Norge Arkiver - Side 2 av 2

Fra fyr til fyr i kajakk

Posted on 2018-09-062021-06-04 by administrator

Siden de 220 fyrene i Norge er fordelt på hele kysten er det sjelden langt å reise før du kan sette utpå for å padle til nærmeste fyr. For mange av Padlings lesere vil jeg tro at nærmeste fjord er Oslofjorden, Norges mest trafikkerte. Men imponerende nok er det denne vel ti mil lange fjorden som har størst muligheter for padlere som vil besøke en fyrstasjon.

Fra Torbjørnskjær fyr, lengst ute, og til Kavringen fyr, lengst inne, er det 20 fyrstasjoner og tåkeklokker som kan besøkes med kajakk, vel halvparten er besøksfyr og seks av dem inngår i en kystled og har overnattingsmuligheter. Kortreiste fyrbesøk er selvfølgelig et gode, og for undertegnede er den nærmeste muligheten Fyrsteilene ved Nesoddlandet, på østsiden av fjorden. Dersom jeg setter utpå fra hjemmet mitt ved Hvalstrand på vestsiden, er det bare drøye seks kilometer å padle over fjorden om været er lagelig. Ruten går imidlertid tvers over skipsleia så det gjelder å passe på, særlig de utenlandske fergene kjører fort i fjorden – og de stopper ikke for en kajakk. Avhengig av vindretningen er det flere muligheter å komme i land på den vesle øya Fyrsteilene.

Vel i land kan du besøke en usedvanlig populær kystledhytte, som er innredet i den gamle fyrmesterboligen. I en annen bolig holder en kunstner til, som både fungerer som vaktmester for anlegget og arrangerer kunstkurs for skoleelever og andre. Så populær er Fyrsteilene at når Oslofjorden Friluftsråd åpner bookingen på vårparten, må du være raskt ute for å sikre deg overnattingsplass. Men en tur innom kan du uansett få lov til. Det første fyret på Steilene ble tent i 1837. Fyret ble drevet som bemannet stasjon til 1967 de det ble erstattet av en automatisk fyrlykt

Fyrene i Indre Oslofjord

Fra Fystilene må du legge kursen nordover om du vil ha med deg et besøk på de fire fyrene i indre Oslofjord. Hvis du vil ha overnattingsplass, padler du forgjeves siden ingen av dem tillater det. Men dersom du er interessert i fyrhistorie er det en god ide. Utenfor Ildjernet, knapt fem kilometer nord for Steilene,ligger ett av dem, eller rettere sagt lå. På et beryktet undervannsskjær lå det mellom 1919 og 1967 ankret opp et fyrskip. I dag ligger det en stor lysbøye der.

Nye fem kilometer nordover, utenfor Bygdøy, ligger det besungne Dyna fyr like ved kystleia på en knøttliten øy, og viser vei inn i Oslo havn. Det var bemannet fra 1875 til 1956, da det ble automatisert. Fra 1992 har det blitt drevet restaurant og selskapslokale der. Det er mulig å besøke fyret med kajakk, men bryggen er høy og vanskelig å komme seg opp på. Det er den også på Kavringen, like utenfor Aker brygge. Det er etter min mening Oslofjordens stiligste fyr. Det ble bygget i elegant sveitserstil og tent i 1892. Det vesle fyret har aldri hatt egen bemanning, men ble drevet sammen med Dyna av personalet der, til det ble automatisert samtidig med Dyna. Inn i Kavringen fyr kommer du neppe, men utsikten fra den lille kaien utenfor og mot Oslos indre havnebasseng er formidabel, med Aker Brygge, Oslo Rådhus og Akershus like innenfor.

Det siste fyret i indre Oslofjord er Heggholmen, som også er det eldste. Det ligger nord på Gressholmen og har vist veiinn til Oslo havns østre deler siden 1826. Det ble avbemannet i 1972, og er siden holdt i ypperlig stand av Oslo havnevesen, som bruker det til representasjonslokale. Om du ikke blir invitert av dem, kommer du deg nok ikke inn i bygningen. Å komme til Gressholmen med kajakk er imidlertid lett. Øya har mange fine landinger og den er også et populært turområde for Oslos befolkning.

Strømtangen fyr utenfor Fredrikstad ligger ved utløpet av Norges lengste elv.

Fra Nesodden til Moss

De fleste andre fyrene som var bemannet i Oslofjorden ligger som perler på en snor utover østsiden av fjorden.Det første du passerer etter Fyrsteilene er Søndre Langåra tåkeklokke, som var bemannet fra 1896 til 1967. I dag er det kystledhytte på plassen. Det er ikke så lett å legge til med båt ved tåkeklokka, men med kajakk er det flere muligheter. Ved Digerudgrunnen fyrstasjon er det en fin strand og lett å komme i land, men dessverre er stasjonen stengt for allmennheten. Fyrstasjonen ble bygget i 1871 for å vise skipsfarten en trygg kurs gjennom det trange farvannet nord for Drøbak. Den ble avbemannet i 1975, og har vært både feriested for Kystverket og kystledhytte i mange år.

For tiden er den dessverre ikke det siste. I selve Drøbak by ligger også en fyrstasjon, i den gamle Tollboden. Drøbak hav-nefyr var bare bemannet mellom 1868 og 1890 før det ble automatisert. Det ble nedlagt helt i 1961 og eies nå av Universitet i Oslo som bruker det til undervisning og forskning. Det er vanligvis ikke adgang, men i alle fall lett å beundre den gamle bygningen fra utsiden. Lett for padlere å komme i land ved fyret, er det også i Moss, som har neste fyrstasjon på turen sørover langs østsiden av Oslofjorden. Men fyret der er bare en kopi av det som sto i Moss havn mellom 1857 og 1960.

Gullholmen fyr ligger også i Moss kommune, på en liten øy på utsiden av Jeløya, Det ble bygget i 1894 for å lede skipstrafikken ut og inn av indre Oslofjord. Også her er det lett å komme i land med kajakk på strender flere steder på den ganske store øya som fyret ligger på. Fyret ble åpnet som kystledhytte i fjor og vil nok bli et populært turmål. Får du ikke plass på fyret er det godt med teltplasser på øya.

En vakker vinterdag utenfor Filtvet fyr er en flott opplevelse.

Ytterst i fjorden

Videre utover østsiden av Oslofjorden ligger det hele fire fyrstasjoner, og tre av dem kan du overnatte på. Det første av dem ligger på odden der Glomma møter havet i Fredrikstad. Strømtangen fyr ble tent i 1859 og var bemannet helt til 1977. Da ble fyrlyset også her erstattet av en automatisk fyrlykt like ved. Etter noen århar også Strømtangen blitt tatt i bruk som kystledhytte av Oslofjorden friluftsråd. Her kan du bo flott i den gamle fyrvokterboligen.

På holmen fyret ligger på er det også to andre kystledhytterytter som kan leies for overnatting. Det er en bukt med fine landingsforhold med kajakk på innsiden av holmen der fyret ligger. Struten fyrstasjon ligger mer værhardt til på en liten øy fem kilometer utenfor nordspissen av Hvalerøyene. Hvis været er brukbart er det likevel et flott turmål for folk i kajakk. Vel over fjorden vil padlere finne et par strender med fine landingsforhold.

Etter at fyret ble avbemannet og nedlagt i 1985 sto det tomt noen år før en venneforening overtok ansvaret. Også her er det i dag kystledhytte,og det er mulig å leie fyret for en uke av gangen. Homlungen fyr utenfor Skjærhalden på Hvaler er foreløpig det siste av besøksfyrene på Østfoldkysten. Det ble bygget for å vise leia videre innover mot både Fredrikstad og Halden i 1867 og automatisert og avbemannet i 1952. Også her har Oslofjorden Friluftsråd gjort en stor innsats og satt i stand et par av fyrbygningene til en trivelig kystledhytte. For padlere er det greit å komme i land ved havna like ved fyret.

Det er nå bare ett fyr igjen på Østfoldkysten som ikke er åpnet for allmennheten, og det er det flotteste av dem alle – Torbjørnskjær. Det ligger en drøy mils vei utenfor Hvaler og ligger helt åpent til uten noen beskyttende skjærgård. Fyret var bemannet mellom 1872 og 1990 og ble regnet som en av kystens mest værharde. Det var her fyrvokteren skrev i loggboka etter en usedvanlig kraftig storm: «Sjøen slo inn et vindu i fyrbygningen. Fandt sild på gulvet.» I dag er den praktfulle gamle granittbygningen på fyret i ferd med å råtne opp innvendig, og det vil sannsynligvis koste for mye å sette den i stand somkystledhytte. Dessuten er det vanskelig å komme i land selv på godværsdager.

Vestfold- og Buskerudkysten

På vestsiden av Oslofjorden ligger det seks fyrstasjoner mellom Færder og Filtvet, men bare et av dem har foreløpig overnattingsmuligheter for turister. Det er dessverre ikke Færder, Norges nest eldste fyr, men det arbeides med saken. Etter at Færder ble nedlagt som bemannet fyrstasjon i 2005, har det vært i bruk som en av Kystverkets vedlikeholds stasjoner. De bruker imidlertid ikke alle husene. En venneforening jobber derfor med å sette istand en kystledhytte, og kanskje åpnes den allerede i år. Det går greit å komme i land med kajakk på Færder, men fyret ligger svært åpent til og det er nesten en mil fra Hvasser og ut,så dette er for de fleste padlere bare et turmål i godt vær.

Utenfor Nøtterøy ligger Fulehuk fyr, sør for øygruppen Bolærne. Fyret ble tent allerede i 1821 og var lenge kjent for sin vanskelige adkomst. Fyret hadde ikke kai, bare et tau som var spent fra fyret og over til et skjør. I det måtte betjeningen gå armgang når til skulle til eller fra båt. I dag er kaiforholdene i orden, men særlig kajakkvennlig er den ikke. Om det ikke er så mye sjø, går det likevel an å ta seg i land fra en kajakk i en sprekk i svaberget på sørsiden av holmen. Vel på land vil du oppdage en usedvanlig flott kystledhytte somer innredet etter at fyret ble nedlagt i 1989. I det gamle fyrtårnet er lyset fjernet og det er innredet en nydelig liten salong med utrolig utsikt. Et bokstavelig høydepunkt.

Videre innover langs vestsiden av Oslofjorden er det også mye fyrhistorie, men bra landingsforhold på Torgersøy fyr utenfor Tønsberg og Bastøy fyr utenfor Horten. Det første var i drift mellom 1851 og 1890, og i dag er det bare en lykt og en tåkeklokke igjen. Bastøy ble tent første gang i 1840 og revet i 1897. Det ble så bygget opp på nytt i 1918 og var i drift til 1987. I dag brukes fyret av Bastøy kretsfengsel og er inngjerdet! En kikk fra utsiden er dog lov.

Ved utløpet av Drammensfjorden lå Rødtangen fyrstasjon og tåkeklokke mellom 1840 og 1897. Fyrbygningen ble solgt til private som hytte for mange år siden, men tåkeklokka er restaurert av en venneforening og absolutt verdt et besøk – også for padlere. Filtvet fyr er det siste på lista denne gang. Det ligger ved innløpet til Drøbaksundet og indre Oslofjord og er lett å nå også med kajakk. Fyret ble også tent i 1840, men var bemannet helt til 1985. Siden har en driftig venneforening sørget for å holde fyret istand og forvandlet det til en kulturinstitusjon med eget museum. Altså ingen dårlig plass å padle innom om du ønsker mer kunnskap om fyrhistorien i Oslofjorden.

Vil du vite mer?

Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl &søn forlag as. 1986. Norges fyrvesen. C. F. Rode, Steenske forlag. 1941. Fyrene i Oslofjorden. Schau og Lauritzen Gyldendal. 2010, www.fyr.no.www. kystled.no og www.oslofjorden. org. De fleste besøksfyrene har også egne hjemmesider.

Besøksfyr

Rundt Norskekysten er det vel 120 fyr som er åpne for besøk, men et «besøksfyr» er så mangt. Det spenner fra de mest luksuriøse hvor de besøkende kan bo i suiter og få mat tillaget av en mesterkokk – til dem det bare er mulig å få en liten titt inn i sammen med en som har nøkkel. Noen har egne museer, noen har vertsfamilier som bor der om sommeren og hjelper gjestene å organisere fyrlivet, og noen har altså full betjening.Det er mulig å overnatte på ganske mange av fyrene langs kysten, men du må ofte bestille plass på forhånd. Opplysninger om hvem du skal kontakte i den forbindelse er det lettest å få på www.fyr.no. Der kan man også få opplysninger om de fleste andre fyrstasjonene langs kysten.

Fyrsteilene har blitt en populær kystledhytte.

Torbjørnskjær er et flott fyr, men et meget
krevende padlemål.

Høyt og lavt i Jotunheimen

Posted on 2018-09-022021-06-04 by administrator

På Prestesteinsvannet kan du padle mot Smørstabbreen.

Innsjøen Gjende, øst i Jotunheimen, er en av de vakreste fjellsjøene jeg vet om. Navnet stammer fra det gammelnorske gandr, det vil si langt, rett løp. Og lang er den, men helt rett er den nå ikke. Omtrent midt på den vel 19 kilometer lange innsjøen har den en liten knekk, og der på nordsiden ligger Memurubu turisthytte. Når jeg satte kajakken på vannet ved Gjendesheim turisthytte i østenden av innsjøen tenkte jeg at Memurubu ville bli et naturlig første stopp på turen innover innsjøen. Der gjorde jeg imidlertid opp regningen uten vert.

Det blåste ganske friskt på Gjende og jeg valgte å holde meg mest mulig i le på sørsiden av innsjøen på veien vestover. Da jeg kom til knekken på innsjøen etter et par timer gikk sjøen ganske høy og hvit på den langsmale sjøen. Noen kryssing virket derfor ikke aktuell. I stedet valgte jeg å fortsette turen langs sørbredden og inn til Gjendebu i vestenden. Det er DNTs eldste turisthytte i Jotunheimen og et svært populært sted å besøke. Opp gjennom årene har jeg vært der mange ganger, men mest på ski. Et par ganger har jeg også fulgt rutebåten over Gjende, og da har jeg tenkt at å padle Gjende må være en flott opplevelse. På tross av vinden viste det seg å være det. Det var flott å gli gjennom det grønne brevannet som fyller innsjøen, og mektige-re omgivelser skal du også lete lenge etter.

På begge sider av den langsmale innsjøen rager det topper på over to tusen meter, og de bratte bjerkeliene stuper i sjøen nesten hele veien innover. De høyreiste omgivelsene gjør at det lett kan opptre kraftige fallvinder på Gjende, men de merket jeg heldigvis ikke noe til da jeg padlet der. De stupbratte fjellsidene gjør også at det er heller langt mellom de fine teltplassene innover langs innsjøen, men det finnes noen. Jeg var innom en slik plass og tok meg en pause før jeg padlet videre til Gjendebu, der jeg planla å overnatte før jeg hadde tenkt å ta meg en topptur dagen etter.

Bygdin og Tyin

Gjende er bare en av de mange innsjøene i og rundt Jotunheimen som egner seg godt til å padle i, og på flere av dem kan du gjøre som jeg, å kombinere padlingen med besøk på turisthytter og ta toppturer. Det gjelder ikke minst Gjendes større nabo i sør – Bygdin. Der startet jeg padleturen fra like ved Bygdin Fjellhotell i østenden og padlet vestover. Men du kan gjerne gjøre det motsatte siden det er bilvei og lett adkomst i begge ender. Bygdin er både litt lengre og litt bredere enn Gjende, og fjellene på nordsiden er vel så høye.

På sørsiden er fjellene derimot atskillig lavere så fullt så imponerende er ikke omgivelsene. Til gjengjeld er vannflaten på vel 40 kvadratkilometer, altså over dobbelt så stor som Gjende. Det merket jeg ganske godt på min tur innover. Vestavinden hadde fått tid til å bygge opp godt med bølger på den vel 25 kilometer lange innsjøen, og de fikk jeg rett i fleisen da jeg kom ytterst i det smale Bygdissundet, og innsjøen åpnet seg foran meg. Etter at jeg kom meg over til nordsiden av innsjøen kom jeg litt i le og hadde en ganske fin tur innover til Torfinnsbu turisthytte, som ligger omtrent midtveis på Bygdin. Etter noen timer der fortsatte jeg inn til Fondsbu i vestenden. Da hadde vinden løyet betraktelig og jeg fikk en fin og rolig tur langs de stupbratte fjellsidene som preger nordsiden av innsjøen på denne strekningen.

Den tredje av de store innsjøene i denne delen av Jotunheimen er Tyin. Den har bilvei langs store deler av sine bredder, og det er derfor mange plasser du kan sette utpå med kajakken. Fjellene rundt Tyin er gjennomgående litt lavere enn de to andre innsjøene. Det betyr at en padler ikke er like utsatt for fallvinder her, men til gjengjeld er det også mindre som skjermer for vind fra sør og nord, slik de andre er. Det er overnattingsmuligheter både på Tyinstølen og Tyinholmen, og teltplasser tror jeg nesten det er mange flere av rundt denne innsjøen enn de to andre.

Øst i Jotunheimen

Den kjente padleelven Sjoa kommer fra Gjende, men om du vil kan du følge den glitrende vannstrengen mye lenger fra vestenden av innsjøen, opp Storådalen, gjennom Langvatnet, og helt til Øvre Høgevaglejønnen. Det ligger ikke langt fra bilveien som går opp til turisthytta Leirvassbu, og byr dermed på en rimelig lett adgang til det som kan være en fantastisk elvetur. Så vidt jeg vet er det noen som har blitt fristet av nettopp den tanken, og fulgt Sjoa fra kilden og helt til samløpet med Gudbrandsdalslågen. Det må ha vært en utrolig tur, men og en tur som stiller store krav til å mestre fosser og stryk. Jeg har bare nøyd meg med å padle på innsjøene elva hviler ut i underveis, men det er ganske flott det også.

Etter Gjende er da første stopp Øvre Sjodalsvatn. Der er det lett å sette utpå både ved Turisthytta Bessheim i sørenden, og fra Besstrond i nordenden. Særlig østsiden av den knappe syv kilometer lange innsjøen er fin å padle langs, med en rekke fine bukter og nes som innbyr til utforskning og strandhugg. Molter finnes det også der, om du leter og er på den rette tiden av året. Nedre Sjodalsvatn er mye mindre enn navnebroren litt lenger oppe i dalen, men er også et smykke av en innsjø som vel verdt og utforske. Særlig fint er det å padle rundt de små øyene i sørenden og komme på nært hold av stryket som kommer fra Øvre Sjodalsvatnet.

Fint er det også å padle langs furuskogen i naturreservatet på øst- og nordsiden. Det er lett å sette kajakken utpå fra småveiene som tar av fra FV51 på vestsiden av Nedre Sjodalsvatnet. Følger du fylkesveien videre nordover, forbi Randsverk og mot Vågåmo er det også et par andre innsjøer du bør få med deg på denne siden av Jotunheimen. Den første er Lemonsjøen. Den blir påstått å være Norges klareste innsjø. Ikke vet jeg, men i hvert fall ser du bunnen langt utover når du padler for eksempel fra bredden ved Lemonsjø fjellstue i sørenden av innsjøen. Også her er det meget vakkert rundt innsjøene. Setre, som den særdeles velholdte Darthus på østsiden, bidrar også til det. Bare et par kilometer vest for Lemonsjøen ligger dens større nabo Tesse. Dit går det en sidevei fra FV51, og det er fint å sette utpå ved Tesseosen i nordenden.

Sjøen er stor, og kan være utsatt for vind, men er det stille er det en ren fornøyelse å padle utover den speilblanke vannflaten og etter hvert se innover mot Glittertind og andre stortopper i sørvest.

Gjennom Bøverdalen

Nede i Ottadalen er både det langstrakte Vågåvatnet og Skim, dens fortsettelse vestover, vel verdt et padlebesøk. Men Jotunheimen kan de vel strengt tatt ikke sies å ligge i, så de lar vi ligge i denne omgang. Litt i samme kategori er Bøvre, men den skummende elva i Bøverdalen ovenfor Fossbergom i Lom tiltrekker seg hver sommer elvepadlere, fra inn og utland. Oppe i Bøverdalen langs FV55 mot Sogn over Sognefjellet er det derimot et par veldig fine muligheter for oss som liker litt roligere vannforhold i fjellområder. Den første muligheten er åpenbar.

Like etter Jotunheimen Fjellstue på Bøverkinnhalsen dukker Bøvertjønnen opp nede i dalen, og med en rekke spennende bukter og sund som bør friste. De kan nås lettest fra seterveien fra sør. Enda mektigere er omgivelsene rundt naboen Bøvertunvatnet. Der kan du sette utpå ved osen i østenden og padle innover mot Bøvertun i den andre enden. Underveis kan du glede deg over frodige, bratte fjellsider kjent for sin blomsterprakt. Svært mange som drar gjennom Bøverdalen gjør ikke det, men tar en av sideveiene høyt til fjells.

Fra Bøverdalen er det veier opp til blant annet Spiterstulen, Leirvassbu og Gjuvasshytta. Førstnevnte har vel knappest interesse for padlere, men det har de to andre. Leirvassbu er som nevnt et mulig utgangspunkt for dem som vil på en skikkelig krevende langtur, men har og noe for de mindre ambisiøse blant oss. Det flotte Leirvatnet, som ligger 1400 meter over havet, finner du like ved turisthytta, og som har utrolig flotte omgivelser. Særlig den 2032 m høye Kyrkja på østsiden er staselig, og turen til topps kan gjerne starte med en padletur over Leirvatnet.

Rosinen i pølsa for padlere som vil sette utpå høyt til fjells må vel allikevel sies å være Juvvatnet, 1835 meter over havet, like ved Juvasshytta og med Galdhøpiggen i nabolaget. Når isen smelter utpå sommeren er det fullt mulig å ta seg en padletur på det jeg tror er Norges høyeste padlebare vann. Innsjøen er kanskje ikke så stor, men omgivelsene er fenomenale. Det å padle inn mot brefallet i sørenden er også vel verdt å få med seg.

Øvre Sjodalsvatn er også en flott innsjø å padle på.

Over Sognefjellet

Presentasjonen av padlemulighetene blant Jotunheimens stortopper kunne godt ha stoppet ved Juvvatnet, men da hadde leserne gått glipp av et par perler. FV55 fortsetter som nevnt over Sognefjellet. Også der er det et par muligheter som kan være usedvanlig flotte. Veien når opp i vel 1400 meter over havet og ble den første nasjonale turistvei i 1997. Det skyldes nok ikke minst de majestetiske omgivelsene for Norges høyeste fjellovergang.

Majestetene utgjøres først og fremst av tindene rundt Smørstabbreen og Fannaråkbreen, men innsjøene her oppe bidrar også mye til å live opp i landskapet. Den største innsjøen er Prestesteinsvatnet. Når isen slipper avslører den et spennende vann- og landskap, som byr på både holmer og skjær og flere interessante nes, bukter og passasjer, litt avhengig av vannstanden. Innsjøen er nemlig dessverre regulert, men utpå sommeren pleier man ikke merke mye til det. Kraftverket har dessuten sørget for en vei inn til demningen i vestenden, og derfra er det lettest å komme utpå med kajakken for å padle langs foten av Fannaråken og Steindalsnosi.

På toppen av førstnevnte, 2069 meter over havet ligger det forresten en turisthytte, så også her er det mulig med en kombinasjonstur. Noen få meter lavere i terrenget langs Sognefjellsveien ligger Øvre Hervavatnet. Det er også en opplevelse for fjellfrelste padlere. Dessuten ligger den enkle steinbua Hervabui like ved. I den lå Henrik Ibsen værfast i 1862, og fikk etter sigende inspirasjon til både «Brand» og «Peer Gynt». Så omgivelsene må i høyeste grad sies å være inspirerende. Det går greit å sette kajakken på vannet ved demningen i vestenden.

Kortreist kajakkparadis

Posted on 2018-05-162021-06-04 by Gjesteforfatter

Vårt langstrakte land har mange av dem. Her er bølgene overkommelige og vinden roligere enn på havet. Og vanligvis trenger du ikke kjøre så langt.

Storavatnet på Askøy ligger like utenfor bykjernen til Bergen og er omtrent på en kvadratkilometer. Det er stort nok til at du kan bruke noen timer her en kveld. Finn deg en plass å gå ut, hør gjerne med lokale hvor det passer best, og padle langs land hele veien rundt vannet. Om du allerede bor i området kan jeg love at alt ser annerledes ut fra vannet. Langs en mur finner du gjerne noen flotte graffititegninger og et annet sted kan det like gjerne dukke opp et toalett (?). Du hører verden der ute, men faunaen rundt fungerer som en lyddemper, og når du ser solen glitre i vannet er du ikke lenger i tvil om at du er i paradis.

På oppdagerjakt

Hent frem barnet i deg selv og gå på oppdagerjakt. Padle inn i sivet, mellom holmer og skjær og under broer. Og har du ikke følt deg som en oppdager på ekspedisjon før så gjør du det nå. Ha kameraet klart, her kan hva som helst dukke opp. Plutselig flakser en hegre opp foran deg. Den så deg lenge før du så den. Rundt neste sving kommer du midt opp i svømmetreningen til en andefamilie. Familien får panikk og ungene dukker på kommando. I det som føles som en hel evighet senere dukker de opp igjen langt borte. Roen i familien er gjenopprettet.

Kajakktur i Orkanger

Noen mil sør for Trondheim, nærmere bestemt Orkanger, bor William Mcclusky. Han er en habil padler og liker også havpadling og gode bølger. Men en kort kjøretur hjemmefra ligger Gangåsvatnet, som er litt over fem kvadratkilometer i størrelse og gir nok plass til lange søndagsturer. Mcclusky selv har tatt med egne barn flere ganger i fint vær, og det er ideelt om du ønsker å introdusere dine egne barn til kajakksporten.

Viktig informasjon

Ved Osbrua er det parkeringsplass og fint å sette ut kajakken. Her står også en informasjonstavle om forholdene på vatnet. Dette er viktig informasjon å få med seg for en kajakkpadler, slik at man kan ta riktige hensyn. Akkurat på dette vannet finnes et fuglereservat og en beverkoloni. Og er du riktig heldig en tidlig morgen ser du hjorten stå i vannkanten å drikke. Så hva synes Mcclusky er det beste ved å padle på vann?

-Jeg liker høsten når tåken ligger over vannet og skaper en trolsk stemning, spesielt i mørket. Når temperaturen faller og frosten ligger langs vannkanten er det et paradis for en padler som liker å fotografere. Og ikke minst, når du kommer hjem, slipper du å bruke tid på vaske vekk salt av utstyret, sier han.

Langs Besseggen

At fjellvann også kan brukes til padling har du kanskje ikke tenkt på, men naturopplevelsen når du kombinerer fjell og vann er himmelsk. Hver sommer går rundt 50.000 mennesker turen over Besseggen. Neste gang foreslår jeg at du padler langs Besseggen. Gjendebåten lager litt bølger, men er flink å ta hensyn og holder seg på den andre siden. Sett ut kajakken ved Gjendeosen og padle langs land helt inn til Memurubu. Ha med primus, eller grill og lag en god middag. Ingenting smaker så godt som mat i naturen. Etterpå går turen tilbake, hvis ikke du har teltet med i bagasjen. Da kan du overnatte, i klar fjelluft og med tusen stjerner på himmelen, om du er heldig. Ikke noe er som å dele turopplevelser med gode venner. Har du ingen venner som padler må du enten overtale dem du har, eller oppsøke padlemiljøer. De fleste klubbene har grupper på Facebook du kan bli medlem i. Du finner fort noen som er på ditt nivå og som ønsker samme type turer som deg. Sett dere ned sammen, dra frem kartet og sjekk nærmiljøet ditt. Finn nærmeste vann og start planleggingen i dag. Paradiset ligger der og venter på akkurat deg.

Soloppgang og speilblank sjø

Posted on 2017-11-012021-06-04 by administrator

Jeg hadde en sånn opplevelse for en tid tilbake. Jeg hadde varslet flere padlekompiser om at det akkurat for den morgenen var meldt sol og vindstille, mens de andre ukedagene skulle få gråvær og mye regn. Fire dager før, tre dager, to dager og så bare en dag igjen – jo, det var konsekvent samme varsel hele tiden. Det skal bli fint i morgen. Bare én padlekompis takket ja, men det var akkurat nok. Vi avtalte å møtes ved Osnessanden i Ulsteinvik klokka 05.00 om morgenen – en helt vanlig onsdag, så padlinga måtte gjennomføres før arbeidstid.

Ut og nyte eventyret

Inge – som denne kameraten heter – var allerede på plass da jeg ankom Osnessanden, på slaget 5. Han hadde tatt med seg sin kajakk med bil, mens jeg hadde min stående i et naust på stedet. Sjøen lå der blikkstille og ventet på oss. Herlig, akkurat slik som værprognosene lovet, tenkte jeg, men visste at det ikke ville vare mer enn et par timer. Her gjaldt det å komme seg utpå og nyte det speilblanke eventyret.

Sansene mine våkner nå. Dagen er under oppseiling, lyset er kommet på Boholmen og fjellene i syd og i vest, og øyene mot nord – men sola har ennå ikke kommet over fjellene som ligger i øst, bak oss, i forhold til den retningen vi nå padler. Det er totalt vindstille og helt fritt for strøm i sjøen. Vi glir uanstrengt – det føles nesten friksjonsløst – ut i Ulsteinfjorden. Hvert vesle padletak bringer oss effektivt framover, så godt som uten en lyd. Og når der ikke er bølger som lager lyd, og selv fuglene ikke har begynt dagen ennå, så oppleves stillheten som total.

Et skaperverk

Flere av holmene har vegetasjon, og noen trær er som tatt ut av et eventyr eller et maleri av en nasjonalromantiker. Så vakkert, tenker jeg. Er det tilfeldigheter bak alt dette, eller er det et skaperverk? Jeg dveler ikke så lenge ved dette evige spørsmålet, men undringen ligger der et sted, i underbevisstheten min.

Midtfjords i Ulsteinfjorden – litt forbi Peholmen, i retning Borgarøya – kjenner jeg at bakhodet varmes bittelite grann, samtidig med at alt oppleves en nyanse lysere. Solen har kommet over fjellene, og jeg unner meg en soloppgangs-selfie.Inge og jeg padler videre. Vi glir forbi det gamle handelsstedet ved Borgarøya. Inge padler nær land – han vil se detaljene i fjøra. Jeg holder meg mer sentrert i sundet mellom Borgarøya og Hatløya, og tar noen bilder med kameraet mitt. Automatikk nytter ikke nå; kontrastene er altfor høye mellom lys og mørke – derfor tar jeg meg tid til å stille inn kameraet med manuell modus.

Vakre motiver

Inge i fint driv langs vestsiden av Hatløya. Klokka er blitt 6 og neste på agendaen er å finne et passende sted å innta frokosten.

Inge og jeg glir nesten friksjonsfritt av gårde i våre kajakker denne morgenen. Hvert padletak nytes. Den østlige, skogkledde delen av Borgarøya speiler seg i blikkstille sjø.

Det å oppleve en stille fjord når det gryr av dag, slik som her, er bare magisk.

I dag har jeg bare vidvinkel, men det er greit, tenker jeg. Jeg fanger Inge og hans knallgule kajakk i noen ubegripelig vakre motiver. Speilbildene er perfekte; landskapet og de få skyene på himmelen gjengis som omvendte blåkopier.

– Hvor skal vi dra? spør Inge. På dette tidspunktet er det gått nesten en time siden vi startet padleturen. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å padle rundt Hatløya og finne et sted å gå i land og spise frokost. Det er fortsatt helt stille. Men når vi runder et nes og padler langs vestsiden av Hatløya brytes stillheten av lyden fra en ringnotbåt som kommer inn den tilgrensende Bøfjorden. En måke, en hegre og noen tjelder har også våknet til liv. Noen steder hører vi en og annen strømvirvel langs bergene. Når det er tilnærmet støyfritt, kan vi mye lettere få med oss nesten umerkelige lyder og bittesmå hendelser som vi ellers hadde gått glipp av. Jeg slapper av og nyter det hele – selv om sansene mine trolig jobber på høygir. Opplevelser som dette er både avslappende og oppbyggende på samme tid.

Smuldrepai til frokost

Vi runder nordsiden og kommer etterhvert på østsiden av Hatløya, og vi finner en liten vik hvor vi går i land og setter oss ned. Herfra har vi et øye med start og målgang for turen, og Inge ser sin egen holme, Håkonsholmen, bare noen hundre meter unna. Klokken nærmer seg 06:30 nå, men vi stresser ikke; tvert om. Jeg har med en enkel frokost – min mors hjemmelagde havrekjeks og min egenkomponerte smuldrepai – som skal nytes til kaffen. Inge har ikke tatt med seg verken mat eller drikke, og er takknemlig for å bli oppvartet. Smuldrepaien – med blant annet rabarbra, eple og mandler – varmes lunken på stormkjøkkenet, etter at kaffevannet er på plass. Jeg mikser to sterke kopper kaffe til oss. Inge har ordnet seg en fin plass – en stein fungerer som ryggstøtte. Akkurat nå er livet tilbakelent og deilig.

Les flere mattips til padleturen

Omegnen våkner

Ulsteinfjorden er speilblank denne morgenen. Inge og jeg unner oss en søt, men deilig smuldrepai til morgenkaffen.

Hvor ble det av den smuldrepaien egentlig? Inge slapper av etter en noe annerledes frokost.

Vi nyter denne stunden. Padleturen har vært så vakker at vi egentlig ikke har brydd oss med å kommentere den underveis, med unntak av hviskende enkeltord-kommentarer som «nydelig» og «fantastisk». Etter en halvtimes frokost har en lett morgenbris gitt overflateliv til sjøen. Sola har pisket liv i dyr og fugler, og nå høres også biler. Folk er på vei til jobben; Ulsteinvik og omegnen har våknet til liv. Inge og jeg pakker sammen, finner kajakkene der vi forlot dem og padler hjem. Takten er mye raskere nå enn da vi dro ut. Jeg merker at jeg smiler – jeg har faktisk sjelden vært så fornøyd som jeg er akkurat nå.

Vi går i land på Osnessanden og takker hverandre for turen. Neste på agendaen – et raskt klesskift og deretter direkte på jobb. Opplevelsene jeg har hatt denne morgenen tar jeg med meg; disse vil jeg lagre lenge. Når jeg viser fram bildene vil noen kunne tenke at det der må ha vært en flott padletur. Og det var det – men selv om det sies at et bilde kan fortelle mer enn 1000 ord … akkurat her så gjelder det ikke. Du må selv ha vært der og opplevd det. Forskjellen er helt enorm. Du kan ikke forestille deg gleden av å padle i slike omgivelser før du selv har gjort det. Men da våkner du. Da er du frelst – på padling i soloppgang og speilblank sjø.

Steigen – eit alternativ til Lofoten

Posted on 2017-07-162021-06-04 by administrator

Me bruker minst dobbelt så lang tid på fjordkryssinga frå Nordskot over Skotsfjorden/Breisundet som normalt ved roleg sjø. Ei kvit stripe, ei sandstrand langt der framme, er siktemålet, men me ser ikkje ut til å komme nærmare. Etter rundt tre timars slit køyrer me kajakkane opp på stranda, bokstavleg talt blenda av lyset frå dei kvite omgivnadene mot den mørkblåe himmelen og den turkisblå-grønne grunna utanfor.

Treng time out

Innan eit kvarters tid får Otto den nødvendige bagasjen på land, finn høveleg teltplass, får reist teltet midt i ei vakker blomstereng. Eg tar «time out» etter den slitsame overfarten, blir sitjande i kajakken og puste ut etter overfarten. Ein time seinare ligg eg på tørrdrakta som er breidd ut på det mjuke underlaget av mose og blomar og sovnar etter nokre minutt. Bak og over stranda og enga reiser Skotstindan i sør og fjella og tindane på Engeløya i aust og nordaust seg som mektige kulisser. Slike opplevingar kan ikkje planleggast.

I mange år har eg sett føre meg ein padletur med startpunkt i Steigen. TV-filmen om Lars Monsen på villspor i området har ikkje gjort interessa mindre. Han enda opp hos Børge Ousland på den vesle øya Mannshausen, eit par hundre meter frå brygga i Nordskot. Litt lenger unna, på Naustholmen, har Randi Skaug etablert seg og er i ferd med å bygge opp eit opplevingssenter med tilbod om friluftsaktivitetar, liknande det Ousland har i nabolaget.

Ousland og Skaug

At to så kjende eventyrarar og naturelskarar har slått seg ned i Steigen vitnar om naturkvalitetane i området. Hausten 2015 viser NRK opptaka til Randi Skaug frå ein padletur i Nord- Norge frå Rørvik til Grense Jakobselv. Otto er med henne på etappen Rørvik – Sandnessjøen. Derfor er det naturleg med eit besøk på Naustholmen for år få gode råd om kva som er verdt å få med seg av padlemål i Steigen.

Randi Skaug teiknar ringar på kartet rundt Måløy, like sør for Naustholmen, Lauvøy, Bøsanden nord på Engeløya og Flatøy fyr. Det viser seg å vere gode råd. Randi Skaug er en norsk eventyrar, forfattar, foredragsholdar og inspirator. Ho 54 PADLING vart den første norske kvinna som besteig Mount Everest, 20.mai 2004 – alt i følgje Wikipedia.

Flotte sandstrender

Den første ettermiddagen og kvelden held me oss i det nære nabolaget til Nordskot, i sunda mellom Grøtøy, Burøy og Måløy, med overnatting ved ei av dei mange flotte sandstrendene sør på Måløy. Veret første dagen og dei første timane andre dagen er grått, med lette regnbyer. Det er mildt og behageleg å vere på sjøen. Vegetasjonen på dei skogkledd holmane angar sterkt i kveldinga. Ein stad framfor oss ser me ein elg symje over sundet mellom to holmar. Det låge skylaget lettar etter kvart. Fjelltoppane dukkar fram or skodda i alt sitt velde.

Andre dagen snur vinden frå sør til nord, og me må krysse fjorden i stampesjø. Den turen har eg gjort greie for i innleiinga. Ein kort kommentar: Slitet lønner seg. Når ein når ei strand som den på Lauvøy, og veret attpåtil er som det var den ettermiddagen, sig den gode trøyttleiken og euforien inn over ein.

Fantastisk utsiktspunkt

Neste mål, Flatøy fyr, ligg rundt seks kilometers padling rundt sørspissen av Lauvøy og Store Angerøy vest til Flatøy. Denne gangen er det blå himmel og roleg sjø. Under siste passasjen før Store Flatøy rullar lange dønningar inn frå nord. Heile Lofotveggen openberrar seg på hi sida av Vestfjorden. Frå fyret har ein utsikt i alle retningar. Det må vere eit av dei flottaste utsiktspunkta langs norskekysten.

Ferda vidare går først nokre kilometer tilbake den vegen me kom. Frå sørspissen av Lauvøy/Sørøy padlar me langs den lange og smale øya Røssøy inn Mikkelsvågen til Engeløy, med ein mild bris i ryggen. Eit særtrekk ved landskapet og det nærmaste sjøarealet utanfor i Steigen og store deler av Nord- Norge elles, er det grunne farvatnet. Dei flate strandslettene under bratte fjell strekkjer seg langt ut i sjøen. Mange stader er det sandbotn.

Vær obs på tidevatnet

På grunn av skilnaden på flo og fjøre, 2,5 til 4 meter, blir store område liggande tørre på fjøre sjø. Desse er på kartet skravert gråe. I kajakk flyt ein for det meste over grunnene, men ikkje alltid. Landskapet og strandlinja forandrar seg med tidevatnet. Det må ein ta omsyn til når ein planlegg tur. Ei estetisk side ved den grunne sandbotn og det kalde og klare vatnet er den intenst grøne/turkise sjøen ein glir over i kajakken, som minner om bilda frå Middelhavet og Karibia i turistbrosjyrar. Etter eit kort opphald ved eit rorbuanlegg i Mikkelsvågen, med påfyll av drikkevatn, padlar me nordover langs vestsida av Engeløya, under Steigbergtinden, rundt nordvesthjørnet av øya.

Vinden har friskna til. I sørvest nærmar torever og kraftige regnbyer seg, ikkje varsla i langtidsvermeldinga. Me blir heldigvis liggande i utkanten av uveret, men får hast på oss for å komme fram til dagens mål, Bøstranda. Dessverre studerer me ikkje kartet grundig nok, og padlar tre kilometer forbi målet, under det ruvande Mjeldberget, inn eit smalt sund, Hestøysundet, med straum som ei elv. Det blir ein strabasiøs retur til Sjyvollen ved Bøstranda.

Padler 25 km åleine

Om natta held det fram å blåse frå sørvest og regne. Skodda legg seg . Utsiktene til betre ver ser ikkje ut til å vere gode. Me blir einige om å avslutte turen. Problemet er at det ikkje er buss-eller båtsamband tilbake til Nordskot og bilen. Å padle tilbake same veg som me kom, under dei rådande verforholda, vil bli slitsamt. Alternativet, å bli liggande verfaste ein dag eller fleire, er ikkje aktuelt.

Som den røynde padlar og idrettsmann Otto er – elskar strabasar, gjennomførte Nordmarka skogsmaraton som ein del av 70-årsfeiringa – tilbyr han seg å ta den om lag 25-km lange turen tilbake til utgangspunktet, i sterk motvind. Seks timar seinare, då han returnerer med bilen, er kommentaren:

– Det var ein tøff tur. På det verste var det to meter høge, brytande bølgjer. ●●

Padling langs nasjonale turistveier

Posted on 2017-05-292019-07-08 by Edmund Mongstad

Hvis du ikke vet at en vei er mye mer enn et middel til å komme raskt frem, skal du kjøre nasjonale turistveier. Dette er veistrekninger som innbyr til hyppige stopp, for å besøke attraksjoner av ymse slag, for å oppleve vakker natur eller for å gjøre begge deler. Statens vegvesen har brukt mye tid og penger på å plukke ut i alt 18 slike strekninger, og gitt dem status som Nasjonale turistveger. Strekningene har delvis blitt rustet opp, fått enhetlig skilting og ikke minst en lang rekke flott tilrettelagte, raste- og utsiktsplasser. Noen av punktene har også fått installasjoner og kunstverk som i seg selv er gode grunner til å besøke turistveiene.

Det er gode muligheter for å padle langs alle de nasjonale turistveiene. I forbindelse med at jeg for noen år siden fikk i oppdrag å skrive en bok om disse veiene, ble jeg virkelig klar over dette. Jeg hadde som vanlig med meg kajakk på biltaket da jeg kjørte rundt for å samle stoff til boka, og kajakken ble brukt mye. Å legge opp Norgesferien som en kombinert bil og padletur langs de nasjonale turistveiene er derfor et turforslag jeg gjerne deler med Padlings lesere.

Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.

Ut Varangerfjorden på Nasjonal Turistvei Varanger

La meg starte lengst øst. Nasjonal turistveg Varanger går fra Varangerbotn i Nesseby kommune og følger Finnmarkskysten 160 kilometer til Hamningberg i Båtsfjord kommune. Nesten hele veien er det gode padlemuligheter. Du kan faktisk padle langs turistveien hele strekningen. Hvis du ikke har tid eller lyst til det, kan du gjøre som jeg og plukke ut noen høydepunkter.

Den første var nesten innerst i Varangerfjorden i den armen som heter Meskelvfjorden. Der satte jeg utpå fra et nes like ved veien og padlet østover langs strendene til Nesseby kirke. Den ligger staselig til ute på et lavt nes, og fjæra ved kirken er kjent for sitt enestående fugleliv med mange vadefuglarter. Et stort område ved kirken er da også naturreservat for å beskytte fuglelivet. Nesseby kirke er forresten også verdt et besøk i seg selv. Den er bygget i 1858, og som en av de få i Øst-Finnmark overlevde den tyskernes herjinger på slutten av den annen verdenskrig. Noen kilometer lenger øst ligger for øvrig Mortensnes kulturminneområde. Der kan du se samiske kulturminner både utendørs og inne i et lite senter.

Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.

Vadsø

Like over kommunegrensen til Vadsø oppdaget jeg at det er greit å sette kajakken på vannet innenfor moloene i det vesle tettstedet Vestre Jakobselv. Det var ganske høy sjø og vind da jeg startet derfra, så ideene om å padle til Vadsø ble det ikke noe av. Men til gjengjeld fikk jeg en unnskyldning til å bruke elvekajakken min på den nederste delen av elva, som har gitt stedet sitt navn. Ganske artig det og, selv om det var litt vel grunt et stykke.

I Vadsø var det ingen problemer med å sette utpå ved småbåthavna, og jeg fikk en fin liten tur til utsiden av Vadsøya og fikk studert luftskipsmasta fra sjøen. Den ble satt opp av Roald Amundsen 1926 i forbindelse med luftskipsturen hans over Nordpolen. Dersom du har planer om å padle hele Finnmarkskysten fra Grense Jakobselv, kan det være at du kommer til å krysse Varangerfjorden fra Bugøynes til Vadsø. Da er nok luftskipsmasta et godt siktepunkt.

Fott strand på innsiden av Ekkerøya

Ytterst i Varangerfjorden må du også få med deg en padletur fra den flotte stranda på innsiden av Ekkerøya. Da jeg var der var det utrolig fine forhold og så varmt i været at jeg følte meg hensatt til Syden. Synet av det gamle fiskeværet, Kjeldsenbruket, like i nærheten, fikk meg imidlertid tilbake til Finnmark, selv om sjøbodene nå huser en trivelig sommeråpen kafé. Ekkerøya hadde også sterke tyske stillinger under den annen verdenskrig, så her er det også mye for den som er interessert i krigsminner.

På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.

Lengst øst

Krigsminner er det også ved Kiberg. Her rommer Kibergneset restene av en stor tysk festning. I Ytre Kiberg, tettstedet like ved, er det et meget interessant museum som forteller historien om de mange finnmarkingene som kjempet mot tyskerne som partisaner. Kibergneset er også Norges østligste fastlandspunkt, og også av den grunn verdt en padletur. Jeg startet min tur i området fra den flotte stranda i indre Kiberg og fikk med meg et langt stykke av kysten, inkludert det østligste punktet, en nydelig sommerdag. Det smaker litt fugl av turen når Russland ligger «like i nærheten».

Vardø

Å legge ut fra Vardø og padle rundt Hornøya hører også med til de turene som bør settes på lisa. Da kommer du så langt øst som det er mulig her i kongeriket. Så langt har jeg dessverre ennå ikke kommet. Å sette utpå kajakken fra Vardø, langs innsiden av Norges østligste by, er det imidlertid mange gode muligheter til. Det har jeg sjekket opp i. Blant annet var det fint å sette utpå fra stranda like ved det flott Steilneset minnested. Det særpregede monumentet er reist til minne om de 91 ofrene for hekseprosessene i Øst-Finnmark på 1600-tallet.

Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.

Hamningberg

Fra Vardø fortsetter den nasjonale turistveien videre nordover og vestover langs kysten til Hamningberg. Det er et eventyrlandskap å kjøre i forbi den spesielle forrevne geologien langs veien. Dette er også et eventyrlandskap å padle i. Siden Barentshavet er nærmeste nabo kan du nok ikke regne med padleføre så ofte. Men når været det slår til må det være en opplevelse å padle langs den forrevne kysten og ta seg i land på flere av de flotte sandstrendene som også ligger her.

Selv har jeg bare padlet ved Hamningberg. Det var veldig flott. Hamningberg er et fraflyttet fiskevær hvor mesteparten av den gamle bebyggelsen er beholdt som hytter. Det var her vår første redningsskøyte «Colin Archer» berget 37 mennesker fra den sikre død under en orkan i 1894, og la grunnlaget for Redningsselskapets suksess. Heldigvis sto vindmåleren på motsatt ende av skalaen da jeg padlet fra den fine sandstranda ved Hamningberg og sørover mot den flotte Sandfjord.

Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.

Til Havøysund

Den andre turistveien i Finnmark er den som går til Havøysund. Den går langs FV889 fra Kokelv i Kvalsund kommune til kommunesenter i Måsøy. Strekningen er bare 66 kilometer, men veien er overraskende avvekslende med innslag både av fjell og fjord. Særlig er veien imponerende der den går hugget ut i forrevne fjellskrenter langs kysten. Den første fine muligheter til å komme utpå med kajakk er allerede ved starten i Kokelv. Der er det en flott strand som, om den hadde ligget på sydligere breddegrader, hadde vært full av solstoler og paraplydrinker. Nå er det nok heller langt mellom slikt der til daglig, men du verden hvor fint det er å sette utpå og gli utover den åpne bukta en solblank sommerdag. Flott er det også å starte fra stranda i Lillefjord og runde en grønn liten øy ute i fjorden.

Snefjorden

Runding av øyer er det også fine muligheter for i Snefjorden, litt lenger nord. Der fikk jeg meg en nydelig kveldstur rundt Snefjordsholmen og nordover mot Avløysingsneset, og langs både strender og stupbratte klipper. I Snefjorden kommer det også ut en elv, og nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig prøve hvor langt oppover jeg klarte å presse meg mot strømmen i Snefjordselva. Det var ikke veldig langt… Nedover derimot…

Selvika

Et obligatorisk stoppested langs turistveien til Havøysund er Selvika. Der er det konstruert en selsom (!) lang og buktende betongkonstruksjon på rasteplassen. Like nedenfor ligger det en eventyrlig fin sandstrand som også bør friste til å sette utpå kajakken.

Turistveier lengst nord

I dag ender turistveien i Havøysund, men lokale krefter ivrer for at den bør fortsette ut til Ingøya, et par mils sjøvei ut i havet nordvestover. Der er det ikke kai for bilferge, så det prosjektet er nok langt unna. Men uansett bør du ta turen til eventyrlige Ingøya. Du skal være bra heldig med været for at padling er måten å komme seg til Ingøya, men det går hurtigbåt dit og det er lov «å jukse litt», og ta med kajakken.

De som har sans for geografiske ytterligheter har nemlig litt av hvert å glede seg over der ute. Den snaut 19 kvadratkilometer store øya har en lang historie som fiskevær, handelsted, som base for hvalfangere og kapere, og var en stund til og med fylkeshovedstad i Finnmark. I dag er det vel 20 fastboende på øya, og de har Norges nordligste kirke i vanlig drift. De kan også skryte av å ha Nord- Europas høyeste bygningskonstruksjon, en 362 meter høy radiomast. Driftige øyboere har også anlagt Norges nordligste rundkjøring, selv om det ikke er mange biler til å bruke den. Og ikke minst ligger Norges, og muligens verdens nordligste fyrstasjon like ved Ingøya.

Fruholmen fyr

Fruholmen fyr var bemannet fra 1866 til 2006 og feiret dermed 150 – års jubileum i fjor. Det gjorde de med brask og bram, og blant annet en flott konsert som lokalbefolkningen fikk i stand. De samme folkene jobber også med å få i stand Fruholmen som besøksfyr. Da undertegnede var der i fjor var de kommet godt i gang, og det kan godt hende at fyret åpner for besøkende allerede i år. Fruholmen fyr ligger på nordsiden av Ingøya, vel tre km fra fiskeværet der hurtigbåten legger til.

Dersom vær og føre er i orden er det mulig å padle ut til fyret. Uansett er det gode padlemuligheter rundt omkring Ingøya. Dessuten er det et eventyrlig fugleliv i området, og aldri har jeg sett så mange skarv samlet på ett skjær som der. Synet av de to fiskeørnene som satt på en odde og fulgte med glemmer jeg nok heller aldri.

I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.

De nasjonale turistvegene

De 18 strekningene som har blitt utpekt til nasjonale turistveier er fordelt fra naturskjønne Varangerhalvøya i nordøst til yttersiden av Norges beste jordbruksland på Jæren i sørvest. Tar du turen langs turistveiene vil du få med deg både frodige fjordopplevelser i indre Hardanger, Sognefjorden og over Gaularfjellet. Du vil også få med deg noen flotte fjelloverganger. Som Norges høyeste over Sognefjellet, en av de eldste over Strynefjellet, en av de mest kjente over Valdresflya og en av de lengste over Hardangervidda. Veien gjennom en av de vakreste fjelldalene, Atndalen øst for Rondane har også blitt turistvei. Langs turistveiene vil du også oppleve mange spektakulære kyststrekninger. Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal, og Helgelandskysten, Lofoten og Andøya i Nordland er noen. Både kyst og fjell vil du oppleve på Senja i Troms og lengst nord på veien til Havøysund i Finnmark. Vil du ha med deg fjelloverganger, imponerende daler og fjordnatur prøv Aurlandsfjellet, Ryfylke og turistveien mellom Geiranger og Trollstigen. Langs alle turistveiene er det altså i tillegg padlemuligheter. Totalt strekker de 18 Nasjonale turistvegene seg 2136 kilometer høyt og lavt gjennom landet. De inneholder så mye interessant at de fleste vil ha opplegg for mange ferier i sitt nærmeste ferieland. For ytterligere info se «Norges vakreste bilturer», Lauritzen, NAF, 2014/16, eller www.nasjonaleturistveger.no

Padling i Vest Agder

Posted on 2013-08-132019-09-23 by Gjesteforfatter

Å oppleve en vindstille, grytidlig morgen rundt Lindesnes i kajakk er en utrolig opplevelse. Lange, rolige havdønninger glir sakte inn mot Norges sørligste fastlandspunkt mens du selv glir lett og nesten lydløst gjennom vannet. En rød solkule står langsomt opp i øst bak Ryvingen et sted. Plutselig gyller de første solstrålene toppen av fyrtårnet på Lindesnes, så forflytter de seg gradvis nedover svabergene. Ganske snart forenes det gylne lyset med havet og deg som padler.

Selv har jeg opplevd turen rundt ”Neset” både i en liten robåt og i en kajakk. Men begge ganger var forholdene slik at de ikke innbød til lengre opphold. Da jeg padlet for noen år siden var det faktisk slik at jeg ikke torde slippe åra og slappe av et eneste øyeblikk. Det føltes som om vind og strøm kom fra alle kanter og prøvde å velte det lille eggeskallet av en kajakk. Jeg pustet ikke rolig igjen før jeg var godt rundt ”Neset” og møtte roligere forhold. Å ta et bilde av Norges sørspiss fra kajakken var overhodet ikke å tenke på.

Den nydelige padleopplevelsen rundt «Neset»

Etter at det ble gravd en kanal ved Sprangereid ved foten av halvøya som Lindesnes fyr ligger ytterst på, er strengt tatt ikke dette lenger Norges sørligste fastlandspunkt. Men turen rundt «Neset» er allikevel et høydepunkt blant padleopplevelsene langs Vest Agders mangfoldige kyst. Men det er mange flere. De som jakter på rekorder kan for eksempel starte fra Skjernøysund like øst for Mandal. Det er i så langt sør du kommer på fastlandet om du glemmer Lindesnes. Turen rundt Skjernøya er flott, og enda bedre er det om du forlenger den til Ryvingen, Norges sørligste fyr. Der går det også an å overnatte. Dersom værgudene fremdeles er i godlune kan du så fortsette de få kilometerne sørøstover til skjæret Pysen. Det er Norges sørligste punkt.

Storslagen kystpadling i Vest Agder

Kysten av Vest Agder har vel 1700 øyer og skjær av forskjellige størrelser, en rekke spennende fjorder og utallige muligheter for å padle både inne langs fastlandet og ytterst ute på kysten. Er forholdene gode kan du padle fra Åna Sira, på grensen mot Rogaland, til Kvåsefjorden og Aust Agder på en snau uke. Da får du med deg høydepunkter som Hidra, Listalandet, Loshavn, Korshavn, Lindesnes, øyvrimmelen utenfor Mandal og Søgne, turen gjennom Vestergapet til Kristiansand og den nydelige skjærgården videre.

Som nevnt er det mulig å padle kanalen ved Sprangereid på innsiden av Lindesneshalvøya om forholdene rundt sydspissen er for vanskelige. Da padler du Grønsfjorden og under broa ved Jåsund og over i Lenefjorden. Også her kan vind og strøm være vanskelig, men likevel er dette vanligvis et tryggere alternativ enn rundt ”Neset”. Også det vind- og værutsatte Listalandet kan du forsere med kajakk, men da må du ut av farkosten, sette på hjul, og trekke den over de få kilometerne ved Listeid. Da kan du padle videre på Framvaren og komme bakveien til Farsund før du fortsetter i det mye mer skjermede farvannet østover.

Vest Agder byr også på beskyttende padleområder

Beskyttede padleområder kan du ofte finne i flere av fjordene, for eksempel Fedafjorden inn mot Kvinesdal, og i Lyngdalsfjorden. Fjordsystemet ved Kristiansand strekker seg fra Oksøy til Ålefjær og byr blant annet på Bragdøya kystlags perle av en øy. Småfjorder som Harkmarkfjorden øst for Mandal er også verdt et besøk, selv om det er omgitt av svært mange private hytter som gjør det vanskelig å finne gode teltplasser.

De fleste som padler langs kysten satser nok nettopp på telt som overnatting, og det finnes et vell av muligheter for å få opp teltduken. Se bare i Lars Verkets utmerkede bok som er nevnt i faktarammen. Langs kysten finnes det også muligheter for å overnatte i turisthytter og på fyr. Ved Flekkefjord ligger for eksempel gården Li som nå har blitt ubetjent hytte og ved Kjøpsøy i Lyngdal har Selør kystlag et sted. Fyrene på Ryvingen, Hatholmen og Grønningen har overnattingsmuligheter, og det er det også like ved Lindesnes.

Lange høydepunkter i innlandet

Om kysten av Vest Agder er mangfoldig ligger ikke resten av fylket mye etter. Det finnes en sann vrimmel av vannveier, korte og lange. Mange av turene kan kombineres med litt bæring eller trilling. Også her finnes det mange muligheter for både eksperten og nybegynneren.

Et bokstavelig høydepunkt må det være å fortsette turen på Roskreppfjorden, som jeg omtalte i forrige artikkel fra Aust Agder, med å padle fra Øyuvsbu til Gaukhei og videre til Langevatnet i Vest Agder. Med noen innlagte bære- og trilleetapper kan du fortsette sørover på Ljoslandsvatnet, Stigebotsvatnet og Brelandsvatnet. Videre sørover til Åseral må du nok regne med å trille mye, men sør for Åseral er det igjen lange og innbydende vann.

Elven Otra renner fra Setesdalsheiene i Bykle kommune i Aust-Agder til Kristiansand i Vest-Agder og er 245 kilometer lang. Det gjør den til Sørlandets lengste elv, og en åttendeplass på Norgeslista over elver. Alle kraftverkene og partier med sterke stryk og varierende vannstand gjør ikke Otra til noen ideell elv å padle på, men vil man, går det an. Enkelte starter helt oppe ved Ose i Setesdalen og padler til Kristiansand, men da må de bære og trille kanoen eller kajakken ganske mye underveis. Vanligere er det å starte padlingen nedenfor Fennefossen på Evje og padle til Gåseflåfjorden, praktisk talt uten bæring. Et godt alternativ for en kortere tur er Kilefjorden i Otravassdraget på grensen mellom Vest-Agder og Aust-Agder.

Sirdalsvatnet når det ikke blåser

Det lange og smale Sirdalsvatnet ligger på motsatt side av fylket og kan også være fint å padle, hvis det da ikke blåser. Motvind er en ting, men lange vann med steile fjellsider er ofte utsatt for kastevinder og de kan være mye verre å takle for dem som padler kajakk eller kano. Heldigvis finnes det steder underveis hvor det er mulig å bryte av turen, og det er flere brukbare leirplasser, blant annet ved Modalsli.

Før Europas kullkraftverk begynte å forsure norske vassdrag, var Mandalselva en av de aller beste lakseelvene i Norge. Dessverre utryddet den sure nedbøren laksestammen. Først etter at man startet en omfattende kalking og utsetting av fisk kom laksen tilbake, Nå kan fiskerne igjen glede seg over at laks og sjøørret går opp til Kavfossen nord for Bjelland. Det er også et sted padlere kan bite seg merke i. Derfra er det nemlig også mulig å padle helt ut til havet, selv om man må regne med litt bæring underveis. Særlig partiet rundt Mannflåvatnet har fine padle- og naturopplevelser. For eksempel ligger det en fin liten edelløvskog på vestsiden av elva noen kilometer sør for vannet.

Tilbake til kysten

Songdalen kommune har tre eikenøtter og tre eikeblader i sitt kommunevåpen. Det er ganske naturlig siden kommunen under seilskutetiden hadde store områder med eikeskog. Også her gjorde imidlertid mange år med stor etterspørsel etter materialer til skip og annet, kraftige innhogg i bestanden. I dag er det derfor bare lommer med dette treslaget igjen. En av de flotteste finnes langs østbredden av Birkelandsvatnet. Også dette skogområdet kan kombineres med en kano- eller kajakktur, og denne gangen en temmelig lang en.

Det er riktig nok kort avstand fra veien på vestsiden av Birkelandsvatnet og over til eikeskogen i naturreservatet, men turen kan gjerne fortsette sørover. Det betyr en padletur først til Tronstadvatnet og Repstadvannet og så over i Lundeelva etter en bæring. De siste kilometerne ned til fjorden er den helt flat og slanger seg vakkert både under løvtunge trær og forbi det vakre, lille tettstedet Lunde. Turen på Lundeelva er populær, og mange velger å kombinere den med en tur opp (eller ned) Søgneelva, og så videre over i Rossevann etter et par bæringer.

Husk på vannstand i elva

Det er ikke så mange som padler ned Songdalselva, og fortsetter på Søgneelva, men også det bør gå ganske bra. Du må bare passe på å velge tider på sommeren hvor det er brukbar vannstand i elva. I følge lokalbefolkningen er det mulig å starte oppe ved Augland. Underveis nedover Songdalselva er det til og med mulig å fiske litt bare man sørger for nødvendige tillatelser. Det går både laks og sjøørret opp elva, og de tar seg så langt opp som til Underåsen omtrent. Husk bare at når man forflytter kanoen eller kajakken sin mellom to vassdrag, særlig slike hvor det er laks, så er det viktig å rengjøre og tørke båten skikkelig for å unngå å spre gyrodaktilus salaris.

Uansett om du kommer ned til fjorden på Lundeelva eller Søgneelva er det kort vei ut til Ny Hellesund og kremen av Vest Agders skjærgård, så dermed er vi tilbake til utgangspunktet.

Kajakktur Vest-Agder — Statens kartverk nye kartserie i plast er mitt førstevalg når det gjelder padling. De har målestokk 1:50 000, tåler det meste og viser det jeg trenger. Kartbladene nr 3,4,5, 8,9, 10 og 19 dekker Vest-Agder fylke. Utarbeidet av Espen Heramb, basert på kartdata fra Statens Kartverk.

Gjennom indrefileten på Hardangervidda

Posted on 2012-06-082019-09-23 by Gjesteforfatter

Kvenna består av en rekke større vann samt utfordrende stryk imellom. De siste årene er det blitt stadig mer populært å padle dette Kvennavassdraget, da det er fysisk utfordrende. Samtidig får man en fantastisk naturopplevelse.

Vi hadde begynt planleggingen av turen mange uker i forveien. Det er nødvendig med gode forberedelser, fordi avstandene var store og man er nødt til å bære alt utstyr selv uten depoter underveis. Siden vi var bare to, måtte den ene bære kanoen mens den andre tok resten. Så planleggingen var alfa og omega, selv om det fortsatt snek seg inn en del unødvendige ting. Vi tørrtrente hjemme i hagen på å slå opp kanoen. Den første gangen brukte vi 40 minutter, og den siste gangen 15 minutter. Det var en velanvendt investering.

Vann over hodet

Med tunge sekker, nærmere 60 kg fordelt på to, og en lang rute foran oss, forlot vi Valldalsvatnet ved Røldal en lørdag ettermiddag tidlig juli. Vi gikk opp mot Middalsbu og videre opp mot Vivassvatnet, som var svært bratt. Vi merket at vi hadde tatt oss vann over hodet i forhold til vekta. Vi hadde fordelt vekta (30-30 kg på hver) men etter en stund ble det for tungt og vi prøvde en stund å gå to turer med tre sekker. Vi fant raskt ut at vi aldri ville komme fram med det tempoet. Så Harald tok over noen kilo til vi lå på (25-35 kg), og turen gikk videre om enn en del saktere.

Fra parkeringsplassen til Holmavatn skulle vi opp 500 høydemeter. Det er totalt 12 kolometer til Holmavatn og ruta ble ikke lettere av regn og grått vær. Ved Vivassvatnet ligger noen fantastiske utleiehytter med folk i, her stoppet vi for en kort pause. På turen oppover ble vi tatt igjen av et par gjetere som tok med seg saueflokken opp på sommerbeite, en påminnelse om at det ikke bare er turister man møter i fjellet!

Turens «høydepunkt»

Egentlig var målet for den første dagen å komme opp til Holmavatn slik at kanoen kunne settes på vannet neste dag. Men da klokken var ti om kvelden og det fortsatt var langt igjen, fjernet vi blyloddene fra ryggen og slo opp telt for natten. Like etter ankomst oppdaget vi turens ”høydepunkt”, en jakke som var bundet fast på sekken hadde falt av på turen opp. Der lå både bilnøklene og kredittkort. Men det var uaktuelt å gå ned og begynne å lete. Vi fikk ta de utfordringene etter hvert.

Neste morgen var vi endelig oppe på Holmavatn etter et par timers tung fottur. Vi var forberedt på litt is på vatnet, men det var frustrerende å finne et vann som var fullstendig islagt så langt vi kunne se. Så vi fortsatte bæringen. Etter ca en kilometer så vi de første åpne lommene med vann langs kanten, og vi bestemte oss for å slå opp kanoen. Vannlommene strakte noen hundre meter fremover, før vi møtte is igjen. Vi fant god teknikk å dra kanoen over isen ved hjelp av lange tau. Det var mye lettere enn alternativet – å fortsette bæringen. Slik fortsatte vi bortover vannet – padling der det var mulig og sleping ellers. På østsiden av vannet ble det etter hvert åpent, og vi kunne for første gang på turen endelig padle lengre strekninger.

Første stryk i Kvennavassdraget

Ved enden av vannet kom vårt første stryk, og etter noen meter med bæring satt vi oss oppi og padlet nedover. En spennende og hasardiøs opplevelse der du prøver å holde deg unna steiner for ikke å kjøre seg fast eller tippe rundt. Vi satte oss flere ganger fast på steinene, og det gjelder å holde hodet klart da det var høy vannføring i elva og man hadde kort tid på å bestemme seg hvilken man skulle velge. Det meste av utstyret vårt var pakket i vanntette poser, men allerede første dag så vi at det hadde kommet inn vann i kartposen der også kameraet lå, så kameraet sa vi farvel til et par dager.

Andre dag kom til en rask til en ende da vi endelig kom oss ned til Kvennsjøen og det begynte å pøsregne mens vi satt i kanoen. En større flenge i baugen av kanoen gjorde dessuten at vannet rant raskt inn og kanoen trengte reparasjon. Det meste av yttertøyet, samt kamera, kart og sekker var våte, og vi slo opp telt.

Sol for første gang

Neste dag så vi for første gang solen, og morgenen ble brukt til å tørke klær og til å reparere skader på kanoen. Skoene fikk vi ikke tørre, og vi gikk resten av turen med permanent våte sko. Det var deilig å sitte barføtt når vi padlet over alle større vann. Og det var en fantastisk opplevelse å kunne padle rolig over vannene. Man har god tid til å nyte naturen og se seg rundt.

Stormkjøkkenet kommer godt med, spesielt når det er pannekaker som skal lages. Tove Lau står for stekningen denne gangen.

Etter Kvennsjøen var de neste vannene Øvsta Krokavatn, Midtre Krokavatn og Nedsta Krokavatn. Det var høy vannføring i hele elva, og vi kom oss mellom sjøene ved å padle strykene der de så greie ut. Noen steder måtte vi fløte kano og sekker nedover ved hjelp av lange tau. På steder der det var umulig å padle eller fløte måte vi være alt. Det kunne ta en time å padle over et langt vann, etterfulgt av tre-fire timers strev for å tilbakelegge en kort strekning med stryk. Dette fordi man måtte gå fram og tilbake for å sondere terrenget eller bære gjennom kratt, myrer og gjørme. Det er mulig å bære kanoen oppslått, og de første dagene bar vi den stort sett i denne tilstanden.

Bør sondere stryk

Man må sondere strykene før en bestemmer seg for hvordan det er mulig å forsere de, om man skulle padle, fløte eller bære. Så prosessen kunne ta to til fire timer mellom enkelte vann, og var både spennende og strevsomt samtidig. Det var spennende å padle i strykene og strevsomt å bære og traversere kratt, myrer og gjørmehull.

Ved Nedre Krokavatn la vi oss ned for kvelden. Her var myggklekkingen i full gang. Vi var ikke motiverte for en lang kveld utenfor teltet etter hvert som myggen stilte seg i kø for å få lov til å drikke blod.

Neste dag startet i hui og hast. Vi måtte komme oss vekk før myggen fikk overtaket, og vi padlet Sandvatn samt Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet. Her så vi andre folk for første gang på to dager, noen fiskere som lå ved hvert vann. Lett vind holdt myggen i sjakk, og vi hadde to flotte dager med mye sol, om enn lett motvind på vannene.

Bæring for første gang

Mellom Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet slo vi kanoen sammen for første gang og bar den. Mellom disse to vannene er det en høydeforskjell på 36 meter, så da var det innlysende at strykene ikke kunne padles. Det tok ca 1,5 time å bære mellom vannene, og sekkene var blitt noe lettere å bære. Vi hadde med 14 kilo mat for turen, og mye av den var allerede spist opp innen denne tiden.

Ved Gunleiksbuvatnet. Full sammenslåing og montering av kanoen var mest effektivt på enkelte strekninger.

Dag 5 – Briskevatnet

Femte dag begynte ved Briskevatnet, et svært naturskjønt vann, og fortsatte ned Honserudvatnet og Vollevatnet. Vi hadde i utgangspunktet ikke bestemt hvor mange dager vi ville bruke på turen. Vi ville bestemme oss underveis hvor vi ville stoppe og overnatte. Men nå var vi mest motiverte til å komme oss ned til Mogen Turisthytte og få en dusj! Etter Vollevatn pakket vi kanoen sammen og bar i 3 ½ time ned til Mogen. En miserabel tur med vekslende regn, masse mygg og en sti som traverserte samtlige myr- og gjørmehull i området. Vi hadde gjørme opp til knærne og lasten var tung. Vi kom fram til Mogen turisthytte om kvelden. Skillingsbollene og varm pizza fra vertskapet smakte himmelsk!

Neste morgen padlet vi kanoen langs Møsvatn fra Mogen til parkeringsplassen på Varland. Syv timer i sterk motvind med kraftige regnbyger gjorde turen tøff. Samtidig var det en fin avslutning på turen…

Har du lyst å padle gjennom flere perler i Norge? Les om padling langs nasjonale turistveier

Vanskelig start på padletur på Svalbard

Posted on 2012-06-042019-08-14 by Gjesteforfatter

Det første møtet med Svalbard er ikkje udelt positivt. Då flyet landar kvelden 28. juli, ligg frostdisen over Adventfjorden, og drivis frå breane pakkar seg saman i hamna i Longyearbyen. såpass tett at me har problem med å sjøsetje kajakkane dagen etter. Uventa på denne årstida.

Første del av turen, ut Adventfjorden, innover mot Diabasodden, over Isfjorden, går utan problem: solskin, vindstille, i ein kort periode held me på å bli sperra inne av drivande isflak. Å krysse Isfjorden, 15 km på staden, tre timars padling, bør ein ikkje tenke på om det er den minste utsikt til dårleg ver.

Svenskehuset

Svenskehuset ligg seks kilometer innanfor Kapp Thordsen, om lag ein kilometer frå stranda. Slitsam etappe inn: Tømming av kajakken, tung bagasje, det me treng for overnatting i huset, bratt opp grus-og sandskråning, to steg fram, eitt tilbake, til grasslette/myr i 25-50 meters høgd over sjøen. Så innover, same prosedyre neste morgon i motsett retning.

Svenskehuset blei bygd av den finsk-svenske forskaren og oppdagaren Adolf Erik Nordenskiøld, førstemann gjennom Nordaustpassasjen, pioner i utforskinga av Svalbard i 1872. Det nyleg rehabiliterte huset blei reist i samband med kortvarig gruvedrift; same året overvintringsstad for 17 unge fangstmenn, som alle døde av skjørbuk og blyforgifting (?) – dei åt kjøthermetikken i depotet, men let dei hermetiske grønnsakene ligge! Mennene kviler under trekors på staden.

Inn Billefjorden

Pyramiden, 27 kilometers padling frå Svenskehuset, inn Billefjorden, kort matpause i Skansebukta, idyllisk vik under det mektige Skansen-fjellet – vidare inn fjorden i frisk medvind – nesten på grunn i Mimerbukta, grumsete sjø, langgrunt, padleåra i botnen på halvmeters djup, omveg ut att og inn til utskipingshamna i Pyramiden, staden Kjartan Fløgstad meisterleg skildrar i den dokumentarisk-magiske forteljinga ”Pyramiden – Portrett av ein forlaten utopi”.

Dei industri-tekniske installasjonane er i sterkt forfall. Sjølve bysenteret er intakt, om lag slik det stod i sine glansdagar på 1960 – 1980-talet, eit kommunistisk mønstersamfunn som skulle lokke ikkje altfor godt vande sovjetarbeidarar og funksjonærar til denne sivilisasjonsutposten – i dag stort sett berre besøkt av turistar med lokalbåten frå Longyearbyen eller meir og mindre tilfeldig forbipasserande båtfolk og padlarar. Våre mest ”minneverdige”, nesten surrealistiske opplevingar i byen: kort besøk som einaste gjester i hotellbaren og overnatting i gjestehus av samanstilte konteinerar nede på hamna, artig kontrast til det ”primitive” teltlivet.

Overveldande inntrykk

Nordenskiøldbreen, skrått innover Billefjorden, forbi Brucebyen (namnet på to forfalne brakker) og Kapp Napier inn til brefronten. Høgdepunktet denne dagen er skildra i artikkelen om Spitsbergen og blir ikkje repetert her. Me overnattar på ein stad utan namn på kartet, mellom Kapp Scott og Kapp Ekholm, litt lenger ute i fjorden.

Storhendinga neste dag er den fleire kilometer lange padlinga i frisk sjø under den spektakulære fjellsida opp mot Brisingfjellet. Inntrykket overveldande, overnaturleg som landskapa i Tolkienfilmane: Fleire hundre meter høge søyler i hardt fjell i regelmessig avstand frå kvarandre, med gigantiske jettegryter imellom, uthola i mjukare fjell, tilhaldsstad for myriadar av fugl, alt forma av millionar års erosjon. Under dette naturmirakelet er fire menn i kajakk småkryp.

Same kveld, etter at telta er komne på plass, tek Otto, Stein Helge og Frederik seg ein snartur opp i urda under fjellet. Dei kjem tilbake med fem fossilar. Sjølv sparkar eg tilfeldig borti ein stein på stranda under isbjørnvakta same natta. Det er eit fleire millionar år gammalt forsteina skjell. Kjøpte suvenirar treng ein ikkje ta med seg frå Svalbard.

Anservika – Bjonahamna

Ein dag med litt dramatikk. Vindstyrken ikkje stor, men fjorden går kvit. Bølgjene forsterkar seg over langgrunnene inn mot land. Me held oss nær stranda. Plutseleg dukkar spissen av ein stor stein opp, mellom bølgjetoppane, to meter lenger framme. Roret lystrar ikkje pedalane. Eg må kjøre kajakken på land og held på å velte. Dei andre tek seg og på land. Enden på visa blir at me tømmer kajakkane, dreg/ber dei over land saman med bagasjen, bortimot ein kilometer over Gåsodden, til me kjem i le for nordavinden bak neset. Det er tungt.

Von Postbreen fotografert frå Bjonahamna. Foto: Olav Aksnes

Padlinga vidare mot Tempelfjorden er heller ikkje utan komplikasjonar. Den fire kilometer breie Gipsvika ser ut til å ha flat sjø. Midtvegs over møter Otto og eg den heftige brevinden frå nord, gjennom Gipsdalen. Rorvaieren har kilt seg fast. Vinden kjem rett frå sida. Det er umogleg å halde kursen. Med roret oppe snur kajakken ut mot fjorden, nede går han ukontrollert i sirkel. Kilometrane inn til land blir padla med ein arm, skiftevis høgre og venstre. Otto padlar i kajakken sin ved sida bak, løfter og senkar roret på båten min i takt med at høgre/venstre armen min blir nummen av melkesyre. I lange periodar avanserer me ikkje i den råsete motvinden. Eit slit. Dei to andre padlar uproblematisk langs land. Krøllet på rorvaieren blir fiksa inne på stranda. Me held fram i roleg sjø og medvind, forbi ein stranda iskoloss, til Bjonahamna, ein grøn oase i steinørkenen under Templet.

Drama på Von Postbreen

Vind frå sørvest. Me blir einige om å setje kurs mot Fredheim på hi sida av fjorden, skrått mot vinden. På Bjonapynten tek vinden godt. Me bestemmer oss først for å krysse fjorden beint over, der han er smalast. Eg snur kajakken, får vinden i ryggen, høyrer ei stund at dei andre pratar, får ikkje med meg at dei har endra retning, tilbake til den opphavlege. Først under land på hi sida, fire km lenger framme, oppdagar eg at dei andre er søkk borte. Ingen av oss veit kvar den /dei andre er. Kort fortalt, eg returnerer til Bjonahamna, ser framleis ingen, dreg kajakken på land, kler på meg tørre kle og set meg til å vente utanfor ei open hytte der seks bergensarar ferierer. Dei vil iallfall vere tilbake frå fisketur i løpet av dagen.

Innover mot Nordenskiøldbreen. Foto: Olav Aksnes

Samtidig, 13 km lenger inne i Tempelfjorden. På Von Postbreen går ein aggressiv isbjørn til angrep på fire ungdommar i eit telt. Dei høyrer til ein flokk på 40 engelske ungdommar med leiarar som skal oppleve breeventyret. 17-åringen Horatio Chapple blir drepen, dei tre andre hardt skadde. Ingen av oss veit noko. Me registrerer stor helikoptertrafikk dagen etter.

Ein cabincruiser nærmar seg Bjonahamna. Den legg seg for anker 50 meter frå land. Det er langgrunt. ”Er det Aksnes?” Ambulansehelikopterpilot og oppsynsmann, Stig Onarheim, med kontakt til sysselmannskontoret, har oppfanga anrop på VHF-radiotelefonen til Otto. Ein og ein halv time seinare er me saman igjen på Vindodden. Onarheim får stoppa helikopteret som er i ferd med å lette. Me blir sparte for fleire titusen kroner. To viktige lærdommar: 1: Hald gruppa samla under vanskeleg forhold. 2: Ein gul kajakk er langt meir synleg enn min røde (ifølgje Onarheim).

Grønkledd strandslette

Vindodden er ei vid, vakker, grønnkledd strandslette, med mange hytter, populær utfartsstad for folk i Longyearbyen med hurtiggåande båt. Eit hyttetun, bygd av drivtømmer frå Sibir, å sjå til av same standard som palassa på Geilo og i Trysil, vegg i vegg med det vesle tjørepappkledde krypinnet av ei fangsthytte. Den nye og den gamle tid.

Siste etappar: Kort tur på land på Diabasodden. Eit ungt fransk par, biologar, studerer fuglelivet på staden, elles ingen synleg aktivitet. Det minneverdige denne ettermiddagen og kvelden er den milde brisen, kanskje 15 grader. Me kokar oss pulvermiddag, ligg i teltopninga og solar oss på 78 grader og 20 minutt nord. Bortanfor, under snøskavlen, beitar to reinsdyr, bak ein haug tittar ein polarrev fram.

Stressa isbjørn

Frisk padling med sjøen akter. Under Forkastningsfjellet ligg ein stor RIB-båt nær stranda, med baugen vend innover, full av turistar, journalistar og fotografar med lange teleobjektiv. Ein stakkars stressa isbjørn labbar kvilelaust fram og tilbake, hoppar i vatnet og sym i vår retning. Me set opp farten. Neste dag er det bilde av denne bjørnen i Aftenposten. Fotografen er ein av flokken i RHIB-båten.

Siste timen inn til Longyearbyen er det ikkje mykje å skrive om, bortsett frå at me er i godlag. Inne i bua til Jørn Dyrdahl ringer mobiltelefonane. Engstelege familiemedlemmer er på tråden og vil forsikre seg om at me er i god behald. Nokon av dei hadde fått med seg den aller første meldinga frå Von Postbreen, at ein var drepen og tre alvorleg såra. I den blei det ikkje opplyst at offera var unge engelskmenn. I ein times tid trudde dei det var me.

Logg Inn