimiteten i skolestuen. I mellomtiden har noen – heriblant turlederne – tilberedt en særs velsmakende rett med kylling i bunn. Hva som var rundt må man spørre andre om, men jeg så både paprika og andre vitaminbomber. Til kaffe var det marengskake med jordbær og sprutekrem. Vi sov godt den natten.

Klyngetunet i Dyrdal

I bakken ovenfor stranden, ligger et karakteristisk vestlandsk klyngetun, som er et av mange viktig element i Nærøyfjordens kulturverdier. Herfra er det seks kilometer grusvei til Drægo gard (380 moh.), et velpleiet bruk med engasjerte eiere. Etter turen bryter solen gjennom skyene, sniker seg over toppene og sender varme stråler ned skårene og tørker våte kajakker mens vi klargjør for dagens økt.

Utpå er det blikkstille. Fjellene speiler seg i fjorden og viser Nærøyfjorden på sitt vakreste. Vi krysser over til garden Styvi, som ikke lenger bebodd, men brukes til beiteområde av eierne i Fresvik. Fra 1993 og i mange år, drev Botolv Hov og ektemaken Kjellaug gardsmuseum på Styvi, og de var et oppkomme av kunnskap. Styvi er nå tilrettelagt for båter i mange størrelser og egnet til både turmål og lunsjstopp.

Forsinket vind

Fra en spasertur på Styvi og en kikk innom gårdsmuseet, som har forfalt litt med årene, er Stigen i Aurlandfjorden målet. Det er meldt økende vind, og den kan ta litt i disse fjordarmene. Men den er forsinket, og turen byr på det vi forventer her inne, blank sjø, en par seler som sjekker oss på avstand mens vi beundrer fjellmassivene og fossene som danser ned mot sjøen. Vi går tett oppunder, får en lett dusj, men uten å risikere at strømmen tar tak i kajakken og snur den trill rundt.

Rundt Beitelen, om deler Aurlandfjorden og Nærøyfjorden merker vi vindøkning, den kommer fra ulike kanter. Enkelte blir usikre, men forholdene er trygge og erfaring gjør godt. Fra neset er det kort vei til Stigen kai, og man må nesten vite at den er der. Vær, strømforhold og de høye tidevannsforskjellene har gjort det vanskelig å anlegge en perfekt ilandstigning for kajakker. Men vi er 15 akrobater, med sterke menn og kvinner som effektivt drar opp båtene og bestemmer hvordan de skal plasseres.

Båtene blir stablet og festes mellom knauser og stokker på kaien. Hver holder styr på sitt, og starter turen opp lien fortløpende. Det er ikke plass til å samle seg her. Vi får med det vi trenger til overnattingen på fjellhyllen 300 bratte høydemeter lenger oppe.

På egne bein

Generelt er ikke alle er like begeistret for den dels luftige stien oppover. Hist og her er det vaiere å holde seg i, men ingen overdrivelser. Tur til Stigen er for de som klarer å ta seg frem på egne bein, og vertskapet liker best at gjestene er litt småtrøtte ved ankomst. Da er blir det best utbytte av den unike opplevelsen det er å sitte i en vedfyrt badstamp svevende over Aurlandsfjorden.

Regn er ingen hindring, men vind kjøler vannet i stampen litt fortere. Men Dee kommer bortom og fyller på ved. Dessuten; folk på tur er sultne og da smaker maten best. Alt som serveres er fra egen produksjon, mulig med unntak av kaffe.

Stigensk måltid på løen

I mange år var det bespisning ute, under et tak ved kjøkkenet, som er et tidligere uthus. Det hadde sin sjarm, alltid litt småkaldt og gjorde det godt å krype i posen for natten. Omkring 2010 fikk de omsider lov til å bygge opp igjen løen til et moderne og funksjonelt bygg. Grunnmursarbeidet ble delvis utført som kurs i tørrmuring, og materialet kom fra skog som Dee Cunningham tok ut i Fresvik, der de bor om vinteren. Den legendariske Vamp-konserten på Stigen (sendt på NRK 2013) markerte innvielsen av låven. Da var det 300 mennesker på Stigen.

I den lune løen med god fyr i ovnen, serverer Dee og Hege det de kan best: Hjemmelaget pølse, fåresteik á la Stigen; den beste, stått i vedfyrt ovn i timevis og så saftig og mørt som slikt kan bli, poteter og grønnsaker fra tunet og saft fra bær fra egne busker og utmarken. Utpå kvelden takker vertskapet for seg og opplyser at frokosten er klokken 8.30 neste dag. Turleder understreker at tidspunktet er definitivt. Noen bor på i rom i løen, noen i hyttene, noen i våningshuset. Her er det mange rom.

Panorama over fjordlandskapet

Tur til Beitelen er et must når man er på Stigen, en liten time opp. Beitelen er fjordskillet, 600 moh. og gir panorama over Sognefjorden, Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden fra samme punkt. På oppturen blir vi forunt en frisk vestlandsbyge og går i le under bislaget på en støl, før den avtar og vi får tilnærmet opphold resten av dagen. Beitelen er en luftig knaus som ender beint i fjorden. Ytterst er det bare mose som henger utover kanten. Ingen prøver seg på kreativ fotografering. På returen går vi feil og havner i tunet til Øvre Stigen. Men kjekt å få en prat med disse også. Bruket er pietetisk restaurert og det er bare å beundre innsatsen.

Dypt under oss ligger kajakkene klare for sjøsetting igjen. Hyttene er tømt før vi gikk ut og sekkene står under tak. Vi tar matpakken i tunet, fyller vannflasker, takker for oss, og stuper i det; utfor, ned stien igjen mot fjorden og den storslåtte utsikten. Sogn er et fantastisk stykke Norge og kun tre timer fra Bergen.

Undredal

Dagens padletur er ikke lang. Bil og henger er parkert i Undredal, en halvtime unna og en av attraksjonene i Aurlandfjorden, en idyllisk bygd ved fjorden med en gammel stavkirke og viden kjent for sin brune og hvite geitost.

Egoet overtar

Jeg er blant de siste ned og blir sjøsatt fra kaien med mye hjelp fra en sterk medpadler. I all stillhet har egoisten i meg fått overtaket. Etter litt sutring får jeg lov av turlederne å avslutte den organiserte delen av turen ved Stigen på eget ansvar, med avtale om å ringe nå jeg er fremme.

Midtfjords. Sorry.

Så, når alle er utpå og alt er vel, sier jeg farvel til de nærmeste og turlederne og setter kursen tilbake mot Beitelen, runder neset og dreier inn Nærøyfjorden. Nærøyfjorden for meg er midtfjords, om enn med justeringer etter forholdene. I høysesongen må man bruke fornuften. I dag er det kun «Future of the fjords» som trafikkerer fjorden.

Tiden går fort, men sannelig siger kajakken saktere enn for 20 år siden. Jeg nyter hver meter. En knapp kilometer før Gudvangen kommer regnet. Alt er vått når jeg pakker sammen og kjører mot Bergen, men en pose med tørre klær må en padler ha. Melde fra? Mobilen er som ventet tom for strøm og arket med telefonnumre er en våt papirball. Det blir en Messenger når jeg er tilbake i heimen.

Resten av gruppen får en grei tur tilbake via Undredal. Geitostutsalget er over for denne sesongen. Butikken stenger tidlig og enda tidligere når turistene er reist hjem. Så det er en oppfordring til alle; komme tilbake, ta turen på Aurlandsfjorden og ta et par dager i Aurland. Denne bygden er mye mer enn det den gjengse turisten opplever, som unike fjellturer i tillegg til Aurlandsdalen. Med telt og utstyr i kajakken er man herre over hele landskapet, fra Gudvangen til Aurland, Flåm, Fresvik og Frønningen og spennende turer til fjells. Og denne sommeren får nok nordmenn som ferierer på hjemmebane ekstra god service i alle de fine små bygdene her vest.

Stødige turledere med god hånd over organiseringen var Sturla Helland og Gunnlaug V. Tjelmeland. Kvinnherad Turlag inviterer til ny tur til høsten.

Eiksund

På Eiksund i Ulstein kommune, like ved Eiksundbroa – som er en del av Eiksundsambandet, hvor vi finner en av verdens dypeste tunneler – er det tilrettelagt for padlere. En stor parkeringsplass like ved den lokale småbåthavna gjør at dere kan kjøre bil helt ned til sjøen.

Fjorområdet Eiksundet byr på mange muligheter. En kan padle rundt Eika, som regnes som en to-timers-tur, men Selvågane – som befinner seg bare en halvtimes padletur unna – byr nok på de mest idylliske stedene for strandhugg. Her er det imidlertid noen fritidseiendommer som benyttes av eierne sommerstid, men spør dere pent kan dere regne med å kunne gå i land hvor som helst.

Osnessanden

Osnessanden er Ulsteinviks svar på Copacabana Beach – med lys og finkornet sand – og et perfekt sted å ha som base for dagsturer i Ulsteinfjorden. Idylliske Borgarøya, som ligger en halvtimes padletur unna, er et populært utfluktssted for sunnmøringer med fritidsbåter, men også en lett tilgjengelig padledestinasjon – i alle fall fra nevnte strand, som ligger like ved Ulsteinvik sentrum.

På Borgarøya er det fri ferdsel og greie overnattingsmuligheter for dem som liker å overnatte i telt. De omkringliggende øyene – Hatløya, Håkonsholmen og Vattøya – anbefales ikke å gå i land på, som følge av at disse eies på private hender.

Moltustranda

Med base fra Moltustranda i Herøy kommune blir det kort vei over til Flåvær fyr i kajakk. Men husk å sjekke værvarselet og hold øynene våkne; Flåværleia er fortsatt viktig for båt- og skipstrafikk. En kan også bruke fasilitetene om lag ei mil lenger ute – ved Lanternen Marina, i Tjørvåg – en småbåthavn som ligger midt mellom Moltustranda og fiskeriog offshorebyen Fosnavåg, og en knapp halvtime fra fugleøya Runde.

Det er mye å oppdage i det nevnte fjordområdet, og dersom du i tillegg liker å fiske, er du kommet på rett sted. Når været er sommerlig og fint kan dere oppleve helt magiske solnedganger der ute.

Kjeldsund

Med base i Kjeldsund – også dette i Herøy kommune på Søre Sunnmøre – ligger det meste til rette for fine utflukter i kajakk. Kjeldsund er for noen kjent som et kristent leirsted, men her er det uansett mange sunnmøringer som kommer for å padle, året rundt. Området byr på mange holmer, skjær og viker hvor du lett kan komme i ly for vær og vind.

Ved Budaneset, som tilhører bygda Leikong, er det blitt bygget opp noe som ligner en liten sørlandsidyll, med fritidseiendommer rett ved sjøen. Det er fint å padle her, og lett å finne et sted hvor en kan gå i land og innta et medbrakt måltid.

VakreHelgelandskysten

Tennvalen, Sandnessjøen

Der fylkesvei 161 ender på sørsiden av Tennvalen, er et passende startsted for å padle til Brasøy og Husvær, og de tusenvis av holmene som derfra ligger som en paddemark i sørvestlig retning. Dette padleeldoradoet er blitt ganske så kjent, ikke minst fra ulike reportasjer på TV. Er du glad i sjøfugl, vil du få en fin bonus her.

Torghatten Camping, Brønnøysund

Obligatorisk for funksjonsfriske som gjester Torghatten Camping er en tur på Torghatten. Fra toppen av fjellet – og fra hullet i det – kan en se det flotte kystområdet i sørvestlig retning. Torgværet, som det heter, er som skapt for oss som liker å padle mellom små øyer, holmer og skjær. Sandbankene er kritthvite, slik som Helgelandskysten er kjent for.

Ulsteinfjorden byr på idylliske viker, spennende grunner, laguner, holmer og skjær, og inntrykk som kan variere mye med ulike årstider, vær og vind, flo og fjøre, lys og mørke. Disse iboende variasjonene, døgnet og året dreiende, gjør at en ny padletur gjennom nøyaktig samme rute, likevel aldri gir helt de samme inntrykkene som tidligere. Med andre ord – det er alltid noe som oppleves nytt, annerledes, fascinerende og spennende. Og det er nettopp disse tingene som får meg til å føle at jeg ikke behøver å reise bort for å få gode padleopplevelser.

Beslutningen om innakjærs eller utaskjærs tur avgjøres av forholdene; jeg liker å padle utaskjærs dersom vær, vind og bølger er av den snille sorten, men sjelden alene. Det geniale med innaskjærsturer er at en alltids kommer i le, selv om det blåser litt. Derfor er jeg sjelden redd på turer innaskjærs, selv om jeg drar alene.

Å kunne nyte stillhet og speilblank sjø, enten kulissene byr på strålende morgengry eller innbydende aftenrød, føles alltid beroligende på kropp og sjel. Det er kanskje under slike forhold batteriene mine lades best. Andre ganger kan det føles friskt og befriende at det blåser litt – i alle fall når styrken på vind og bølger er innenfor det jeg behersker. Det er jo disse variasjonene som gjør at jeg ikke går lei – og dermed forlanger jeg heller ikke at det må være solskinn og stille på fjorden for at jeg skal bli gira på å dra ut på padletur. Jeg har hatt fine opplevelser også når det har vært gråvær, og det har regnet og blåst.

Likevel er det ekstra deilig de gangene jeg har kalkulert med at det skal bli sol og vindstille på morgenturen, før jobb, og værvarselet slår til. Det er disse turene, når jeg er helt alene på den speilblanke Ulsteinfjorden, som gir meg de aller fineste og sterkeste inntrykkene, som gjør at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg elsker å padle her.

Det føles også fint å få dele de gode opplevelsene med noen. Inntrykkene blir jo slett ikke dårligere av den grunn. Gjennom felles gode opplevelser styrkes også båndene med mine padlevenner. Kanskje er det derfor ingen blant disse protesterer når jeg foreslår å padle i fjorden jeg elsker; også de vet at dette er synonymt med spennende variasjon og flotte turopplevelser.

I lengderetningen strekker Ulsteinfjorden seg fra de nordlige delene av Dimnøya, herunder også Dimnaneset fyr – derfra nordover, helt opp mot fyrholmene Grasøya og Flørauden. Fjordområdet omfatter mange øyer, holmer, skjær og grunner; noe som gjør det til et eldorado for kajakkpadlere. Her får vi innaskjærsturer i indre halvdel – og åpne, høyt eksponerte farvann i de ytre delene av fjorden. Vestover, på tvers av lengderetningen, grenser Ulsteinfjorden til Bøfjorden og Rundafjorden. Den stiplede linjen angir kommunegrensen mellom Ulstein og Herøy. Flere grupper av små øyer og holmer er viktige for sjøfugl; merk deg derfor definerte fuglevernsarealer og tilhørende restriksjoner mot å gjøre strandhugg på disse stedene i vår- og sommermånedene.

Klubbturene arrangeres på ukentlig basis – så lenge det er forhold til det. Dersom et medlem ikke har anledning til å bli med, kan vedkommende selv fritt velge tidspunkt og låne kajakk og alt nødvendig utstyr. «Leien» er allerede gjort opp for gjennom betalt medlemskap. En kode blir tilgjengelig når du, som medlem, tilkjennegir deg selv; du får dermed tilgang til naustet, med et rikt utvalg av kajakker og utstyr til kajakkpadling.

Klubben har mange medlemmer, og flere er bosatt utenfor Herøy. En relativt stor andel av medlemsmassen har tatt flere kurs i kursstigen til Norsk Padleforbund – mange er sågar utdannet som aktivitetsledere. Når flere av disse er på tur samtidig føler en seg trygg.

Fabelaktig, flott høstdag

Denne søndagen er det ingen som tenker risiko i det hele, bortsett fra turlederne (som alltid er på aktivitetsledernivå eller enda høyere). Selv om det er en fabelaktig, flott høstdag – så og si vindstille, og vi nyter en deilig, varmende sol fra en skyfri himmel – er det to turledere i front, og en bakerst, som kontrollerer at alle er med, til enhver tid.

Invitasjonen fra klubbledelsen til medlemmene har gått via Facebook, men det er ikke blitt bestemt et turmål ennå – bare at dette skal være en lavterskel-tur, med fokus på det sosiale aspektet. Vi bare glir omkring en stund, til noen ytrer ønske om turmål. Vi krysser Røysasundet, går utover langs land og glir forbi Mjølstadneset, hvor vi snart svinger inn i en trang, skjermet og padlevennlig fjordarm.

Som skapt for padling

Her er vi like ved bebyggelse – med hus, hytter, naust og maritime installasjoner – men kommer likevel inn i områder som er idylliske, som skapt for padling, med flotte viker, små holmer og skjær. Vi glir under et par broer – vi er aldri langt unna riksvei eller fylkesvei – og kommer inn i et område som man nesten bare kan drømme om. Jeg har heller aldri sett så mange hegrer samlet på samme sted før; de står på steiner eller på taren i strandkanten, eller kanskje oppe i et tre. I området som kalles Skinholmane er det uunngåelig å treffe på noen av disse litt forhistorisk-lignende fuglene; de virker jo litt hengslete og keitete i bevegelsene, og det er et ganske rustent primalskrik de gir fra seg, i det de flyr av sted.

Vi har vært ute et par timer og glidd omkring mange kriker og kroker, da en av aktivitetslederne spør om det ikke er på tide med en pause. Jo, det er ingen som protesterer på forslaget i alle fall. På en langstrakt holme, som deler den aktuelle fjordarmen i to, går vi i land. Det tas bilder, for selv herøyværingene mener dette er en spesiell opplevelse – en sjelden perle, besøkt på en praktdag – som de ikke så altfor ofte er forunt. Stemningen er lun og god, og det prates blant annet om deltagelse på mørkepadling og klubbturer som skal arrangeres de kommende ukene.

Jeg tar en prat med eldstemann i følget, Arnfinn Blindheim. Han forteller at han har vært borte fra miljøet en stund, etter en skade han fikk, og er både glad og lettet for å være tilbake. Arnfinn bor i Volda, men reiser gjerne noen mil for å ta del i turene som Herøy Kajakklubb arrangerer. Dyktige aktivitetsledere, hyggelige medlemmer og et lunt og trygt miljø – og de varierte, fine padleområdene som er her ute – gjør at han stortrives når han er på tur sammen med disse folka.

Hjelpsomhet, smil og samhold

Etter en drøy times pause er vi på sjøen igjen. Vi padler sakte tilbake til Lanternen Marina. De Instagram-vennlige stedene vi passerte i motsatt retning, er om mulig enda vakrere på returen. Kanskje er det den lave, oransje-gnistrende oktober-sola som spiller på lag med høstfargene, men også industriområdene ved Mjølstadneset oppleves som vakre i dette lyset! Vi krysser fjorden igjen og ser Herøybrua nærmest glitre i den lave høstsola. Vi padler så sakte vi kan – det er ingen hast med å komme seg i land når en padler i slike omgivelser som dette.

Når turen har nådd sin ende og vi er kommet oss på land på marinaen, får jeg nærmest klump i halsen. Jeg ser at folk blir igjen og hjelper hverandre. Én trenger hjelp til å få kajakken sin på biltaket. En annen spør etter hjelp til å kunne benytte appen og nødknappen til RS Aktiv. Smilende kvinner og menn spyler tørrdraktene til hverandre. Ting gjøres sammen. Ingen forhaster seg med å dra hjem. Det er fint å se. Her finnes det ingen egoisme, bare hjelpsomhet, tålmodighet, smil og samhold. Det miljøet Herøy kajakklubb har skapt er noe for seg selv. Når denne artikkelen publiseres er jeg trolig blitt medlem i klubben; dette kajakkmiljøet ønsker jeg å være en del av.