Jeg hadde en sånn opplevelse for en tid tilbake. Jeg hadde varslet flere padlekompiser om at det akkurat for den morgenen var meldt sol og vindstille, mens de andre ukedagene skulle få gråvær og mye regn. Fire dager før, tre dager, to dager og så bare en dag igjen – jo, det var konsekvent samme varsel hele tiden. Det skal bli fint i morgen. Bare én padlekompis takket ja, men det var akkurat nok. Vi avtalte å møtes ved Osnessanden i Ulsteinvik klokka 05.00 om morgenen – en helt vanlig onsdag, så padlinga måtte gjennomføres før arbeidstid.
Ut og nyte eventyret
Inge – som denne kameraten heter – var allerede på plass da jeg ankom Osnessanden, på slaget 5. Han hadde tatt med seg sin kajakk med bil, mens jeg hadde min stående i et naust på stedet. Sjøen lå der blikkstille og ventet på oss. Herlig, akkurat slik som værprognosene lovet, tenkte jeg, men visste at det ikke ville vare mer enn et par timer. Her gjaldt det å komme seg utpå og nyte det speilblanke eventyret.
Sansene mine våkner nå. Dagen er under oppseiling, lyset er kommet på Boholmen og fjellene i syd og i vest, og øyene mot nord – men sola har ennå ikke kommet over fjellene som ligger i øst, bak oss, i forhold til den retningen vi nå padler. Det er totalt vindstille og helt fritt for strøm i sjøen. Vi glir uanstrengt – det føles nesten friksjonsløst – ut i Ulsteinfjorden. Hvert vesle padletak bringer oss effektivt framover, så godt som uten en lyd. Og når der ikke er bølger som lager lyd, og selv fuglene ikke har begynt dagen ennå, så oppleves stillheten som total.
Et skaperverk
Flere av holmene har vegetasjon, og noen trær er som tatt ut av et eventyr eller et maleri av en nasjonalromantiker. Så vakkert, tenker jeg. Er det tilfeldigheter bak alt dette, eller er det et skaperverk? Jeg dveler ikke så lenge ved dette evige spørsmålet, men undringen ligger der et sted, i underbevisstheten min.
Midtfjords i Ulsteinfjorden – litt forbi Peholmen, i retning Borgarøya – kjenner jeg at bakhodet varmes bittelite grann, samtidig med at alt oppleves en nyanse lysere. Solen har kommet over fjellene, og jeg unner meg en soloppgangs-selfie.Inge og jeg padler videre. Vi glir forbi det gamle handelsstedet ved Borgarøya. Inge padler nær land – han vil se detaljene i fjøra. Jeg holder meg mer sentrert i sundet mellom Borgarøya og Hatløya, og tar noen bilder med kameraet mitt. Automatikk nytter ikke nå; kontrastene er altfor høye mellom lys og mørke – derfor tar jeg meg tid til å stille inn kameraet med manuell modus.
Vakre motiver
I dag har jeg bare vidvinkel, men det er greit, tenker jeg. Jeg fanger Inge og hans knallgule kajakk i noen ubegripelig vakre motiver. Speilbildene er perfekte; landskapet og de få skyene på himmelen gjengis som omvendte blåkopier.
– Hvor skal vi dra? spør Inge. På dette tidspunktet er det gått nesten en time siden vi startet padleturen. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å padle rundt Hatløya og finne et sted å gå i land og spise frokost. Det er fortsatt helt stille. Men når vi runder et nes og padler langs vestsiden av Hatløya brytes stillheten av lyden fra en ringnotbåt som kommer inn den tilgrensende Bøfjorden. En måke, en hegre og noen tjelder har også våknet til liv. Noen steder hører vi en og annen strømvirvel langs bergene. Når det er tilnærmet støyfritt, kan vi mye lettere få med oss nesten umerkelige lyder og bittesmå hendelser som vi ellers hadde gått glipp av. Jeg slapper av og nyter det hele – selv om sansene mine trolig jobber på høygir. Opplevelser som dette er både avslappende og oppbyggende på samme tid.
Smuldrepai til frokost
Vi runder nordsiden og kommer etterhvert på østsiden av Hatløya, og vi finner en liten vik hvor vi går i land og setter oss ned. Herfra har vi et øye med start og målgang for turen, og Inge ser sin egen holme, Håkonsholmen, bare noen hundre meter unna. Klokken nærmer seg 06:30 nå, men vi stresser ikke; tvert om. Jeg har med en enkel frokost – min mors hjemmelagde havrekjeks og min egenkomponerte smuldrepai – som skal nytes til kaffen. Inge har ikke tatt med seg verken mat eller drikke, og er takknemlig for å bli oppvartet. Smuldrepaien – med blant annet rabarbra, eple og mandler – varmes lunken på stormkjøkkenet, etter at kaffevannet er på plass. Jeg mikser to sterke kopper kaffe til oss. Inge har ordnet seg en fin plass – en stein fungerer som ryggstøtte. Akkurat nå er livet tilbakelent og deilig.
Les flere mattips til padleturen
Omegnen våkner
Vi nyter denne stunden. Padleturen har vært så vakker at vi egentlig ikke har brydd oss med å kommentere den underveis, med unntak av hviskende enkeltord-kommentarer som «nydelig» og «fantastisk». Etter en halvtimes frokost har en lett morgenbris gitt overflateliv til sjøen. Sola har pisket liv i dyr og fugler, og nå høres også biler. Folk er på vei til jobben; Ulsteinvik og omegnen har våknet til liv. Inge og jeg pakker sammen, finner kajakkene der vi forlot dem og padler hjem. Takten er mye raskere nå enn da vi dro ut. Jeg merker at jeg smiler – jeg har faktisk sjelden vært så fornøyd som jeg er akkurat nå.
Vi går i land på Osnessanden og takker hverandre for turen. Neste på agendaen – et raskt klesskift og deretter direkte på jobb. Opplevelsene jeg har hatt denne morgenen tar jeg med meg; disse vil jeg lagre lenge. Når jeg viser fram bildene vil noen kunne tenke at det der må ha vært en flott padletur. Og det var det – men selv om det sies at et bilde kan fortelle mer enn 1000 ord … akkurat her så gjelder det ikke. Du må selv ha vært der og opplevd det. Forskjellen er helt enorm. Du kan ikke forestille deg gleden av å padle i slike omgivelser før du selv har gjort det. Men da våkner du. Da er du frelst – på padling i soloppgang og speilblank sjø.
