Som jeg skrev i artikkelen «Drømmen om Grasøyane» i utgave nummer 5/2014, så er det flere forhold som må tas hensyn til om man ønsker å padle til Grasøya, hvor Grasøyane fyr ruler i det forblåste terrenget. Her er det freding det meste av våren og sommeren, noe som gjør at det stort sett bare er høst- og vintermånedene som er tilgjengelig på kalenderen, for den som ønsker å gå i land der ute. I medhold av bestemmelsene i naturvernloven og kongelig resolusjon fra 30. april 1981 er øygruppa Grasøyane fredet i perioden 15. april – 15. august. Formålet med fredingen er å ta vare på et rikt og interessant fugleliv i dette området, hvor sjøfuglkoloniene knyttet til fuglefjelløya Runde – som ligger like sør for Grasøyane – trekkes spesielt frem.
Krevende turmål
Vær og vind kan være spesielt krevende på senhøsten og vinteren; det begrensede dagslyset er enda et element som krever planlegging av turen. Ikke minst blir værvarselet både en faktor og et redskap for å vurdere når det kan være «trygt nok» å prøve seg ut på åpent hav, der værskiftene kan skje veldig raskt, og med stor tyngde. Og nettopp derfor hadde jeg grublet en del på når og hvordan jeg kunne realisere min ønskedrøm om å padle distansen Osnessanden, Ulsteinvik – Grasøyane fyr, tur-retur.
Jeg hadde i løpet av de siste årene sett mange gylne muligheter koke ut i kålen. Etter flere år med tomt prat og mindre troverdige lovnader fra mine kamerater og padlekompiser, forstod jeg etter hvert at jeg burde alliere meg med noen andre for å få fortgang i tingene.
Nytt padlebekjentskap
Etter å ha padlet en tur med Antje Meier, en tysk-født Volda- kvinne og hobbyfotograf som jeg kom i kontakt med via Facebook-gruppen «Padlevenner», fortalte jeg henne om mitt store mål – eller drøm, om du vil. Det smått utrolige var at Antje bar på den samme drømmen. Men også hun understreket risikofaktoren knyttet til padling på åpent hav, som vi nødvendigvis ville måtte utsette oss for, på vei ut til, og fra, Grasøya. Varsel om lite vind og bølger måtte uansett bli en forutsetning for at vi – en rykende fersk padleduo – skulle gå løs på oppgaven som vi nå var blitt to om.
Etter å ha fulgt nøye med på værvarslene dag for dag i en periode, ble vi enige om å gjøre et forsøk den førstkommende fredagen. Jeg ba om fri fra jobben, og det meste lå til rette for en fantastisk opplevelse. Men vindstyrken på 5 – 6 meter per sekund var så vidt innenfor det akseptable; skulle det komme melding om høyere vindstyrke enn dette, ville vi bli værende hjemme.
Antiklimaks
Jeg sov dårlig den natten, og da alarmen gikk klokken fem om morgenen var jeg både omtåket, og kjente at jeg ikke var i særlig bra form. Jeg var slapp, småforkjølet og merket en ulmende hodepine. Dette kan umulig være dagen for å padle til Grasøya, tenkte jeg, da jeg vaklende gikk de få stegene fra soverommet til badet. Men hvordan skal jeg forklare dette til Antje, spurte jeg meg selv. Lettelsen min var derfor ganske stor da jeg 60 minutter senere møter henne på avtalt sted, parkeringsplassen ved Osnessanden, og hun sier: – Jeg vurderer værvarselet som for usikkert til at jeg tar sjansen på å padle til Grasøyane fyr i dag. Vi ble dermed kjapt enige om å droppe Grasøya, og heller padle en kortere og mindre krevende tur. I alle fall var ambisjonsnivået og fallhøyden senket til nesten nullnivå. Jeg tror likevel det må ha surret noe i bakhodet mitt om at ting kanskje kunne bli endret underveis, for jeg pakket med meg alt jeg hadde forberedt av maten fyldig «man-tager-hvad-man-haver» -røre til omelett og en velsmakende fiskesuppe med torsk og sei som jeg hadde mekket sammen dagen før. I tillegg sørget vi for å ha noe nøtteknask og sjokolade tilgjengelig i lommene på flytevestene våre, for raskt påfyll av energi, om vi skulle trenge det.
Hva gjør vi nå?
Vi tok de første padletakene på turen klokka 06:30 denne fredagsmorgenen. Innenfor Vattøya ble vind og sjø bare stillere og stillere, og vi så at fjordlandskapet ble malt med lysstråler av en kreativ, men stø kunstnerhånd. De første minuttene med lys på noen av disse stedene var ubeskrivelig vakkert; malerisk – med smale, avlange tåkebanker langs Bølandet på den andre siden av fjorden.
Vi stresset ikke – gled bare sakte utover, og tenkte at vi hadde all verdens tid. Vi var kommet utom Vattøya da et ørnepar fanget vår oppmerksomhet. Da vi likevel ikke fikk fanget dem med kameraobjektivene våre, spurte jeg Antje om hun hadde satt seg noe mål for dagen – eller padleturen. Sjøen var fortsatt ganske så stille, solen hadde tittet frem og varmet oss, og med denne deilige følelsen kom en gryende optimisme smygende inn i hodene våre. Vi tittet på klokka, og skjønte at vi ikke hadde brukt mye tid heller, vårt noe bedagelige tempo til tross. Skulle vi likevel prøve oss på Grasøya?
Vi gjør det!
I løpet av få minutter bestemte vi oss for å padle «rett på» – rett og slett «Go for it!». Vi droppet å gå i land for å hvile og spise på Sandøya, den siste av holmene før det nakne havstykket ut mot Grasøyane fyr. Noen slurker vann og et par munnfuller nøtteblanding og sjokolade fikk holde.
Når denne kjappe og litt uventede beslutningen var tatt, merket jeg at blodet strømmet igjennom kroppen. Borte var morgenens slapphet, pessimisme og ubesluttsomhet; nå var det adrenalin og positive tanker som hadde tatt over. Men fortsatt fryktet jeg at det kunne blåse opp. I små farkoster, som jo kajakker er, blir man ekstra liten i åpne landskap som dette, og derfor fulgte jeg nøye med på endringer i skyer, vind og bølger – for eventuelt å kunne avsløre et værskifte.
Monotont, men spennende
Etter at Sandøya var tilbakelagt, fortonet det visuelle kystlandskapet seg som tilnærmet uforanderlig i den retningen vi padlet. Vi kunne skimte Grasøyane fyr langt der fremme, men det var stort sett bare himmel og hav å se. Når et slikt landskap ikke ser nevneverdig annerledes ut enn det gjorde en halvtime med effektiv padling tidligere, vil vel noen kunne hevde at dette er «sakte-TV» sett fra kajakk. Men slik opplevde jeg det ikke – kanskje fordi sansene mine jobbet på høygir samtidig som tankene mine var opptatt med å vurdere ulike scenarier for hvordan turen kunne utvikle seg. Nei, kjedelig var det så definitivt ikke!
- Har du på VHF’en, spurte jeg turfølget mitt.
- Den ligger i det bakre lasterommet, svarte Antje.
- Den må være lettere tilgjengelig, kommenterte jeg, og hun lovet
- at den skulle være det på returen til Osnessanden.
Visuell opptur
For nå, etter snart tre timers padling, nærmet vi oss Grasøyane fyr. Havsuler og skarv fløy både over oss og på kryss og tvers foran oss. Vi stoppet flere ganger underveis i ankomsten for å fotografere, men først da vi kom på nært hold forstod vi hvor fotogent dette stedet er. Antje gled først inn ved moloen; jeg kom etter. Gjennom søkeren til mitt Nikon speilreflekskamera – for anledningen utstyrt med vidvinkelobjektiv; ikke så greit da ørneparet skulle foreviges tidligere på turen, men her ute var det perfekt – dukket det ene flotte motivet opp etter det andre.
– For et sted, mumlet jeg for meg selv, og forstod straks at jeg ikke ville bli «ferdig» med Grasøya på denne ene turen. Jeg kom plutselig til å tenke på norsklæreren min på gymnaset, som vokste opp her ute. Når han snakker om Grasøya er det gjerne som sitt «barndoms paradis». Jeg begynner jo nå å ane hvorfor. Det å kjenne på ramsalt vær og vind her ute, i alle dets variasjoner og fasetter, må ha vært både fascinerende og spennende; kanskje skremmende også noen ganger. Det føltes i alle fall helt fantastisk å gå ut av kajakken og ta de første stegene. For meg personlig var denne ankomsten en månelanding. Endelig er jeg her! Jeg lot et par lykketårer renne. Det var etterlengtet og stort endelig å ha nådd turmålet, men jeg husker at jeg tenkte: Vi er bare halvveis.
Brønsj for sultne padlere
Jeg fryktet at returen til Ulsteinvik ville bli krevende. Uansett merket jeg at jeg var skrubbsulten da Antje sa at det skulle bli deilig med omelett og suppe. Klokka hadde akkurat passert 9:30. Vi var langt foran alle tidsskjema, i alle fall i forhold til hvordan jeg hadde planlagt og disponert turen i hodet mitt. Men siden vi begge visste at det var meldt friskere vind utpå dagen, kunne vi ikke tillate oss å sløse med tiden. Straks vi var kommet i land pakket jeg ut brennere, gassbeholdere, kasseroller og plastbokser fullstappet med mat. Etter drøye 20 minutter var både omeletten og fiskesuppa klare til å nytes.
Varmrettene fylte oss med energi. Vi grep deretter hvert vårt kamera og vandret rundt omkring på den fotogene holmen. Lyset kom og gikk gjennom slør av skyer, og bidro til å gjøre vår lille fotojakt ekstra spennende. Gress og blomster i kombinasjon med bergformasjoner og vannpytter hvor fyrtårnet speilet seg, fikk fart på eksponeringene.
Det tar litt tid å få senket skuldrene, selv på et sted som Grasøya. Det er helt ubeskrivelig flott å rusle rundt der, men jeg hadde hele tiden i bakhodet at vi snart burde dra derfra. Etter halvannen time var stunden kommet for å forlate fyrholmen. Vi mente i alle fall begge at dette var det mest fornuftige, siden det var meldt vindøkning rundt 14-tiden. Men den kunne jo komme tidligere. Spenningsmomentet var om og i tilfelle når det ville blåse opp, og i så fall hvor sterk vinden og bølgene ville bli for oss.
Kvitskumbølger
Etter bare noe få minutters padling merket vi en økning i vindstyrken; hvitskum i bølgene ga oss et visuelt svar på at det hadde frisknet til noe. Det var omtrent slik som det var meldt fra 14-tiden; vinden blåste med en styrke på rundt 5 – 6 meter per sekund fra nordøst. Vi fikk bølgene delvis bakfra og fra siden, men både Antje og jeg håndterte dette greit. Vi padlet bare noen få meter fra hverandre; men noen ganger var Antje bak meg, i en blindsone, og derfor måtte jeg innimellom snu meg eller spørre henne om hun var der. Det var hun.
Det var også liv i VHF’en – definitivt en trygghetsfaktor. Jeg tenkte at vi egentlig burde ha meldt fra på forhånd hvor vi skulle padle, og når, men jeg lot være å si det til Antje. Denne gangen ble det som det ble; litt tilfeldig, men heller ikke helt ut av det blå. Kanskje var det bra at det var litt lave skuldre ved starten av turen, siden vi begge tenkte at dette ikke var dagen for å padle til Grasøyane fyr. Men nå hadde vi gjort det; vi hadde vært på land på Grasøya, og vi var nesten kommet til Sandøya igjen.
Bading i smul sjø
For hvert padletak kom vi nærmere Osnessanden. Vi merket at sjøen ble smulere og adrenalinfølelsen ble erstattet av en herlig ro i kropp og sjel. Vi hadde padlet jevnt og trutt uten pauser, men verken jeg eller Antje var nevneverdig slitne. Vi hadde vært flinke til å stresse ned og padle pent og rolig i bølgene. Å rasjonere med energibruken ved ikke å ha for høy marsjfart er viktig med tanke på å ha krefter i reserve om man skulle trenge det.
Innenfor Vattøya var det helt stille; det var knapt nok en eneste liten krusning på sjøen, det var strålende sol og 20 deilige varmegrader. På dette tidspunktet hadde Antje og jeg blitt to levende smilefjes – takknemlige som vi begge var, smilte vi fra øre til øre. Dette var jo blitt en merkedag for både meg og henne, og begge ville gjerne forlenge den gode turfølelsen. På vår ferd tilbake til Osnessanden la vi derfor inn et par korte stopp for å spise, bade og nyte solen i det vakre fjordlandskapet.
Verdt en artikkel
Før vi skiltes ad ved parkeringsplassen hvor jeg hadde møtt henne om lag ti timer tidligere, sa jeg til Antje Meier at denne turen ønsket jeg å skrive om i bladet Padling.
– Det håper jeg du gjør! Jeg gleder meg til å lese artikkelen og se bildene, svarte hun.
