Close Form Button

SØK

Stikkord: Turer

Franske barndomsvenner på eventyr i Norge

Posted on by Gjesteforfatter

Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.

 

Barndomsvenner

Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.

– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.

Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.

 

Familieprosjekt

Bak de unge guttene står  hele  familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt  dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de  ankommer  Nordkapp er det søsteren som hilser  dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.

– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.

 

Forberedelser til kajakktur i havkajakk

På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.

Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;

– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.

Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.

 

Reiseruten langs Norskekysten

Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.

Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle  i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.

Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO

Dårlig vær i Hustadvika

Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.

De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på   det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.

Padlerute for kajakktur langs kysten i Norge

 

Gjestfriheten

Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!

Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten.  For  første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:

– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●

Planlegging og pakking

Posted on by Gjesteforfatter

En viktig nøkkel for å lykkes med dette er planlegging. Vær litt i forkant. Sett av ei uke, noen dager, en helg eller noen ettermiddagstimer. Det skal ikke alltid så mye til. Dette er generelle betraktninger. Men de angår oss alle i dagens hektiske samfunn, på flere vis. Men her og nå handler det om padling og kano.  

Planlegging

Avse noe av tiden som brukes på sosiale medier til planlegging i stedet. Finn fram et kart, enten på papir eller på datamaskinen. Finn ditt eget padleeldorado. Søk litt på nettet, drøm deg bort. Ha muligheter og turalternativer klare i bakhodet. Det gjør dørstokkmila atskillig kortere hvis du vet hva du vil og hvor du vil det. Plutselig kan det hende du står på elvekanten med ferdig pakket kano en ettermiddag i stedet for det møtet du egentlig skulle delta på, som ble utsatt. Er det snakk om kort tur eller lang tur? Og hva er en lang tur? Padler man langt, eller varer den lenge? Vi er alle ulike og liker ulike ting på ulike måter. La det gjerne fortsette slik. Når man har bestemt seg for hvor og når man skal dra på padletur så er faktisk det lengste steget i dørstokkmila tatt. Det neste naturlige steget er å pakke det nødvendige utstyret. Friluftsutstyr er generelt ganske kostbart, og jevnt over gjenspeiles nok kvaliteten i prisen. Men trenger man egentlig det ypperste av alt utstyr? Veldig mye av utstyret som markedsføres er utviklet av ekstreme friluftsmennesker for ekstreme forhold. Det er faktisk veldig sjelden man presser slikt turutstyr opp mot tålegrensene, og det finnes veldig mye billig og bra utstyr på markedet, både nytt og brukt. På tur er det helt ok at ting er primitivt. Man trenger ikke alt, og mye utstyr kan også brukes på alternative måter og til flere ting.

Pakking til turen. Med telt, tarp og gapahuk kan man skape seg et større oppholdsrom i le for vær og vind.
Med telt, tarp og gapahuk kan man skape seg et større oppholdsrom i le for vær og vind.

Pakking til turen

Vekt er heller ingen unnskyldning for å skulle handle det nyeste av det nye turutstyret. I kanoen er det god plass og den har enorm flyteevne. For eksempel har den populære Ally 16,5 fots kanoen ifølge produsenten en bæreevne på 380 kilo. Det er mye, og sjelden er man mer enn to voksne i en slik kano. Grovt regnet kan man da i tillegg laste oppi 200 kilo med unger og bagasje. Det blir mye bagasje. Siden man ikke trenger å fokusere så mye på vekt, så er det også rom for å ta med ting som hever komforten litt. Men hva bør man så pakke med seg i kanoen hvis man skal ta en tur som varer noen dager? Her er en huskeliste som også inkluderer en del kjekt-å-ha-ting:  

Kano, årer og flytevest/ redningsvest

Man tar selvfølgelig med den kanoen man har tilgang til, enten man eier eller leier. Mange steder får man leid kano for en billig penge like ved flotte padlesteder. Noen tilbyr også utkjøring og henting ved turens endepunkter. Man kan alltid komme ut for et uhell, også på en rolig kanotur. Da kan det være kjekt å ta med litt utstyr for å reparere skader underveis, spesielt hvis det skulle bli hull og vannlekkasjer, så slipper man å strande uten mulighet for å komme seg videre eller tilbake dit man kom fra. Noen kanotyper er enkle å reparere i felten, spesielt de som er laget av lerretsduk, mens glassfiber og aluminiumskanoer nesten kan føles umulig å reparere. Men som nødhjelp kan man faktisk få gjort ganske mye med riktig type tape i bagasjen. Gorillatape eller aluminiumstape beregnet for ventilasjon er gode, solide og vanntette taper som man kan få gjort ganske mye med hvis man må, så dette kan være kjekt å pakke ned sammen med reparasjonssettet som fulgte kanoen og en liten bunt solide strips.  

Pakk med ekstra åre

Det finnes mange slags årer, men en helt normal og tradisjonell åre som ofte følger med kanoen er mer enn bra nok. Lengden på åra varierer mellom personer, alt etter kroppslengde, sittestilling og padleteknikk. Det viktigste er at hele årebladet går nedi vannet når man sitter og padler på en behagelig måte. Det bør alltid være minst to gode årer om bord. Reserveåren bør alltid være lett tilgjengelig. Det kan være fort gjort å miste åra si, og uten en ekstraåre blir man ganske så opprådd. Spesielt i ei elv med litt fart i. I verste fall kan det ende med et ufrivillig bad. Mange padler med treårer. For unger kan disse føles veldig tunge. Og de har selvfølgelig også lyst til å ha ei god åre og være med å padle litt, plaske litt i vannet eller bare bremse litt. Da er det et godt tips å kjøpe ei lett billig åre i plast til ungene. Slike får man kjøpt flere steder der det selges friluftutstyr eller badeutstyr. Redningsvest er en selvfølge for unger og alle som ikke kan svømme. Det er viktig at redningsvestene er tilpasset brukerens vekt for at disse skal fungere best mulig ved et eventuelt kanovelt. Svømmedyktige kan godt bruke en flytevest i stedet. Disse er ikke like tykke og varme som redningsvestene og gir dermed kroppen mer bevegelighet og behageligere padling. Her er det lov å være uenig; men hvis man padler nærme land og det er badetemperatur i vannet, kan det være greit at dyktige svømmere dropper flytevesten på varme sommerdager. Kassen med mat er fin å kokkelere på. Den gir bedre arbeidshøyde. Restene fra gårsdagens grillpølser går oppi suppa. Kassen med mat er fin å kokkelere på. Den gir bedre arbeidshøyde. Restene fra gårsdagens grillpølser går oppi suppa.  

Telt, gapahuk, tarp, sovepose, liggeunderlag

Teltet er obligatorisk for dem som ikke liker å sove under åpen himmel, med litt trekk og kanskje noen mygg. Skal du overnatte i skogen holder det lenge med et billigtelt til godt under tusenlappen. Planlegger du et mer værutsatt sted på fjellet eller ved sjøen kan det være greit å koste på seg et telt som tåler litt mer. Om sommeren er det godt å kunne lufte i teltet uten at det fylles med insekter, så myggnett i åpningene kan være godt å ha. Hvis det regner eller blåser en kald vind kan det være godt å spise lunsj eller middag i le. Da er det godt å raskt kunne sette opp en gapahuk å krype inn under. Man får kjøpt spesiallagede gapahuker som man kan sette opp på et par minutter, eller man kan lage en nesten like bra gapahuk med en tarp eller presenning. En tarp er i praksis det samme som en presenning, en firkant med maljer og barduner laget i ekstra lett stoff, men slett ikke like solid som en presenning.  

Soveposen er viktig når man pakker til turen

Er man ikke vant med teltliv fryser man lettere. Ta med en sovepose som er tilpasset sesongen man telter i eller bruk to utenpå hverandre. Det finnes en egne norm, EN 13537, for hvordan soveposer skal merkes i forhold til isolasjon. Hvis posen blir for kald, hjelper det godt å ta på seg det medbrakte ullundertøyet. Unger kan godt bruke en voksenpose. Det er bare å snøre igjen posen nedenfor beina til barnet med en stropp eller lignende, så slipper den lille å bruke energi på å varme opp unødvendig mye luft i fotenden av soveposen. Liggeunderlaget er også viktig. Hvis dette er for dårlig vil soveposen føles kald. Tradisjonelle underlag i skumplast holder som regel om sommeren når bakken er relativt varm. Disse er lette og ganske tynne, slik at man til en viss grad kan kjenne ujevnheter i bakken gjennom dem. Det finnes et stort utvalg av oppblåsbare liggeunderlag. Disse er jevnt over tykkere, dyrere og tyngre, men også behageligere og føles ofte varmere. Noen typer er også tilleggsisolert med dun. Disse egner seg godt når bakken er kald, men man vil kunne merke at de stjeler takhøyde fra teltet.

Den viktigste ingrediensen for en vellykket tur er tid. Tid til å leke, tid til å være.
Den viktigste ingrediensen for en vellykket tur er tid. Tid til å leke, tid til å være.
 

Kjøkkenutstyr og mat

Primuser finnes i utallige varianter som kan gå på forskjellig drivstoff. Rødsprit, bensin og gass er de vanligste brennstoffene. Gass er klart å foretrekke. Da elimineres faren for å søle giftig brennstoff i maten. Gassen fungerer dårligere enn andre brennstoff i kaldt vær, men for kanopadlere flest er gassbrennere mer enn godt nok, siden det er sjelden man padler på islagte vassdrag vinterstid. Gassbrennere finnes også i mange varianter, men velg helst en som er litt bred og stødig. Kjeler finnes det også utallige typer av. Mange velger lette kjeler, men disse er som regel tynne i godset. Da sprer de varmen dårligere enn en tykkbunnet kjele, og det blir lettere å brenne fast maten. Hvis du ikke skal bruke kjelene på bålet, kan du kanskje bruke av dem som står i kjøkkenskapet.  

Plukk fra kjøkkenskuffen

Sleiver, bestikk og lignende som er designet spesielt for turbruk er ofte skjøre greier. Erfaringen min er at mye av det som allerede ligger i kjøkkenskuffen er minst like bra. Turfat, kopper og kar bør være uknuselige. Det finnes mange ulike tur-sett å velge blant. Jeg foretrekker at det følger med noen kopper med tett lokk for oppbevaring av for eksempel middagsrester, ungenes turskatter eller en sneglesamling som bare er nødt til å bli med hjem. Engangsfat og bestikk er lettvint, men det blir fort en del søppel å ta med hjem av slikt. Mat må alltid oppbevares i vanntett pose eller kasse. På kortere turer fungerer poser greit, men skal det være med mye mat til mange dager, er det greit å oppbevare den i en kasse. All maten samlet i én kasse gir den fordelen at man slipper unna mye leting etter det man trenger. Sett kassen midt i kanoen, så ordner ungene maten til seg selv mens kanoen fortsatt padles gjennom landskapet.  

Klær

Man tager hva man haver. I tilfelle man må ta et ufrivillig bad er det viktig å ha ett komplett klesskift til hver person, vanntett pakket. Ellers trenger man bare normale uteklær som beskytter mot kulde og regn. Unger kan godt klare å sitte rolig en god stund i kanoen og bare se på ting som glir forbi. Rolige unger blir fort kalde, så pakk med et sett ullundertøy. Dette kan også komme godt med hvis soveposen skulle vise seg å være i tynneste laget. Man trenger sjelden å ta med flere klesskift. Det er ikke farlig å være litt skitten. Blir det for ille er det bare å skylle tøyet i vannet og så henge det til tørk.

Det kan være en utfordring å få plass til alt utstyret, men man finner gjerne ut av det etter noen forsøk.
Det kan være en utfordring å få plass til alt utstyret, men man finner gjerne ut av det etter noen forsøk.
 

Sanitær- og førstehjelpsutstyr

Tenner skal pusses og hender skal vaskes. Det enkleste er faktisk å legge igjen såpa hjemme. Den er neppe bra for miljøet uansett. Trenger man å skrubbe fingrene finner man som regel litt finkornet sand i vannkanten og bruker den som håndsåpe. Et bad er som regel forfriskende. Selv om det ikke alltid frister, så er det alltid godt å føle seg ren. En kjapp dukkert for å skylle bort svetten gjør også at man ikke tiltrekker seg like mye mygg og knott etterpå. Dopapir kan også brukes som tørkepapir når noen har sølt inne i teltet, så det kan være lurt å ta med nok. Ikke la dopapiret ligge igjen etter bruk. Brenn det på bålet i stedet. Førstehjelpspakken trenger som regel ikke å være så stor. De fleste skader er som regel små kutt som ikke trenger mer behandling enn en plasterlapp eller et groblad som tilfeldigvis vokser ved leirplassen. I tilfelle litt mer alvorlige skader kan det være greit å ha med sårstrips til litt dypere kutt. Sårrensemiddel, litt sportstape og noe mot kløe kan også være greit å finne. Og selvfølgelig hører også myggmiddel med på tur i den norske naturen.  

Elektronikk

Fotoutstyr, gps, mobiltelefoner, bilnøkler og all annen elektronikk må pakkes sikkert mot vann. De tåler som regel litt vannsprut, men en regelrett dukkert ødelegger det meste av elektroniske duppeditter. Som en del av sikkerheten bør telefonen i størst mulig grad være avslått. I en eventuell nødsituasjon vil du helst ikke gå tom for strøm. Men stol ikke for mye på at telefonen hjelper deg hvis du kommer i nød. På avsidesliggende steder kan man ikke alltid regne med å ha dekning. Kanoturer foregår naturlig nok dypest nede i dalene, der det ofte er dårlig mobildekning. Hodelykt kan være kjekt, også midtsommers. Når det er skumt ute blir det fort for mørkt inne i teltet til å lese eller lete i sekken etter tannbørsten. Husk også på å ta med nok batterier til alle duppedittene dine.  

Tidtrøyte

Unger har en fantastisk evne til å komme på noe å gjøre når de er ute i naturen. Likevel er det noen ganger greit å kunne finne fram noen rekvisitter for å hjelpe dem i gang. Noen vinnere kan være en fiskestang og en markboks eller noen sluker. Bøtte og spade kan underholde ungene i timevis hvis det finnes ei sandstrand i nærheten. Får ungene en speiderkniv kan de sitte lenge å bare spikke på noen pinner. Og gir du dem ei sag eller øks, så har de plutselig ordnet med ved til kveldsbålet. Unger liker også å trekke seg litt tilbake og ha rolige stunder inne i teltet. Da kan det være greit å ha med litt tegnepapir og noen fargeblyanter. Hvis regnet slår til  for fullt er det både koselig og morsomt å spille noen spill mens man ligger på været. Tar man med noen terninger,  så  lager man enkelt sine egne spill,  eller  tegner opp en yatzytabell eller et ludobrett med improviserte brikker. Hver unge kan godt ha med hver sin kortstokk. Teltet kan til tider bli litt for trangt, og når ufreden ankommer skal selvfølgelig alle legge kabal samtidig.  

Vanntette poser eller bokser

Nesten alt utstyret som skal være med bør pakkes i vanntette pakkposer eller bokser før det legges i kanoen. Bruk gjerne forskjellige farger på posene, så lærer du fort hvilken pose du skal ta frem når det er noe du trenger. Sett bort fra at utstyret holder seg tørt i pakkposene, vil luften som pakkes inn sammen med utstyret gjøre at utstyrsposene flyter opp og blir lettere å finne igjen hvis man skulle kantre. Ferdes man i litt raskere vann bør mest mulig av utstyret festes til kanoen så det ikke driver nedover elva hvis det skulle havne uti vannet. Når alt dette, eller i alle fall mye av det, er pakket oppi kanoen og papirkartet er lagt inni ei vanntett kartmappe og festet til kanoen eller en padler, gjenstår det bare å ikle seg redningsvesten sin, stige om bord og sette kursen mot nye eventyr. GOD TUR!

5 tips til reisende padleforeldre

Posted on by Mariann Sæther

Ofte tenker jeg at det handler om å ta et aktivt valg FØR man får barn. Skal du legge alt på hylla og vente med padleturer til barnet er noen år gammelt, eventuelt i skolealder, så er det noe man tenker over på forhånd. Det er ikke noe galt med det, men når det er sagt så må jeg si at det har vært VELDIG mye enklere å reise med et lite barn på padleturer enn mange spådde meg på forhånd. Da jeg gikk gravid gledet jeg meg faktisk til alle disse nye utfordringene som nok kom til å dukke opp når man skal reise på tur med småbarn. Selv om jeg av og til de siste tre årene har lurt på hvordan det gikk an å glede seg til noe slikt.

Et eksempel er dette med pass. Vi skulle tilbringe store deler av fødselspermisjonen i Chile, og da måtte jo den ufødte ha pass. Siden vi skulle dra ca. en måned etter fødsel så ble det litt hodebry å få på plass det praktiske. For hvordan bestiller man egentlig flybillett til noen som ikke engang er født? Jo, man bestiller flybilletter for de voksne, for deretter å ringe flyselskapet direkte hvor man oppgir navnet på barnet, som da altså ennå ikke er født. Etter fødselen må man så få fødselsattest og sporenstreks møte opp på politistasjonen med den lille på slep, for å få utstedt et pass i tide til flyet skal gå.

Når man har passet må man ringe opp igjen til flyselskapet for å få lagt inn passnummer. Verre er det ikke, og det aller verste med alt dette var å bestemme navn FØR vi hadde møtt den lille. Det er også noe med at det er enklere om man er to som vil det samme. Både mannen min og jeg ville ut og reise selv med en liten en. Og vi så ikke noen grunn til at det ikke skulle fungere. Vi bestemte oss for å planlegge litt, men også å være fleksible. Av den grunn senket vi skuldrene og brukte litt ekstra penger på billetter som kan endres. Da har man ryggdekning om man plutselig vil, eller må hjem igjen.

SAMMEN: Alt er enklere om man er to om ansvaret, også på tur !

1. Padleforeldre må planlegge

For et år siden var min sønn 1.5 år gammel, og jeg hadde lyst til å dra på «road trip» til Canada. Vårpadling i Canada er preget av flomstore elver, kaldt vann og vær, og helt fantastisk flotte surfebølger å lekepadle på. Den lille var for liten til å være borte fra meg, eller kanskje var det meg som ikke klarte tanken på å være borte fra ham. Men uansett så tenkte jeg at dette måtte jeg få til. Mannen kunne ikke være med på grunn av jobb, så jeg visste at jeg kom til å møte nye utfordringer. Hvordan skulle jeg få tid til å padle? Hvem skulle passe sønnen min mens jeg var på elva? Skulle vi sove i telt midt i vårløsningen, eller?

Enden på visa ble at jeg bestemte meg for å bruke litt ekstra penger på å leie bobil, som da ble hjemmet vårt i nesten tre uker. Dessuten var det viktig for meg at det var én familie til på tur, med en liten gutt på ett år med seg. Vi avtalte å hjelpe hverandre med å sitte barnevakt, og rotere padlingen. Som sagt så gjort! Vi reiste rundt som et lite taterfølge i øst-Canada og brukte bobilen min som barnehage og lekeplass når det var dårlig vær. Den andre lille familien sov i en varebil som var innredet med seng, så jeg følte tross alt at jeg var den som skeiet ut med en hel bobil til bare oss to.

Den største utfordringen var faktisk at bobilfirmaet ikke leide ut barneseter med bobilen. Altså måtte jeg aller først ta en drosje til Walmart med sønnen min, rett fra ankomsthallen i Montreal, for å få kjøpt et sete. Heldigvis gikk også det fint, og setet bruker vi ennå. Og er det ett råd jeg kan gi til familier som vil ut på tur – så er det at det er aller best å alliere seg med en annen småbarnsfamilie, slik at man kan samarbeide om å få kommet seg ut, og dessuten har barna noen å leke med. Det gjør godt for små og store sjeler!

Padleforeldre som surfer mens pjokken leker.
STAKE-OUT: Sånn ser det ut når pjokken finner noe å fordrive tiden med mens mamma er ute og surfer bølger. FOTO: NATALIE ANDERSON

Les også: Brukar kajakken som terapi

2. Vær fleksibel

Selv om jeg har allerede har sagt at man må være innstilt på å planlegge mer enn vanlig, slik som når det gjelder hvilke vaksiner den lille må ha på forhånd, så finnes det barneseter å få leid/kjøpt. Har man tatt med nok førstehjelp og enkle medikamenter som er greie å bruke og så videre, så er faktisk ett av de beste rådene jeg fikk på forhånd å være fleksibel. Dette er også noe man må jobbe med mentalt på forhånd. Uansett hvor mye man planlegger så kommer noe til å gå galt. Drar man på padletur med en smårolling, og særlig hvis man bare er én forelder, ja, da er det like godt å innstille seg på at man må forandre planer og omstille seg etterhvert som ting skjer.

Selv om mange mener at barna må ha faste rammer hele tiden, hver dag fra de er bittesmå, så har jeg erfart at så lenge sønnen min har meg eller samboeren min rundt seg, føler seg trygg og ivaretatt, så går det greit om han blir lagt klokken 21 én kveld i stedet for 19. Det er også ok om han ikke får middagsluren akkurat klokken 13, men hangler seg gjennom dagen til klokken 18 i ny og ne. For eksempel fikk barnet mitt influensa den siste uka vi skulle være i Canada, og alt han ville, var rett og slett å sove. Dermed benyttet jeg anledningen den dagen han hadde feber og ikke ville bevege seg, til å kjøre femten timer til nord-Quebec for å surfe en legendarisk bølge som heter «Molly».

padleforeldre med barn på tur

3. Sunt å være borte en stund

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er sunt for mor også å være borte litt fra barnet fra tidlig alder. Jeg var flink til å ta meg en gåtur på en times tid, eller en padletur på 1.5 time det første halvåret med sønnen min. Slik ble han vant til at jeg var borte litt, men alltid kom tilbake. Og dessuten fikk jeg trent opp dette med å la andre få en ørliten del av ansvaret en liten stund mens jeg senket skuldrene og fikk litt rom for meg selv.

Det er ikke lett, men jeg tror at for de av oss som trenger litt egentid i ny og ne så er dette kjempeviktig å trene på – og å unne seg uten å få dårlig samvittighet. Resultatet for oss har blitt at sønnen vår er fleksibel, og trygg i møte med nye mennesker. Han finner seg raskt til rette i nye omgivelser og vet at vi kommer tilbake, selv om vi er borte en liten stund.

I Canada lå vi ti dager på et lite sted som heter Beachburg, rett ved elven Ottawa. Der finnes det flere private barnehager, og hos «Debbie» var det greit at sønnen min fikk være noen timer hver dag i ti dager. De var mye ute, han fikk noen canadiske venner, og virket i det hele tatt veldig fornøyd med arrangementet. Prisen var heller ikke til å klage på – 200 kroner dagen, med mat inkludert. Jeg tror at det å være fleksibel er et av suksesskriteriene når det gjelder å reise med småbarn på padletur!

INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss.
INNTAUING: Mens Leif passer barna på motsatt side av elva, surfer Mariann (bildet) og Natalie på bølgen Mini-buss. FOTO: NATALIE ANDERSON

4. Still færre krav og senk skuldrene

Med dette mener jeg at du må senke skuldrene og godta at du ikke kommer til å ha en padletur som du har hatt det før de små kom til verden. Det er ikke sikkert at du får padlet hver dag, og det er ikke sikkert at du får padlet veldig mye hver dag. Dermed skal man som padlende småbarnsforeldre være glad for lite, og stille færre krav til seg selv. Om det bare blir én time på elva, så skal man være glad for den timen. Om det blir flere turer på elva fordi du har barnevakt eller samarbeider med en annen barnefamilie, ja da skal du være svært fornøyd med deg selv.

Og selv om man må stille færre krav til elvetid, så er likevel denne opplevelsen av å være på tur med barna helt unik. Man opplever tross alt noe sammen, selv om den minste ikke kanskje klarer å snakke ennå, men krabber rundt på elvekanten. Du skal også stille færre krav til den lille. Han eller hun skal også forholde seg til en verden som plutselig ble mye større, og da skal man forstå at reaksjoner kan komme, slik som mer gråting, mindre soving eller mindre spising. Uten å bli paranoid og frustrert må man godta at slik er det. Forandring er ikke alltid enkelt, ei heller for de små.

5. Vær raus med de du reiser med

Med å være raus mener jeg at man ikke skal holde regnskap med partneren, eller de man reiser på tur med. Om du ender opp med å sitte barnevakt et par timer lenger enn samboeren, eller den andre familien, så tenker jeg at det er helt greit. Man skal være raus, og man skal unne andre det man selv gjerne ønsker seg. Dette er dog ikke så lett, og særlig ikke når man ser andre padlere som surfer «Molly» seks timer i strekk, mens man selv springer etter to krabater som synes det er veldig gøy å utforske elvekanten!

Likevel, noe av det fineste jeg opplevde på turen min i Canada var når Natalie, mor i den andre småbarnsfamilien, forøvrig med en doktorgrad i hydrologi og en av de tøffeste kvinnene jeg har sett i en kajakk, tok seg tid til ikke bare å bade sønnen min på det lille avlukket av en dusj vi hadde i bobilen, men også sørget for å bruke litt ekstra tid på å ha varm middag klar etter endt padleøkt! Og det til tross for at jeg VET at hun aller mest ønsket å være den som prøvde å få helixen til å sitte, eller å få orden på clean blunten på bølga.

Derfor var det at jeg alltid sørget for å koke litt ekstra kaffe på morgenen når jeg stod opp, og tuslet over til bilen deres når jeg så litt bevegelse på morgenkvisten. Man skal være raus, man skal senke skuldrene og forlange mindre av seg selv og andre når man er på tur. Ikke minst skal man klappe seg selv på skuldrene fordi man hoppet i det og prøvde. Dessuten, det er så himla godt å komme hjem igjen etter endt reise.

Et perfekt mål for kajakkpadlere

Posted on by Gjesteforfatter

Helt siden jeg hørte om øya og dens utrolige historie første gang, har en tur dit stått høyt på ønskelisten. Men det er ikke gøy å farte rundt alene. En opplevelse blir så uendelig mye større når den deles med en god venn, en du kjenner godt og som kan skravle i en time. Eller være helt stille i to. Jeg er heldig. En god venninne sier ofte ja når jeg spør. Hun kjenner meg godt og vet at turen allerede er planlagt. Det finnes ikke noe bedre enn å høre: – Ja, jeg er klar. Hvor går turen denne gangen?

– Solstråleøya. Har du hørt et sånt flott navn på en øy? Det er et ekte navn, du kan Google det. Den fins virkelig, sier jeg entusiastisk.

På bortgjemte veier

Solstråleøya ligger i skjærgården like utenfor Tysnes. For å komme dit må du snirkle deg gjennom en stadig smalere vei vekk fra fastlandet. Da veien plutselig leder over en veldig smal bro lurer jeg på hva i alle dager jeg har begitt meg ut på. Broen knirker og knaker og et øyeblikk er jeg overbevist om at det kun gjenstår sekunder før vi havner i sjøen, litt tidligere enn planlagt og ikke sittende i kajakken. Men det går bra.

Ferden fortsetter på smale, hullete grusveier, og etter å ha surret litt rundt finner vi en tre meter bred strand vi kan bruke som startplass for helgens kajakktur. Det er nemlig kun en måte å komme seg til øya på, og det er i båt. Været er strålende, nesten ingen vind og vi skynder oss med å komme utpå. Kartet ligger klart og vi planlegger raskt en snirklete rute, en lang omvei frem til målet.

Speilblank sjø gir sommerfølelse midt i oktober.

Skjærgårdsparadis

Området rundt Solstråleøya består av mange holmer og skjær. Mange har avlang form, og liggende ved siden av hverandre lager de smale kanaler som bare må utforskes. Mange steder er det så grunt at de bare er tilgjengelige med kajakk. Vinden får ikke tak her og det skaper bortgjemte oaser hvor verden utenfor forsvinner. Det ville ikke blitt en overraskelse om brødrene Dal plutselig dukket opp rundt neste sving. Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Stadig vekk ser vi fisk som svømmer like under oss. Den kjølige årstiden gjør sjøen krystallklar mange, mange meter under oss. Stedvis hvit sand er et flott underlag for å se både krabber og sjøstjerner. Over oss flyr fuglene. Mange har reist sydover på denne tiden, men flere overvintrer. Hegren for eksempel, som ikke alltid er like lett å få øye på når den sitter langs sjøkanten og bretter seg sammen for å hvile. Den har sett oss lenge før vi ser den, og vi skvetter til når den plutselig letter og flakser avgårde.

Se torsken, se torsken

De fleste hyttene i området er vinterstengte, og vi låner derfor en brygge når det er tid for å spise nistepakken. Mens vi sitter der kommer plutselig en torsk svømmende langs land. Her er det bare en meter dypt så den er lett å se. Vi sitter helt stille og prøver å unngå at vibrasjonene fra bryggen skal skremme den bort. Den er på leit etter mat og stikker med jevne mellomrom snuten ned i tangen på jakt etter delikatesser. Rundt svømmer masse yngel. De er ikke redd for torsken så de er nok ikke på menyen. Det er som å være flue på veggen og få et glimt av andres liv. Et liv helt ukjent for oss.

Etter en lang, doven kajakktur i området begynner magen å gi beskjed om at det nærmer seg middagstid. Vi setter kurs mot øya. Solen står lavt på himmelen og varsler om at dagen er på hell. Vi kommer oss i land, og på den flate plenen nordøst på øya settes teltet opp. Vi jobber i stillhet og på autopilot. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene er på plass.Soveplassen skal opp mens det ennå er dagslys, enten det er telt eller hengekøye. Solstråleøya egner seg flott til begge deler.

Les også: Tromsø – Cape Town i kajakk

Vi utforsker øya

Solstråleøya er ikke så stor, og det er fort gjort å utforske den. Fra campingplassen vår ligger det også et naust, og her går bakken bratt oppover. Nesten oppe ligger et lite skur. Det viser seg at den huser noen høns. De er tydelig skremt av besøk og prøver å flytte seg slik at vi ikke ser dem. En plakat på veggen sier at du kan ta eggene du finner, om du vippser en femmer per egg.

Like ovenfor passerer vi grunnmuren av et hus. Det var her det lille slottet en gang stod. Vi løper opp trappen og balanserer på toppen av de smale steinveggene og ser for oss de ulike rommene og den store, flotte inngangsdøren i tre. Forestiller oss livet til Mr. Musgrove og barnebarnet, Ada.

Vokterboligen kan leies om du vil overnatte på øya.

Kledd i oransje, rødt og gult

Det er tett med trær overalt. På denne tiden ligger alle bladene på bakken og hele øya er kledd i oransje, rødt og gult. Innimellom ser vi trær som helt klart er plantet. De ser eksotiske ut og hører ikke naturlig hjemme her. Eføyen har spredd seg overalt. Noen steder lager den et grønt teppe på bakken, men andre steder vil den opp mot solen og bruker trestammene som klatrestativ.

Midt på øya ligger en liten scene som ser ut som en stor gapahuk. Bakken som skrår nedover mot scenen gjør området til et naturlig amfi. Her er det plass til et hundretalls gjester. Det hadde vært flott om noen stod klar på scenen akkurat nå.

Stien fortsetter opp til øyas høyeste punkt. Løvet dekker stien og gjør den litt glatt. Ved veis ende ligger en liten rødmalt hytte. Tidligere var dette vokterboligen. Den er gammel, men helt klart godt holdt. Har du nøkkel tilbyr den både kjøkken og innendørs seng. Men for ekte campere er det helt uaktuelt.

Vegetasjonen speiler seg i sjøen og skaper en trolsk stemning.

Og snart er maten klar

Men så er det på tide med mat. Greiner som har falt ned på bakken deles opp i passende biter med den medbragte sagen, og snart sprer varmen seg rundt bålet. Grønnsaker hakkes opp og legges i folie over flammene, det samme gjør kjøttet. Mens vi venter på at det skal bli klart koser vi oss med noe varmt i koppen og prater om alt vi har opplevd i løpet av dagen. Snart fylles luften med duften av stekt kylling. Mat smaker ekstra godt utendørs.

Gode og mette legger vi oss ned rundt bålet. Solen er borte og en stor og lysende klar måne er på vei opp. Det er mørkt og stjerneklart. Temperaturen ligger på rundt null grader, men bålet gir oss varme og gjør kvelden til en magisk opplevelse. Himmelen og stjernene er mye klarere når nærmeste strømkilde er langt, langt unna. Plutselig flyr et stjerneskudd over himmelen. Raskt sender jeg opp et ønske om flere slike magiske turer.

Den kalde oktobernatten

Den kalde natten har gjort det nødvendig med noen justeringer for å holde på varmen. Og selv om planen var å våkne før soloppgangen, gjør det ingenting å forsove seg. Lyden av en hegre bryter med ett stillheten, som for å si at nå er dagen begynt. Solen trenger seg gjennom de nakne greinene, bakken er hvit av rimfrost og en sky av røyk følger med pusten ut. Det er helt stille og ikke et vindpust å kjenne. Dette er himmelrike på jord og frokosten nytes langsomt. En ny ubrukt dag ligger klar. Det gjør også kajakkene, og snart er vi igjen på sjøen, klar for nye ekspedisjoner.

Solstråleøya eies i dag av Tysnes kommune og er friluftsområde. Den er kun tilgjengelig via sjøveien med båt eller kajakk. Gjestehavner med parkering finnes både i Godøysund og Våge. Vokterboligen er restaurert og kan leies hos venneforeningen om du ønsker overnatting innendørs. Ellers har den mange områder som egner seg til telt, og hengekøyen kan fint henges mellom trærne. Øya har en spennende historie og det er vel verdt å lese seg litt opp før en tar turen. Har du lyst å lese hele den spennende historien om øya finnes den i boken «Solstråleøen» av Norolf Henriksen og Kåre Bolstad.

Smale kanaler kun tilgjengelig fra kajakken.

Flott lørdagstur over åpent hav

Posted on by administrator

Slå til når været er der

For det første er det «langt» å reise dit fra Bergen. Først til Austrheim, så med fergen til Fedje, hvis man vil angripe Holmengrå på kortest mulig måte. Eller man må ta den på direkten, avspasere fra jobben om nødvendig og slå til når været er der. Ikke vente til helg, ferie eller sommer, men velge en periode da man er sikkert på at været er helt stabilt.

Det dreier seg om eksponert landskap; åpent hav. På ett eller annet vis har Holmengrå fyr fremstått som uoppnåelig. Ingen jeg kjenner hadde padlet ut dit, ikke engang de som har hytte eller hus på naboøyene til Fedje. Men det betyr ikke at ingen ikke har padlet ut dit. Jeg sjekket etter turen, og fikk treff på første henvendelse; den gikk til Merethe og Arne Eikefet. Men de hadde ikke vært i land.

Kanskje dette blir første ilandstigning fra kajakk? Umulig å vite.

 

Holmengrå med en nybegynner

Det hadde lenge vært godt vær på Vestlandet, høytrykk i tidlig i oktober og spak vind. På slutten av uken ble det mest avspasering, og etter en padletur et par dager før, hadde jeg bestemt meg. Lørdag skulle det bli Holmengrå. At ingen kunne være med, bekymret meg lite. Fredagen fikk jeg melding fra Kari Kløve som ønsket informasjon om en tur i Lindås.

-Hva med Holmengrå, spurte jeg?

Ingen nøling, Kari hadde tatt kurs og kjøpt kajakk noen måneder tidligere og regnet seg som nybegynner, men har vært seiler i alle år, er DNT-turleder og erfaren fjelldame, og innehar de urnorske gener, altså stål i bein og armer. Så vi dro til fergeleiet i Sæveråsvåg, lastet av kajakker og dresset oss opp. Vi la inn telefonnummeret til trafikksentralen på Fedje sånn i tilfelle, de har raske losbåter der, la en enkel plan om å gå nordover langs skjærene og så peile oss mot den grå stabben i det fjerne.

Les også: Kjøpeguide for førstegangskjøpere

 

Daffe dønninger

Havblikk, muligens noen små krusninger, daffe dønninger og varm sol. Ingen lang historie, vi padlet av gårde, og dreide fort nordvestover. Det skulle være ca. 12 km ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Læringskurven

Om Kari utfordret komfortsonen, nybegynner som hun var? Ikke. -Det er greit med bratt læringskurve, mente hun. For øvrig ble hun raskt rekruttert til vinter- og mørkepadling, til klubbtur til Solund/Utvær, og sommeren etter var hun på padletur til Grønland. Halvannen time senere fikk vi «landkjenning ». Jeg ville i land, og undersøkte mulighetene. Med min kajakk, som er rundt fem meter lang, var det akkurat nok plass mellom leideren og fast fjell til at jeg kunne komme meg opp fra cockpiten uten for mange skraper i lakken. Noen hadde lagt ut fendere, også, men jeg tror jeg skubbet dem unna fordi kajakken da kom ut til holmen. Det ble ren kosepadling hele veien. En småbåt lå og duvet, tankskipene som trafikkerer oljeraffineriet på Mongstad hadde tatt siesta. Det var kun oss utpå der, i hver vår av disse fascinerende, små farkostene som kommer frem overalt der det er vann.

 

Nærkontakt med Holmengrå

Men først inspiserte vi hele holmen, så etter alternative ilandstigningssteder og fotograferte fyret fra alle vinkler. Leideren, støpt inn i betongkaien, var nok beste mulighet. En av oss måtte holde kajakken mens den andre gikk opp. Kari fikk tilbudet først. Men hun var rett og slett ikke så interessert i å ta Holmengrå fyr i nærmere øyesyn, ville heller ligge utpå og nyte. Så hun tok ansvaret for kajakken og jeg slet meg opp leideren med fotoapparatet rundt halsen. Leideren er 90 grader og man må holde grepet for ikke å ramle uti. Tankene gikk til mine dager som sportsdykker, da vi skulle entre båten med fullt utstyr. Det var tungt.

 

Grønne gressbakker

Det viste seg å være en fin holme, med frodige grønne flekker mellom knausene, en litt sliten vokterbolig og et flott fyrtårn. Boligen kunne trengt litt omsorg. Holmengrå står ikke på listen over verneverdige fyr; det burde det være. Med mer egnede ilandstigningsfartøy er holmen tilgjengelig, nå som den gang det var folk der. Og det er et viktig fyr. Sammen med Hellesøy fyr på Fedje har det «ansvar» for store mengder tank- og lastebåttrafikk. Folk langs kysten (og vi andre) er mest redd for ulykker med tankbåtene, da er perspektivene skremmende.

 

Seiersrusen bobler liksom ikke over. Og selfie med en arm i været er utelukket når alderen snurrer rundt 60. Men jo; det er jo gøy å endelig ha kommet ut dit, ha vært på Holmengrå. Og jeg kommer gjerne igjen. Jeg håpet bildene ble bra nok til at jeg kunne legge på face. Speilrefleksen lå i lasterom på returen. Jeg labbet litt rundt på holmen, tok bilder og grublet litt på hvordan det måtte være å bo her ute. Holmengrå er i så måte ikke enestående. Det var nok mange ensomme timer her ute i uvær og tåke, selv om man hadde familien med. Men sannelig måtte det har vært fantastisk på slike solskinnsdager!

 

Svartskjera

Kajakkpasser Kari lå der tålmodig ute på havet og ventet. Hun kom bort til leideren og plasserte båten min slik at den var mulig å entre, selv med en hofte som var på vei over i historien. Hun var sulten, og vi pekte ut lunsjsted sør ved Svartskjæra. Fuglefredningstiden var over for i år. Der var det forsiktig sagt aldeles idyllisk. Tangen duvet så vidt i dragene, vi fløt like over sandbunn, måsen og skarven rørte seg ikke, solen sto rett på, det var helt stille; nærmere paradis kommer man ikke på våre trakter. Kari tok seg en svipptur inn på en holme, jeg hadde svippet meg på Holmengrå, og så gumlet vi i oss skivene mens vi langsomt drev mellom skjærene.

 

Over Fedjefjorden

I oktober blir dagene kortere, og vi valgte å ikke gå innom Fedje havn. Vi ville være ferdig lastet før det ble mørkt. Vi padlet sørover langs fluer og skjær nord for hovedøyen, og tok sikte på leden der fergen går. Her traff vi også på klubbkamerat Vigdis, som disponerte sted med kajakk på Fedje. Hun var ute og nøt solen hun også. Det bar i jevnt tempo rett over Fedjefjorden og tilbake til kaien og utset-tingsstedet på Sævrøy fergekai. Vi fikk plassert kajakkene på taket og alt utstyret, knapt vått, i baljer i bilen og kjørte hjem. Turen var slutt.

Turen ble en eneste lang opplevelse som særlig går inn i historien som Karis første padletur ytterskjærs. Og så var det et faktum at ingen av «gutta» i klubben halvannet år etter hadde kopiert oss. På padleklubbens høsttur til Fedje noen uker senere, blåste det for mye til å være forsvarlig å prøve seg på Holmengrå. Men om man ikke alltid når Holmengrå fyr, så er Austrheim, der vi gikk ut fra, et av landets mest varierte områder for padling, med sine mange holmer, skjær, viker, strender, kystkultur og friluftsområder utmerket egnet for telting. Og stabben Holmengrå og fyret ligger der. Er man vant til å padle litt og gjerne flere i selskap er den et oppnåelig mål selv på dager med litt mer vær enn det vi hadde.

Les mer: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Havpadling alene på Vestlandskysten

Posted on by administrator

I april i 2015 gikk jeg på ski med pulk fra Haukeliseter til Eidsbugarden og tilbake. Deretter ble skiene byttet ut med kajakk i fire uker. Jeg padlet ytterleden langs vestlandskysten fra Bergen, over Sognefjorden til Værlandet. På returen padlet jeg mer innaskjærs i hovedleden fra Sogn til Bergen. Bli med på min 345 kilometer lange fysiske og mentale kajakkreise!

Hvorfor drive havpadling alene?

Det var to grunner til at det ble en solotur. For det første hadde jeg muligheten. Jeg hadde jobbet mye overtid og hadde avtale med arbeidsgiver om å avspasere åtte uker. Jeg fikk støtte hjemmefra, og turen hadde ikke vært mulig uten det. Ingen av turkameratene hadde anledning til å slå følge på en så lang tur. Så om turen skulle gjennomføres, måtte jeg gjøre det alene. At jeg ikke fikk selskap var ikke slik jeg helst ønsket det, men det skulle heller ikke stoppe meg. Vanligvis regner jeg meg for å være en over gjennomsnittlig sosial person. Derfor måtte jeg gjøre mange forberedelser for unngå at ensomheten skulle bli uutholdelig.

Radioprogrammet Ekko på podcast

Jeg lastet ned en hel sesong med radioprogrammet Ekko på podcast. Hver morgen og kveld ble jeg opplyst av å høre «Verdt å vite» og «Sånn er livet». Og det var store sprang i tema i løpet av en radiokveld, alt fra «-ting du ikke visste om belgfrukter», til «–har du noen gang hatt selvmordstanker?». Det var ikke alltid det hjalp for ensomheten, men det holdt i det minste hjernen i aktivitet.Den andre grunnen var at jeg trengte en time-out på jobben. Etter 18 år i samme jobb hadde jeg behov for forandring.

Det siste året hadde vært spesielt travelt med mye overtid. Denne våren ble jeg fritatt fra mange arbeidsoppgaver. I ettertid viste det seg at det gikk helt greit på jobben uten meg. Og det var deilig å erfare at jeg ikke var uunnværlig. Samtidig var det en skummel tanke. At alt gikk greit uten meg kan jo tolkes på minst to måter. Jeg valgte å tenke at jeg hadde dyktige kolleger som trådde til når noen var borte, og som gledet seg til å få meg tilbake. Andre jeg traff på veien lurte på hvorfor jeg ikke var på jobb midt i uken. «–Har du fått sparken?» «–Nei da», svarte jeg. «-Jeg avspaserer», fortsatte jeg med en selvsikker mine, selv om jeg av og til tenkte at kanskje de visste noe ikke jeg visste.

«-Jeg avspaserer»

Turøy nord og vest om Sotra. FOTO: JARLE LYSEBO.

Alene, i hvert fall på startstreken

Dagen var kommet for avreise. Jeg pakket kajakken på Nøstet i Bergen og padlet avgårde kl.1400. Det blåste 13 m/s fra sør og jeg padlet i motvind. Det var spesielt mye vind og strøm under Sotrabroen. Været var overskyet og kl.1930 var jeg fremme i Haganes, turens første camp. På veien fikk jeg to lyr på dorg, som ble røykt i Abu-ovn. Og varmrøykt lyr skulle vise seg å bli min favorittrett.

Levde på fisk i tre av fire uker

Det var kun på lange kryssinger at jeg heller tok den enkle varianten, nemlig Real turmat tilberedt i cockpiten. Det var enkelt å få fisk. Jeg dorget med kobbersnøre og mark og det gikk ikke mer enn 30-60 minutter før fangsten var sikret. Stort sett lyr, men også sei. I campen fyrte jeg i gang ovnen, fileterte fisken, krydret og la den i ovnen. Det var også mulig å ha i poteter og gulerøtter sammen med fisken. Det kunne gå 30-40 minutter til middagen var klar. Det smakte himmelsk og jeg har faktisk likt røykt fisk gjennom hele turen. Ellers bestod kosten av havregrøt med rosiner til frokost, kaffe og kjeks til lunsj, masse melkesjokolade underveis og varmrøykt fisk etter at leiren var på plass. Heldigvis var det mulig å handle appelsiner, snacks og forfriskninger underveis.

Legokajakken

Det skulle fortsette å blåse dagen etter og gleden var stor da Jarle, min gode venn, ringte og sa han kunne være med i to dager. En og en halv time senere stod han der. Det var kjempekjekt. Vi kjørte kajakkene med bil over Dalseide (1 km) for å slippe å padle rundt sørenden av Sotra. Nå var vi på vestsiden og overnattet på Ekra. Jeg bodde i telt og Jarle sov i hengekøye. På Syltøy tikket det inn en melding fra Camilla og Kyrre at vi var velkomne på lunsj. Det ble et gledelig møte og Camilla ville ha alle detaljer fra skituren i april. Herlig å dele turminner med en ekte eventyrer som har krysset Grønlandsisen på ski og som i flere år, sammen med Kyrre, har arrangert guidete turer i kajakk på Grønland. Jeg gikk derfra med en enda sterkere glød til min egen lille ekspedisjon.

Jarle ble med til Hitsøy der vi overnattet i et nøst. Dagen etter gikk turen til øyen Løno på vestsiden av Algrøy. Sammen med Jarle kunne jeg gå ut i åpent hav å teste egenskapene til den fullastede kajakken i bølger og vind. Kajakken var nyinnkjøpt, spesielt for denne turen. Det var en tre-delt NDK Explorer. Hver dag demonterte jeg lego-kajakken og bar de tre elementene opp til leiren. Det var som å bære tre kofferter med telt og sovepose i den ene delen, mat og drikke i den andre og elektronikk, klær og øvrig camp-utstyr i den tredje. Kajakken hadde gode sjøegenskaper. Ulempen med en tre-delt kajakk var at den var en del tyngre enn tilsvarende kajakker. Dagen gikk mot en ende og jeg hadde gjort erfaringer med skegen i motvind og medvind. Jeg ble etter hvert gode venner med kajakken og var klar til å fortsette turen alene. Jeg sa farvel til Jarle og slo leir på Løno.

Er jeg alene?

Det tok noen dager å venne seg av med at jeg ikke padlet i en gruppe. Stadig vekk snudde jeg meg for å se om alle var med. Læreren i meg ønsket å ta opptelling. Det sitter i ryggmargen å holde øye med den bakerste. Når jeg skulle ta en beslutning om hvorvidt jeg skulle krysse en fjord eller ikke, gikk diskusjonen halvhøyt i båten. «–Hva mener dere?» Etter hvert som jeg innså at det aldri kom svar, begynte jeg å like friheten til å kunne gjøre alle valg selv. Jeg hadde ingen andre å ta hensyn til enn meg selv, og syntes det var helt herlig. Jeg kunne padle så lenge jeg ville, så fort jeg ville, spise når jeg ville, sove så lenge jeg ville og ta alle veivalgene selv. For en fantastisk frihet. Jeg var kongen på havet!

Dagens fangst – en flott lyr. FOTO: JARLE LYSEBO.

Forsyninger på veien

Dette skulle være en go´tur. På veien skulle jeg oppsøke plasser med gode minner og som jeg følte meg hjemme i. Vestsiden av Sotra og Øygarden er blant mine padlefavoritter. Her er veien kort ut til åpent hav og med en fantastisk skjærgård. Jeg våknet på Løno i strålende sol og med svak sønnavind. Det var meldt finvær en uke fremover. Nå slår jeg til. Jeg setter kursen nordover til Værlandet. Avreisen fra Løno var kl.1000 og to timer senere gjorde jeg strandhogg på Hjelmo vest for Misje.

Før turen hadde Laila fra Misje kajakklubb vist teltplasser og spennende severdigheter i området. Hun har erfaring med flere spennende ekspedisjoner og har padlet blant isfjell på Grønland og blant spekkhoggere ved Tromsø. Nå tikket det inn melding om at hun var på vei ut i havgapet med forsyninger: 15 liter vann, kransekake, smågodt, en liten flaske øl, bladet Padling, og GoPro stativ. Wow! Det var kjempekjekt å se henne igjen, og hun hadde mye nytt å fortelle. Vi nøt den varme sommeridyllen på holmen og jeg fikk høre spennende historier om grottepadling på Mallorca og kanalpadling i Amsterdam. Etter noen timer med skravling på skjæret padlet vi hvert til vårt. Nå følte meg enda mer motivert til å fortsette turen til Værlandet. Neste natt tilbrakte jeg på Skogsøy. Her har jeg tidligere hatt mange flotte padleopplevelser og sett bølgene slå mot klippene med sjøsprøyten høyt til værs! Med havblikk slik som i dag, tok jeg sjansen og satte teltet opp på en fjellhylle som bølgene oftest slår inn over!

Havørnen og jeg

Nå gikk turen inn i en varm og nesten vindstille periode som varte de neste fire dagene. Det var 5 m/s fra sør, blå himmel og 20 grader. Jeg startet kl.1100 og hadde kaffe ved Hellesøy to timer senere. Flere ganger så jeg havørn. Noen ganger var det måker som fløy over og plaget ørnen og andre ganger så jeg ørnen gli majestetisk forbi. Etter hvert ble sansene skjerpet og oppmerksomheten på omgivelsene økte. Jeg oppdaget raskere hvor ørnen satt på høyder og speidet etter fisk. Noen ganger var det som om vi kommuniserte. En kveld dorget jeg etter lyr og padlet tett langs land. En havørn holdt utkikk og ble sittende selv om jeg var ganske nær. Jeg holdt kroppen helt i ro og ørnen lot seg ikke forstyrre. En annen gang så jeg en ørn lande på et rede til noen tjeld. Fortvilet prøvde foreldrene å skremme vekk ørnen uten hell. Ørnen ble sittende på redet og forsynte seg av matfatet. Sånn er naturen. Nådeløs.

Middag på Forøyni

Ved nordenden av Hellesøy krysset jeg Fedjefjorden mot Austrheim og spiste middag på Forsøyni. Turen gikk gjennom små sund og jeg fant en artig smal kanal. Etter åtte timer i kajakken gikk jeg i land kl.1900 i en vik som jeg kjente igjen fra flere padlegrunnkurs. Jeg ringte hjem hver kveld. Siden jeg var alene hele dagen ble jeg veldig selskapssyk. Etter hvert fikk jeg til svar fra dem hjemme at «-det passer veldig dårlig nå. Kan du ringe igjen senere? Det er du som har valgt å dra. Ikke vi». Jeg tok hintet og prøvde å finne selskap på sosiale medier. Er det noen dere ute, lurte jeg på. Det ble daglig posting på Instagram og jeg ble mer aktiv på Facebook. Det var stor oppmuntring å telle «likes» om kvelden.

Bølger rett fra siden

Finværet slo til neste dag også og jeg krysset den fire kilometer brede Fensfjorden i 5 m/s vind fra sør. Jeg padlet innom Byrknes og handlet forfriskninger og snacks på nærbutikken. Turen fortsatte på vestsiden av Kversøyna, jeg krysset Sognesjøen og padlet til Kolgrov. Det var nydelig å padle på utsiden av Ytre Solund i havblikk og med utsyn til Utvær i vest. Turen gikk videre til Gjønnøyna hvor jeg fant teltplassen i en vik.

Neste dag merket jeg endring i været. Temperaturen falt fra 24 til 7 grader og vinden hadde dreid til 5 m/s fra nord med bølgehøyde rundt halvmeteren. Værmeldingen sa det skulle bli 15 m/s etter kl.1800. Den siste strekningen til Værlandet gikk via Gåsvær. Vinden kom tidligere enn meldt. Jeg hadde akkurat begynt på den siste kryssingen da det blåste opp. Det økte til 15 m/s og bølger 1,5 m. Sjøen hadde stor fart rett imot. Det var som å padle i motstrøm. Jeg hadde planlagt å gå til Harrbakkeskjera, men bommet på kursen og kryssingen ble 7,5 km i stedet for 5 km. På et tidspunkt hadde jeg ingen fremdrift. Plutselig oppdaget jeg at hjelmen var skylt av dekk og hang på slep etter kajakken. Jeg fikk tatt den av og satt den på hodet. Nå gikk det fremover igjen. Oppdaget også at mye annet viktig utstyr var skylt av dekk: årepose, pumpe, GoPro, og fiskesnøre. Kjipt! Seks uker med film gikk tapt.

Å skvise sitroner!

Tross vanskelige forhold fortsatte jeg mot Værlandet. Jeg håpet ingen så meg. At det ikke ble satt i gang redningsaksjon fordi noen spottet en enkelt kajakk som kjempet seg framover i bølgene. Jeg tenkte teknikk på fremdriftstakene. Husk å skvise sitroner med beina, ha rette armer, rotasjon i overkropp, løse grep på åren, skyve med øverste arm. Noe på drakten gnagde på brystet for hver rotering i overkroppen. Irriterende. Det må ha vært frontglidelåsen på tørrdrakten.

Skjønte etter hvert at jeg hadde bommet på Harrbakkeskjera. Da var jeg på kanten til å gi opp og snu. Det ville vært null problem. Det hadde vært en enkel surf tilbake for så å slå leir på en av øyene. Det ville likevel vært kjipt å snu når jeg var så nær Jeg følte meg sterk. Jeg hadde bak meg seks uker med trening. Jeg bestemte meg for å holde på maksimalt to timer til. Jeg nådde Melværet kl.1600. Siste kryssing tok 1,5 timer. Jeg gikk i land og var skjelven.

-Jeg vil hjem med hurtigbåt!

Perfekt fjellhylle for camp på Skogsøy.

Å padle alene under sånne forhold tar på, og om kvelden var jeg helt sikker: I morgen vil jeg hjem med ferge og hurtigbåt! Men, etter å ha sovet på det og hatt en lang morgen i teltet, ombestemte jeg meg. Vinden hadde avtatt til 12 m/s og havet fristet til medvindspadling hjemover. Glemt var hurtigbåten, jeg skal padle hjem! Det ble kaffepause ved Ospøytåna, som jeg også hadde passert på veg nordover. I tillegg søkte jeg etter alt det tapte utstyret jeg mistet dagen før. Håpløst. Dessverre.

Men, livet må videre, så jeg padlet via Tjørnholmen og Tangenesosen, til Marikollvika, der det ble lunsjpause med Chili con carne a la Real turmat. Da jeg startet kryssingen av Sognesjøen fra Oddeholmane la jeg merke til to nesebor som stakk opp av sjøen like ved meg. Jeg stoppet og hørte pusting. En sel stakk hodet opp. Vi så hverandre i øynene. Øyeblikket varte lenge før den dykket og ble borte.

Vel fremme!

Det fortsatte med nordavind 13 m/s også neste dag. Det var blå himmel og seks grader. Jeg startet kl.0930 og hadde kaffepause ved Mjømnessundbrua. De fire ukene på havet gikk mot en ende. Jeg følte meg hjemme i mitt lille fartøy. De første dagene kunne jeg sitte maksimum tre timer i kajakken før jeg måtte i land og strekke på beina. Denne dagen satt jeg 11 timer i strekk. Og det føltes helt greit. Jeg gjorde alt i kajakken og valgte heller å spise middag der fremfor å gå i land. Denne dagen var fokuset på å komme hjem.

Det ble en lek å padle i medvind og surf over Fensfjorden og ned Fonnesstraumen og Alverstraumen. Båten var i jevnt sig og det kostet ikke mye krefter å holde den i fart. Tanken på at jeg snart skulle treffe kone og barn gav nye krefter. Jeg lå tre dager foran skjema og ventet til jeg kom til Litlebergen før jeg ringte og delte nyheten. Far kommer hjem! To timer unna! Full jubel. «-Har du padlet fra Værlandet til Bergen på to dager. Det er ikke mulig?!» Jo, det var det. Tross en hel dag i kajakken hadde jeg fremdeles motorikk til å gå i land og balansere på en vuggende flytebrygge. Helt alene. Gleden var stor av å bli møtt av min kjære Birte på kaien.

Den indre reisen

Hva har turen gjort med meg? Aldri har jeg hatt en så gjennomtrent kropp! Alle sier jeg er blitt så tynn, og ja, jeg har mistet ti kilo. Men det jeg først og fremst sitter igjen med er begeistringen over å ha fulgt drømmene. For hvert padletak kom jobben mer og mer på avstand. Jeg elsket friheten. Synes det var stort å være sin egen sjef og ikke måtte tilbake på jobb etter helgen, men bli igjen på havet. Det var ingen ting jeg skulle rekke. Jeg skulle bare VÆRE. Alt dette gjennomlevde jeg i mitt eget nabolag. Villmarkseventyret startet et steinsprang fra huset mitt, fra Nøstet i Bergen sentrum. Etter turen har skuldrene senket seg og jeg er blitt mer klar for å leve, gjøre det som betyr noe. Karrierejaget har mindre fokus. I stedet vil jeg gjøre som Sondre Justad synger:

«-Æ vil kjenn at æ lev, kjenn at det riv i hjertet!».

Turen har satt sine spor. «-Du har blitt tynnere i kinnene og smiler mye mer», som en god venn av meg sa! Det er ikke alle vanene fra langturen jeg kan ta med tilbake til sivilisasjonen. Det å ikke dusje på åtte uker, ja det er helt klart en av dem! ●●

 

En uke i nordnorsk paradis

Posted on by Gjesteforfatter

Alt var handlet inn, og det eneste vi manglet var tørrdrakter. Dette skulle vi få leie av Rana Spesialsport, og vi hadde avtalt at vi skulle ringe når vi nærmet oss Mo i Rana hvor de holder til. Som sagt som gjort, og vi fikk tak i utstyret, og mange gode tips.

På vei mot det ukjente

Vi kjørte deretter mot Stokkvågen, som så ut til å være en passende start for turen vår. Der parkerte vi bilen, bar kajakkene ned til fjæra og pakket om fra bil til båt. Selv om noe måtte bli igjen, var vi overrasket over mengden man får med seg i disse farkostene, og noe spente satt vi oss oppi båtene 40 meter lengre borte fra der vi første hadde lagt båtene. Klokken var seks på ettermiddagen og vi var på vei.

Vi fortsatte over sundet og begynte vi å se etter steder vi kunne gå i land. Det var gråvær, motvind og regn i luften. Over den første lille holmen sirklet det tre ørner majestetisk, og da vi kom på sørsiden av Stigen fant vi en lun vik. Vi hadde padlet nesten åtte kilometer i motvind på litt under to timer, og var fornøyd med den første dagen. Vi klarte å finne plass nok mellom sauer og skitt til leiren, og siden det regnet godt ble det Yatzy i teltet som gjaldt denne kvelden. Vinden røsket koselig i teltet og vi sov bra. Kanskje vinden løyer litt til i morgen, sa Yatsy-vinneren Silje før vi sovnet.

Sjøen gikk hvit

Men det gjorde den så absolutt ikke. Vi bestemte oss for å padle nordover mot Hestmannen. Etter en frokost bestående av speilegg og kaffe, kom vi oss i båtene og avgårde. Vi rundet Stigen og padlet opp i sundet mellom Stigen og Lurøy. Vi kom tre kilometer på rundt en time. Det blåste friskt fra nord, og vi måtte ta pause i en liten vik og avvente litt mens vi tok oss en kopp te. Jeg dro fram fluestangen og tok noen medvindskast. Vinden ga ingen tegn om at den skulle gi seg, men vi var ved godt mot og la på tur videre. Vinden kom fortsatt rett forfra i det smale sundet, og sjøen gikk hvit rundt oss. Det var ingen andre utpå enn en leken oter som koste seg i bølgene like ved båtene våre. På to timer hadde vi kommet opp til en relativt lun vik på Lurøy.

Damenes aften i Yatzy

Det var nytteløst å fortsette nordover i denne vinden og vi padlet til land på flo sjø, trakk kajakkene godt opp på gresset og satte oss i teltåpningen mens vi så vannet forsvinne ut av viken. Det er fascinerende forskjeller på flo og fjære her, tenkte vi mens vi fikk i oss en porsjon Real turmat. Det ble med 7.5 kilometer på tre timer padling denne dagen. I regnet og vinden koste vi oss i teltet med prat, litt vin og rom og noen slag med Yatzy, mens noen sauer lusket rolig forbi oss. Noen koste seg mer enn andre, og det var helt klart damenes aften i spilleboden.

Vi våknet tirsdags morgen og hørte vinden ruske godt i teltet fortsatt. Silje kunne fortelle at hun hadde våknet en gang i natt og lurt på om teltet skulle blåse avgårde. Jeg sa at jeg var sikker på at kajakkene lå på samme sted som jeg hadde sovnet, men hun kunne godt se til dem siden de lå på hennes side av teltet. Hun satte seg opp og åpnet teltduken. Det var lenge stille, og jeg måtte spørre henne om alt var ok. Du tuller med meg nå, sant? utbrøt hun, -Du har flyttet dem etter jeg sovnet. Riktig nok lå jeg våken i soveposen og leste mens hun snorket, knapt hørbart over vinden utenfor, men jeg hadde absolutt ikke gått utenfor teltet.

Tidevannet tok kajakkene

På andre siden av bukten lå kajakkene langt oppe på land. Vi tuslet bort og så over sakene. Alt var der. Min mye grønnlandsåre fra Gearlab, som jeg har lagt min elsk på, fluestangen og alt annet som ikke var tatt ut. Flaks! Ti meter lengre ut med tidevannet og vinden, og vi måtte sagt farvel til det hele og plukket kajakk og utstyr opp i Trondheim på veien hjem. Vel fornøyde med at vi fortsatt hadde alt med oss, tok vi oss en tur opp på et høydedrag for å se på forholdene og ruten videre. Det blåste fortsatt kraftig, men prognosene sa det skulle roe seg utover dagen. Vi bestemt oss derfor å dra videre.

Akkurat i utløpet mellom Lurøy og Stigen i nord møtte vi tre lokale padlere. De kunne fortelle at de tok seg en uke hit hvert år, og kunne komme med et godt råd til oss, nemlig å padle sørover. Et godt råd, men et av målene var jo å krysse polarsirkelen mot nord for egen kraft. Vi satte kursen mot Innerkvarøya, der det skulle være en butikk. Vi padlet over fjorden i motvind og høye bølger, men i fint driv. Det var en god følelse å komme til havn, trekke båtene på land ved siden av liket av en halvspist oter, og se oss litt omkring.

Tatt i mot med åpne armer

Vi fant butikken men den var så klart bare åpen mellom 8 og 10 og 18 og 20 (eller noe slikt). Vi var der temmelig nøyaktig kl. 13:40, to timer og 7.3 kilometer etter at vi hadde forlatt Lurøys lune vrede. Til alt hell var eieren av butikken inne i annet ærend. Etter noen telefoner og hyggeprat, var han klar til å slå inn varene våre, som den fødte butikkmedarbeider. Vann kunne vi bare gå bort på fiskeoppdrettet å hente. – Null stress, bare hils fra meg, sa Geir. Som sagt som gjort, og mens Silje kokte siste rest av vann opp til lunsjen vår, gikk jeg bort for å fylle på vannposene og sekken. Der ble jeg tatt imot med åpne armer, og fikk klar melding om at vi også kunne låne dusjen om vi ville.

Etter litt avslapning på varmekablene, og ompakking, var vi klar for å padle videre nordover. Dette var strekket hvor det skulle skje. Vi så på kartet og vurderte ruter. Jeg foreslo å padle rundt på nordsiden av Innerkvarøya, videre vest til Ytterkvarøya og så nord til Hestmannøy, eller Selsøy, eller Storselsøy. Er det ikke kortere å padle bent over? spurte Silje. For så vidt, tenkte jeg, men det er vel tryggere å gå langs land så mye man kan? Silje så uforstående på meg. Kortest er best!

Krysset Polarsirkelen

Som sagt som gjort. Det var en relativt lang strekning nordover over «åpent hav», men vi var jo blitt god på motvind og når vi kunne padle med utsikt rett mot majestetiske Hestmannen, var det bare en fryd å padle. Vinden og bølgene skulle jo gi seg utover ettermiddagen. Vi fulgte nøye med på polarmerket på Vikingen som vi hadde på styrbord side av oss, og kryssingen av sirkelen ble feiret med en liten sjokoladebit og noen bilder. Vi blåste noen titalls meter sørover igjen, og den andre kryssingen av polarsirkelen ble forbigått i stillhet.

Vi padlet langs østsiden av denne øyen, hvis navn alle vi møtte hadde forskjellig navn på, og fikk sett Hestmannen fra de fleste vinkler. Vi rundet øyen og padlet litt sørover, og strandet i nydelige Solvika utpå kvelden, godt slitne etter fire timers padling og 14 km i motvind. Vi feiret med et glass vin og middag fra butikken, ved det lille bålet vi hadde fyrt opp.

Da myggen fant oss, trakk vi inn i teltet og fant fram Yatzy’en igjen. Etter tre dager på sjøen og fire netter i telt, var det fortsatt ikke noe tegn til hval, eller seier i dette forunderlig vanskelige terningspillet. Vi fikk endelig et glimt av midnattssolen, da vi gikk til køys utpå natten en gang. Totalt padlet distanse denne dagen var 21 kilometer. Endelig litt progresjon mot nord.

Til topps på Hestmannen

Dagen etter stod vi opp. Det var nesten ikke til å tro. Blikkstille og sol. For en dag. I dag var dagen da vi skulle til topps på det spektakulære fjellet Hestmannen. Turen opp til gikk fint, og da vi kom til toppen, ble vi lamslått av utsikten. Du verden så flott. Det kom endel havdis drivende innover, så vi bestemte oss for å lage oss noe frysetørret kjøttsuppe mens vi ventet. Tåken gled forbi og vi var der oppe helt alene. Helt vilt! På vei ned, akkurat over det smaleste partiet, hylte plutselig Silje til. Hjertet mitt hoppet, var sikker på at hun hadde sklidd. Det var rundt 571 meter rett ned på siden der. -Se, utbrøt hun og pekte. En diger havørn hadde flydd ut rett nedenfor henne og passert henne ikke mer enn tre meter unna. Da jeg fikk øye på den, var den kommet opp på høyde med meg og steg raskt til værs og sirklet litt over oss før den forsvant i skyene like over oss. For en herlig opplevelse! Da vi var tilbake i leiren laget vi middag og vi fikk en nydelig kveld på stranden. Med bålet fint brennende, solen som skinte og blikkstille, var det en fantastisk dag. Noen kast med fluestangen ble det også, men vi var tydeligvis for langt sør for Lofottorsken. Ei heller Selsøyskreien eller Hestmannhysen ville bite på. Som avslutning på kvelden fikk vi besøk av en svært så nysgjerrig sel som svømte rundt i en halvtimes tid og studerte oss nøye.

Tok ferge til Rødøy

Morgenen etter hadde vi bestemt oss for å få litt fart på sakene og ta fergen opp til Rødøy. Her var det et nytt fjell som skulle bestiges, burger som skulle spises, og strender som skulle campes. Strendene hadde vi sett på bilder i lang tid og gledet oss til å få opp teltet der. Med båtene lastet med sakene våre, forlot vi Solvika og satte kursen 200 meter mot nord og fergekaien. Det var lettere sagt enn gjort, og den beryktede motvinden slo til for fullt igjen denne dagen. På fergekaien spurte jeg et eldre ektepar, som tydeligvis hadde mer fiskelykke enn meg der de bar kasser med fisk ut av båten, om hva øyen heter. –Hestmannøy, svarte han kjapt. Like kjapt kom Selsøy fra konen. På kaien stod det tydelig 8197 Storselsøy… Javel. Fergen tok oss raskt opp til Rødøy, og velframme fikk vi kajakkene på land. De veier faktisk ganske mye når de er fullastet med utstyr. Min noe mer enn Silje sin, noe som vi merket gang på gang der hun gled lydløst over grunt vann, mens jeg kom subbende i bunn etter. Vi fikk på ny fylt opp vannreservene og fant et passende sted å sette båtene på vannet. Som bestilt var det vindstille i bukten ved fergekaien, og etter et lite uhell idet jeg entret kajakken, kom vi oss utover etter å ha tømt den for vann.

Burger og fine strender

Det var blikkstille og vi koste oss med tanken på burger og fine sandstrender. Vårt største problem var hvilken av strendene vi skulle velge, men det var bare helt til vi rundet neset og skulle nordover. Det var nemlig ikke vindstille, og ikke hadde vi strømmen med oss heller. Det ble tre kilometer på halvannen time. Ganske slitne kom vi inn til flytebryggen og fikk båtene opp. Burgeren var tidenes skuffelse, men vi var smarte nok til å ta kamskjell til forrett, som kostet nesten det samme som burgeren, men vel verdt det.

Vi forhørte oss om de hadde rom ledig, og forklarte at vi ikke hadde mulighet til å padle rundt og opp til teltplassen i denne vinden. De var dessverre fullbooket, og vi fikk ikke lov til å slå opp noe telt godt gjemt på den store sletten bak bygget. Skuffet trasket vi i vei i ulendt terreng og kom omsider til en relativt dårlig teltplass, langt fra kajakkene. Vinden røsket godt i teltet der vi lå, og noen nye tap i Yatzy kom på rullebladet mitt.

Besøkte Tomma som siste post

Dagen etter våknet i igjen til strålende sol, og vi tok turen opp til toppen av Rødøyløva for å se på utsikten. Derfra kunne vi se Lofotveggen i nord gjennom skyen av fluer som fulgte oss til topps, og Tomskjevelen og sikkert noen av de syv søstrene i sør.

Da vi kom ned, gikk vi inn til «sentrum» og handlet litt forsyninger. Det var på tide med egg til frokost igjen. Vi padlet en runde i skjærgården på vestsiden av øyen, før vi endte opp blant hoppende makrellstimer på vei ned til hurtigbåtkaien. Fiskene danset rundt kajakkene våre nå som stangen var trygt pakket ned i tuben på dekk. Vi ville besøke Tomma som siste post. Det var fredag og båten raste i full fart sørover. Tipset om Tomma kom fra Vegard i Rana Spesialsport, som omtalte den som den mest komplette av øyene. Den har nydelige strender, Tomskjevelen med sine 922 meter, pub og butikk, hadde han fortalt. Dessuten var den i padleavstand fra bilen vår i Stokkvågen. Jeg sendte Vegard en melding om han visste om de hadde gass til primusen på Tomma, sånn i tilfelle. Han svarte at det trodde han. -Men om ikke, så ring han Tor Håkon, så ordner det seg, var det hyggelige svaret derfra.

Så hval

Hurtigbåten hadde mange stoppesteder underveis og på en kai var det folkefest og stor oppstandelse. Festen virket ikke å få noen demper av at vi ikke gikk av der. Akkurat det var litt merkelig tenkte vi, mens båten fortsatte mot Tomma og ankom sent på kvelden. Det var en flott kveld, og i stille sjø gjorde vi unna ni kilometer på halvannen time. Den første stranden vi fant var helt nydelig. Det lå en seilbåt for anker utenfor, og den var et nydelig syn der vi gled rolig forbi og inn på stranden. Synet var like fint da vi gled rolig forbi den utover også, og padlet videre. Det var nemlig ikke mulig å campe der. -Se, en nise, sa jeg til Silje. Jadda, var svaret jeg fikk. -Det er seint og du innbiller deg ting. Den var bare oppe en gang, men jeg var sikker i min sak. Hellet hadde snudd og jeg hadde sett hval, riktignok den aller minste arten, men likevel hval. Litt etter fant vi en nesten like fin strand med mye bedre muligheter til å campe. Vi fikk opp teltet, laget et lite bål og fant fram grillmaten. Det ble et glass vin og en øl under midnattssolen til maten. Vi var i soveposene klokken langt utpå natten, vel fornøyde med dagen. Det ble så klart et knepent tap i Yatzy her også, men det nærmet seg noe. Jeg kunne merke det. Jeg hadde jo sett hval…

Uredd reinsdyr

Lørdagen var nydelig og vi padlet langs Tommas spektakulære kystlinje. Mens vi pratet om hvor vi ville ta lunsjen vår, dukket et reinsdyr opp ute på et nes. Vi kunne padle helt nært uten at det brydde seg om oss. Medvinden fortsatte og vi passerte den ene stranden etter den andre, og før vi visste ordet av det gled vi rett inn i en liten bukt av den fineste sand. Da vi sjekket målingene hadde vi padlet nesten 14 kilometer uten å anstrenge oss nevneverdig.

Dessverre var ikke denne stranden egnet til camping, men vi laget et lite bål og fikk kokt vann til både frysetørret lunsj og kaffe, før vi gikk en liten tur for å speide etter et tilholdssted for natten. Vi bestemte oss for å padle litt videre nordover for å se hva vi fant. Det var tross alt ikke langt igjen, og det var et overkommelig stykke tilbake til bilen i morgen uansett hvor vi endte opp.

Tilbake til bilen

Siden det flødde, satte vi oss i båtene og ventet til tidevannet løftet oss og vi kunne padle videre. Ikke helt overraskende var Silje førstemann avgårde. Jeg kom, av naturlige årsaker, litt etter. Vi fant en flott plass, fikk opp teltet og fylte koppene med vin. Vi tente et lite bål og laget oss en siste porsjon turmat. Vi lot bålet dø ut med tidevannet utover kvelden og gikk inn i teltet. Terningene ble funnet fram og rullet villig omkring. Game, set, match! Jeg vant, og det var enkelt. Det viste seg at Tomma var akkurat den eventyrøya vi ble lovet.

Morgenen etter padlet vi mot bilen over blikkstille vann. -Typisk hvalvær, sa jeg, idet en liten flokk med niser dukket opp foran oss. De var bare to, men det var hval. Vi grunnstøtte omtrent 100 meter fra bilen, men tenkte vi kunne ta det rolig og tømme litt, mens tidevannet endret deg. Det gjorde det, og etter fem minutter stod kajakkene helt tørt like langt fra bilen og med vannet ytterligere 20 meter bak oss.

 

Leka rundt på 13 timer

Posted on by administrator

Namdal padleklubb og Ytre Namdal og Bindal padleklubb satte hverandre i stevne fredag 13. juni 2014. Målet var å padle Leka rundt i løpet av helga. Det var lagt inn to overnattinger for at turen skulle bli spiselig også for mindre trente padlere. Datoen tatt i betraktning var det ikke til å undres over at værmeldingen lovet oss vindstyrke 10 – 14 m/s fra nordlig retning. Turen skulle egentlig starte fra fastlandet, men den sterke vinden og heftige bølger førte til at vi tok ferja fra Gutvik til Skei.

 

Valg av leirplass

Slik turen var planlagt skulle vi padle de fem kilometerne fra Skei til Skeispynten nord på øya første kvelden, der det er flere fine plasser å slå leir. Den lengste etappen på 25 km skulle tilbakelegges på lørdag, sørover langs vestsiden, rundt sørenden og til Årdalssanden. Søndagens etappe tilbake til Skei er på ca. ti km. Slik været hadde utviklet seg, var det ikke tilrådelig å følge oppsatt plan. Vi ble i alt 10 padlere, og det ble en utfordring å finne teltplass til alle.

Etter litt rådslagning ble det til at vi valgte Årdalssanden, som er en flott badestrand der kommunen har lagt til rette med både toalett og omkledningsrom. Gressplenen ovenfor stranda er en ideell teltplass når man ser bort fra at det nok er i grenseland å slå opp telt på ei badestrand. Vi gamblet imidlertid på at det ikke var mange badegjester så tidlig på året og med snaue 10 grader i vannet. Den sterke vinden førte til at vi ikke startet rundturen på fredags kveld – men det ble en i stedet en fin kveldstur i le for vinden på sørsiden av øya.

Smal passasje ved Steinssjøen. FOTO: STIG NYGÅRD.

 

Værgudene er med oss

Lørdags morgen var vinden løyet betraktelig, og sola gjorde sitt beste for å bryte gjennom skydekket. Vi valgte å padle nordover på østsiden av øya. Der er det frodig vegetasjon helt ned til sjøen, og rett som det var så vi rådyr som kikket nysgjerrig på oss. Enkelte sto helt rolige til vi bare var noen kajakklengder unna. Ellers var det et yrende fugleliv; tjeld, måker, terner, ender, ærfugl og grågås gjorde at det ikke var et eneste kjedelig padletak. Ved flere anledninger fikk vi også se havørn, som regel med en flokk måker etter seg som forsøkte å jage den unna hekkeplassen. En oter ble også observert på et skjær mens den inntok et flyndremåltid.

På nordøstspissen av øya (Lekaskagen) hadde vi en lengre spisepause. Der kunne vi følge med skipstrafikken i hovedleia som går mellom Leka og fastlandet. Skipstrafikken er forresten en faktor å ta i betraktning hvis man velger å starte turen fra fastlandet. Man skal ikke lite på at en kajakk blir sett fra broa på en stor fraktebåt. Der vi padlet var det imidlertid lite sjenerende båttrafikk – kun noen få fisketurister som i stor grad viste hensyn ved å senke farten. Leknesøyan, som ligger i nord er et interessant og sjarmerende område med mange holmer og skjær. Her er det grunne partier hvor vi kunne studere bunnfloraen med kråkeboller, skjell av mange slag og en tettvokst tang- og tareskog.

 

Yttersiden av øya

Etter hvert som timene gikk og armene begynte å verke, begynte vi å se oss om etter et egnet sted å slå leir for natten. Vi fant etter hvert ut at strandsonen på nordvestsiden (yttersiden) av Leka er et karrig 50 og ugjestmildt område, med lite egnede leirplasser når det skulle være plass til så pass mange telt. Ved et par anledninger ble det sendt speidere på land, men de kom hoderystende tilbake. Ferden fortsatte derfor sørover i et strålende vær med solglitter i sjøen rundt oss, og vi kunne studere den unike geologien som kjennetegner Leka.

Da omtrent to tredjedeler av runden var unnagjort, begynte vi å innse at vi kom til å gjøre unna hele runden uten overnatting. Ved Steinssjøen kom vi igjen inn i et område med mange holmer og skjær. Der opplevde vi å surfe innover på tidevannsstrømmen i et trangt sund. På tur utover fra bukta måtte vi kjempe i motstrøm i et tilsvarende sund, der det var så grunt at padleårene ved flere anledninger tok tak i bunnen. Herlig!

 

Fiskesuppe på menyen

Ytre Namdal og Bindal padleklubb har en tradisjon med felles middag på overnattingsturer. Da står fiskesuppe på menyen, og dette ble annonsert før vi startet å padle. Et par av oss hadde derfor med fiskestang for å sikre ferske råvarer, og det ble fisket iherdig der det var dypt nok til at det kunne dorges. Resultatet var lenge labert, og vi ble etter hvert bekymret for at menyen måtte endres til turproviant. Ikke før vi omtrent kunne se Årdalssanden og utgangspunktet for turen, dukket det opp en makrellstim og berget oss. Like etter midnatt, og godt slitne kunne vi derfor nyte fiskesuppe som umiddelbart ble gitt terningkast seks.

Lang dags ferd mot natt. FOTO: STIG NYGÅRD.

 

Tilbakeblikk

Et par av deltakerne var nesten helt utkjørte da vi kom i land, så i etterpåklokskapens soleklare lys er det klart at vi skulle ha lagt inn en overnatting midtveis. Flere av oss er i 60-årene, så selv om vi er en sprek gjeng med stor innsatsvilje og godt humør, var dette i overkant. Det var værforholdene (fredag den trettende?) og mangelen på egnede leirplasser på yttersiden som gjorde at det ble som det ble. Søndag morgen var vindstyrken økende igjen, og med regnbyger på vei var det likevel ingen som var spesielt lei seg for at vi kom i mål i løpet av lørdagskvelden.

Alt i alt var det en særdeles vellykket tur. Turen kan anbefales på det varmeste, alle med litt padleerfaring klarer dette med glans. Hvis værgudene skulle slå seg helt vrange, er det dessuten mye å se og oppleve på land også, i påvente av bedre forhold. Her nevnes kort hulemaleriene i Solsemhula, fjellformasjonen Lekamøya, gravhaugen Herlaugshaugen, bygdemuseet. En rundtur på øya bare for å se på den varierte naturen og geologien er også en opplevelse i seg selv. God tur! ●●

 

Padling langs nasjonale turistveier

Posted on by Edmund Mongstad

Hvis du ikke vet at en vei er mye mer enn et middel til å komme raskt frem, skal du kjøre nasjonale turistveier. Dette er veistrekninger som innbyr til hyppige stopp, for å besøke attraksjoner av ymse slag, for å oppleve vakker natur eller for å gjøre begge deler. Statens vegvesen har brukt mye tid og penger på å plukke ut i alt 18 slike strekninger, og gitt dem status som Nasjonale turistveger. Strekningene har delvis blitt rustet opp, fått enhetlig skilting og ikke minst en lang rekke flott tilrettelagte, raste- og utsiktsplasser. Noen av punktene har også fått installasjoner og kunstverk som i seg selv er gode grunner til å besøke turistveiene.

Det er gode muligheter for å padle langs alle de nasjonale turistveiene. I forbindelse med at jeg for noen år siden fikk i oppdrag å skrive en bok om disse veiene, ble jeg virkelig klar over dette. Jeg hadde som vanlig med meg kajakk på biltaket da jeg kjørte rundt for å samle stoff til boka, og kajakken ble brukt mye. Å legge opp Norgesferien som en kombinert bil og padletur langs de nasjonale turistveiene er derfor et turforslag jeg gjerne deler med Padlings lesere.

Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.
Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.

 

Ut Varangerfjorden på Nasjonal Turistvei Varanger

La meg starte lengst øst. Nasjonal turistveg Varanger går fra Varangerbotn i Nesseby kommune og følger Finnmarkskysten 160 kilometer til Hamningberg i Båtsfjord kommune. Nesten hele veien er det gode padlemuligheter. Du kan faktisk padle langs turistveien hele strekningen. Hvis du ikke har tid eller lyst til det, kan du gjøre som jeg og plukke ut noen høydepunkter.

Den første var nesten innerst i Varangerfjorden i den armen som heter Meskelvfjorden. Der satte jeg utpå fra et nes like ved veien og padlet østover langs strendene til Nesseby kirke. Den ligger staselig til ute på et lavt nes, og fjæra ved kirken er kjent for sitt enestående fugleliv med mange vadefuglarter. Et stort område ved kirken er da også naturreservat for å beskytte fuglelivet. Nesseby kirke er forresten også verdt et besøk i seg selv. Den er bygget i 1858, og som en av de få i Øst-Finnmark overlevde den tyskernes herjinger på slutten av den annen verdenskrig. Noen kilometer lenger øst ligger for øvrig Mortensnes kulturminneområde. Der kan du se samiske kulturminner både utendørs og inne i et lite senter.

Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.
Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.

Vadsø

Like over kommunegrensen til Vadsø oppdaget jeg at det er greit å sette kajakken på vannet innenfor moloene i det vesle tettstedet Vestre Jakobselv. Det var ganske høy sjø og vind da jeg startet derfra, så ideene om å padle til Vadsø ble det ikke noe av. Men til gjengjeld fikk jeg en unnskyldning til å bruke elvekajakken min på den nederste delen av elva, som har gitt stedet sitt navn. Ganske artig det og, selv om det var litt vel grunt et stykke.

I Vadsø var det ingen problemer med å sette utpå ved småbåthavna, og jeg fikk en fin liten tur til utsiden av Vadsøya og fikk studert luftskipsmasta fra sjøen. Den ble satt opp av Roald Amundsen 1926 i forbindelse med luftskipsturen hans over Nordpolen. Dersom du har planer om å padle hele Finnmarkskysten fra Grense Jakobselv, kan det være at du kommer til å krysse Varangerfjorden fra Bugøynes til Vadsø. Da er nok luftskipsmasta et godt siktepunkt.

Fott strand på innsiden av Ekkerøya

Ytterst i Varangerfjorden må du også få med deg en padletur fra den flotte stranda på innsiden av Ekkerøya. Da jeg var der var det utrolig fine forhold og så varmt i været at jeg følte meg hensatt til Syden. Synet av det gamle fiskeværet, Kjeldsenbruket, like i nærheten, fikk meg imidlertid tilbake til Finnmark, selv om sjøbodene nå huser en trivelig sommeråpen kafé. Ekkerøya hadde også sterke tyske stillinger under den annen verdenskrig, så her er det også mye for den som er interessert i krigsminner.

På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.
På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.

 

Lengst øst

Krigsminner er det også ved Kiberg. Her rommer Kibergneset restene av en stor tysk festning. I Ytre Kiberg, tettstedet like ved, er det et meget interessant museum som forteller historien om de mange finnmarkingene som kjempet mot tyskerne som partisaner. Kibergneset er også Norges østligste fastlandspunkt, og også av den grunn verdt en padletur. Jeg startet min tur i området fra den flotte stranda i indre Kiberg og fikk med meg et langt stykke av kysten, inkludert det østligste punktet, en nydelig sommerdag. Det smaker litt fugl av turen når Russland ligger «like i nærheten».

Vardø

Å legge ut fra Vardø og padle rundt Hornøya hører også med til de turene som bør settes på lisa. Da kommer du så langt øst som det er mulig her i kongeriket. Så langt har jeg dessverre ennå ikke kommet. Å sette utpå kajakken fra Vardø, langs innsiden av Norges østligste by, er det imidlertid mange gode muligheter til. Det har jeg sjekket opp i. Blant annet var det fint å sette utpå fra stranda like ved det flott Steilneset minnested. Det særpregede monumentet er reist til minne om de 91 ofrene for hekseprosessene i Øst-Finnmark på 1600-tallet.

Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.
Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.

 

Hamningberg

Fra Vardø fortsetter den nasjonale turistveien videre nordover og vestover langs kysten til Hamningberg. Det er et eventyrlandskap å kjøre i forbi den spesielle forrevne geologien langs veien. Dette er også et eventyrlandskap å padle i. Siden Barentshavet er nærmeste nabo kan du nok ikke regne med padleføre så ofte. Men når været det slår til må det være en opplevelse å padle langs den forrevne kysten og ta seg i land på flere av de flotte sandstrendene som også ligger her.

Selv har jeg bare padlet ved Hamningberg. Det var veldig flott. Hamningberg er et fraflyttet fiskevær hvor mesteparten av den gamle bebyggelsen er beholdt som hytter. Det var her vår første redningsskøyte «Colin Archer» berget 37 mennesker fra den sikre død under en orkan i 1894, og la grunnlaget for Redningsselskapets suksess. Heldigvis sto vindmåleren på motsatt ende av skalaen da jeg padlet fra den fine sandstranda ved Hamningberg og sørover mot den flotte Sandfjord.

 

Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.
Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.

 

 

Til Havøysund

Den andre turistveien i Finnmark er den som går til Havøysund. Den går langs FV889 fra Kokelv i Kvalsund kommune til kommunesenter i Måsøy. Strekningen er bare 66 kilometer, men veien er overraskende avvekslende med innslag både av fjell og fjord. Særlig er veien imponerende der den går hugget ut i forrevne fjellskrenter langs kysten. Den første fine muligheter til å komme utpå med kajakk er allerede ved starten i Kokelv. Der er det en flott strand som, om den hadde ligget på sydligere breddegrader, hadde vært full av solstoler og paraplydrinker. Nå er det nok heller langt mellom slikt der til daglig, men du verden hvor fint det er å sette utpå og gli utover den åpne bukta en solblank sommerdag. Flott er det også å starte fra stranda i Lillefjord og runde en grønn liten øy ute i fjorden.

Snefjorden

Runding av øyer er det også fine muligheter for i Snefjorden, litt lenger nord. Der fikk jeg meg en nydelig kveldstur rundt Snefjordsholmen og nordover mot Avløysingsneset, og langs både strender og stupbratte klipper. I Snefjorden kommer det også ut en elv, og nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig prøve hvor langt oppover jeg klarte å presse meg mot strømmen i Snefjordselva. Det var ikke veldig langt… Nedover derimot…

Selvika

Et obligatorisk stoppested langs turistveien til Havøysund er Selvika. Der er det konstruert en selsom (!) lang og buktende betongkonstruksjon på rasteplassen. Like nedenfor ligger det en eventyrlig fin sandstrand som også bør friste til å sette utpå kajakken.

Snefjorden.
Snefjorden.

 

 

Turistveier lengst nord

I dag ender turistveien i Havøysund, men lokale krefter ivrer for at den bør fortsette ut til Ingøya, et par mils sjøvei ut i havet nordvestover. Der er det ikke kai for bilferge, så det prosjektet er nok langt unna. Men uansett bør du ta turen til eventyrlige Ingøya. Du skal være bra heldig med været for at padling er måten å komme seg til Ingøya, men det går hurtigbåt dit og det er lov «å jukse litt», og ta med kajakken.

De som har sans for geografiske ytterligheter har nemlig litt av hvert å glede seg over der ute. Den snaut 19 kvadratkilometer store øya har en lang historie som fiskevær, handelsted, som base for hvalfangere og kapere, og var en stund til og med fylkeshovedstad i Finnmark. I dag er det vel 20 fastboende på øya, og de har Norges nordligste kirke i vanlig drift. De kan også skryte av å ha Nord- Europas høyeste bygningskonstruksjon, en 362 meter høy radiomast. Driftige øyboere har også anlagt Norges nordligste rundkjøring, selv om det ikke er mange biler til å bruke den. Og ikke minst ligger Norges, og muligens verdens nordligste fyrstasjon like ved Ingøya.

På turen til Fruholmen fyr kom jeg i nærkontakt med tallrike skarvekolonier.
På turen til Fruholmen fyr kom jeg i nærkontakt med tallrike skarvekolonier.

Fruholmen fyr

Fruholmen fyr var bemannet fra 1866 til 2006 og feiret dermed 150 – års jubileum i fjor. Det gjorde de med brask og bram, og blant annet en flott konsert som lokalbefolkningen fikk i stand. De samme folkene jobber også med å få i stand Fruholmen som besøksfyr. Da undertegnede var der i fjor var de kommet godt i gang, og det kan godt hende at fyret åpner for besøkende allerede i år. Fruholmen fyr ligger på nordsiden av Ingøya, vel tre km fra fiskeværet der hurtigbåten legger til.

Dersom vær og føre er i orden er det mulig å padle ut til fyret. Uansett er det gode padlemuligheter rundt omkring Ingøya. Dessuten er det et eventyrlig fugleliv i området, og aldri har jeg sett så mange skarv samlet på ett skjær som der. Synet av de to fiskeørnene som satt på en odde og fulgte med glemmer jeg nok heller aldri.

I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.
I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.

 

 

De nasjonale turistvegene

De 18 strekningene som har blitt utpekt til nasjonale turistveier er fordelt fra naturskjønne Varangerhalvøya i nordøst til yttersiden av Norges beste jordbruksland på Jæren i sørvest. Tar du turen langs turistveiene vil du få med deg både frodige fjordopplevelser i indre Hardanger, Sognefjorden og over Gaularfjellet. Du vil også få med deg noen flotte fjelloverganger. Som Norges høyeste over Sognefjellet, en av de eldste over Strynefjellet, en av de mest kjente over Valdresflya og en av de lengste over Hardangervidda. Veien gjennom en av de vakreste fjelldalene, Atndalen øst for Rondane har også blitt turistvei. Langs turistveiene vil du også oppleve mange spektakulære kyststrekninger. Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal, og Helgelandskysten, Lofoten og Andøya i Nordland er noen. Både kyst og fjell vil du oppleve på Senja i Troms og lengst nord på veien til Havøysund i Finnmark. Vil du ha med deg fjelloverganger, imponerende daler og fjordnatur prøv Aurlandsfjellet, Ryfylke og turistveien mellom Geiranger og Trollstigen. Langs alle turistveiene er det altså i tillegg padlemuligheter. Totalt strekker de 18 Nasjonale turistvegene seg 2136 kilometer høyt og lavt gjennom landet. De inneholder så mye interessant at de fleste vil ha opplegg for mange ferier i sitt nærmeste ferieland. For ytterligere info se «Norges vakreste bilturer», Lauritzen, NAF, 2014/16, eller www.nasjonaleturistveger.no

 

Hvem har det juridiske ansvaret ved en padleulykke?

Posted on by Edmund Mongstad

Arrangør har ansvar

Det har ikke vært noen kajakkulykker oppe i rettssystemet i Norge. Dette gjør at det er vanskelig å vurdere hvor grensen går for et eventuelt juridisk ansvar. Utviklingsleder Thomas Pindard i Norges Padleforbund presiserer til Padling at den manglende rettsprøvingen i noen tilfeller nok vil lede til en del skjønnsmessige vurderinger på hvor grenseoppgangene går. Utgangspunktet er likevel det norske lovverket, som sier at det er arrangøren av en kajakktur som har det juridiske ansvaret dersom det skulle skje en ulykke. Når det gjelder aktiviteter innenfor kajakk og kano, kommer Produktkontrolloven og Arbeidsmiljøloven, inn.

Var det en kompistur, eller opplevde de som var med at dette var organisert siden padlingen var del av et større sommerarrangement? Var det en kompistur, eller opplevde de som var med at dette var organisert siden padlingen var del av et større sommerarrangement?
Sammen med mange andre aktiviteter, kommer padleturer og padlearrangement inn under Produktkontrolloven. Dette er loven om kontroll med produkter og forbrukertjenester. Loven er til for å forebygge at både varer og forbrukertjenester ikke medfører helseskade. Den sier at den som leder eller utfører arbeid i denne type virksomhet skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å hindre helseskade. I tillegg er leder, eller den som utfører arbeidet, pliktig til å skaffe seg nødvendig kunnskap om lover og regler.

Det er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som forvalter Produktkontrolloven. Det er viktig for oss padlere at loven også gjelder kajakk og kano, og at det i prinsippet ikke er forskjell på kommersiell og frivillig aktivitet! Under Produktkontrolloven finner man også Forskrift om sikkerheten ved rafting. I forskriften defineres raft som «farkost, manøvrert med årer eller motor, til bruk på strekninger med strømmende vann». Pindard opplyser at kajakkulykker som kommer opp i norsk rett, muligens vil kunne vurderes under denne forskriften.

Arbeidsmiljøloven

Innenfor Arbeidsmiljøloven finnes forskriftene om Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS). Den såkalte HMS-forskriften stiller krav til risikovurdering og tilrettelegging av arbeidet. Og viktig er at HMS gjelder for både organisert og frivillig aktivitet, altså blant annet i padleklubbene. Under Arbeidsmiljøloven kommer også forskriften om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr. For padlere betyr dette at alt utstyr du tar med, ikke bare skal være i god stand, men det skal også være CE-godkjent og merket.

Morsomt tauing i trygge rammer på tur med padlefirma i Nærøyfjorden. Firmaet sitter på det juridiske ansvaret.Morsomt tauing i trygge rammer på tur med padlefirma i Nærøyfjorden. Firmaet sitter på det juridiske ansvaret.

Hva er Juridisk ansvar

Juridisk ansvar ved en dom i det norske rettssystem, kan være i form av erstatningskrav, straff og muligens tap av rett til å opptre som tur/kursleder, veileder, aktivitetsleder eller arrangør. Det juridisk avgjørende i skjønnsmessige vurderinger går på hva en arrangør «skulle ha visst». Altså den gjeldende normen for denne typen aktivitet og driften av den. Med norm menes her hva som på dette tidspunkt ses på som «bra» og «godt nok» innenfor det arbeidet man gjør, det utstyret man bruker og standardene på nasjonalt og/eller internasjonalt nivå for denne aktiviteten.

Normer innen padlearrangement endrer seg over tid ved at kompetansen bedrer seg, det kommer helt nytt utsyr på markedet, utstyr som tidligere var dyrt kan ha blitt «allemannseie», dårlig utstyr erstattes av forbedret utstyr, og så videre. –Det som var ansett for å være godt nok for 10-15 år siden, er kanskje ikke godt nok nå lenger, poengterer Pindard til Padling og sier videre at det derfor er viktig at padlemiljøene er arenaer hvor man kan skaffe seg kunnskap om normen for dagens kvalitet.

Ingen forskjell

Når DSB sier at det gjennom Produktkontrolloven ikke er forskjell på kommersiell og frivillig aktivitet, betyr det at man som forbruker skal være like trygg på padleturer med firma så vel som med padleklubber. Når det gjelder padlearrangementer arrangert via sosiale medier som Facebook, så har dette heller ikke vært prøvd i det norske rettssystem. Siden Facebook er et glimrende medium for hurtig å invitere mange på padletur, ser vi litt på juridisk ansvar og skjønnsmessige vurderinger i sammenheng med Facebook-organiserte turer.

Åpen padletur arrangert av Brønnøysund-registrert klubb via offentlige Facebook-sider. Klubben er arrangør og ville fått det juridiske ansvaret dersom noe hadde skjedd. Åpen padletur arrangert av Brønnøysund-registrert klubb via offentlige Facebook-sider. Klubben er arrangør og ville fått det juridiske ansvaret dersom noe hadde skjedd.

Facebook-turer

Fremveksten av mulighetene som sosiale medier gir er spennende, og du verden så enkelt når man skal vil invitere til padletur! Men hvem har egentlig det juridiske ansvaret? Her kommer det helt an på hvem som administrerer Facebook-sidene. Og gråsoner florerer. Se tre «vanlige» varianter her:

  • Registrert klubb inviterer kun sine medlemmer via Facebook:

Man blir invitert til et padlearrangement via de lukkede Facebook-sidene til en Brønnøysund-registrert klubb. Dette er Facebook-sider som bare betalende medlemmer har tilgang til. I slike tilfeller er det klubben som har det juridiske ansvaret fordi kun medlemmer blir invitert og kan delta.

  • Registrert klubb inviterer via offentlige Facebook-sider, altså medlemmer og «alle» andre:

Man blir invitert til et padlearrangement via Facebook-sidene til en Brønnøysund-registrert klubb, men nå kommer altså invitasjonen via klubbens offentlige Facebook-sider. Det vil si, en offentlig Facebook-gruppe åpen for alle, både betalende medlemmer og ikke-betalende personer. Dette er etter hvert en vanlig arrangementsmetode. Pindard minner om at et slikt scenario ikke har vært prøvd i rettssystemet, men at det etter all sannsynlighet er klubben som har det juridiske ansvaret siden det er tydelig hvem som arrangerer.

  • Facebook-invitasjon fra privatperson uten klubb eller foretak i ryggen:

Men hva om arrangementet det blir invitert til på en offentlig Facebook-side viser seg å være en privatperson som har opprettet, uten noen registrert klubb eller et kommersielt tiltak i ryggen?

Her bør det skilles mellom det å ha med noen gode venner på tur, og det å invitere til noe mange personer kan oppfatte som en organisert tur.

Dersom man inviterer til noe som deltakerne føler er en organisert tur, vil vurderingen kunne være at Produktkontrolloven trer inn og dermed gir denne privatpersonen det juridiske ansvaret. På forespørsel om man kan skrive i Facebook-invitasjonen at «dette er ikke en organisert tur» og dermed slippe ansvar om noe skulle skje, stiller utviklingsleder Thomas Pindard seg tvilende til.

I Norge kan man nemlig ikke fraskrive seg alt ansvar ved en tur/arrangement fordi vi har Skadeerstatningsloven med rikholdig rettspraksis fra Høyesterett. Det finnes en ytre grense for fraskriving av ansvar, men nøyaktig hvor langt en arrangør kan gå i å skrive fra seg ansvaret vil variere fra sak til sak.

Ansvar på kompisturer

Når det kommer til om Produktkontrolloven trer inn eller ikke, er det altså avgjørende om turen er en ren kompistur, eller om deltagerne føler at de har meldt seg på en organisert tur. Her kan det ligge en fin grense, og Pindard oppfordrer alle privatpersoner som arrangerer padleturer til å tenke over hvem de inviterer til hva. Kompisturer faller nemlig utenfor Produktkontrolloven, men når en tur som var tenkt for kompiser «sklir ut» etter en Facebook-invitasjon og resultatet blir at 20 personer stiller på kaien og ingen/få kjenner navn eller ferdigheter på alle, kan det være at en rettsmyndighet ville vurdert dette til å være en organisert tur.

Hva er så en kompistur? Pindard opplyser at noen karakteristiske trekk på kompisturer kan være et lavt antall deltagere, som kjenner hverandre og hverandres ferdigheter. Den enkelte deltakers ansvar for egne handlinger trer derfor klart i forgrunnen. Man har ansvar for å kjenne egne ferdigheter, eget utstyr og egen dagsform. Og ansvar for å hjelpe til i gruppen. En kan nok tenke seg tilfeller der den/de med mest erfaring får/tar en lederrolle i større eller mindre grad. Pindard sier at en slik påtatt lederrolle på kompistur vil kunne forplikte en til å gripe inn overfor personer som handler i klar strid med hva som er forsvarlig.

Jeg vil tro det bare i helt spesielle tilfeller kan være aktuelt med et juridisk ansvar for en person på kompisturen, spesifiserer Pindard.

 

Vær bevisst på type tur

Er det en ren kompistur du skal på? Eller føles det som en organisert tur, kanskje fordi at Facebook-gruppen har laget er «Hendelse» for nettopp denne turen, der du må melde deg på? Altså, en tur som er noe mer «organisert» enn at en liten gruppe bekjente møtes til kompispadling? Er det en eller få privatpersoner som står bak, eller er det en registrert padleklubb? Pindard oppfordrer alle leserne å være bevisst på hvilken padletur man drar på.

 

Spør den som inviterer dersom du er i tvil, avslutter Pindard. Dette sammenføyer seg med Produktkontrolloven som sier at mottaker av forbrukertjeneste skal vise aktsomhet ved benyttelse av tjenesten.

 

Leder du padleturer?

Padleforbundet anbefaler å tenke igjennom noen momenter:

-At alle deltagere har riktig utstyr med seg, og at utstyret er CE-godkjent.

-At alle deltagere kan bruke utstyret.

-At alle deltagere innehar de kravene som settes for nettopp denne turen.

-At du kjenner til HMS-krav og avviks-skjema.

-At du justerer rutevalget i forhold til deltakerferdigheter og værforhold.

-At du følger med på været før, under og etter turen.

-At det føres deltakerlister.

 

Hvordan er det i din klubb?

Padleforbundet kjører workshops for klubber om hvordan man implementerer sikkerhet og HMS. Kontakt gjerne Thomas Pindard (thomas@padleforbundet.no) for å finne ut av hva man bør tenke på og hva som er lovpålagt. Økt kunnskap gir bedre padlemiljø!