Nord-Norge Arkiver - Side 2 av 3

Helgelandskysten – søndre halvdel

Posted on 2019-04-032021-06-04 by administrator

Kyststripen kan oppdages på flere måter – fra veien, fra fjell, fra lufta og fra sjøen. Velger dere å reise med bil og kajakker på taket, så er det kanskje grunn til ikke å forhaste seg med å komme fortest mulig frem til avtalt destinasjon eller «bestemmelsessted»; det kan være mye fint og spennende å oppleve på turen dit, for å si det sånn.

Fylkesvei 17 på strekningen Steinkjer – Bodø er kjent som Kystriksveien, og for denne finnes det publikasjoner ment for turister og andre reisende som gir tips til restauranter, gjestehus, campingplasser, museer, kulturminner og severdigheter – for å nevne noe. En pocketutgave om Kystriksveien bærer undertittelen «Verdens vakreste reiserute»; den hendige, lille brosjyren inneholder også kartutdrag, fergeruter – og annonser fra firma som driver med kajakkutleie og arrangerer padlekurs.

Oppdagelser i kø

Det eneste problemet med Helgelandskysten er at den er lang; oppdagelsene står i kø – og for den som gjerne vil utforske og la inntrykkene få sette seg, trengs det tid. Masse tid. Det er viktig å la være å stresse på en oppdagelsesreise som dette. Begynner man på den galeien kan det hele bli et ork. Det viktigste rådet er derfor å sette av tilstrekkelig med tid, slik at dere kan nyte ferden og de mange fantastiske inntrykkene dere vil bli til del.

Ulike råd og beskrivelser jeg gir i denne artikkelen baserer seg på valg og erfaringer som min kjæreste, Tone, og jeg gjorde, da vi var på ferietur i fjor sommer. Da oppdaget vi litt av det som finnes på søndre halvdel av Helgelandskysten.

Torghatten og Torgværet

Begynner dere reisen sørfra, slik vi gjorde, er Torghatten ved Brønnøysund et naturlig stoppested – for noen sågar et hovedmål. Foruten det kjente landemerket med det spesielle hullet tvers igjennom fjellet, så byr fjordområdet utenfor, Torgværet, på flere hundretalls små øyer, holmer og viker med kritthvite sandstrender, som innbyr til å bli oppdaget på ny, av deg og følget ditt. Den relativt store forskjellen mellom flo og fjøre, kombinert med det flate fjordlandskapet, gjør at padlere her har det beste utgangspunktet for variasjon og spennende opplevelser.

Med Torghatten camping som base fikk Tone og jeg flere flotte turer – både til fots og i kajakk. En av de mest overraskende oppdagelsene var da vi gikk i land på en ikke altfor stor holme og fant mengder av store, modne multer. Å spise ferske, selvplukkede multer på padletur – plukket på holmen der man har gjort strandhugg – føltes magisk, som et eventyr. Sol og varme gjorde ikke opplevelsen dårligere.

Vi måtte begge klype oss selv i armen for å skjønne at vi ikke bare drømte det hele. Vi hadde funnet et padleparadis på vår første stopp langs Kystriksveien! Det føltes obligatorisk å gå begge fjellturene – både gjennom hullet og til toppen av Torghatten – før vi kunne dra videre nordover. Særlig toppturen byr på en helt rå panoramautsikt.

Vevelstad og Forvik

Vi droppet verdensarvsøya Vega denne gangen, men valgte å stoppe på Vevelstad. Gjestegården der byr på hjertevarmt vertskap og lokal, økologisk dyrket mat i verdensklasse. En annen grunn til å ta seg tid i området er godt bevarte fortidsminner – i form av helleristningsfelt – foruten Handelsstedet Forvik, som ligger rett ved fergeleiet. Her reklamerer driverne med ett av verdens nordligste kaffebrenneri. Men husk også å spørre etter bacalaoen i restauranten ved siden av – en av stedets spesialiteter – før dere drar videre derfra med fergen (Forvik – Tjøtta).

LES OGSÅ: Flott langs nasjonale turistveier på Vestlandet

Alstahaug

For den natur-, kultur- og historieinteresserte er også kirken og Petter Dass-museet på Alstahaug, midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen, smart å legge inn på lista over opplevelser som er lett tilgjengelig langs Kystriksveien. Dikterpresten Dass bodde og utførte sine gjerninger her de to siste tiårene av sitt liv.

Alstahaug byr på mye historie, og ble ikke uten grunn valgt til Nordlands kommunes tusenårssted. Steinkirken fra middelalderen er en av få som ennå står intakt her til lands. Museets hovedbygning er tegnet av Snøhetta, og er en arkitektonisk opplevelse i seg selv – ikke minst hvordan den er blitt integrert i landskap og omgivelser. Når vi er inne i bygningen kan vi både se og føle at vi har kontakt med naturen på utsiden. Området byr ellers på en kystkultursti, for den som vil gå en tur på historisk grunn, og et kystlandskap som er egnet til å oppdage fra kajakken.

Herøy og Alstenfjorden

Reiser dere videre, til Søvik – et stykke sør for Sandnessjøen – og tar ferge til Herøy eller Brasøy, er veien kort til nye, spektakulære padleopplevelser. Min kjæreste og jeg fikk et par fantastisk flotte padleturer sammen der oppe. Selv følte jeg at det ble nesten som en litt vond opplevelse. Jeg fikk rett og slett ikke med meg alt som jeg gjerne ville oppleve i dette området. Men valgene vi gjorde føltes riktige hele veien, bortsett fra at vi ikke burde hatt noen termindato for hjemreisen.

Vi campet i telt på Herøy camping, like ved fergeleiet vi ankom på. I øst/sydøstlig retning, tvers over Alstenfjorden, ligger fjellformasjonen De Syv Søstre, og i nord/nordøstlig retning ruver Dønnamannen, som i klarvær gir et mektig 360-graders-panorama til det meste av Helgelandskysten. Det å sjøsette kajakken her, i speilblank sjø, like før solnedgang – med utsikt til de nevnte fjellene – var ubetalelig.

Brasøy og Husvær

Ut fra kart vi hadde tilgjengelig så vi at vi måtte prøve ut området omkring Brasøy og Husvær, sørvest for stedet vi campet på. Tone og jeg kjørte sørover så langt veien gikk – på Tennveien, langs fylkesvei 161 – til Tennvalen, hvor vi startet å padle ved et kaianlegg. Her kom padlesmilet raskt frem. Nå visste vi at spektakulære opplevelser ventet oss.

Som ventet kom høydepunktene tett, som perler på en snor. Eksempelvis så vi havørn flere ganger på ganske nært hold på vår ene padletur i dette området. Men inne i Brasøysundet var det de mange vakre ternene som stjal showet. Å gli inn her i kveldssol i kajakk – til ternenes sang og deres spektakulære jaktstup – føltes både andektig og majestetisk. Tenk å kunne bo på en idyll som dette, og hele tiden være i kontakt med vill og vakker natur. Paradis på jorden, sa du? Ja, definitivt!

Lengter tilbake

Hva er så hovedinntrykket jeg sitter tilbake med? Beskrivelsen padleeldorado er blitt mye brukt i dette bladet, men de sørlige deler av Husværfjorden er nettopp det. Jeg fikk bare en fornemmelse av det labyrintiske holmriket som ligger og venter der; jeg elsker den typen padleomgivelser, og derfor må jeg tilbake dit. Jeg klarer nesten ikke å vente – jeg skal planlegge nøye de forskjellige rutene jeg ønsker å padle, etter detaljerte sjøkart, og jeg skal sette av tilstrekkelig med tid, slik at jeg får med meg alt jeg ønsker å få med meg. Først når jeg er ferdig der, vil jeg være klar for å gå løs på nordre halvdel av Helgelandskysten. Det er mange fine opplevelser i vente; såpass vet jeg. ●●

NOTIS / KARTUTDRAG

Det er broforbindelse mellom Brasøy og Husvær, og for den eventyrlystne som elsker å padle langs holmer og skjær, er campingplassen på Brasøya trolig et enda bedre utgangspunkt enn det min kjæreste og jeg valgte som base. Videre vil jeg anbefale å kjøpe sjøkart, eller skrive ut kartutdrag med passende målestokk fra norgeskart.no, som viser detaljer om grunner og navnene på de mange øyene, holmene og skjærene i den labyrintiske skjærgården. Ikke minst vil dette være smart å ha for å kunne planlegge og tilpasse padleturen i forhold til båt-/ skipstrafikk.

Leia er sørvest for Brasøy og Husvær er trang og kronglete. Her kryr det av sjømerker, og det er naivt å tro at alle båtførere som ferdes vet eksakt hva disse betyr og hvordan de skal forholde seg. De har sikkert nok å konsentrere seg om – og med et slikt utgangspunkt er det jo desto viktigere at padlere tar sine forholdsregler og prioriterer sikkerhet – «safety first», som det heter.

Urban padlefest i Nordens Paris

Posted on 2018-12-242021-06-04 by Gjesteforfatter

Tromsø: Folk skal registreres, båter lånes og tilpasses, nummer og flagg festes på kajakkene og turplanen gjennomgås. Kun en ting er sikkert når turpadlere skal forflyttes – ting tar tid! Men det er flatt hav og sol fra skyfri himmel. Det er derfor bare blide fjes å se i turgruppa, selv når Alf for andre gang må på land for å finne et spruttrekk som passer – igjen uten å lykkes. Først halv ti er de 29 turpadlerne, som skal padle hele øya rundt med turledere, i gang. Noen er helt ferske og trenger tips om fremdriftstak allerede fra start.

Vi heier på konkurransepadlerne i det de farer forbi. FOTO: KJELL ARNE THOMASSEN.

Flagg, turister og kanelboller

– Kanskje vi må sette ham på land allerede i Telegrafbukta, lurer turleder Ingrid på og varsler sekretariatet. Nybegynneren blir koblet sammen med en annen student. Plutselig løsner det på fremdriften til begge. Etter fem kilometer rundes Sydspissen og turtempoet er plutselig oppe i syv kilometer i timen. – Vi padler medstrøms, konstaterer medturleder Pål lakonisk. Etter en obligatorisk beinstrekk i sentrum med flaggvifting til turister og energipåfyll i form av kanelboller, fortsetter vi videre under brua og langs kaiene der turistskip, fiskebåter og forskningsskip ligger på rekke og rad.

Rett før Nordspissen bestemmer hele gjengen seg for å «kaie» under en hundre meter lang kai – hyl, latter og ekko av slikt høres lang vei. Vi blir stadig forsinket for det må jo tas bilder – hele tiden. Idet bålkaffen er klar på det obligatoriske stoppet på Nordspissen begynner vi å speide etter konkurransepadlerne. Kommer de ikke snart – det er jo to timer siden de første startet?

Feststemte padlere nyter kvelden. FOTO: JENS MORTEN ØVREVOLL.

Tre konkurranseklasser

Det er tre konkurranseklasser i år; damer, herrer og dobling. Deltakerne bestemmer selv om de vil starte klokka 11:00 (regner med å bruke over tre timer) eller klokka 11:30. Selv om Tromsøpadlerne er turpadlere, er det noe som skjer med en gang de får et «nummer på brystet». Konkurranseinstinktet slår inn, hardt, og helt uten å ta høyde for om man har trent eller ikke. De er derfor avgårde nøyaktig på klokken – i motsetning til turgruppene. Børge Kvaal (68 år) er veteran og padler konkurranseklassen for 26. gang.

– Det er veldig hyggelig at så mange deltar, for det viktigste med klubben er at det er en turklubb. Konkurranseaspektet er ikke like viktig som at folk hygger seg på tur, understreker han.

I år padler han dobling i konkurranseklassen sammen med datteren Trude. De har kun rukket å trene sammen en gang, og er noe spent på om kondisen holder hele veien inn. Første gang Børge overhode padlet, så padlet han likeså god Kvaløya rundt. En tur på 150 kilometer. Et rykte skal ha det til at han var noe sår bak og var sykemeldt i 14 dager etterpå. Det er selvsagt kun et slemt rykte. Likevel anbefaler han i dag at man heller begynner med en noe kortere distanse.

Årets yngste og eldste

Julie Malnes Fredriksen (9 år) er årets desidert yngste deltaker. Kjempespent maser hun på mamma June om at de må komme seg avgårde. I dag skal hun padle sammen med de store. Hun skal delta i den nye turklassen Tur light på ti kilometer sammen med 20 andre padlere. Denne turen ledes av turledere fra studentenes padleklubb TRULLE.

– Jeg og mamma har øvd, sier Julie. I går var vi på Turbo-tur og padlet til Nordspissen, hvor vi gikk på toppen og tok en post. Hun elsker å padle. Hun har i år fått egen barnekajakk og forteller at hun øver egenredning minst tre ganger i året. Første del av turen har mamma June på tauline for å lette padlingen for Julie, men etter at de runder Sydspissen krever hun å få padle videre for egen maskin. Vel inne i sentrum får også «Light Tur»-padlerne sine velfortjente kanelboller som nytes med brede glis, på flatt hav, i strålende solskinn.

Det er noe eget med uventede gaver – selv om det bare er en kanelbolle. Bianca (70 år) er storfornøyd med å gjennomføre med stil, men er litt misfornøyd med at hun kun fikk godkjent en post i Ti på skjæret (padlernes ti på topp) etter alt det strevet som hun sier. Julie derimot var storfornøyd med alt.

– Jeg padlet med de kuleste. Til neste år skal jeg padle øyen rundt, oppsummerer Julie bestemt til mamma på kvelden.

Ved kaia i Tromsø - Dagens smakfulle overraskelse, kanelboller til alle. FOTO: BODHILD UNDAL. — Dagens smakfulle overraskelse, kanelboller til alle. FOTO: BODHILD UNDAL.

LES OGSÅ: Arktisk havuke

Euforisk stemning i Tromsø-fjæra

Like før kl. 13:00 og rett i underkant av to timer etter at de startet, heies de første i konkurranseklassen forbi Nordspissen med flagg, fløyter og tilrop.

– Kaffen er klar, roper Johnny, dere rekker en kopp før de neste kommer. Noen vinker tilbake og roper noe vi ikke hører, mens andre allerede her merker at de har tatt i litt for mye. Børge og Trude farer forbi i doblingen, men må se seg slått av Harald, som har sønnen Tobias på besøk fra USA. I det siste konkurrent er forbi, pakker turklassen sammen og legger ut på de siste åtte kilometerne inn mot Sjølunden – nå i motstrøm.

Det er euforisk stemning i fjæra ettersom slitne men lykkelige konkurransepadlere og turpadlere kommer på land. Alle får kaffe og vafler og latteren sitter løst. Det er en følelse av «jeg greide det», personlige mål som ble nådd sammen med gode padlevenner. Alle er slitne, også de som hevder at de ikke er det. Noen er litt forbauset over at «de sprakk og gikk helt tom», men nå er det snart fest.

Julia ni år padlere på, selv om hun får litt drahjelp. FOTO: ESPEN BERGERSEN.

Tradisjonsrik festmat

Mens noen drar hjem for å skifte og kanskje rekke en dusj, setter festgeneralen i gang med pynting til fest i fjæra. Fargelykter henges opp mellom naustene, grillen tennes, salat kuttes, kaffe kokes og kakene ankommer. Det siger på med feststemte padlere med egen stol under armen. Det tennes ett, og så ett bål til i fjæra. Folk benker seg rundt bålene og oppå benkene og skravler og lyver høylytt om turen som var og turer som snart kommer.

Tradisjonen tro blir det servert grillet selkjøtt, som Knut hvert år kjøper direkte fra selskutene når de kommer inn til Tromsø fra isen. Det er 16. året han står for grillinga. For Knut er det viktig å videreføre tradisjonen og introdusere nye padlere til selkjøtt. Noen av de utenlandske studentene er skeptiske, og for første gang i historien går vi først tom for salat.

Først når alle har fått mat og man er i gang med å forsyne seg for andre gang får vinnerne av konkurranseklassen høytidelig overrakt premiene sine. Siden det nå engang er turen som er viktigst for oss, så trekkes det i tillegg tilfeldig blant alle som har deltatt, flere flotte premier. Men den fineste premien vant vi jo alle – padleturen i strålende solskinn, på flatt hav, sammen med 75 nye og gamle venner. Og mens morgendagens storm trekker opp og himmelen går i svart, fortsetter diskusjonene om det fineste padleområdet og hvordan ta de mest effektive fremdriftstakene.

Les om Tromsøya rundt 2019 (ekstern lenke)

Vinterpadling i hvalens rike

Posted on 2018-09-192021-06-04 by Gjesteforfatter

Hver senhøst og vinter over de siste fire-fem årene har store mengder sild funnet veien inn fjordene på yttersida av Kvaløya i Troms. Ikke så spektakulært i seg selv, men jaget av flokker av hval og spekkhuggere gjør dette til et fantastisk syn for skuelystne bivånere. Turen denne gangen går ut til Lyfjorden, på nord-vestsiden av Kvaløya. Snøen ligger helt ned til fjærsteinene, temperaturen er noen grader under null. Det er opphold og klarvær, og sikten utover fjorden er god. En håndfull fiskebåter ligger ikke langt fra land, og man kan se hval og spekkhuggere jage båtene på jakt etter sildestimene i fjorden. Fiskerne prøver å berge fangst og bruk for de jagende dyrene. Et fantastisk syn.

Litt på avstand ligger to-tre ribber, hver med 12-15 nysgjerrige og begeistrede turister, som har kameraene klare for å fange sine blinkskudd. Blant disse er allerede noen kajakker å se på sjøen. En av dem som gjerne tar turen ut til Lyfjorden, Kaldfjord eller en av de andre fjordene der sild og hval boltrer seg, er Hege Enge Dekkerhus (36). Hun drar ingen steder uten kajakken på biltaket og utstyret i bagasjerommet, og er bestandig klar for en padletur.

Å padle blant spekkhuggere

Valg av padlested avhenger av værforhold eller som oftest av hvor hvalen befinner seg. Denne gangen er padlestedet altså Lyfjorden. Sammen med et knippe andre padlere har hun tatt turen ut hit for å oppleve hvalen på nært hold, og for unike og enestående naturopplevelser. Kajakken tas av taket på bilen, klargjøres, utstyr pakkes ned og farkosten skyves ut på sjøen. Hege og de andre padlerne setter seg til rette i båtene, tar noen padletak og glir utover mot fiskebåtene, ribbene og hvalene.

– Å padle blant spekkhuggere og hvaler er nok det mest magiske jeg har vært med på. Lyden, lukten, nærheten og synet av de store dyrene er helt vanvittig rått. De er fantastiske dyr. Selvfølgelig er det viktig å ta hensyn både til seg selv og dyrene, og det ser ut til at kjærligheten og respekten for hverandre er gjensidig, sier en tydelig betatt padler. Hege har padlet i fire år, og tok våtkortet sammen med sin ektemann. Planen var å finne en hobby de kunne gjøre sammen, men for Hege ble det mer enn hobby. Det ble en lidenskap og livsstil. Året etter kjøpte hun sin første kajakk, en Scorpio LV. I fjor tok hun også teknikk-kurs og aktivitetsledekurs.

– Jeg vil lære mest mulig for å bli mer bevisst, og for å bli en bedre og tryggere padler, og jeg padler så ofte jeg kan, om så hver dag når jeg har fri fra jobb. Er så heldig å bo i fjærsteinene, og kan ake rett inn i bølgene. Kajakken er blitt min lenestol, og jeg trives med å spise lunsjen og drikke formiddagskaffen min i kajakken eller på en plass ved sjøen, sier den padle- og friluftsglade jenta fra Ramfjorden i Troms. Hun liker å padle, uansett årstid, sommer som vinter.

Helårshobby

– Padling er en helårshobby, så det passer meg perfekt. Man lærer og erfarer mye underveis; værforhold, havstrømmer, bølger, kart, sikkerhet, utstyr og bekledning, sier hun. Hege er svært bevisst på sikkerhet og utstyr når man legger ut på vinterturer, og det er viktig å kle seg etter værforholdene. Det er kaldt og risikoen er adskillig større enn i varmere årstider. Det er derfor viktig å ta med ekstra tøy, jervenduk, mat og varm drikke, førstehjelpsutstyr og utstyr til å klare seg dersom man må overnatte ute anbefaler hun. Det er korte dager og tidvis begrenset med daglys om vinteren, derfor er lys på både kajakk og seg selv ekstremt viktig når man ferdes på sjøen og blant andre farkoster.

– Det er smart å ha en plan og gjort seg noen vurderinger på forhånd, både om flo og fjære, vindretning, strømmer, samt vite litt om terreng og avstander, sier hun til slutt.

LES OGSÅ: Alene i isen, i mørket, i kajakk!

Et eldorado for padlere!

Posted on 2018-09-122022-05-09 by Gjesteforfatter

Har du padlet i Nordland, Lofoten og Sør-Troms? Eirin har padlet en rekke steder i området og her får du hennes tre utvalgte steder!

Sør-Troms

-Hvis jeg skal trekke frem tre av de stedene jeg vil anbefale andre padlere på det sterkeste, vil det være skjærgården mellom Bjarkøy og Meløyvær/Krøttøy i Sør-Troms. Å padle her er bare helt fantastisk, og man kan padle langt ut i havgapet. Det finnes mange øyer med flotte strender, mye sel og mulighet for å se hval. Man har mulighet til å overnatte og leie kajakk på Krøttøy, forteller den entusiastiske padleren. Hun bruker mye av helgene og feriene til friluftsliv, både padling, skiturer og fotturer. Spesielt de siste sju-åtte årene har hun tilbrakt ekstra mye tid ute i naturen.

– Jeg har alltid vært glad i friluftsliv, og har hytte i sjøkanten hvor jeg delvis bor, forteller Eirin. Her har hun kajakken liggende i hagen, alltid klar til bruk.

– Jeg kjøpte min første kajakk for fem år siden, en surfski, siden de er sikrere å padle alene i. Året etter kjøpte jeg en havkajakk, siden jeg ønsker å dra på lengre turer med oppakning, fortsetter hun. Eirin startet å padle litt da hun studerte og jobbet i Tromsø for mange år siden. Hun tok padlekurs, og lånte seg kajakk hver gang hun skulle ut å padle. Likevel – hun ble bitt av padlebasillen.

Salten og Lofoten

I løpet av årene har kajakken brakt henne til mange idylliske og nye steder i Nord-Norge. Steigen i Ofoten er en av dem, og som hun gjerne drar tilbake til. Her finnes mange vakre øygrupper, den ene vakrere enn den andre, og med fantastiske hvite strender.

– Mens man padler har man utsikt til Lofotveggen, utrolig vakkert, forteller Eirin. Også Lofoten står øverst på hennes liste over steder hun anbefaler, og da spesielt i området ved Henningsvær.

– Det er et sjarmfullt fiskevær langt ute i havet, med flotte plasser å gå ut for å spise. Det er en opplevelse i seg selv bare å padle inn i fiskeværet. På begge sider av fiskeværet er det øygrupper som er flotte å padle til, og man bør velge overnattingssted hvor man kan sette ut kajakkene. Hun angrer ikke på at hun startet å padle, og forteller at det har brakt henne til nye steder hun aldri ville nådd.

– Det er en flott måte å møte nye områder man ellers ikke ville nådd. Nord-Norge er et eldorado for padling. Her finnes mange flotte områder og øygrupper. Ingen ting er som å padle til en øy langt ute i havgapet, slå opp teltet ved en hvit strand i midnattssol, avslutter hun.

80 mil på 5 uker!

Posted on 2018-09-062022-05-09 by Gjesteforfatter

Vi bare elsker Nord-Norge og padling, og trives godt i hverandres turselskap, forteller de to svenske jentene etter å ha ankommet Svolvær i Lofoten. 800 kilometer var tilbakelagt på fem uker – i kajakk. Planlegging av turen startet Tone med allerede et halvt år i forveien. Det var en del av studiet ved Adventure Academy i Sverige. De hadde gjort grundige undersøkelser om ruten de skulle følge, og forberedt seg godt både fysisk og mentalt til turen.

– Vi leste mye på nett og kontaktet padlere om strøm og vindforhold langs ruten. Dessuten snakket vi mye om hvordan vi skulle løse eventuelle konflikter oss imellom. Man lever på en måte i en egen verden underveis, uten referanse til stedene vi besøker. Det er veldig spesielt. Vi var klar over at det ville bare være oss to i lange perioder, men vi visste vi måtte samarbeide i kritiske situasjoner og løse utfordringene sammen, forteller jentene i lag.

Arktisk paradis

Mange øyer og holmer, lune viker og flotte stender begeistret jentene.

Fem uker tidligere, i slutten av juni, ankom jentene Honningsvåg flyplass. Utstyr og kajakker var sendt opp i forveien med tog og bil. Dermed var eventyret i gang, og en bedre start kunne de ikke få, forteller jentene.

– Vi kom til Honningsvåg om kvelden, campet ved flyplassen, og våknet opp til strålende sol og ingen vind. Helt fantastisk. Deretter gikk turen opp til Skarsvåg hvor utstyr og kajakker stod klare, forteller de videre. Turen fra Skarsvåg gikk rolig. De padlet ca. 15 km per dag de første dagene, krysset fjorder og padlet langs et røft og værhardt landskap. Gradvis ble de mer vant med de skiftende vær- og havforholdene, med alle sine dramatiske sider og det iskalde vannet. Enkelte dager skiftet været på bare noen timer, og det blåste så mye at de var nødt å dra i land.

– Det ble ganske dramatisk, fra idylliske forhold til regn, fuktig, kaldere og mye vind. Man blir veldig fokusert og i sin egen verden når det blåser opp, men vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle holde øyekontakt når det skjedde, forteller Tone.

Stor gjestfrihet

-En whisky om dagen erbra, skåler jentene.

Jentene beskriver ferden langs kysten av Finnmark som et arktisk paradis. De kunne padle i flere dager uten å treffe folk. Kun de to, i hver sin kajakk og i sin egen turverden. Etter ni dagers padling var de ved Kvalsund. Her fikk de øye på noen hus, og padlet i land. Gjestfrie, som folk er i nord, ble de godt mottatt og fikk haik til butikken for å handle. De ble tilbud mat, vin, dusj og soveplass hos de gjestfrie folkene, og stresset ikke med å forlate Kvalsund og folkene der.

– Folk var utrolig hjelpsomme og trivelige, som lot oss fylle vann og spanderte mat og overnatting, fortsetter de. Været og tidevannet styrte mye av padlerytmen videre, og det var meningsløst å padle motstrøms. Vinden skapte også bølger og gjorde padlingen vanskeligere. Veien gikk videre inn i Vargsundet med mye strøm, som de klarte å time slik at de kunne utnytte den gjennom sundet. Etter noen timer med bølger og vind gikk de i land, slo leir og håpet på bedre vær. Dagen etter krysset de over mot Stjernøya, men fikk en sterk sidevind fra Lopphavet. Jentene gikk i land ved et hus ikke langt fra strandkanten. Her fikk de kaffe, smørbrød og fikk fylle vann på flaskene.

Dramatisk havari

Ved Stjernøya i Finnmark slo de hull på den ene kajakken, og de måtte i land i ei steinur.

Turen ut fra land ble svært dramatisk for jentene. Bølgene var kraftige og fylte kajakkene med vann flere ganger. Til slutt kom de seg ut og klarte å padle en drøy kilometer, men bølgene var ubehagelige, og de måtte padle i land igjen. De forsøkte igjen og kom seg inn i Stjernsundet. Her ble de møtt av to-tre meter høye bølger, litt for store til at de kunne fortsette. Nok engang måtte de kapitulere og padle i land på Stjernøya. Her fikk de husly og kaffe hos en fastboende dame. Dagen derpå våknet de opp til nybrygget kaffe og nybakt brød.

De fortsatte å padle på sørsiden av Stjernøya, men kom kun til neste vik før motstrømbølger tvang jentene på land igjen. Her ble de et helt døgn, før de igjen gjorde et tappert forsøk på det strevsomme havområdet. Det dårlige været hadde gjort at de bare hadde padlet mellom fem og ti km de siste dagene. De var derfor litt utålmodige og usikre på om tidsplanen de hadde satt opp ville holde. Slik fortsatte turen de nærmeste dagene, med korte padlestrekninger før de ble tvunget på land et sted på Stjernøya. Det var da de oppdaget at den ene kajakken hadde en stor sprekk i siden. Det var for stor risiko å padle videre med kajakken.

En raste i idylliske Sommarbukta, litt sør for Havøysund i Måsøy kommune.

Besøkte gruver

Mens de venter på å bli hentet av båt, er det greit å varme seg i teltet.

Gode råd var dyre, og jentene begynte ringe rundt for å forhøre seg om hva som var best å gjøre. Det sikreste var å få fraktet kajakken til havn med båt.

– Vi hadde ikke sett båter på flere dager, kun store lastefartøy på andre siden av sundet. Gjennom en bekjent fikk vi telefonnummeret til en fabrikk som lå litt lenger borte fra der vi hadde gått i land. Vi var litt heldige at de svarte klokken åtte en lørdags kveld, og et par timer senere kom to med båt for å hente oss og kajakkene, forteller jentene. Været og bølgene hadde dessuten blitt verre, og de var lettet over å bli hentet. Stedet de havarerte var like nedenfor en steinur, hvor det ikke gikk å slå opp telt. I tillegg var det regn, nordlig sterk vind og åtte grader.

– Det hadde blitt både kaldt og farlig å sove i steinura, fortsetter de, og er takknemlig for at de ble hentet og fikk mat, dusj, badstu og overnatting på fabrikken (Sibelco Nordic). Selvfølgelig fikk de også en omvisning i gruvene og på fabrikken, hvor selskapet utvinner nefelin til glassproduksjon.

Mot Senja…

Når det er midnattsol og fantastisk vær, trenger man ikke telt.

Derfra gikk turen med personalbåten inn til Øksfjord og videre til Tromsø med Hurtigruten.

– Selvfølgelig var vi litt skuffet over ikke å få padle over Lopphavet, som skal være både tøft og en prøvelse for padlere. Men hurtigruten var en god erstatning. Dessverre var det ikke noe å gjøre med den ødelagte kajakken. Jentene ringte rundt og fikk etter et par dager napp hos en ansatt hos Lyngen Arctic Adventures, som ville låne ut en kajakk. På plass i kajakkene igjen satte de ny dagsrekord på 42 km, rundt Kvaløya og ut til Sommarøy. Et par dager senere gikk turen videre mot Senja, og etter tre dager med padling sørover i Malangssundet gikk de i land ved Gibostad.

– Vi hadde en fantastisk morgensol etter nattpadling gjennom Malangen. Vanlig rutine, når vi går i land etter en lang padleøkt, er å sette opp teltet og ta på seg flere lag med klær for å bli varm. Denne morgenen satt vi bare med to lag klær og drakk kaffe ute i solen, forteller jentene videre. Morgenen etter hadde det begynt å blåse opp. Jentene kom seg tidlig i kajakkene, men motvind og regn gjorde ikke padlingen lett. Tone hadde dessuten en kajakk uten ror, og måtte styre ved å vri seg til siden, en teknikk som var ikke var lett å få til i bølgene. De gikk i land ved landbruksskolen på Gibostad, og banket på hos en svensk kvinne og hennes mann. Her ble de bedt inn på frokost og kaffe, og ble med på fisketur. Etter tre dager med middager, varme og gjestfrihet var det på tide å padle videre.

Nord-Norge kan være idyllisk om sommeren. Her, et sted på Senja, har jentene campet for kvelden.

Utkikk etter hval

Tre dager senere, i sol og godt padlevær, kom de til sørspissen av Senja. Turen gikk over Vågsfjorden med peiling mot Grytøy. Her gikk de i land på en fantastisk hvit strand, kastet klærne og tok en fortjent dukkert i det kalde vannet.

– Vi tok noen lengre padlestrekker siden været var så fint. Vi padlet rundt åtte timer, en strekning på 12 km, og gikk i land på en paradisstrand på Sandsøy. Her laget vi lunsj og tok et svalende bad i havet. Vi hadde fått nyss om at det var en flokk grindhvaler i området og satt i helspenn for å få øye på flokken. Men ingen hvaler var å se den dagen, og det var bare å sette opp telt og komme seg i soveposene, forteller Tone. Dagen derpå gikk turen videre rundt til yttersiden av Grytøy, nærmere bestemt Grøtavær.

– Det varme været, det klare vannet og alle de vakre øyene og strendene utenfor Grøtavær var nesten som å komme til Karibia, fortsetter hun. Etter å ha padlet 8-10 timer i strekk de siste dagene, og det nærmet seg helg, tilbrakte de et par dager på hotell i Harstad. Da gjorde det lite at regnet øste ned utenfor.

Målet nådd

Turen fra Harstad gikk mot Tjeldsundet, og etter noen timer med padling campet de ved stranden på Gressholmen. Oppholdet her ble litt lengre enn beregnet da Kajsa skadet foten under morgenbadet. Deretter gikk turen videre sørover. De valgte å gå i land på Sandtorgholmen. Været hadde snudd. Nå regnet det igjen, og oppholdet her ble et par dager lengre enn beregnet. Tiden benyttet de til fjelltur og avslapping. Videre gikk turen sørover fra Sandtorg, med Tjeldøya på venstre side, hele veien til Lødingen, forbi nedlagte Nes fort, på innsiden av Store Auenholmen og over fjorden til en fantastisk strand på Rinøya – en padleøkt på hele 47 km.

Vannet var varmt, og målte hele 16 grader. Jentene nøt å gå barfot i sanden og badet. Dagen derpå blåste det sørlig, og de fikk motvind. De ble derfor nødt å vente en ekstra dag til vinden hadde løyet. De fikk besøk av et par kompiser, som kom med reker til lunsj, som de nøt inne i en liten bod ved stranden. Om kvelden kokte Tone selvplukkede blåskjell på bål. Dagen derpå var været igjen på jentenes side. De hadde en lang padleøkt foran seg. Turen gikk forbi Offersøy, mot Årstein, mellom Stormolla og Litlmolla, og inn til Svolvær. Målet var endelig nådd – etter fem uker og 900 km i kajakk.

Optimale opplevelser

De forteller at overalt hvor de kom ble de overveldet av den spektakulære naturen, og alle gjestfrie og hyggelige menneskene som tok imot dem. -Naturopplevelsene blir virkelig optimale sett fra en kajakks perspektiv. Vi hadde mange fine møter med mennesker underveis. Mange som lever primitivt, men som er svært gjestfrie og som ikke forventer noe tilbake. Vi padlet strekninger som var helt øde, ikke et hus på flere dager. Plutselig møtte vi folk som levde langt fra andre mennesker, og fikk se hvordan de levde. Det var en helt annen kultur og fokus enn det vi er vant med, avslutter de eventyrlystne jentene.

Med kajakken full av søppel

Posted on 2018-07-112019-10-02 by administrator

De siste sesongene har det skjedd noe unikt i padlemiljøet i Tromsø. Flere og flere padlere blir observert med fulle fargerike søppelsekker bak på dekket på kajakken. -Vi og etter hvert flere andre padlere har gjort det til en vane å ta med seg litt søppel hjem hver gang vi er på tur, forteller Silje-Kristin.

Søplet registreres før det pakkes i sekker.

Unik mulighet

Det store og ganske aktive padlemiljøet i Tromsø har begynt å se muligheten for at de kan bidra positivt i arbeidet mot forsøpling av havet og kysten. Hun mener padlerne har en unik mulighet til å bidra til rydding langs kysten vår. -Vi er mange tusen padlere i Norge, og det er neppe noen som kjenner kysten i detaljer så godt som oss som alltid ser etter artige formasjoner, nye små strender eller andre trygge steder å gå i land. Ofte er dette steder der det samler seg marint avfall. Det er jo en grunn til at mange viker har fått navnet Rekvik. Vi er dessuten ute hele året, og ser hva som skjer gjennom sesongene.

Marint avfall

Hun og Bo vet hva de snakker om når de prater om marint avfall. Silje-Kristin er utdannet marinbiolog og jobber til daglig i Fiskeridirektoratet, mens Bo jobber som rådgiver i Tromsø kommune og leder det regionale kystryddeprosjektet Ren Kyst. -I vårt område, som over hele verden selges som et arktisk og urørt paradis, er virkeligheten stedvis en annen, med synlige mengder av søppel langs kysten.

Padleopplevelser som dette må man bare forevige.

Tromsø ligger langt mot nord, men havstrømmer i Atlanterhavet og langs norskekysten tar med seg mengder av flytende søppel fra sørligere strøk og fra havet utenfor, og legger igjen en del av det på kysten her. Enda lenger nord er Barentshavet og Svalbard endestasjon for mye marint avfall, noe som er synlig mange steder på kysten der også, forteller de engasjerte miljøpadlerne. Begge har flere år bak seg som ivrige padlere. At de appellerer til padlerne er derfor helt naturlig. Dessuten har jo padlerne en farkost som egner se

Viktig med mat og næring når man padler og plukker søppel.

g fint for å ta med seg en liten sekk på dekk. De fleste turene padles gjerne med nesten tom kajakk, så man kan putte posen med søppel i luka for den saks skyld. Når man kommer hjem er det bare å putte sekken i restavfallet. De fleste kystkommuner har en ordning med levering av strandsøppel, hvor man kan levere bosset.

Renere kyst

De forteller at i Tromsø har padlerne før hatt mindre ryddeaksjoner. Tanken er nå at det skal bli en vane å ta med seg litt søppel hjem hver gang man er ute og padler, i tillegg til noen mindre dedikerte ryddeturer. I år har Tromsø-padlerne også planer om et samarbeid med det lokale avfallsselskapet Remiks, slik at alle som padler inn søppel har et sted å levere dette. Samtidig oppfordrer de alle padlere og padleklubber om å engasjere seg og gjøre sitt for en renere og triveligere kyst i sine områder, og ikke minst dokumentere det de gjør.

-Bilder og historier er viktig i arbeidet for å få redusert forsøplingen, som dessverre svært ofte er et resultat av man-glende holdninger og kunnskap om konsekvensene av den. Før sommeren hvert år arrangeres padletreffet Midnight Sun Experience i Tromsø, som samler rundt 80 padlere fra hele landet. I år ble strandrydding en integrert aktivitet på padleturene. Etter modell fra Kystlotteriet ville deltakerne samle lodd for hv

er søppelsekk de leverte inn, og det ville bli fine premier med miljøsnitt.

-Slik håper vi at padlerne blir mer oppmerksomme på at de faktisk kan bidra, og at de tar med seg ryddevanen hjem. Bevisstgjøring er svært viktig og det fungerer, sier Silje-Kristin.

Padlere gjør sin innsats med tanke på renere kyst og strender.

Seks vogntog

Silje-Kristin Jensen og Bo Eide forteller om mye marint søppel på strendene rundt i Tromsø.

Marint avfall har de siste årene fått større oppmerksomhet som miljøproblem. Hvem husker vel ikke gåsnebbhvalen som drev i land på Sotra tidligere i vår med magen full av plast. Det gjorde at det ble fart i sakene, også her i Norge. En nasjonal strandryddedag i regi av Hold Norge rent arrangeres i starten av mai, mange lokale ryddeinitiativer og en miljøvernminister som har engasjert seg i problemet. Her har padlerne en mulighet til å bidra også mener Silje og Bo, og kommer med et lite regneeksperiment til slutt: -La oss si at i Norge finnes det 7.000 padlere, som i snitt padler fem turer i året og tar med seg fem kilo søppel hver gang. Det blir 175 tonn søppel, like mye som nyttelasten til seks store vogntog.

Fakta marint avfall:

Hvert år havner ca. 10 millioner tonn plastsøppel i verdenshavene. I norske farvann er tallet ca.34.000 tonn. Globalt sett antas det at 80 prosent av søplet stammer fra aktivitet og industri på land, mens 20 prosent stammer fra aktivitet ute på havet. Langs norskekysten er forholdet motsatt, der mesteparten stammer fra marin aktivitet. Marimt søppel utgjør en trussel for alt marint liv som lever av og i havet. Det påvirker også matfatet til oss mennesker. Størsteparten av søplet i havet består av plast, som har lang levetid i miljøet og lang nedbrytningstid. I havet brytes plast langsomt ned på grunn av lite UV-stråling og lave temperaturer. Plastsøpplet vi finner på strendene utgjør bare 5-10 prosent av den totale mengden i havet. Mer enn 80 prosent synker før eller senere til bunns.

Bo Eide og Silje-Kristin Jensen motiverer padlere i Tromsø til å plukke og ta med seg marint avfall når de er ute og padler. FOTO: ESPEN BERGERSEN/NATURGALLERIET.NO

En uke i nordnorsk paradis

Posted on 2018-04-052021-06-04 by Gjesteforfatter

Alt var handlet inn, og det eneste vi manglet var tørrdrakter. Dette skulle vi få leie av Rana Spesialsport, og vi hadde avtalt at vi skulle ringe når vi nærmet oss Mo i Rana hvor de holder til. Som sagt som gjort, og vi fikk tak i utstyret, og mange gode tips.

På vei mot det ukjente

Vi kjørte deretter mot Stokkvågen, som så ut til å være en passende start for turen vår. Der parkerte vi bilen, bar kajakkene ned til fjæra og pakket om fra bil til båt. Selv om noe måtte bli igjen, var vi overrasket over mengden man får med seg i disse farkostene, og noe spente satt vi oss oppi båtene 40 meter lengre borte fra der vi første hadde lagt båtene. Klokken var seks på ettermiddagen og vi var på vei.

Vi fortsatte over sundet og begynte vi å se etter steder vi kunne gå i land. Det var gråvær, motvind og regn i luften. Over den første lille holmen sirklet det tre ørner majestetisk, og da vi kom på sørsiden av Stigen fant vi en lun vik. Vi hadde padlet nesten åtte kilometer i motvind på litt under to timer, og var fornøyd med den første dagen. Vi klarte å finne plass nok mellom sauer og skitt til leiren, og siden det regnet godt ble det Yatzy i teltet som gjaldt denne kvelden. Vinden røsket koselig i teltet og vi sov bra. Kanskje vinden løyer litt til i morgen, sa Yatsy-vinneren Silje før vi sovnet.

Sjøen gikk hvit

Men det gjorde den så absolutt ikke. Vi bestemte oss for å padle nordover mot Hestmannen. Etter en frokost bestående av speilegg og kaffe, kom vi oss i båtene og avgårde. Vi rundet Stigen og padlet opp i sundet mellom Stigen og Lurøy. Vi kom tre kilometer på rundt en time. Det blåste friskt fra nord, og vi måtte ta pause i en liten vik og avvente litt mens vi tok oss en kopp te. Jeg dro fram fluestangen og tok noen medvindskast. Vinden ga ingen tegn om at den skulle gi seg, men vi var ved godt mot og la på tur videre. Vinden kom fortsatt rett forfra i det smale sundet, og sjøen gikk hvit rundt oss. Det var ingen andre utpå enn en leken oter som koste seg i bølgene like ved båtene våre. På to timer hadde vi kommet opp til en relativt lun vik på Lurøy.

Damenes aften i Yatzy

Det var nytteløst å fortsette nordover i denne vinden og vi padlet til land på flo sjø, trakk kajakkene godt opp på gresset og satte oss i teltåpningen mens vi så vannet forsvinne ut av viken. Det er fascinerende forskjeller på flo og fjære her, tenkte vi mens vi fikk i oss en porsjon Real turmat. Det ble med 7.5 kilometer på tre timer padling denne dagen. I regnet og vinden koste vi oss i teltet med prat, litt vin og rom og noen slag med Yatzy, mens noen sauer lusket rolig forbi oss. Noen koste seg mer enn andre, og det var helt klart damenes aften i spilleboden.

Vi våknet tirsdags morgen og hørte vinden ruske godt i teltet fortsatt. Silje kunne fortelle at hun hadde våknet en gang i natt og lurt på om teltet skulle blåse avgårde. Jeg sa at jeg var sikker på at kajakkene lå på samme sted som jeg hadde sovnet, men hun kunne godt se til dem siden de lå på hennes side av teltet. Hun satte seg opp og åpnet teltduken. Det var lenge stille, og jeg måtte spørre henne om alt var ok. Du tuller med meg nå, sant? utbrøt hun, -Du har flyttet dem etter jeg sovnet. Riktig nok lå jeg våken i soveposen og leste mens hun snorket, knapt hørbart over vinden utenfor, men jeg hadde absolutt ikke gått utenfor teltet.

Tidevannet tok kajakkene

På andre siden av bukten lå kajakkene langt oppe på land. Vi tuslet bort og så over sakene. Alt var der. Min mye grønnlandsåre fra Gearlab, som jeg har lagt min elsk på, fluestangen og alt annet som ikke var tatt ut. Flaks! Ti meter lengre ut med tidevannet og vinden, og vi måtte sagt farvel til det hele og plukket kajakk og utstyr opp i Trondheim på veien hjem. Vel fornøyde med at vi fortsatt hadde alt med oss, tok vi oss en tur opp på et høydedrag for å se på forholdene og ruten videre. Det blåste fortsatt kraftig, men prognosene sa det skulle roe seg utover dagen. Vi bestemt oss derfor å dra videre.

Akkurat i utløpet mellom Lurøy og Stigen i nord møtte vi tre lokale padlere. De kunne fortelle at de tok seg en uke hit hvert år, og kunne komme med et godt råd til oss, nemlig å padle sørover. Et godt råd, men et av målene var jo å krysse polarsirkelen mot nord for egen kraft. Vi satte kursen mot Innerkvarøya, der det skulle være en butikk. Vi padlet over fjorden i motvind og høye bølger, men i fint driv. Det var en god følelse å komme til havn, trekke båtene på land ved siden av liket av en halvspist oter, og se oss litt omkring.

Tatt i mot med åpne armer

Vi fant butikken men den var så klart bare åpen mellom 8 og 10 og 18 og 20 (eller noe slikt). Vi var der temmelig nøyaktig kl. 13:40, to timer og 7.3 kilometer etter at vi hadde forlatt Lurøys lune vrede. Til alt hell var eieren av butikken inne i annet ærend. Etter noen telefoner og hyggeprat, var han klar til å slå inn varene våre, som den fødte butikkmedarbeider. Vann kunne vi bare gå bort på fiskeoppdrettet å hente. – Null stress, bare hils fra meg, sa Geir. Som sagt som gjort, og mens Silje kokte siste rest av vann opp til lunsjen vår, gikk jeg bort for å fylle på vannposene og sekken. Der ble jeg tatt imot med åpne armer, og fikk klar melding om at vi også kunne låne dusjen om vi ville.

Etter litt avslapning på varmekablene, og ompakking, var vi klar for å padle videre nordover. Dette var strekket hvor det skulle skje. Vi så på kartet og vurderte ruter. Jeg foreslo å padle rundt på nordsiden av Innerkvarøya, videre vest til Ytterkvarøya og så nord til Hestmannøy, eller Selsøy, eller Storselsøy. Er det ikke kortere å padle bent over? spurte Silje. For så vidt, tenkte jeg, men det er vel tryggere å gå langs land så mye man kan? Silje så uforstående på meg. Kortest er best!

Krysset Polarsirkelen

Som sagt som gjort. Det var en relativt lang strekning nordover over «åpent hav», men vi var jo blitt god på motvind og når vi kunne padle med utsikt rett mot majestetiske Hestmannen, var det bare en fryd å padle. Vinden og bølgene skulle jo gi seg utover ettermiddagen. Vi fulgte nøye med på polarmerket på Vikingen som vi hadde på styrbord side av oss, og kryssingen av sirkelen ble feiret med en liten sjokoladebit og noen bilder. Vi blåste noen titalls meter sørover igjen, og den andre kryssingen av polarsirkelen ble forbigått i stillhet.

Vi padlet langs østsiden av denne øyen, hvis navn alle vi møtte hadde forskjellig navn på, og fikk sett Hestmannen fra de fleste vinkler. Vi rundet øyen og padlet litt sørover, og strandet i nydelige Solvika utpå kvelden, godt slitne etter fire timers padling og 14 km i motvind. Vi feiret med et glass vin og middag fra butikken, ved det lille bålet vi hadde fyrt opp.

Da myggen fant oss, trakk vi inn i teltet og fant fram Yatzy’en igjen. Etter tre dager på sjøen og fire netter i telt, var det fortsatt ikke noe tegn til hval, eller seier i dette forunderlig vanskelige terningspillet. Vi fikk endelig et glimt av midnattssolen, da vi gikk til køys utpå natten en gang. Totalt padlet distanse denne dagen var 21 kilometer. Endelig litt progresjon mot nord.

Til topps på Hestmannen

Dagen etter stod vi opp. Det var nesten ikke til å tro. Blikkstille og sol. For en dag. I dag var dagen da vi skulle til topps på det spektakulære fjellet Hestmannen. Turen opp til gikk fint, og da vi kom til toppen, ble vi lamslått av utsikten. Du verden så flott. Det kom endel havdis drivende innover, så vi bestemte oss for å lage oss noe frysetørret kjøttsuppe mens vi ventet. Tåken gled forbi og vi var der oppe helt alene. Helt vilt! På vei ned, akkurat over det smaleste partiet, hylte plutselig Silje til. Hjertet mitt hoppet, var sikker på at hun hadde sklidd. Det var rundt 571 meter rett ned på siden der. -Se, utbrøt hun og pekte. En diger havørn hadde flydd ut rett nedenfor henne og passert henne ikke mer enn tre meter unna. Da jeg fikk øye på den, var den kommet opp på høyde med meg og steg raskt til værs og sirklet litt over oss før den forsvant i skyene like over oss. For en herlig opplevelse! Da vi var tilbake i leiren laget vi middag og vi fikk en nydelig kveld på stranden. Med bålet fint brennende, solen som skinte og blikkstille, var det en fantastisk dag. Noen kast med fluestangen ble det også, men vi var tydeligvis for langt sør for Lofottorsken. Ei heller Selsøyskreien eller Hestmannhysen ville bite på. Som avslutning på kvelden fikk vi besøk av en svært så nysgjerrig sel som svømte rundt i en halvtimes tid og studerte oss nøye.

Tok ferge til Rødøy

Morgenen etter hadde vi bestemt oss for å få litt fart på sakene og ta fergen opp til Rødøy. Her var det et nytt fjell som skulle bestiges, burger som skulle spises, og strender som skulle campes. Strendene hadde vi sett på bilder i lang tid og gledet oss til å få opp teltet der. Med båtene lastet med sakene våre, forlot vi Solvika og satte kursen 200 meter mot nord og fergekaien. Det var lettere sagt enn gjort, og den beryktede motvinden slo til for fullt igjen denne dagen. På fergekaien spurte jeg et eldre ektepar, som tydeligvis hadde mer fiskelykke enn meg der de bar kasser med fisk ut av båten, om hva øyen heter. –Hestmannøy, svarte han kjapt. Like kjapt kom Selsøy fra konen. På kaien stod det tydelig 8197 Storselsøy… Javel. Fergen tok oss raskt opp til Rødøy, og velframme fikk vi kajakkene på land. De veier faktisk ganske mye når de er fullastet med utstyr. Min noe mer enn Silje sin, noe som vi merket gang på gang der hun gled lydløst over grunt vann, mens jeg kom subbende i bunn etter. Vi fikk på ny fylt opp vannreservene og fant et passende sted å sette båtene på vannet. Som bestilt var det vindstille i bukten ved fergekaien, og etter et lite uhell idet jeg entret kajakken, kom vi oss utover etter å ha tømt den for vann.

Burger og fine strender

Det var blikkstille og vi koste oss med tanken på burger og fine sandstrender. Vårt største problem var hvilken av strendene vi skulle velge, men det var bare helt til vi rundet neset og skulle nordover. Det var nemlig ikke vindstille, og ikke hadde vi strømmen med oss heller. Det ble tre kilometer på halvannen time. Ganske slitne kom vi inn til flytebryggen og fikk båtene opp. Burgeren var tidenes skuffelse, men vi var smarte nok til å ta kamskjell til forrett, som kostet nesten det samme som burgeren, men vel verdt det.

Vi forhørte oss om de hadde rom ledig, og forklarte at vi ikke hadde mulighet til å padle rundt og opp til teltplassen i denne vinden. De var dessverre fullbooket, og vi fikk ikke lov til å slå opp noe telt godt gjemt på den store sletten bak bygget. Skuffet trasket vi i vei i ulendt terreng og kom omsider til en relativt dårlig teltplass, langt fra kajakkene. Vinden røsket godt i teltet der vi lå, og noen nye tap i Yatzy kom på rullebladet mitt.

Besøkte Tomma som siste post

Dagen etter våknet i igjen til strålende sol, og vi tok turen opp til toppen av Rødøyløva for å se på utsikten. Derfra kunne vi se Lofotveggen i nord gjennom skyen av fluer som fulgte oss til topps, og Tomskjevelen og sikkert noen av de syv søstrene i sør.

Da vi kom ned, gikk vi inn til «sentrum» og handlet litt forsyninger. Det var på tide med egg til frokost igjen. Vi padlet en runde i skjærgården på vestsiden av øyen, før vi endte opp blant hoppende makrellstimer på vei ned til hurtigbåtkaien. Fiskene danset rundt kajakkene våre nå som stangen var trygt pakket ned i tuben på dekk. Vi ville besøke Tomma som siste post. Det var fredag og båten raste i full fart sørover. Tipset om Tomma kom fra Vegard i Rana Spesialsport, som omtalte den som den mest komplette av øyene. Den har nydelige strender, Tomskjevelen med sine 922 meter, pub og butikk, hadde han fortalt. Dessuten var den i padleavstand fra bilen vår i Stokkvågen. Jeg sendte Vegard en melding om han visste om de hadde gass til primusen på Tomma, sånn i tilfelle. Han svarte at det trodde han. -Men om ikke, så ring han Tor Håkon, så ordner det seg, var det hyggelige svaret derfra.

Så hval

Hurtigbåten hadde mange stoppesteder underveis og på en kai var det folkefest og stor oppstandelse. Festen virket ikke å få noen demper av at vi ikke gikk av der. Akkurat det var litt merkelig tenkte vi, mens båten fortsatte mot Tomma og ankom sent på kvelden. Det var en flott kveld, og i stille sjø gjorde vi unna ni kilometer på halvannen time. Den første stranden vi fant var helt nydelig. Det lå en seilbåt for anker utenfor, og den var et nydelig syn der vi gled rolig forbi og inn på stranden. Synet var like fint da vi gled rolig forbi den utover også, og padlet videre. Det var nemlig ikke mulig å campe der. -Se, en nise, sa jeg til Silje. Jadda, var svaret jeg fikk. -Det er seint og du innbiller deg ting. Den var bare oppe en gang, men jeg var sikker i min sak. Hellet hadde snudd og jeg hadde sett hval, riktignok den aller minste arten, men likevel hval. Litt etter fant vi en nesten like fin strand med mye bedre muligheter til å campe. Vi fikk opp teltet, laget et lite bål og fant fram grillmaten. Det ble et glass vin og en øl under midnattssolen til maten. Vi var i soveposene klokken langt utpå natten, vel fornøyde med dagen. Det ble så klart et knepent tap i Yatzy her også, men det nærmet seg noe. Jeg kunne merke det. Jeg hadde jo sett hval…

Uredd reinsdyr

Lørdagen var nydelig og vi padlet langs Tommas spektakulære kystlinje. Mens vi pratet om hvor vi ville ta lunsjen vår, dukket et reinsdyr opp ute på et nes. Vi kunne padle helt nært uten at det brydde seg om oss. Medvinden fortsatte og vi passerte den ene stranden etter den andre, og før vi visste ordet av det gled vi rett inn i en liten bukt av den fineste sand. Da vi sjekket målingene hadde vi padlet nesten 14 kilometer uten å anstrenge oss nevneverdig.

Dessverre var ikke denne stranden egnet til camping, men vi laget et lite bål og fikk kokt vann til både frysetørret lunsj og kaffe, før vi gikk en liten tur for å speide etter et tilholdssted for natten. Vi bestemte oss for å padle litt videre nordover for å se hva vi fant. Det var tross alt ikke langt igjen, og det var et overkommelig stykke tilbake til bilen i morgen uansett hvor vi endte opp.

Tilbake til bilen

Siden det flødde, satte vi oss i båtene og ventet til tidevannet løftet oss og vi kunne padle videre. Ikke helt overraskende var Silje førstemann avgårde. Jeg kom, av naturlige årsaker, litt etter. Vi fant en flott plass, fikk opp teltet og fylte koppene med vin. Vi tente et lite bål og laget oss en siste porsjon turmat. Vi lot bålet dø ut med tidevannet utover kvelden og gikk inn i teltet. Terningene ble funnet fram og rullet villig omkring. Game, set, match! Jeg vant, og det var enkelt. Det viste seg at Tomma var akkurat den eventyrøya vi ble lovet.

Morgenen etter padlet vi mot bilen over blikkstille vann. -Typisk hvalvær, sa jeg, idet en liten flokk med niser dukket opp foran oss. De var bare to, men det var hval. Vi grunnstøtte omtrent 100 meter fra bilen, men tenkte vi kunne ta det rolig og tømme litt, mens tidevannet endret deg. Det gjorde det, og etter fem minutter stod kajakkene helt tørt like langt fra bilen og med vannet ytterligere 20 meter bak oss.

Steigen – eit alternativ til Lofoten

Posted on 2017-07-162021-06-04 by administrator

Me bruker minst dobbelt så lang tid på fjordkryssinga frå Nordskot over Skotsfjorden/Breisundet som normalt ved roleg sjø. Ei kvit stripe, ei sandstrand langt der framme, er siktemålet, men me ser ikkje ut til å komme nærmare. Etter rundt tre timars slit køyrer me kajakkane opp på stranda, bokstavleg talt blenda av lyset frå dei kvite omgivnadene mot den mørkblåe himmelen og den turkisblå-grønne grunna utanfor.

Treng time out

Innan eit kvarters tid får Otto den nødvendige bagasjen på land, finn høveleg teltplass, får reist teltet midt i ei vakker blomstereng. Eg tar «time out» etter den slitsame overfarten, blir sitjande i kajakken og puste ut etter overfarten. Ein time seinare ligg eg på tørrdrakta som er breidd ut på det mjuke underlaget av mose og blomar og sovnar etter nokre minutt. Bak og over stranda og enga reiser Skotstindan i sør og fjella og tindane på Engeløya i aust og nordaust seg som mektige kulisser. Slike opplevingar kan ikkje planleggast.

I mange år har eg sett føre meg ein padletur med startpunkt i Steigen. TV-filmen om Lars Monsen på villspor i området har ikkje gjort interessa mindre. Han enda opp hos Børge Ousland på den vesle øya Mannshausen, eit par hundre meter frå brygga i Nordskot. Litt lenger unna, på Naustholmen, har Randi Skaug etablert seg og er i ferd med å bygge opp eit opplevingssenter med tilbod om friluftsaktivitetar, liknande det Ousland har i nabolaget.

Ousland og Skaug

At to så kjende eventyrarar og naturelskarar har slått seg ned i Steigen vitnar om naturkvalitetane i området. Hausten 2015 viser NRK opptaka til Randi Skaug frå ein padletur i Nord- Norge frå Rørvik til Grense Jakobselv. Otto er med henne på etappen Rørvik – Sandnessjøen. Derfor er det naturleg med eit besøk på Naustholmen for år få gode råd om kva som er verdt å få med seg av padlemål i Steigen.

Randi Skaug teiknar ringar på kartet rundt Måløy, like sør for Naustholmen, Lauvøy, Bøsanden nord på Engeløya og Flatøy fyr. Det viser seg å vere gode råd. Randi Skaug er en norsk eventyrar, forfattar, foredragsholdar og inspirator. Ho 54 PADLING vart den første norske kvinna som besteig Mount Everest, 20.mai 2004 – alt i følgje Wikipedia.

Flotte sandstrender

Den første ettermiddagen og kvelden held me oss i det nære nabolaget til Nordskot, i sunda mellom Grøtøy, Burøy og Måløy, med overnatting ved ei av dei mange flotte sandstrendene sør på Måløy. Veret første dagen og dei første timane andre dagen er grått, med lette regnbyer. Det er mildt og behageleg å vere på sjøen. Vegetasjonen på dei skogkledd holmane angar sterkt i kveldinga. Ein stad framfor oss ser me ein elg symje over sundet mellom to holmar. Det låge skylaget lettar etter kvart. Fjelltoppane dukkar fram or skodda i alt sitt velde.

Andre dagen snur vinden frå sør til nord, og me må krysse fjorden i stampesjø. Den turen har eg gjort greie for i innleiinga. Ein kort kommentar: Slitet lønner seg. Når ein når ei strand som den på Lauvøy, og veret attpåtil er som det var den ettermiddagen, sig den gode trøyttleiken og euforien inn over ein.

Fantastisk utsiktspunkt

Neste mål, Flatøy fyr, ligg rundt seks kilometers padling rundt sørspissen av Lauvøy og Store Angerøy vest til Flatøy. Denne gangen er det blå himmel og roleg sjø. Under siste passasjen før Store Flatøy rullar lange dønningar inn frå nord. Heile Lofotveggen openberrar seg på hi sida av Vestfjorden. Frå fyret har ein utsikt i alle retningar. Det må vere eit av dei flottaste utsiktspunkta langs norskekysten.

Ferda vidare går først nokre kilometer tilbake den vegen me kom. Frå sørspissen av Lauvøy/Sørøy padlar me langs den lange og smale øya Røssøy inn Mikkelsvågen til Engeløy, med ein mild bris i ryggen. Eit særtrekk ved landskapet og det nærmaste sjøarealet utanfor i Steigen og store deler av Nord- Norge elles, er det grunne farvatnet. Dei flate strandslettene under bratte fjell strekkjer seg langt ut i sjøen. Mange stader er det sandbotn.

Vær obs på tidevatnet

På grunn av skilnaden på flo og fjøre, 2,5 til 4 meter, blir store område liggande tørre på fjøre sjø. Desse er på kartet skravert gråe. I kajakk flyt ein for det meste over grunnene, men ikkje alltid. Landskapet og strandlinja forandrar seg med tidevatnet. Det må ein ta omsyn til når ein planlegg tur. Ei estetisk side ved den grunne sandbotn og det kalde og klare vatnet er den intenst grøne/turkise sjøen ein glir over i kajakken, som minner om bilda frå Middelhavet og Karibia i turistbrosjyrar. Etter eit kort opphald ved eit rorbuanlegg i Mikkelsvågen, med påfyll av drikkevatn, padlar me nordover langs vestsida av Engeløya, under Steigbergtinden, rundt nordvesthjørnet av øya.

Vinden har friskna til. I sørvest nærmar torever og kraftige regnbyer seg, ikkje varsla i langtidsvermeldinga. Me blir heldigvis liggande i utkanten av uveret, men får hast på oss for å komme fram til dagens mål, Bøstranda. Dessverre studerer me ikkje kartet grundig nok, og padlar tre kilometer forbi målet, under det ruvande Mjeldberget, inn eit smalt sund, Hestøysundet, med straum som ei elv. Det blir ein strabasiøs retur til Sjyvollen ved Bøstranda.

Padler 25 km åleine

Om natta held det fram å blåse frå sørvest og regne. Skodda legg seg . Utsiktene til betre ver ser ikkje ut til å vere gode. Me blir einige om å avslutte turen. Problemet er at det ikkje er buss-eller båtsamband tilbake til Nordskot og bilen. Å padle tilbake same veg som me kom, under dei rådande verforholda, vil bli slitsamt. Alternativet, å bli liggande verfaste ein dag eller fleire, er ikkje aktuelt.

Som den røynde padlar og idrettsmann Otto er – elskar strabasar, gjennomførte Nordmarka skogsmaraton som ein del av 70-årsfeiringa – tilbyr han seg å ta den om lag 25-km lange turen tilbake til utgangspunktet, i sterk motvind. Seks timar seinare, då han returnerer med bilen, er kommentaren:

– Det var ein tøff tur. På det verste var det to meter høge, brytande bølgjer. ●●

Padling langs nasjonale turistveier

Posted on 2017-05-292019-07-08 by Edmund Mongstad

Hvis du ikke vet at en vei er mye mer enn et middel til å komme raskt frem, skal du kjøre nasjonale turistveier. Dette er veistrekninger som innbyr til hyppige stopp, for å besøke attraksjoner av ymse slag, for å oppleve vakker natur eller for å gjøre begge deler. Statens vegvesen har brukt mye tid og penger på å plukke ut i alt 18 slike strekninger, og gitt dem status som Nasjonale turistveger. Strekningene har delvis blitt rustet opp, fått enhetlig skilting og ikke minst en lang rekke flott tilrettelagte, raste- og utsiktsplasser. Noen av punktene har også fått installasjoner og kunstverk som i seg selv er gode grunner til å besøke turistveiene.

Det er gode muligheter for å padle langs alle de nasjonale turistveiene. I forbindelse med at jeg for noen år siden fikk i oppdrag å skrive en bok om disse veiene, ble jeg virkelig klar over dette. Jeg hadde som vanlig med meg kajakk på biltaket da jeg kjørte rundt for å samle stoff til boka, og kajakken ble brukt mye. Å legge opp Norgesferien som en kombinert bil og padletur langs de nasjonale turistveiene er derfor et turforslag jeg gjerne deler med Padlings lesere.

Til Hamningberg, ytterst på Varangerhalvøya, hadde et par padlere funnet veien.

Ut Varangerfjorden på Nasjonal Turistvei Varanger

La meg starte lengst øst. Nasjonal turistveg Varanger går fra Varangerbotn i Nesseby kommune og følger Finnmarkskysten 160 kilometer til Hamningberg i Båtsfjord kommune. Nesten hele veien er det gode padlemuligheter. Du kan faktisk padle langs turistveien hele strekningen. Hvis du ikke har tid eller lyst til det, kan du gjøre som jeg og plukke ut noen høydepunkter.

Den første var nesten innerst i Varangerfjorden i den armen som heter Meskelvfjorden. Der satte jeg utpå fra et nes like ved veien og padlet østover langs strendene til Nesseby kirke. Den ligger staselig til ute på et lavt nes, og fjæra ved kirken er kjent for sitt enestående fugleliv med mange vadefuglarter. Et stort område ved kirken er da også naturreservat for å beskytte fuglelivet. Nesseby kirke er forresten også verdt et besøk i seg selv. Den er bygget i 1858, og som en av de få i Øst-Finnmark overlevde den tyskernes herjinger på slutten av den annen verdenskrig. Noen kilometer lenger øst ligger for øvrig Mortensnes kulturminneområde. Der kan du se samiske kulturminner både utendørs og inne i et lite senter.

Fruholmen fyr, Norges nordligste, er et ettertraktet padlemål.

Vadsø

Like over kommunegrensen til Vadsø oppdaget jeg at det er greit å sette kajakken på vannet innenfor moloene i det vesle tettstedet Vestre Jakobselv. Det var ganske høy sjø og vind da jeg startet derfra, så ideene om å padle til Vadsø ble det ikke noe av. Men til gjengjeld fikk jeg en unnskyldning til å bruke elvekajakken min på den nederste delen av elva, som har gitt stedet sitt navn. Ganske artig det og, selv om det var litt vel grunt et stykke.

I Vadsø var det ingen problemer med å sette utpå ved småbåthavna, og jeg fikk en fin liten tur til utsiden av Vadsøya og fikk studert luftskipsmasta fra sjøen. Den ble satt opp av Roald Amundsen 1926 i forbindelse med luftskipsturen hans over Nordpolen. Dersom du har planer om å padle hele Finnmarkskysten fra Grense Jakobselv, kan det være at du kommer til å krysse Varangerfjorden fra Bugøynes til Vadsø. Da er nok luftskipsmasta et godt siktepunkt.

Fott strand på innsiden av Ekkerøya

Ytterst i Varangerfjorden må du også få med deg en padletur fra den flotte stranda på innsiden av Ekkerøya. Da jeg var der var det utrolig fine forhold og så varmt i været at jeg følte meg hensatt til Syden. Synet av det gamle fiskeværet, Kjeldsenbruket, like i nærheten, fikk meg imidlertid tilbake til Finnmark, selv om sjøbodene nå huser en trivelig sommeråpen kafé. Ekkerøya hadde også sterke tyske stillinger under den annen verdenskrig, så her er det også mye for den som er interessert i krigsminner.

På turen langs den nasjonale turistveien til Havøysund kan du padle i Snefjorden.

Lengst øst

Krigsminner er det også ved Kiberg. Her rommer Kibergneset restene av en stor tysk festning. I Ytre Kiberg, tettstedet like ved, er det et meget interessant museum som forteller historien om de mange finnmarkingene som kjempet mot tyskerne som partisaner. Kibergneset er også Norges østligste fastlandspunkt, og også av den grunn verdt en padletur. Jeg startet min tur i området fra den flotte stranda i indre Kiberg og fikk med meg et langt stykke av kysten, inkludert det østligste punktet, en nydelig sommerdag. Det smaker litt fugl av turen når Russland ligger «like i nærheten».

Vardø

Å legge ut fra Vardø og padle rundt Hornøya hører også med til de turene som bør settes på lisa. Da kommer du så langt øst som det er mulig her i kongeriket. Så langt har jeg dessverre ennå ikke kommet. Å sette utpå kajakken fra Vardø, langs innsiden av Norges østligste by, er det imidlertid mange gode muligheter til. Det har jeg sjekket opp i. Blant annet var det fint å sette utpå fra stranda like ved det flott Steilneset minnested. Det særpregede monumentet er reist til minne om de 91 ofrene for hekseprosessene i Øst-Finnmark på 1600-tallet.

Ekkerøya er flott å padle fra ved turistveien rundt Varanger.

Hamningberg

Fra Vardø fortsetter den nasjonale turistveien videre nordover og vestover langs kysten til Hamningberg. Det er et eventyrlandskap å kjøre i forbi den spesielle forrevne geologien langs veien. Dette er også et eventyrlandskap å padle i. Siden Barentshavet er nærmeste nabo kan du nok ikke regne med padleføre så ofte. Men når været det slår til må det være en opplevelse å padle langs den forrevne kysten og ta seg i land på flere av de flotte sandstrendene som også ligger her.

Selv har jeg bare padlet ved Hamningberg. Det var veldig flott. Hamningberg er et fraflyttet fiskevær hvor mesteparten av den gamle bebyggelsen er beholdt som hytter. Det var her vår første redningsskøyte «Colin Archer» berget 37 mennesker fra den sikre død under en orkan i 1894, og la grunnlaget for Redningsselskapets suksess. Heldigvis sto vindmåleren på motsatt ende av skalaen da jeg padlet fra den fine sandstranda ved Hamningberg og sørover mot den flotte Sandfjord.

Skal du padle lengst øst i Norge må du rundt Hornøya utenfor Vardø.

Til Havøysund

Den andre turistveien i Finnmark er den som går til Havøysund. Den går langs FV889 fra Kokelv i Kvalsund kommune til kommunesenter i Måsøy. Strekningen er bare 66 kilometer, men veien er overraskende avvekslende med innslag både av fjell og fjord. Særlig er veien imponerende der den går hugget ut i forrevne fjellskrenter langs kysten. Den første fine muligheter til å komme utpå med kajakk er allerede ved starten i Kokelv. Der er det en flott strand som, om den hadde ligget på sydligere breddegrader, hadde vært full av solstoler og paraplydrinker. Nå er det nok heller langt mellom slikt der til daglig, men du verden hvor fint det er å sette utpå og gli utover den åpne bukta en solblank sommerdag. Flott er det også å starte fra stranda i Lillefjord og runde en grønn liten øy ute i fjorden.

Snefjorden

Runding av øyer er det også fine muligheter for i Snefjorden, litt lenger nord. Der fikk jeg meg en nydelig kveldstur rundt Snefjordsholmen og nordover mot Avløysingsneset, og langs både strender og stupbratte klipper. I Snefjorden kommer det også ut en elv, og nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig prøve hvor langt oppover jeg klarte å presse meg mot strømmen i Snefjordselva. Det var ikke veldig langt… Nedover derimot…

Selvika

Et obligatorisk stoppested langs turistveien til Havøysund er Selvika. Der er det konstruert en selsom (!) lang og buktende betongkonstruksjon på rasteplassen. Like nedenfor ligger det en eventyrlig fin sandstrand som også bør friste til å sette utpå kajakken.

Turistveier lengst nord

I dag ender turistveien i Havøysund, men lokale krefter ivrer for at den bør fortsette ut til Ingøya, et par mils sjøvei ut i havet nordvestover. Der er det ikke kai for bilferge, så det prosjektet er nok langt unna. Men uansett bør du ta turen til eventyrlige Ingøya. Du skal være bra heldig med været for at padling er måten å komme seg til Ingøya, men det går hurtigbåt dit og det er lov «å jukse litt», og ta med kajakken.

De som har sans for geografiske ytterligheter har nemlig litt av hvert å glede seg over der ute. Den snaut 19 kvadratkilometer store øya har en lang historie som fiskevær, handelsted, som base for hvalfangere og kapere, og var en stund til og med fylkeshovedstad i Finnmark. I dag er det vel 20 fastboende på øya, og de har Norges nordligste kirke i vanlig drift. De kan også skryte av å ha Nord- Europas høyeste bygningskonstruksjon, en 362 meter høy radiomast. Driftige øyboere har også anlagt Norges nordligste rundkjøring, selv om det ikke er mange biler til å bruke den. Og ikke minst ligger Norges, og muligens verdens nordligste fyrstasjon like ved Ingøya.

Fruholmen fyr

Fruholmen fyr var bemannet fra 1866 til 2006 og feiret dermed 150 – års jubileum i fjor. Det gjorde de med brask og bram, og blant annet en flott konsert som lokalbefolkningen fikk i stand. De samme folkene jobber også med å få i stand Fruholmen som besøksfyr. Da undertegnede var der i fjor var de kommet godt i gang, og det kan godt hende at fyret åpner for besøkende allerede i år. Fruholmen fyr ligger på nordsiden av Ingøya, vel tre km fra fiskeværet der hurtigbåten legger til.

Dersom vær og føre er i orden er det mulig å padle ut til fyret. Uansett er det gode padlemuligheter rundt omkring Ingøya. Dessuten er det et eventyrlig fugleliv i området, og aldri har jeg sett så mange skarv samlet på ett skjær som der. Synet av de to fiskeørnene som satt på en odde og fulgte med glemmer jeg nok heller aldri.

I maksvær rundt Kibergneset, Norges østligste fastlandspunkt.

De nasjonale turistvegene

De 18 strekningene som har blitt utpekt til nasjonale turistveier er fordelt fra naturskjønne Varangerhalvøya i nordøst til yttersiden av Norges beste jordbruksland på Jæren i sørvest. Tar du turen langs turistveiene vil du få med deg både frodige fjordopplevelser i indre Hardanger, Sognefjorden og over Gaularfjellet. Du vil også få med deg noen flotte fjelloverganger. Som Norges høyeste over Sognefjellet, en av de eldste over Strynefjellet, en av de mest kjente over Valdresflya og en av de lengste over Hardangervidda. Veien gjennom en av de vakreste fjelldalene, Atndalen øst for Rondane har også blitt turistvei. Langs turistveiene vil du også oppleve mange spektakulære kyststrekninger. Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal, og Helgelandskysten, Lofoten og Andøya i Nordland er noen. Både kyst og fjell vil du oppleve på Senja i Troms og lengst nord på veien til Havøysund i Finnmark. Vil du ha med deg fjelloverganger, imponerende daler og fjordnatur prøv Aurlandsfjellet, Ryfylke og turistveien mellom Geiranger og Trollstigen. Langs alle turistveiene er det altså i tillegg padlemuligheter. Totalt strekker de 18 Nasjonale turistvegene seg 2136 kilometer høyt og lavt gjennom landet. De inneholder så mye interessant at de fleste vil ha opplegg for mange ferier i sitt nærmeste ferieland. For ytterligere info se «Norges vakreste bilturer», Lauritzen, NAF, 2014/16, eller www.nasjonaleturistveger.no

Gjennom Svartisen med kajakk

Posted on 2015-05-312019-07-10 by Edmund Mongstad

Av Mariann Sæther

For å komme til start må man padle over innsjøer og bære kajakkene i flere timer. Og etter endt padletur tenkte jeg at man trenger ikke å dra til øde avkroker som Nepal og Tibet for å finne eventyrlige opplevelser. Man trenger bare å reise til Nordland.

Filippo Brunetti (IT) boofer inn i ett av de mange morsomme droppene i øvre Glomåga. Foto: Mariann Sæther.

Verdens fineste vei
Etter femten år med reising er det ikke ofte jeg blir imponert over veistrekker. Fra to meter brede veier hengende i fjellvegger i Kina til øde grusveier i Patagonia har jeg fått min dose med spektakulære transportårer. Det er likevel lite som kan måle seg med Kystriksveien fra Mosjøen til Bodø. Møtet mellom fastlandet og Storhavet er dramatisk, og nok til å stilne de fleste. Av og til må naturen få snakke for seg selv. Enda mer eksotisk ble det når vi krysset polarsirkelen med ferga til Jektvik, som en siste fjær i hatten til Kystriksveien på Helgelandskysten. Etter en overnatting i fjæra i Tjongsfjorden brukte vi en siste time frem til Glomfjord, som var siste proviantstasjon før vi padlet ut på Storglomvatnet. Eventyret var i gang.

Over ryggen
Man blir liten når man padler i skyggen av isbreene som velter ned fra Vestbreen av Svartisen. Små isfjell i vannet minner om at temperaturen er langt unna badeland, og nakken får kink av to timer med padling og konstant vridning til høyre for å beundre isen som når helt ned til Storglomvatnet. Vel fremme er det på tide å rigge kajakkene til bæring – tre timer går med til å krysse over ryggen som skiller Storglomvatnet og den spede begynnelsen av Glomåga. Alle bærer tungt, for vi er kun gruppe nummer to som skal inn til Glomåga. Av gruppe nummer en fikk vi vite at de hadde brukt tre dager, og at det var greit å ta med nok proviant på turen. Dermed bar de fleste 40 kilos bører i form av kajakk, soveutstyr og mat.

Det er enormt å kunne våkne omringet av stillhet og ødemark! Mariann Sæther nyter morgenen. Foto: Ron Fischer.

Mellom kjemper
Den første kvelden ble tilbrakt i skyggen av renskurte dalsider og glimt av is både til høyre og venstre. Vi gikk til sengs med polarnatten like lys som den skal være i juli, og våknet fulle av forventninger til neste dag. Sakte, men sikkert ble elva større etter hvert som den samlet vann fra de to ruvende iskjempene Vestisen og Austisen på hver sin side av dalføret. Før Bjørnefallet er elva liten og alpin, med små dropp og noen dypere juv. Her måtte vi gjøre en god del bæringer rundt fosser som ikke er padlebare, men vi fikk også padlet mange morsomme småjuv med dropp og sklier opp til tre meter.

Spektakulært
Turens høydepunkt kom i det vi nådde til Bjørnefallet, en imponerende, og upadlebar foss på cirka hundre meter. Med brearmen Flatisen i bakgrunnen og det asurblå Bjørnefossvannet i forgrunnen, var landskapspanoramaet uten tvil det vakreste jeg noen gang har sett. Vi spiste lunsj på stranda og satt stille en time ekstra for å nyte naturen rundt oss.

For meg ligger mye av kajakkpadlingen nettopp i slike øyeblikk. Plutselig, mens man er på vei ned elva, finner man små naturmirakel som aldri glemmes. Fra Bjørnefossvannet er Glomåga også blitt stor, og renner over stryk og sklier som er morsomme å bære. I et kombinasjonsstryk fikk vi plutselig en svømmer, og det tok oss noen timer å få samlet utstyr, kajakk og ikke minst gruppen. Heldigvis var både padler og kajakk like hele, og vi fortsatte nedover med friskt mot. Det skulle vi snart angre på.

Louise Jull (NZ) blir liten i møte med naturen ved Bjørnefossvatnet.

Vanskelig juv
Etter en god natt søvn ved siden av elva fortsatte vi ut de siste femten kilometerne. Nå er det slik at de siste kilometerne på kartet manglet, men vi tenkte som så at ja, ja, det er sikkert ikke så mye helling igjen i elva. Der tok vi grundig feil. Etterhvert som dagen gikk padlet vi vanskeligere og vanskeligere stryk, og til slutt stod vi og klødde oss i hodet nede i et dypt juv. Elva var blokkert av store steinblokker, og å gå forbi på høyre elvebredd var umulig.

Etter en liten rådslagning bestemte vi at vi måtte komme oss over til motsatt elvebredd, og helst uten å måtte gå oppover elva igjen for å krysse. Dermed måtte vi foreta en heller nervepirrende ferging fra høyre til venstre, rett ovenfor store steinblokker med vannet spylende ned under. Det tok sin tid, hvor vi padlet én og én, og hvor vi passet på at alle kom seg trygt over med god sikring. To timer senere, etter å ha båret og dratt kajakkene gjennom noe som føltes som norsk urskog, stod vi ved utgangen av det blokkerte partiet av juvet og var glade for igjen å være på elva. Det er bra å bli minnet på at man skal ta lite for gitt, og at det alltid finnes gode løsninger bare man jobber sammen.

Fra kajakken ser elva annerledes ut! Foto: Diego Valsecchi.

Marmorslott
Etter noen morsomme stryk forandret elva plutselig karakter, og vi så streker av marmor i både juvvegger og elvebunn. Forventningene ble større ettersom vi rundet det siste hjørnet før Marmorslottet, og fikk øye på alle turistene. Vi var kommet til Marmorslottet. Glomåga har gravd ut vakre marmorskulpturer i elveleiet, og siden det er forholdsvis enkelt å gå inn til for vanlige turister, er dette en populær attraksjon å besøke i Nordland.

Den dagen fikk forøvrig turistene litt mer å ta bilde av i det vi kom flytende rundt hjørnet. De siste kilometerne ut til sivilisasjonen byr på kun ett større stryk, og slitne, men fornøyde nådde vi frem. Tre dager hadde blitt brukt på å padle gjennom ett av Norges aller vakreste dalfører, og inntrykkene hadde vært mange. Det er få steder jeg har vært som har rørt meg så mye som turen gjennom Svartisen med kajakk – naturen byr på enorme opplevelser som rett og slett må kalles eventyrlige.

«Med fire jenter på tur har vi det alltid gøy!» Foto: Ron Fischer

Logg Inn