De mest skimrende nyhetene fra padlenorge kommer fra nord. Nærmere bestemt Andørja. Hit kommer ikke sola tilbake før 16. januar. Padler Arnt Utnes ser likevel lyst på tilværelsen.
– Vinterpadling anbefales på det sterkeste! Dette skriver Arnt Utnes til Padling. Han rapporterer fra øya Andørja i Sør-Troms. Spesielt nå i januar opplever han at lyset er flott og havet helt krystallklart. Ikke nok med det. Andørja ligger 68 grader nord og er Nord-Europas mest fjellrike øy. Utsikten fra havet er fenomenal!
Fenomenal: Andørja ligger 68 grader nord og frister med både fjell og hav. Foto: Arnt Utnes
For «søringer» som ikke har vært i Nord-Norge og tror at det i mørketiden er totalt mørke, må tro om igjen. Det er riktig at sola ikke er synlig på himmelen, men lys er det likevel – et magisk, indigoblått lys som lokker deg ut på tur. Kanskje er Andørja mest kjent for sykkelracet Tour de Andørja? Konkurransen besto av terreng, sykkel og fjell-løp, men ble arrangert for siste gang i 2018. Men om øya er kjent for sykkel og fjell er likevel øyas navn hentet fra det våte elementet og et tegn på at det nok er havet som er stedets største ressurs.
Mye tyder på at det opprinnelige navnet var Andyrja, der «and» betyr mot og «byrja», på norrønt, betyr grus og stein. Med andre ord er det havet brus og bølger som kastes mot kysten som etter stor sannsynlighet er opphavet til øyas navn. Så hva er da mer lokkende enn å nettopp møte det nye året med åra trygt i hendene og kajakken pyntet med lys?
Nordland er nå på lista over steder som anbefales av Naturmagasinet National Geographic.Padler og kajakkinstruktør Kristin Nordhus Karlsen er ikke overrasket.
Ut av disen: Nordland med sin levende kultur og utfordrende natur er nå oppdaget av naturmagasinet National Geographic. Foto: Kristin Nordhus Karlsson
Fylket byr på en genuin variasjon av både eksponert og skjermet farvann. Ved store deler av kyststripen finner man tusenvis av øyer, holmer og skjær. Her kan man padle et helt liv og oppdage nye vakre plasser. Kristin som til daglig arbeider som psykiatrisk sykepleier er mer enn villig til å dele padle-eldoradoet med både erfarne og nye padlere, men informerer om at mange av de fineste destinasjonene ligger ute på øyene. For å komme dit må du ta hurtigbåt eller ferge. Eventuelt kan du starte padleturen fra fastlandet og la denne transport etappen bli en del av turen.
– Både de tilreisende og besøksstedet har et ansvar her, sier hun. Videre sier Kristin -Når det kommer til selve turmålet og aktiviteten må turistene oppfordres til å lese seg opp og selv vurdere om de er kapable og har det utstyret som trengs i møte med en natur som National Geographic med rette beskriver som voldsom.
Fin fjord: Velg gjerne skjærgården eller fine fjorder når du skal padle i nord. Foto: Alexander Kuhn
– Det er noe helt eget med dette treffet, sier Nils-Jacob entusiastisk. – For det første blir det lagt til et fantastisk landskap. Det er dessuten ledet av padlere med høy utdannelse og god kunnskap. I år var deltakerne fra 73 år og yngre.
Brian Morsund er styreleder for Vinterpadletreffet. Foto: Marian Leonhardsen
Har padlet en vinternatt før
Nils-Jacob innrømmer at det er en fordel å ha padlet litt fra før hvis målet er å kose seg på dette treffet. Med tanke på kulda, mener han at det er fort gjort å lære seg noen triks.
– De fleste utstyrer seg med tova votter innerst og fiskerhansker over, sier han.
Å kle seg med ull innerst er uansett en nødvendighet i nord. Nils-Jacob flirer:
– Her nord har vi jo åtte måneder vinter og de fleste kjenner reglene.
Venter på vinteren
Åtte måneder vinter er en liten overdrivelse, men når det gjelder temperaturen på vannet, frister det sjeldent med en dukkert. Ikke uten tørrdrakt. Fordelen er et hav så klart at du ofte kan se bunn. Ja, selv om det er mange meter dit. – Ved siden av det gode sosiale miljøet, er opplevelsen av havet den største, forteller Nils-Jacob.
Nils-Jacob Schjelderup velger seg vinteren. Foto: Marian Leonhardsen
Vinterpadletreffet ble første gang arrangert på Andøya på begynnelsen av 2000-tallet. Schjelderup var med fra 2014, da på Hamarøy 2014. Året etter hadde Vinterpadletreffet rekordmange deltakere. I 2017. var det på programmet ikke bare padling, men også morgenyoga og matkurs. Årene med korona bremset det hele, men i år hadde treffet over 30 deltakere. Sammen med oss i Padling har Nils-Jacob Schjelderup allerede nå krysset av arrangementet i neste års kalender.
Eivind stilte opp på flyplassen klokka halv åtte om kvelden og køyrde oss til Sommarøy. Der fekk me utlevert nye, engelske kajakkar frå Venture. Me fekk og laminerte kart med tips om fine ruter og overnattingsstadar. Neste dag starta me frå ei fin sandstrand rett ved der me overnatta. Kajakken eg fekk utlevert, modell «Capella», var ikkje fullt så romsleg som min eigen «Sibir Expedition». Huset til senkekjøl stal ein del av aktre lasterom, så eg enda med litt dekkslast.
Det var sol og flat sjø der me starta, men nord-vest for Hillesøy, mot ope hav, vart det litt rufsete. Kajakkane tok litt overvatn, men det gjorde ikkje noko, for dei velsmurde lukene og spruttrekka var tette. Etter å ha runda Hillesøya og Sommarøya, kryssa me over Sandvika og stemnde inn Tåfjorden på Tussøya.
Tåfjord og Tåfjordstranda.
Tragedie
Då me nærma oss stranda me hadde planlagt å telte på, såg me mykje folk og kajakkar der, og ei lita redningsskøyte kom sigande inn og la seg til utanfor stranda. Ein kajakk kom utover med noko innpakka i plastsekkar på dekk. Dette vart halt om bord i redningsskøyta. Det viste seg å vere ein 59 år gamal mann som hadde velta i kajakken og drukna. Han var med i ei gruppe på 20 frå ein padleklubb i Tromsø.
Ambulansehelikopteret frå Tromsø hadde vore der, men freistnad på gjenoppliving hadde vore fåfengt. Mannen vart karakterisert som erfaren padlar, så eg skjønar ikkje korleis dette kunne skje på flat sjø. Han kan kanskje ha fått hjerneslag eller hjarteinfarkt og svimt av, slik at han velta og drukna. Ein obduksjon kunne avgjere det.
Alle forlét området, så me fekk stranda for oss sjølve. Litt seinare kom det åtte andre kajakkar innover fjorden, men dei la seg til på ei anna strand. Neste morgon svinga dei innom oss, og leiaren kom i land og slo av ein prat. Han var frå Isle of Man i Irskesjøen, ei øy under Storbritannias monark, men ikkje ein del av Storbritannia.
Fiskeneset på Kvaløya mot Sessøytinden (657 moh).
Utvikling
Dei siste 15 åra er kajakkpadling blitt svært populært. Då eg padla solo langs heile Norskekysten, såg eg berre fem padlarar, to skjergardskajakkar på Sørlandet og tre langturpadlarar i Nord-Noreg. På eitt døger var me no 31 padlarar innom ein liten fjord på ei øy i Troms.
Me padla ut fjorden i litt regn med ein lett bris i ryggen. Rundt vestpynten, Skagneset, mot havet, var det blikkstilt og berre svak dønning. Roleg padling vidare austover Sørsundet, rundt sørenden av Angstauren og nordover Nordre Angstaursundet. Men kor lenge var Adam i «Paris»? Kryssinga av Ersfjorden i frisk motvind frå aust og rufsete sjø førde til ein god del overvatn; men kajakkane oppførde seg pynteleg, og lasterom og sitjebrønnar heldt seg tørre.
Skamtind
Me gjekk i land på ei fin sandstrand i ei vik under den 685 meter høge og flogbratte Skamtinden på Kvaløya, Noregs 5. største øy, som ligg i Tromsø kommune. Ein fjellbekk med friskt vatn var kjærkomen, sidan det minka på drikkevatnet vårt. På tunet til eit tidlegare småbruk, var det plass til telta. Der vart me liggjande vêrfaste i to dagar med regn og frisk vind som ulte i teltabardunane.
I slike høve får ein tid til å gjere «unyttige» ting, som å måle lydnivået i teltet med ein applikasjon på telefonen når vinden får det til å smelle i teltduken. Eg målte toppar opptil 79 dB (decibel). Eller fundere over korleis det må ha vore å bu på ein slik stad. Gard nr. 19 Skamtind er nemnd fyrste gongen i skriftlege kjelder i 1614, men låg i mange periodar øyde. Namnet til fjellet og garden skriv seg frå norrønt «skamr», som refererer til at fjellet er lågare enn omliggjande fjell. «Gården takseres til å kunne fø 6 smaler» (smale = småfe som sau og geit), så fiske må ha vore hovudnæringa. Dei siste som budde der fast, var Lars Johnsen frå Balsfjorden, som hevda å vere av russisk ætt. Han gifte seg 19 år gamal med Lorentine frå Bårsvik. Lars døydde 90 år gamal i 1938.
Nye tragediar
Sonen Albert tok over garden, men slo seg i hel under vedsanking i fjellet i 1942. Sidan budde det folk der berre somrane for å fiske laks. Meir om den forvitnelege gardssoga kan ein lese i «Kulturbilder fra gamle Hillesøy» Band II, av Carl Bertheussen og Jens Solvang,utgjeve av Lenvik og Tromsø kommunar i 1988 (tilgjengeleg på nettet).
Då me kom til Rekvik, fekk me høyre at Skamtind var kjøpt av ein overlege i Tromsø, og pussa opp til fritidsbustad. Kjøparen var den spreke ultraløparen Silje Fismen frå Bergen. Ho vann kvinneklassa i «Lofoten Ultra Trail 100 miles» (161 km) 1. juni, på tida 32 t 46 min 3 s., og fekk 3. plass i motbakkeløpet Tromsdalstinden opp, til 1238 moh.
Laurdag 27. juli kl. 19:15 vart ho diverre slått ned av lynet under «Südtirol Ultra Skyrace» på 121 km. Løpet vart stoppa ein halvtime før, på grunn av torevêr, men ho var då 2120 moh, mellom kontrollpunkta 83 og 86 km. Dei som nådde desse punkta vart stoppa, men dei som var imellom, fekk ikkje varsel. Der var ikkje mobildekning, så vitne måtte springe ein halvtime for å varsle. Ho fekk fyrstehjelp på staden og vart flogen med redningshelikopter til sjukehuset i Bolzano i Italia, der ho diverre døydde, berre 43 år gamal.
Værfast på Skamtind.
Fråflytting
I fint vêr kom me i Sessøyfjorden til Rekvik på Kvaløya, der det no berre er eit eldre ektepar som er fastbuande. Dei andre husa vert brukt til fritidsbustadar og var godt haldne ved like.
Godvêret heldt fram, og neste stopp var Tromvik, framleis på Kvaløya. Der var butikken og skulen lagde ned, etter at aktiviteten på fiskebruket dabba av. Ein triveleg fiskar fortalde om staden, mellom anna at der er fine tilhøve for fjellskikøyring. Dei har vegsamband både til Rekvik, Grøtfjord og Tromsø, men lang veg til butikk og skule.
Me svinga så inn langs vestsida av Grøtfjorden og ut att langs austsida, til den flotte sandstranda i bygda Grøtfjord. Der vart me tekne imot med typisk nordnorsk gjestfridom. Me vart ynskte velkomne til å telte på den fine grassletta ved leikeplassen, og dei kom med tørr bjørkeved til bålplassen, ein dunk med drikkevatn og drikke på boks; alt gratis. Ein mann som kom forbi, spurde korleis me hadde det. Me fortalde kor venleg me var blitt mottekne. «De’ sku no bare mangl!» sa han, og «velkommen igjen!». Kan ein ha det betre? Bygdelaget har, med finansiell støtte frå Sparebank 1 Nord-Norge, lagt til rette også for funksjonshemma. I godvêret tidlegare i sommar, var det eit yrande liv der, men no hadde me stranda for oss sjølve.
Fløyelspadling til Rekvik.
Finale
Neste morgon braut me opp, framleis i fint vêr. Men då eg hadde teke opp alle teltpluggane, kom det eit vindkast som for med teltet. Eg sprang etter det snøggaste eg vann, og det er ikkje all verda for ein som har passert 80. Heldigvis hekta ein av bardunane i ein stein i fjøra, så eg nådde igjen teltet før det for til havs. Ein lærer så lenge ein lever.
Me padla så på flat sjø rundt Nova mot Vengsøyfjorden, vidare rundt Ytterneset og sørover vestsida av Kaldfjorden i lett motvind. I lett regn passerte me Bårdsvika, Skjelvika og Blåmannsneset, og gjekk i land ved ei fin slette på nordsida av bukta ved Småbakkan. Me gjekk til ei kai der det låg to fiskeskøyter med tilhøyrande lagerhallar, og prata med to unge fiskarar. Dei gav oss ei innføring i den kompliserte kvoteordninga. Me fekk inntrykk av at det var god økonomi i fiske for dei som hadde kvotar, men at det var nærast uråd for nye å kome inn i systemet, – om lag som for unge å kome seg inn på bustadmarkanden.
Etter kvart tiltok regnet, så me kraup i ly i telta. Neste morgon bar me kajakkane og utstyret eit kort stykkje til vegen, og Eivind kom og henta oss. Han køyrde oss til Sommarøy Arctic Hotel, der «padlegruppa» delte seg: Frederik reiste heim til Bergen, medan Stein Helge og eg tok inn på hotellet for å vere med på eit tre dagars kurs, der Stein Helge skulle undervise. Det vart litt oppstuss då eg slo opp teltet på hotellområdet, men det roa seg då eg forklarte at det berre var for å tørke teltet, og at det ville bli fjerna etter ein times tid.
Den opprinnelege planen var å padle nordover til øyriket Musvær, men det måtte me diverre sløyfe på grunn av tidsnaud, etter å ha lege vêrfaste ved Skamtind i to dagar. Men Musvær ligg no der…
Tonnes er en bygd i Lurøy kommune i Nordland, som ligger omtrent 100 kilometer fra nærmeste by, Mo i Rana. Stedet er omringet av øysamfunn og fiskevær og er et naturlig utgangspunkt for padleopplevelser på Helgelandskysten. Stedet ligger på en halvøy som strekker seg ut i havet rett under polarsirkelenen.
På tur først kveld
Flere av årets deltakere møtte opp til utlevering av utstyr på fredag og noen dro på en liten tur samme kveld. Målet for den turgruppa var Vikingen og polarsirkelstøtta som markerer grensen hvor polarsirkelen går. Med på turen var blant annet padlesymposiets initiativtager og en av Helgelands ivrigste padlere, Vegard Olsen.
Grunnkurset i padling startet lørdag og der var det flere spente deltakere som ikke hadde noe erfaring fra før av. «Må vi ta eskimorulle?» er en gjenganger, og det pustes lettet ut når det forsikres om at det ikke akkurat er det grunnkurset i kajakk består av. Blide deltagere og solgløtt i vakre omgivelser, dannet flotte rammer rundt ei helg med opplevelser for både helt nye og mer erfarne padlere.
Påkledning og kameratsjekk.
Kameratredning med sagnomsuste Hestmannen i bakgrunnen.
Mange fine viker i området med litt ly for instruksjon.
Forberedelser gjøres og utstyr sjekkes.
Fikk bryne seg på ruskevær
De som ville fikk også bryne seg på litt ruskevær og bølger i løpet av helga, noe som man fort oppdager at gir både mestringsfølelse og raskere utvikling enn å padle på «godværsdager». Mens grunnkurset jobbet med sine øvelser for å få et godkjent våtkort, tok tidligere grunnkursdeltakere teknikkurs eller meldte seg på ulike turer rundt om i området. Blant annet ble øya Hestmannen besøkt, noe som kan være et utfordrende havstykke, men som denne helga ble en overkommelig tur med spreke turdeltakere.
Da utstyret ble pakket sammen på søndag var det bare blide fjes å se, selv om kroppene gjerne også føltes litt mer stive og støle ut enn da helga startet. Helgeland padlesymposium anbefales til alle som vil lære mer om kajakkpadling, eller bare forberede seg bedre på en sesong i kajakken.
Uten mat og drikke duger heltene ikke…
Rana Spesialsport
Rana Spesialsport er Helgelands største leverandør av padlekurs og guidede turer. Selskapet har vært i drift siden 2000 da det ble opprettet av en av dagens eiere; Egil Fjellheim. Rana Spesialsport har arrangert Helgeland Padlesymposium siden 2015.
Den 100 km lange Isfjorden bortimot kløyver Spitsbergen i to på midten, frå munninga, Kapp Linne i vest til Von Post-breen i aust. Frå dei to hovudfjordane sentralt i Isfjorden, Nordfjorden og Sassenfjorden, greinar fire mindre fjordar seg ut som fingrane på ei hand, i nord Ekmanfjorden og Dicksonfjorden, i nordaust Billefjorden og i aust Tempelfjorden.
I dette området var det me fire, Otto Inge Molvær (72), Stein Helge Glad Nordahl (51), Frederik Goplen (43), dei to siste yngre kollegaer av Molvær, og underteikna, Olav K.Aksnes (71 og pensjonert norsklektor), padla ni dagar seinsommaren 2011.
Olav Aksnes – Kajakktur på Spitsbergen
Spesielt målområde
Isfjorden peikar seg ut som spesielt interessant målområde av fleire grunnar. Variert natur, rikt dyreliv, relativt mildt klima til å vere i Arktis, gode kommunikasjonar (flyplassen i Longyearbyen). I Longyearbyen er det et stort tilbod av overnattingsstader og butikkar, med rikt utval av mat/proviant og anna nødvendig for turen. Der kan ein og leige våpen, som er påbode for alle som vil ferdast fritt i terrenget. Her er det også eit profesjonelt utleigefirma ( Jørn Dybdahl), der ein kan tinge kajakkar og padleutstyr.
Under isen – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes
Det er vanskeleg for ein som ikkje har vore på Svalbard før å førebu seg mentalt på den opplevinga det er å padle langs dei milelange rullesteinsstrendene og moreneslettene. Mektige, lagdelte fjell, som er flate på toppen (Templet og Brisingfjellet) eller spisse, regelmessig geometriske, som Pyramiden. Fjell forma av naturkrefter gjennom hundretals millionar år. Eller sige i fotograferingstempo eit par hundre meter frå fronten av Nordenskiøldbreen og Ferriermorenen, med nysgjerrige selar symjande rundt kajakkane, til toredrønn frå det indre av isen – til hell for oss at breen ikkje kalva dei timane me var der. Eller slå leir på frodige strandsletter, med flokkar av svalbardgjess, fredeleg beitande reinsdyr og nyfiken polarrev i bakgrunnen. Med kamera på magen, Mauseren over skuldra, signalpistol under armen, på tre timars isbjørnvakt frå kl 2200 til 0100, i midnattssol lågt over horisonten, i eit lys som omskaperTempelfjellet til Partenon på Akropolis, med ein soldat vaktande ved inngangen (fjellsøyla Skiltvakten).
Det som vanskeleg kan formidlast fullt ut i ord og bilde, er kontrasten mellom den veldige naturen og dei små farkostane, avmakts- og øydemarkskjensla, saman med gleda over å meistre samspelet. Bilda fortel likevel mykje om ein natur som er svært ulik den me opplever til kvardags i fastlands-Noreg, kanskje endå meir majestetisk enn sjølv den heime i Hardanger.
Molvær avgjerande for turen
Ein av førestnadene for at turen let seg gjennomføre, var at Otto Inge Molvær var med. Utan hans lokalkunnskap og erfaring hadde det ikkje blitt noko av ”ekspedisjonen”. I tillegg til sin akademiske og militære karriere, må han seiast å vere ein av veteranane innan langdistansepadling i Noreg, både når det gjeld alder og tilbakelagde tøffe kilometer gjennom 50-60 år. Kjærleiken til polare strøk stammar frå tida som ung lege på sjukehuset i Longyearbyen i 1977. Dette opphaldet var utgangspunkt for mange og lange utflukter til lands – på ski og til fots – og på sjøen, i kajakk, då og seinare.
Den mest ekstreme var nok den 600 km lange skituren saman med kameraten, den legendariske fangstmannen Harald Soleim (frå Laksevåg). Først på kryss og tvers i området mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden, deretter mot nord, langs Wijdefjorden til nordspissen av Spitsbergen, Verlegenhuken, så attende til Longyearbyen. I tillegg til dette har han gått over Grønlandsisen og var ekspedisjonslege då Trollbasen blei etablert i Antarktis i 1989-90
Kort om reisa
Tidsrommet for turen blei fastsett til månadsskiftet juli/august, midt i travlaste turistsesongen. Derfor måtte me vere ute i god tid for å sikre oss flybillettar Gardemoen-Longyearbyen retur. Dei blei kjøpte over nett tidleg hausten 2010 og kosta rundt 5.000 kr. Omtrentlege totalutgifter for turen pr person kr 20.000.-, inkl. reise, to overnattingar, utgifter til mat, leige av padleutstyr og våpen. Oversikt over det me hadde med oss av utstyr og det me kjøpte/leigde i L. kjem seinare.
Klargjering før avreise – Kajakktur på Svalbard. Foto: Olav Aksnes
Ønskte mål
Det er grenser for kor mykje ein kan få med seg på ni dagar. Ver og vind har me ikkje makt over, ein må improvisere. Desse stadene ville me sjå og oppleve:
Svenskehuset
Pyramiden – nedlagd sovjetisk/russisk gruveby
Nordenskiøldbreen
Diabasodden – staden der Jørn Hurum og hans flokk av fagfolk og amatørar dei siste somrane har grave ut det fossile skjelettet av fortidshavuhyret Pliosaurus.
Alle desse stadene, og meir til, fekk me med oss.
Utstyr
Leigd hos Dyrdahl: Kajakk, spruttrekk, flytevest.
Frakta med oss: Padleårer, telt (4 Hilleberg Staika), soveposar, liggeunderlag, tørrdrakter ( Kokatat, Nemo), lufttette transportposar, foto-og videoutstyr, kokeapparat (Jetboil), kle (mykje), kart i målestokk 1:100.000, kompass, mobiltelefon (mobildekninga dårleg mange stader), førstehjelpsutstyr. Otto hadde med seg nødpeilesendar og VHF-radio (som altså kom til god nytte).
Kajakkane av merket Necky Narpa, var svært veleigna. Dei hadde god stabilitet, var lettdrivne og robuste, det siste svært viktig fordi landingane skjedde på steinete strender.
For dei som kunne tenke seg å gjennomføre ein liknande tur i Isfjorden, men kjenner seg litt utrygge, finst det alternativ. Organiserte turar, der arrangøren tar seg av det meste. Her kan nemnast Spitsbergen Travel: www.spitsbergentravel.no
Det hele begynte ved en tilfeldighet for nesten to år siden. Pierre-Louis var på bilferie i Irland. Han kjedet seg og ringte sin gode venn Adrien. De hadde lenge snakket om å gjøre en ekspedisjon sammen. Noe som gjorde at de kunne ta i bruk alle erfaringene de hadde samlet på de mange mindre turene de hadde gjort sammen. Ingen av dem kan huske hvorfor det ble akkurat padling langs norskekysten som skulle bli den store ekspedisjonen. Og da de tok valget hadde de aldri padlet havkajakk før.
Barndomsvenner
Som 3-åringer traff de hverandre i barnehagen og fra da av hang de sammen daglig. I årene som fulgte bygde de utallige trehytter sammen, fisket og la ut på ekspedisjoner i nærmiljøet. Skolegang på ulike steder skilte dem i tenårene, men da de møttes igjen etter endt skolegang fortsatte de der de slapp. De to kameratene har etter hvert blitt 25 år og lidenskapen for naturopplevelser er noe de fremdeles deler. Men for dem handler det ikke bare om å padle Norskekysten.
– Vi ville gjøre turen for vår egen skyld. Følge rytmen i naturen og legge det moderne livet bak oss. For oss er det også en reise tilbake til det enkle liv; spise, sove, ha god tid og glede seg over livet – forklarer Adrien.
Adrien Piccitto til venstre og Pierre-Louis Spatz til høyre. FOTO: MONICA GUNDERSEN.
Familieprosjekt
Bak de unge guttene står hele familien. Faren til Pierre-Louis har kjørt dem hele veien fra Frankrike til Bergen. Turen tok litt over to døgn. Når de ankommer Nordkapp er det søsteren som hilser dem velkommen og kjører dem den lange veien hjem. Det vanskeligste var å overtale mødrene om at de var voksne nok til å ta turen.
– Vi hadde ikke fått lov å gjennomføre ekspedisjonen av våre mødre om vi ikke gikk med på å ha både GPS og satellitt- telefon om bord, flirer Pierre-Louis. De tar sikkerheten på alvor så det var ikke vanskelig å gå med på kravene.
Forberedelser til kajakktur i havkajakk
På tross av mye turerfaring var det en ting som manglet. De hadde aldri padlet havkajakk før. En guide fra Marseille introduserte dem til prinsippene, men de innså raskt at opplæringen måtte gjøres skikkelig. De dro til Bretagne for å få forhold som lignet på de norske. Her gjennomførte de grunnkurs, mer avanserte kurs og utallige timer med teknikktrening.
Som avveksling dro de til fjells og overnattet i telt. Her ble de vant til temperaturer ned mot 15 minusgrader. All mat ble fisket eller fanget og stekt på bål eller primus. Det var overlevelsestrening som var i fokus. Forberedelsene har vart i 18 måneder;
– Jeg ville ikke unnvært en eneste dag.
Planleggingsarbeidet har vært utrolig gøy og det har beriket livet vårt på flere måter, sier Adrien og Pierre-Louis nikker enig.
Reiseruten langs Norskekysten
Eventyret startet 6. mars. Da satte de seg i kajakken og vinket farvel til det moderne livet. I åtte lange måneder langs Norskekysten blir kart og kompass deres beste venner når 4000 kilometer skal forseres. Ellers blir ruten enklest mulig, følg kysten hele veien til Nordkapp.
Etter å ha studert været i lang tid vet de at det kan bli røft. De har erfaring med å padle i bølger på 4-5 meter, men vil helst unngå det. Hele april var en eneste lang padlefest med strålende vær. Det gjorde innkjøringen lettere. Et viktig formål med reisen er å leve av naturen. Derfor er fiskestang noe av det viktigste de har med seg. For å unngå mangler i kostholdet må det også suppleres noe, og det er derfor planlagt 11 forsyningsturer på land.
Pierre Lous og Adrien nord for Brønnøysund. FOTO: ADRIEN PICCITTO
Dårlig vær i Hustadvika
Rundt Ålesund kom det dårlige været med sterk vind. Det ble flere dager på land enn på sjøen i påvente av bedre vær. Men uværet var ikke over. Ved Hustadvika var det full stopp. De var her samtidig som Viking Sky fikk så store problemer. De bodde åtte dager i telt før de kunne padle videre. Tross frustrasjon og ønske om å komme seg raskt videre ble det en stor opplevelse.
De benyttet tiden til å oppdatere sosiale medier og svare på henvendelser fra familie og venner. På forhånd hadde de trodd at de ville bruke mye tid på det, at det skulle bli en glede etter endt padledag. Derfor var hver av kajakkene lastet med 80 kilo utstyr. Det inkluderte flere kameraer, drone, pc og strømløst ladeutstyr. Men det viste seg at der ute, var sosiale medier det siste de ville bruke tid på, og det var da turen ble på sitt aller beste.
Gjestfriheten
Samtidig har de fått oppleve den norske folkesjela. Som da de ankom Hitra og folk fra øya hadde samlet seg for å gratulere Pierre Louis med bursdagen. Venner av guttene hadde sladret til ordføreren som ordnet kake og velkomstkomité!
Mange padlere langs kysten har også fått snusen i prosjektet deres og tilbyr råd og tips om gode padleruter. De regner med å møte flere av dem på veien og kanskje noen også vil følge dem et lite stykke. Når denne artikkelen skrives er kameratene kommet like nord for Brønnøysund. Her har gjestfrie nordmenn lånt dem et hus for natten. For første gang på to måneder skal de sove i seng. De er helt overveldet og helt samstemte:
– Turen har overgått alle våre forventninger. Selv om vi til tider trenger litt ekstra mot er følelsen av frihet helt enorm. Det er så verdt det! ●●
Men hva er det som motiverer sykepleiere, byråkrater, fiskere og pensjonister til å «poste» skjær etter skjær? Er det treningen, felleskapet, naturen eller premiene? Samtidig som trekkfuglene kommer nordover om våren lanseres den uhøytidelige padlekonkurransen, Ti på skjæret, som varer til trekkfuglene igjen er på vei sørover om høsten. Konkurransen er gratis og åpen for alle – og hovedpremien er flotte turer sammen med trivelige folk.
Spre padleglede
Hvis man er skikkelig ivrig kan man padle til hele tretti ulike turmål, og det er alt fra lette, korte turer til mer krevende turer med overnatting. Målsetningen med konkurransen er å gi turbeskrivelser som åpner øynene til ferske og eldre padlere for nye turområder, og å bidra til å spre padleglede. Og det ser konkurransen ut til å ha lyktes med! -En tur er jo ikke tur uten skjær, konstaterer Karianne Fagervik med et strålende smil.
Inspirasjon på sølvfat
Torill Utheim og Hedda (20 år) Utheim Breimo har akkurat kommet hjem fra padletur til ett av de lette turmålene. Molnes er et tidligere småbruk med historie i veggene og fantastisk utsikt mot Vengsøya, der man får et gløtt av storhavet. Stedet er perfekt for kveldssolturer på sommeren, men om høsten ønsker man gjerne å prøve seg på storseien eller makrellen på vei hjem. I år (2018) har mor og datter padlet fem skjærturer sammen.
I tillegg har Torill vært på like mange turer med andre padlekompiser. Beskrivelsene med lengde og gradering (lett, middels eller vanskelig) gir et supert grunnlag for å vurdere og å planlegge tur ut fra egne ferdigheter, vær og dagsform. Det ville vært mye mer krevende om de skulle undersøkt alt selv, synes de. -Vi får inspirasjon servert på et sølvfat! Og viktig informasjon om forhold med hensyn til sikkerhet som vi må være oppmerksom på når det gjelder den enkelte tur, sier Toril og Hedda.
Hvis man er ny i padlemiljøet er det lett å hive seg med på arrangerte turer sammen med andre. Karianne Fagervik har vært med på flere slike. Da er det ikke så nøye om man ikke kjenner så mange som padler, for på en skjærtur er det garantert noen du kjenner litt. Hvis ikke, så er alle padlere supergreie og lette å bli kjente med på turen, ettersom det er høy sosial faktor i miljøet. Legg til at det alltid er bål og nesten for mye mat som absolutt skal deles med alle. Man legger jo på seg av padlingen. -Det beste med skjærturene er å komme seg til nye steder.
Jeg blir veldig inspirert av å se bilder fra andres turer til padlemål jeg drømmer om, forteller Karianne. Årets beste tur var en jentetur som gikk til Gåsvær og Musvær på yttersia i sol, på blikkstille hav og med masse lundefugler som fulgte med. Jentegjengen ble så varme at de bare måtte bade på Musvær – og etter det, bading i ett hele helgen. -Det er fantastisk å våkne opp i gapahukteltet på Gåsvær, sitte inni og se ut over den nydelige, stille naturen og bare nyte, mens man filosoferer over hvor heldige man er som kan oppleve dette, smiler Karianne og blir drømmende i blikket.
Steder vi aldri har vært før
Pål Hansen og Per Kristian Skog-Hansen tok, med et par ukers mellomrom, våttkort på senhøsten i 2016. Etter første kurskveld var de begge sterkt tvilende til om padling i det hele tatt var noe for dem. De ga det imidlertid en sjanse, og nå har de padlet to sesonger og er ofte sammen på tur. I år har de 18 og 21 skjærpåkjørsler på samvittigheten. Begge er svært fornøyd med å ha slått egen rekord fra i fjor. Du får ett lodd når du har vært på fem ulike skjær og deltar da i trekningen av trøstepremier som er sponset av Alfa fritid, DNT Ung Troms og Tromsø Havpadleklubb. Pål og Per Kristian har dermed sikret seg fire lodd hver i konkurransen.
-Kajakken og Ti på skjæret har tatt meg med til steder jeg aldri før har vært på mine 50 år som Tromsøværing, forteller Pål. Han synes det er vanskelig å skulle plukke ut den beste turopplevelsen. Kanskje turen til Sandholmen via Kråkskard og tilbake til Rekvika, eller Hersjøya rundt i 25 grader, begge i majestetisk natur og nydelig vær. Eller kanskje turen ut til Skeivåg, som i gamle dager var viktig for posttrafikken over Ullsfjordfen, og for fiskebåter på vei til Finnmark? På vei ut fra Oldervik til Skeivåg er kystlinjen full av spesielle steinformasjoner, inkludert en dyp keile som man kan padle inn i. Jo, kanskje den rager aller høyest, mener Pål.
Yngst og eldst
Årets yngste deltaker er kule Max på syv år som har padlet til to av skjærene for egen maskin og som deltar i trekningen av premiene fra DNT Ung. Det er padleglade mamma, Beate Svendsen, som drar med resten av familien på skjærturer med overnatting i telt. Når det er fint vær og flatt hav er det ingen sak å la selv sjuåringer padle for egen maskin.
Barnekajakk, egen tørrdrakt, nok stopp og en tauline i tilfelle det er behov for drahjelp, er det som skal til. -Der fikk jeg det femte skjæret, gliste Bianca Ørmen, også hun en relativt kul og sporty dame. Hun er 70 år (noe som for øvrig er hemmelig) og storfornøyd etter at hun har banket inn sitt femte skjær og sikret seg sitt første lodd etter å ha padlet rundt Nipøya med et innbakt stopp på Sørskjøret for å logge en geocach. Ellers er nå hverken alder eller hva folk jobber med noe man tenker på eller prater om man er på tur. Annet enn et og annet streif av tanker som «sånn som d skal æ bli når æ blir stor».
Å gruse «storesøster»
Her om dagen tikket det inn en melding fra Padlemia, lederen av Vesterålen padleklubb. Hun lurte på hvor mange skjær vi i Tromsø kunne samle totalt i år? Selv fikk hun ikke lov til å bytte ut skjær fra året før, for i Vesterålen ønsket de å ha mange å velge mellom. Med andre ord øker antallet skjer for hvert år, og de var nå oppe i førti ulike skjær. Da hun hørte at vi bare hadde tretti kunne jeg omtrent høre den lett hysterisk, lykkelige latteren gjennom skjermen på PCen. – «Mitt personlige mål har hvert år vært å samle flere skjær enn dere har til sammen. Nu har æ 29 skjær – så æ slår Tromsø!
Elva starter som en sped bekk inne ved svenskegrensa, og Harvassbekken er strengt tatt ikke kjent for andre enn turgåere og hytteeiere på indre Helgeland. På norsk side har elva opphav i Simskardvatnet, og etter hvert blir den til Tiplingelva, riktignok etter at den har kommet seg igjennom innsjøene Vestre og Austre Tiplingen. Når de to møtes blir den til Susna, og det er et navn som er adskillig mer kjent for padlefolket.
Nordlands største vassdrag
Nedenfor Tjuvfossen, som jeg forøvrig har forsøkt å padle uten hell, starter padlestrekket på Susna. Elva blir hele veien ned Susendal, flankert på vestlig side av nettopp Børgefjell nasjonalpark, som forøvrig ble opprettet allerede i 1963! Susna samler dermed vann fra et stort nedslagsfelt og inngår i Nordlands største vassdrag, nemlig Vefsna. Det sier seg selv at vann ikke er mangelvare i dette vassdraget, tørke eller ei.
Etter å ha vært igjennom utallige spreke juv på sin vei nedover Susendalen blir Susna til slutt til Austervefsna etter samløpet med Unkerelva, rett før tettstedet Hattfjelldal. Etter et parti med rolig elv kommer man til Hattfjellforsen og Vriomforsen, to stryk med betydelig fallhøyde. Særlig sistnevnte kan få blodet til å renne litt raskere i årene, med to ulike linjer å velge mellom. Juvet nedenfor er teknisk, og faktisk er de neste 15 kilometerne villmarkspadling nesten uten sidestykke i Norge. Her ser man spor etter hjort og elv på sandstrendene langs elva, og fjellvåken følger ofte med på hva som skjer fra luften. Før samløpet med den Store Fiplingdalselva stilner riktignok elva av en smule, og heter til og med Stillelva i noen få kilometer.
Etter samløpet med de to Fiplingelvene tar elva igjen navnet Austervefsna, og beholder det til den treffer Svenningelva midt i Trofors sentrum. Da har elva vokst seg stor, og sammen blir de to til intet mindre enn Vefsna. Etter å ha vist krefter i både Fellingfors og Laksfors med en fallhøyde på 16 meter, strømmer så Vefsna ut i Vefsnfjorden ved Mosjøen. Og slik ender en bekk fra Sverige og Simskardvatnet opp i Atlanterhavet, med hele fem navn på brystet på veien ned, og med et nedslagsfelt på mer enn fire tusen kvadratkilometer!
Å padle fra øverst i vassdraget og helt ned til Vefsnfjorden står høyt på lista over turer jeg skal gjøre i 2019. Det blir en padletur på drøyt 150 kilometer, og det er ikke til å kimse av. Ellers er det vanlig å dele vassdraget inn i intet mindre enn fem eller seks ulike padlestrekker. Starter man øverst, der elva nettopp har fått navnet Susna, så padler man en klassisk grad fire/fem- seksjon med fosser og sklier som har blitt avbildet i ulike padleblad i mange år.
Her er elva leken med store basseng mellom strykene, hvor hun samler krefter til store sklier og dropp av varierende vanskelighetsgrad. Seksjonen kan padles fra cirka 20 kubikk og opp til 110 kubikk, slik at vinduet for å komme seg på elva er mer enn stort nok, selv for den kresne elvepadleren. Vi kaller ofte dette for den klassiske seksjonen på Susna, og neste strekk fra Mikkeljord og ned til Unkerelva blir mye mindre padlet. Susna blir unektelig litt lunefull her, og er preget av teknisk og vanskelig padling, med blokkerte stryk og tidvis krevende synfaring.
Man bør ikke ha mer enn 25 kubikk på måleren på Nervoll, og dette er et av de farligere strekkene på elva. Her skal man være godt forberedt, og være en solid padler for å ta seg ned. Samtidig er strykene fantastisk flotte, og juvet er vakkert som få i denne delen av vassdraget. Selv tenker jeg på elva her som en litt fandenivoldsk hulder – vakker og vanskelig å håndtere, men utrolig besnærende å jage etter!
Villmarkspadling
Rett nedenfor tettstedet støter man først på Hattfjellforsen, før den karakteristiske Vriomforsen markerer inngangen på et kort, men teknisk juv. Dette juvet markerer starten på et av mine favorittstrekker på Austervefsna. Elva er utilgjengelig, strykene stort sett grad fire (vannstandsavhengig) og naturen er storslått og urørt. Dette strekket blir nok minst padlet i hele vassdraget, helt uten grunn.
Det er lurt å ta med seg en ekstra split-åre i kajakken, og dessuten en fiskestang! Det er mange flotte kulper og bakevjer å prøve fiskelykken i, slik at man like gjerne kan forberede seg på å overnatte på veien ned, for skikkelig å nyte naturen. Husk at du må ha fiskekort på strekket, og da er det både Statskog som er grunneier, samt private. Informasjon får man hos servicetorget på Trofors. Det fjerde padlestrekket starter ved Kløvimo, hvor veien tar av fra fylkesveien og opp mot Fiplingdalen.
Vi har også fra sommeren 2018 etablert dette strekket som et raftingstrekk. Flere hundre personer har fått erfare de spektakulære juvene som ligger og venter mellom her og Trofors. Kort tid etter at man setter på ved brua på Kløvimo, kommer man til det vanskeligste stryket på hele turen, nemlig. Ragnarokk. Man synfarer på elv høyre, og her er det også etter hvert blitt til en liten sti for de som vil gå forbi. Dette første juvet ender i Svartvassio, hvor elva åpner seg og renner stille ned til Stormo. Fra Stormo og ned til Trofors er strykene stort sett grad tre, med unntak av Storforsen. Denne kan enkelt synfares og/eller gås forbi på elv høyre. Ved Grane bygdetun åpner elva seg igjen etter den karakteristiske Troio, og fra her og ned til Vefsnfjorden er det stort sett park-n-hucks eller park-n-play som gjelder.
Laksestatus
Lakseparasitten gyrodactulus salaris ble påvist i Vefsna i 1978. Siden har elva gått gjennom flere rotenonbehandlinger, men ble endelig friskmeldt i 2017. Selv om elva var stengt for fiske, hadde Mattilsynet gitt dispensasjon for padlere som desinfiserte kajakk og utstyr før padling i vassdraget. Dette var en avtale som ble forhandlet frem mellom Norges Padleforbund og Mattilsynet, og den baserte seg på en egenerklæring som padlere måtte forholde seg til. Manglende gjennomføring av desinfeksjon kunne føre til bøter og utestengelse.
Laksefiske åpnes 15.juni 2019 og holder på til 31.august 2019. Miljødirektoratet har også åpnet strekningene over Fellingfors for fiske, slik at vi vil møte laksefiskere også i Svenningelva og på Austervefsna etablerte rafte- og padlestrekker.
IDYLL: Området byr på flere flotte campingsteder, som her ved Røssvatnet. FOTO: MARIANN SÆTHER.
Som kajakkpadlere har vi et ansvar for å ta vare på vassdragene, på lik linje med andre brukere. Derfor er det særdeles viktig at vi holder oss orientert om hvilke andre padleelver som er infisert, slik at vi ikke drar med oss smitte fra disse til en friskmeldt elv. Særlig skal vi være forsiktige i Driva, hvor man håper at elva kan bli friskmeldt i 2030.
Samtidig som Vefsna er friskmeldt skal vi vise respekt og kunnskap for situasjonen som har vært. Det er mange som mistet næringsgrunnlag i de årtiene elva var stengt, og det er naturlig at mange lokale er engstelige for at elva igjen skal bli smittet. Snakker du med lokalbefolkningen bør du vise forståelse og ydmykhet for den situasjonen, selv om vi som padlere har like stor rett, i følge Allemannsretten, til å være på elva, som laksefiskerne. La oss gå på tærne enn så lenge, og jobbe for at padlesport og fiskesport kan gå hånd i hånd i fremtiden.
Ved hjelp av topografien og en molo her og der ligger havna i Skrova beskyttet mot vær og vind og gir rom for aktiviteter selv om været skulle være dårlig. Like utenfor ligger Skrova fyr og viser vei inn. Det er sent på kveld når vi ankommer og sola er på vei ned i havet. Likevel er det lyst som dagen. I havna ligger sjøen speilblank og gir umiddelbare planer om kvelds padling. De mange vikene og buktene gjør turen til en opplevelsesrik kajakktur, og vi går til sengs med en stor forventning om morgendagen.
Ubeskrivelig vakkert
Skrova er ikke stor og å padle rundt, den er gjort på en to tre. Med mindre turen handler om en enkelt tur, padle inn i vikene, hilse på seilbåten som ligger fortøyd ved foten av Skrovafjellet, padle stille forbi Fuglebergøya for ikke å skremme fuglestammen som holder til her og opplevelsen av å padle innover i Nautøysundet, er nesten ikke til å beskrive. Det er fjære og bare en meter sjø under kajakken.
Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først.
Svolvær – Lysets by
Midt i Lofoten ligger Lysets by. Så kalles det både på grunn av det helt spesielle lyset som omringer byen, men også fordi utallige led-lys er med på å lyse opp i vintermørket. Byen tiltrekker seg både fjellfolk, kunstnere og padlere. Ved inngangen til havna står Fiskerkona og hilser alle velkommen. Området rundt havna er overstrødd med holmer og skjær og skaper et vell av padlemuligheter gjennom, rundt og forbi. Kjeøya, Svinøya og Risøya beskytter havneområdet og selv om det kan være rufsete på utsiden kan du alltid padle fint på innsiden. Med mindre du ønsker det rufsete. Her kan du padle forbi små og store fritidsbåter. Hoteller med store fasader i glass og tomme forlatte trebygninger fra en annen storhetstid. Utenfor brygga ligger et sjøfly klart og like bortenfor ligger rekker med rorbuer klar for flere gjester. Svolvær er et godt utgangspunkt for flere dagers tur i kajakk. Bare rundt syv km lenger sør finner du Kabelvåg. Det er ikke langt og du trenger ikke engang stå tidlig opp for å rekke å ta lunsjen på brygga i Kabelvåg. På veien må du få med deg Lofotkatedralen. Den ruver i terrenget, er gyllen på farge og ett flott byggverk. Viken er langgrunn så sørg for at det er litt flo så du får gått tett innpå.
Idylliske fjordarmer
Videre vestover ligger idylliske fjordarmer på rekke og rad. På Rekøykeila ligger gamle naust og nye rorbuer. Innerst finner du velholdte gårder som speiler seg i sjøen. Det er så idyllisk at det frister å fortøye kajakken på stranda og flytte rett inn. Innerst i neste fjord ligger Lofotakvariet og det er vel så spennende å se fra sjøsiden. Kajakken kan fortøyes på brygga om du har lyst å ta turen inn på besøk. Vestsiden av Vestvågøy er en perle av de sjeldne med idylliske viker med hvite strender, campingplasser og trivelige bomiljøer. Noe gammelt og noe nytt, slik det er overalt i Lofoten. På flere av campingplassene kan du padle rett opp på stranda og sette opp teltet. Og om litt er maten klar.
Henningsvær – Nordens Venezia
Man kan ikke padle i Henningsvær uten å ta turen opp og ned paradegaten. Det vil si, den til sjøs. Langs begge sider ligger bebyggelsen vegg i vegg. Gamle fabrikker, naust, butikker, kafeer og på enden et hotell. Alle med sin egen historie. Dekorert med fritidsbåter, fiskebåter og trebåter liggende langs siden. I den ene enden ligger moloen og i den andre enden stiger Festvågtindene bratt opp fra havet. På utsiden finnes mye mer og utforske. På nord-øst siden ligger små holmer omringet av hvit sand. Dette skaper syden-farge på sjøen og gir fantasien vinger om hvor du egentlig er. Langs hele østsiden ligger holmene på rekke og rad. De fleste er for bratte til å gå i land på, men området er rikt på fugleliv. Ytterst på Hellandsøya ruver fyret. Solid og godt forankret står det nyoppusset og hvitt og viser vei i allslags vær. Fiskebåtene tøffer forbi, et og annet fly passerer over hodet og fuglene bråker verre enn verst når du nærmer deg. Lyset som slipper gjennom skyene lager morsomme motiver og får deg til å innse at naturens eget kunstverk er det aller flotteste. Til og med radiomasten blir vakker her ute. Tips! Fra Henningsvær kan padleturen fortsette videre langs sørsiden av øya. På vei nordover kan turen enten gå rett over fjorden mot Valberg. Enda et bortgjemt paradis. Eller hva med å fortsette rett nordover mot Gimsøy og fortsette helt til Hov, helt nord på øya. Vær obs på at da må Gimsøystraumen passeres. Den kan være sterk så kanskje er det lurt å dra kajakken over land på østsiden av broen.
Kritthvite strender og midnattsol
Langs hele nordsiden av Gimsøya ligger kilometer på kilometer med kritthvite sandstrender. Sanden er svært finkornet, så fin at den henger seg fast i alt og flere uker senere er alle sprekker i kajakken fremdeles full av sand, selv etter flere omganger med spyleslangen. Øya er også kjent for å ha verdens nordligste golfbane. Det kan jo være kjekt å ha noe å gjøre mellom all padlingen. Men det aller fineste å gjøre her er å padle ut mot havet like før solen går ned. Solnedgangen blir noe helt annet og fantastisk mye bedre når den ses sittende helt nede på vannoverflaten. En eksplosjon i rosa, oransje og gult. Tid og sted forsvinner. Det er helt vindstille, til og med måsene er stille. For vestlendinger som er vant til mange holmer og skjær blir en padletur langs stranda en annerledes opplevelse. Om disse strendene hadde ligget i Syden ville de vært stappfulle av folk, mens vi her har hele herligheten for oss selv. Etter hvert som det blir fjære kommer store steiner og mengder av tang til syne. Det er fantastisk gøy å padle slalåm mellom dem, uten å sette seg fast. Vannet er krystallklart noe som gir god utsikt til både fisk og krabber som løper fra stein til stein. En og annen sel dukker også opp. De titter nysgjerrig på deg, på god avstand, før de forsvinner i havet et sted.
Reine – mest fotograferte fiskevær
Moskenesøya ser ut som en sveitserost på kartet, og på østsiden holdes den sammen av veinettet rundt Reine. Alle vil til Reine, og det er ikke få maleriske bilder herfra som lokker padlere fra hele verden. De små øyene i området er overfylt av røde rorbuer og fiskehjell, og turismen er overveldende. Da er det godt å kunne sette seg i kajakken å ta en tur. Kveldspadling i området rundt Reine, Sakrisøy og Hamnøy er obligatorisk. På kvelden roer vinden seg og sjøoverflaten blir speilblank. De høye fjellene speiler seg sjøen og skaper helt fantastiske bilder. En tur til Bunesstranda er også å anbefale. Det går fint å padle fra Reine til Vindstad og så gå de siste kilometerne til innerst i fjorden og over haugen til stranda. Utsikten over stranda er fabelaktig og kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. En lang lunsj er på sin plass og det er vanskelig å returnere. Det er mulig å padle innover Bunesfjorden, men den er langgrunn og du kan risikere å måtte dra kajakken en kilometer eller så ut igjen. Men for å være helt ærlig. Som en strekning å padle er hele turen ganske kjedelig, så om du ikke er av dem som liker utfordringen med lange strekk, hiv deg heller med på båten som går til og fra Vindstad hele dagen.
Moskenes – dramatisk landskap
Neste dag fortsetter turen til Moskenes, knappe syv kilometer sør for Reine. Her ligger paradiset for dem som liker å padle i bølger og brottsjø. Den store moloen som stenger inne havneområdet viser tydelig at her er det noe å beskyttes fra. Etter å ha hatt rolig sjø mesteparten av turen kan det passe med litt action. Litt bølger. Litt større utfordringer. Men den gang ei. Værgudene har tatt ferie og hele landet viser seg fra sin beste side. Det er muligens ikke mange som sitter langt til sjøs utenfor Moskenes og ikke ser en eneste bølge så langt øye kan se. Det fikk vi oppleve. Like sør for Moskenesvågen ligger Sørvågen. Det er kjekt når steder har nøyaktig beskrivende navn. Men la ikke enkelheten i navnet lure deg, for den er verdt et besøk. Tett i tett rundt hele vågen ligger naustene, rorbuene og fiskebåtene. Sommerkledde mennesker rusler omkring, noen fisker, noen bader fra bryggekanten og atter andre skal ut på båttur. Tar du turen enda litt lenger sørover havner du i Å, som er siste stoppested på E10. Om du velger asfaltveien. Denne lille bygda er rett og slett et levende museum. Alle bygninger i havneområdet er bevart og fredet. På det gamle bakeriet har det vært drift siden 1844 og de er viden kjent for sine kanelboller. Dra kajakken på land ute ved restauranten. Slapp av med en kanelbolle eller to. Etterpå tar du turen innom tørrfiskmuseet før du tar bussen tilbake til Reine og henter bilen.
Ballstad – et autentisk fiskevær
Det største aktive, levende fiskesamfunnet i Lofoten heter Ballstad. Og det er det de markedsfører seg som. Men dette er også et av de største padleparadisene i Lofoten. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Sommeren har slått til for fullt og temperaturen stiger til fantastiske 30 grader. Det er nesten helt vindstille, ja yr.no forteller oss at det faktisk er helt vindstille. Da er det kun et sted å være og det er på sjøen, i en kajakk. Hos den lokale kajakkutleieren får vi parkering, sjøsetting og verdifulle padletips om flotte steder å padle. Men det skal vise seg å være helt unødvendig. Her er alt vakkert, rett og slett et paradis. Ikke et kjedelig øyeblikk. Vi smyger oss gjennom kanaler og rundt holmer og skjær. Hver eneste en. Hilser på en ørn på toppen av en holme. Stadig vekk stopper vi å padle, bare glir stille gjennom sjøen og nyter naturen rundt oss. Kjøler oss ned ved å la hendene hvile under havoverflaten. Finner en liten strand å innta lunsjen på, steker oss brune og fine i solen og plukker bær til dessert. Svalene skriker over hodet vårt. Jammen er det deilig å være i paradis. Måtte dagen aldri ta slutt. Tips! Kysten fra Ballstad og oppover mot Stamsund og Valberg og like opp til Malnes er en perle av de sjeldne. Turen kan padles over flere dager, alt etter hvor mye man ønsker å gå inn i alle våger og viker. Anbefales på det sterkeste.
Trollfjorden – turistattraksjonen
Trollfjorden er Lofotens mest kjente fjord. «Alle» vil ha denne med seg. Om ikke annet så for å ha vært der. Og selv om de fleste fjorder er slående vakre, kan de også være ganske kjedelig å padle. Det skjer liksom ikke så mye. Trollfjorden skiller seg ut ved å være ganske så smal i starten og kombinert med de høye fjellene blir det dramatisk. Ikke minst når du sitter der bitte liten i kajakken. En liten flue i den store herligheten.
Det beryktede Raftsundet
Alle anbefalinger om padling i Trollfjorden var gode. -Uansett vær merker du lite til det i fjorden. -Vinden tar ikke her, hørte vi rundt oss. Men ingen snakket om det beryktede Raftsundet. For å komme til Trollfjorden må denne krysses. Her tar vinden godt, den presser seg ned fjellsidene og springer gjennom sundet, pisker opp sjøen. Bølgene kan bli store og du får både dem og vinden i siden. Ikke det beste utgangspunktet når sundet skal krysses. Dessuten er strømmen sterk. Noen ganger kan det være lurt å ta en pause og vente på bedre vær og da passer det bra med en pause på Digermulen. På den lokale butikken er det kafe og mulighet til å kjøpe en kaffe og litt mat. Været skifter fort. Veldig fort. Den ene dagen pisker vinden på sjøen, bølgene går store og neste dag skinner solen fra en blå himmel som speiler seg i fjorden. Innerst i Trollfjorden ligger en liten slette. Perfekt som teltplass. Etter at campen er oppe og går og middagen fortært, nærmer vi oss høydepunktet. Turen går bort til kaia, det nærmer seg midnatt og da kommer den. Hurtigruten Trollfjord siger sakte inn Trollfjorden. Den ruver i den smale fjorden, forsiktig for å holde seg i midten. Fjorden utvider seg helt innerst og da står kapteinen «på bremsen» og Hurtigruten «skrenser» 360 grader rundt. Et fantastisk skue som bare må oppleves. Og like stille som den kom er den borte igjen. Akkurat som årets sommerferie! ●●
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
Fremover ligger den ene hvite sandstranden etter den andre. Sjøen er innbydende asurblå. Strømmen tar oss gjennom sundet uten at det er nødvendig å padle. Det er så ubeskrivelig vakkert. Følelsen av å ha padlet feil et sted for så å ha kommet inn i en annen dimensjon er nærliggende. Dette er definitivt Hawaii. På stranda ankrer vi opp. Utforsker omgivelsene. Krøller tærne i våt sand. Soler oss i solsteiken. Kjenner på lukten av salt sjø, halvråtten tang og blomsterduften fra enga. Innimellom steinene dras primusen frem og forbereder en lang, varm lunsj. I luften flyr ørnen. Ikke bare en, men mange. De enser ingenting og flyr fram og tilbake i jakten på dagens middag. Minnene fra øya sitter igjen lenge etter at den er forlatt. Tips! Flere turer i kajakk kan gå fra Skrova, forbi Lillemolla og opp til Brettesnes på Storemolla. Her gjør du deg klar for første overnatting. Neste dag padler du nordover Storemollas vestside, forbi ørnefjellet og opp til havneområdet mellom Digermulen og Åsteinen. En ny overnatting før det returneres til Skrova. Eller turen kan gå videre til Trollfjorden og ny villcamping. Turen er eksponert for åpent hav og mange vil ønske seg rolig og stille sjø på denne turen. Siden været skifter fort her i nord bør værmeldingen vurderes nøye først.
