– Det er noe helt eget med dette treffet, sier Nils-Jacob entusiastisk. – For det første blir det lagt til et fantastisk landskap. Det er dessuten ledet av padlere med høy utdannelse og god kunnskap. I år var deltakerne fra 73 år og yngre.
Brian Morsund er styreleder for Vinterpadletreffet. Foto: Marian Leonhardsen
Har padlet en vinternatt før
Nils-Jacob innrømmer at det er en fordel å ha padlet litt fra før hvis målet er å kose seg på dette treffet. Med tanke på kulda, mener han at det er fort gjort å lære seg noen triks.
– De fleste utstyrer seg med tova votter innerst og fiskerhansker over, sier han.
Å kle seg med ull innerst er uansett en nødvendighet i nord. Nils-Jacob flirer:
– Her nord har vi jo åtte måneder vinter og de fleste kjenner reglene.
Venter på vinteren
Åtte måneder vinter er en liten overdrivelse, men når det gjelder temperaturen på vannet, frister det sjeldent med en dukkert. Ikke uten tørrdrakt. Fordelen er et hav så klart at du ofte kan se bunn. Ja, selv om det er mange meter dit. – Ved siden av det gode sosiale miljøet, er opplevelsen av havet den største, forteller Nils-Jacob.
Nils-Jacob Schjelderup velger seg vinteren. Foto: Marian Leonhardsen
Vinterpadletreffet ble første gang arrangert på Andøya på begynnelsen av 2000-tallet. Schjelderup var med fra 2014, da på Hamarøy 2014. Året etter hadde Vinterpadletreffet rekordmange deltakere. I 2017. var det på programmet ikke bare padling, men også morgenyoga og matkurs. Årene med korona bremset det hele, men i år hadde treffet over 30 deltakere. Sammen med oss i Padling har Nils-Jacob Schjelderup allerede nå krysset av arrangementet i neste års kalender.
Selve turen kan gjøres hele året, forutsatt at værforholdene er fine og stabile – inkludert god sikt – og at du og padlekompisene dine er komfortable i kajakk i urolig sjø. Kart over området innbefatter navn som Rundafjorden og Grasøyfjorden; men la dere ikke lure, dette er havpadling!
Småbåthavna på Runde er et greit sted både å starte og avslutte turen til Grasøya.
Rodeo-effekt
Selv når vindstyrken er ned mot to meter per sekund, så vil sjøen være av den urolige typen her ute. Gammel sjø, som gjerne kommer fra en annen retning enn den vinden blåser, gjør at vi nesten alltid vil få kryssende og konstant varierte bølger, med rodeo-effekt som resultat. Det aller beste du kan gjøre under slike forhold er å sitte rolig i kajakken, men med aktiv åre, og hele tiden være oppmerksom på det som skjer rundt deg – og aldri miste noen av dem du padler sammen med av syne.
Det du vil oppleve når du padler Runde – Grasøya (og tilbake) er et eventyrlig flott havstykke, med hyppige skifter i lys, farger og kontraster – kanskje særlig vinterstid, slik Philip Mansfield og undertegnede opplevde på turen som du her ser bilder ifra. På tjukkeste vinteren er jo dagene kortere og dagslyset gjør seg gjeldende bare noen få timer, men det er nettopp i denne perioden av året at du kan oppleve de vakreste, råeste, mest intense, fabelaktige lyssettingene – med endeløse fargenyanser, eller sterke kontraster mellom lys og mørke – som gjør omgivelsene så dramatiske og spennende. Uansett årstid vil du også se fugler – ulike arter av sjøfugl – i deres endeløse, konstante jakt på mat. Det å kunne få oppleve hele dette samspillet i naturen – fra en liten og skjør kajakk, ute på havet – føles helt spesielt.
Phil i kjent stil. Horisonten er bred; her padler vi virkelig i åpent landskap. Vi skimter deler av Runde til venstre i bildet.
Alene på havet
Dette var en solskinnsdag i midten av januar, der de aller fleste av våre kompiser enten gikk på topptur eller gled avgårde i preparerte skispor. For det å gli avgårde i en kajakk på åpent hav er utvilsomt enda mer eksklusivt, vinterstid. Phil og jeg så i alle fall ingen andre padlere på sjøen; på fjellet og i løypene rundt omkring på fastlandet hadde det vært hundrevis på ski, store som små, denne lørdagen.
Phil og jeg hadde sendt noen meldinger oss imellom tidligere i uka, men ikke gjort noen endelig avtale om å padle. Alle værprognoser værprognoser fortalte at det skulle bli fint den helga, og derfor hadde jeg også sendt meldinger til flere andre padlebekjente der jeg foreslo Grasøya som turmål. Planen min var å padle fra Flø, men ingen responderte positivt. Jeg ble derfor veldig glad da Phil ringte og sa at han ville bli med og padle til Grasøya. Han foreslo Runde som utgangspunkt – en marginalt lengre tur enn det er å padle til samme turmål fra Flø. Avtalen mellom Phil og meg ble først gjort litt før klokka 11 lørdag, og siden dette var midt i januar måtte det herfra handles raskt, fordi det mørkner hurtig på denne tiden av året – særlig når blåtimen er på hell, i 16-tiden.
Ankomst ved Grasøyane fyr på Grasøya i Ulstein.
Ut fra Runde
Vi kom oss av sted fra Runde havn i 12:30- tiden og var tilbake rundt 16:30. På disse fire timene fikk vi oppleve omkringliggende kystlandskap – nære og fjerne – på det aller vakreste. Det er noe eget å se fjellene i vinterdrakt. Snøkledde fjell i sollys blir aldri feil, men det var muligens på returen, under blåtimen, at de aller vakreste bildene ble eksponert – på netthinner og kameralinser.
Når en er kommet ut av småbåthavna på Runde, som er vernet med en lang og solid molo, er en med ett ute i åpent lende. I Rundafjorden, på ferden nordøstover mot Grasøyane, føles det naturlig å sikte seg inn på Treholmane, som et første sjekkpunkt. Det er videre fornuftig å fortsette øst-nordøst i det åpne og eksponerte fjordlandskapet, der Ertenskjæret, Tøyrane, Skjervøya – og så, til slutt, Grasøya – ligger på linje; disse går under fellesbetegnelsen Grasøyane. Det er Grasøya som er fyrholmen, men det heter Grasøyane fyr; det kan være greit å være klar over denne distinksjonen når dere skal søke opp værtjenester eller varsle omverdenen hvor dere drar, eller befinner dere – dersom dere skulle få behov for assistanse.
Det er sjelden at snøen legger seg på Grasøya, siden vinden herjer det meste av tiden her ute i havgapet. Men denne januardagen er her tilstrekkelig med snø til å vise hvilken årstid det er.
En liten beinstrekk på fyrholmen
Denne klare vinterdagen ble øyene i horisonten opplevd som ganske så spesielle; hildringer gjorde at Erkna, Vigra og Godøya føltes mye nærmere oss enn de egentlig ligger til. Siden Phil og jeg stoppet flere ganger på vei til Grasøya og brukte tid på fotografering, gikk klokka såpass fort at vi ved ankomsten til fyrholmen forsto at vi ikke kunne tilbringe så mye tid på denne. En liten beinstrekk med kaffe, matpakke og sjokolade ble unnagjort på under halvtimen. Det var alt vi kunne unne oss på fyrholmen denne gangen.
Det er slikt en gjerne ser underveis – og en må da være fleksibel nok til å kunne tilpasse tidspunkt for retur, slik at en unngår å padle i eksponert farvann i mørket, noe som jo vil medføre ekstra risiko. Phil og jeg var enige om å redusere denne så godt vi kunne, siden vi tross alt bare var to padlere i dette værutsatte farvannet. Værforholdene var stabile nok til at vi begge var komfortable, vel vitende om de ulike risikoelementene som ligger i å padle i åpent lende. Vi var således enige om at den verste risikoen ville være ikke å ta turen – da ville vi gå glipp av mye, og den tanken orket ingen av oss!
Alltid fint å komme til Grasøya. Artikkelforfatteren smiler. FOTO: PHILIP MANSFIELD.
Kaffe og niste hører med
Alt gikk smertefritt og etter planen, bortsett fra en noe drøy tidsbruk på vei til turmålet vårt. Det var også godt å ha med seg en ekstra, varmende jakke ute på fyrholmen. Når en mister sola og heller ikke er aktiv med overkroppen merkes kuldegradene fort, siden en alltids vil være litt svett fra padlinga, selv etter å ha padlet i rolig tempo. Kaffe og niste hører alltid med på litt lengre turer – dette gir både varme og energi i kroppen. Etter et kjapt besøk på Grasøya var vi klare til returen tilbake til Runde havn.
Vi padlet stort sett samme trasé tilbake, og følte oss hele tiden trygge på værforhold, lys og tidsbruk. Det var en nytelse å padle hjemover mot Runde i blåtimen, i vind og bølger som vi var komfortable med. Når en føler at en behersker vinterpadling, og kan ta turer som dette, blir interessen for – og gleden av å padle, løftet til et nytt nivå. Selv merker jeg at det er opplevelser som dette som gir meg energi og eventyrlyst. Når en først har overvunnet den terskelen som forbindes med den klassiske, men også noe misvisende forestillingen folk har om «å padle i kulda» – som jo ingen vurderer som en særlig attraktiv tanke – er det faktisk vanskelig å stoppe. De gode opplevelsene gir bare hunger etter mer.
Dette er et kartutsnitt fra Sunnmørskart – www.sunnmorskart.no – som i en grov målestokk viser både utgangspunkt og turmål. Den tjukke røde linjen illustrerer kommunegrensen mellom Herøy og Ulstein.
Nasjonalskatt?
Det er flere som mener at Grasøyane fyr er en nasjonalskatt. Det er nok ikke uten grunn at det i en årrekke har blitt vist levende bilder av nettopp denne fyrholmen når vår nasjonalsang synges – etter at Kong Harald har holdt sin nyttårstale. Wikipedia opplyser at Grasøyane fyr ligger på Grasøya i Ulstein kommune på Sunnmøre. Fyrstasjonen har to fyrtårn; det ene står i hjørnet til den opprinnelige fyrbygningen, som ble bygget i tre i 1886. Det andre er et 16 meter høyt støpejernstårn fra 1950, det siste som ble bygget her til lands, og dette fyrtårnet er fortsatt i bruk.
Frammøtet var bra, og det kom deltakere fra Kristiansand i sør til Alta i nord. Alle fikk med seg verdifulle innspill for videre jobb i sine respektive klubber.
Oppdatering av veilederrollen En veileders hovedoppgave er å utdanne aktivitetsledere i padleklubbene. Disse skal så holde grunnkurs, og på den måte bidra til gode klubbmiljøer med riktig fokus på sikkerhet. NPF og TK Hav ønsket å samle veiledere i havpadling for å drøfte og oppdatere nettopp hvordan vi ser på veilederrollen, hvordan vi ønsker at veiledere skal fungere i regi av Norges Padleforbund og ikke minst takke for solid innsats. Det er pr. dags dato skrevet ut 200.000 Våttkort, noe som både er en formidabel suksess og samtidig noe som krever god oppfølging og kvalitetssikring. NPF ønsker også å videreutvikle praksisfellesskapet for å sikre at de viktigste ressursene våre har en tilnærming til sin virksomhet som passer med vår overordnede tenkning.
Et flott undervisningsauditorie under veiledersamlingen i Nevlunghavn! Foto: Trond Glesaaen/Thomas Pindard/ Knut Kjelsås
Nevlunghavn Arenaen for samlingen var idylliske Gurvika ved Nevlunghavn, et naturskjønt paradis med gode fasiliteter for padlesamlinger. Her finner man alt fra skjermede forhold innaskjærs til krevende forhold i åpent hav, samt at en av Norges bedre surfestrender ligger like rundt hjørnet.
Samling på stranda i Gurvika ved Nevlunghavn. Foto: Trond Glesaaen/Thomas Pindard/ Knut Kjelsås.
Engasjerende tema Temaene som ble diskutert var blant andre veilederrollen, aktivitetslederrollen, hvordan lage gode øktplaner, undervisningsmetoder samt HMS og risikoanalyse. Det var forskjellige foredragsholdere til de ulike temaene:
Thomas Vold jobber på Norges Idrettshøgskole og har vært en viktig støttespiller i utviklingen av Våttkortstigen. Han ga deltakerne en grundig historisk gjennomgang av utvikling av veilederrollen, og trakk blant annet fram padledidaktikk, -pedagogikk og risikoarbeid som sterke felt innen dagens kursstige.
Ken Henry Johnsen jobber til daglig med risikostyring og holdt et engasjert og tankevekkende innlegg om et felt som blir stadig viktigere – vi skal bidra til at padlere oppdager gleden over å padle, mestringen ved å utvikle seg som padler og samtidig ha et stort fokus på sikkerheten!
Ole Magnus Svanevik er lærer, og foreleste om pedagogikk og oppdagende læring.
Knut Kjelsås er Visepresident i Norges Padleforbund, og snakket engasjert om veilederrollen.
Flere samlinger
Det kommer flere Veileder- og Aktivitetsledersamlinger. Følg gjerne med på www.padling.no
Det planlegges! Foto: Trond Glesaaen/Thomas Pindard/ Knut Kjelsås
Som sørlandspadlere ser vi danskeferja gli ut og inn av byfjorden i Kristiansand hver dag, og vi har lekt med tanken om å “slå følge” over Skagerrak omtrent siden vi begynte å padle for 25 år siden. Turen er rundt 120 kilometer lang, og endelig skulle det bli en realitet!
Tekst og foto: Leiv E. Gabrielsen
Ikke følgebåt! Fra første dag var det avgjort at vi ikke skulle ha med følgebåt. Dette valget kan sikkert diskuteres, men for oss hadde Skagerrakkrysningen en større appell dersom vi var alene. Konsekvensen var at alle oppgaver helt og holdent måtte ivaretas av oss selv (navigasjon, kommunikasjon, mat og drikke, ordne enkle toalettmuligheter osv.). I tillegg gjorde valget at vår disponering av krefter underveis måtte planlegges nøye. Det var helt uaktuelt å gå tom for krefter ettersom det ikke var noen båt å gå ombord i.
Opptreningen var seriøs
Dette betydde at tempoet underveis burde ned, noe som gjorde at vi måtte beregne lengre tid på havet, som igjen førte til at det ikke var mulig å unngå nattpadling. Ettersom turen kom til å vare lenger ville vi også være mer utsatt i forhold til værforandringer. Det var med disse forutsetningene i bakhodet at den alvorlige oppkjøringen begynte. I tillegg til egen alternativ trening padlet vi minst én langtur i måneden. Disse var gjerne på 7-11 timer og 20-35 nautiske mil. Regelen var alltid den samme: Sitte i kajakken hele turen og padle konsekvent etter tidsmønsteret 40p -5h – 40p -5h – 40p – 5h – 40p -15h (i minutter; p = padling, h = hvile). Etter å ha eksperimentert med ulike intervaller vendte vi alltid tilbake til dette mønsteret. I kortpausene spiste vi småsnacks (nøtter, sjokolade, søtsaker og bananer), mens vi fylte på med tyngre mat (brødskiver, kald lasagne og den slags) i langpausene. Treningsturene på vinteren ble en verdifull del av totalopplevelsen. Vi har endevendt skjærgården i området, padlet opp det meste som er av elver, brøytet masse is og frosset mer enn nok. Belønningen kom på siste tur før selve krysset. I godvær la vi rett til havs, og tre mil sør av Flekkerøy ble vi forbisvømt av en stor flokk spekkhoggere. De svære dyrene var på alle kanter og den nærmeste bare ti meter unna. For nordvestlandspadlere er kanskje ikke det så unikt, men her i sør er dette uhørt flaks!
Godt utstyrt Når sant skal sies er vi ikke så opptatt av utstyr utover at det vi bruker må være funksjonelt og av kvalitet. Flåten bestod av en Seabird Expedition og en Tahe Marine Wind 535, altså kajakker det ikke er mulig å legge seg ned i. Annet essensielt utstyr var tørrdrakt, GPS, store kompass, nødbluss, nødraketter, VHF radio, Spotter “nødpeilesender”, radarreflektor, kasteline, drivanker, kniv, og pongtonger. Som primæråre hadde vi hver vår Werner Camano. Den er litt puslete i størrelsen, men fungerte perfekt på lange dager. Etter noen treningsturer i mørket, sammen og alene, landet vi på at svak rød belysning var mest behagelig, og sterke hvite lanterner ble bare tent i tilfelle nærgående skipstrafikk. Pongtongene benyttet vi ved urolig sjø på natta.
Værmeldinger
Tidligste dato for krysset ble satt til påsken. Ettersom vi likevel skulle padle gjennom en natt, valgte vi en tid på året som gjerne varter opp med stabile høytrykk fremfor varme og lange dager. Nettstedene yr.no og dmi.dk ble saumfart for prognoser på vind-, bølge- og strømforhold. Basert på informasjon herfra tok vi ferja over til Hirtshals 24. april, altså første påskedag.
Påskepadleturen fra Hirtshals til Ulvøysund nær Kristiansand tok 23 timer og da hadde de to padlerne tilbakelagt rundt 120 kilometer/65 nautisk mil! Kartutsnitt fra Google Maps.
Urolig sjø Vi ankom Hirtshals på formiddagen. Etter å ha rigget kajakkene og klargjort 20-25 liter sportsdrikk og husholdningssaft hver, sjøsatte vi kajakkene ved en steinmolo. Vi hadde nå med oss proviant for minst 36 timer. Klokken 13.30 ønsket vi hverandre lykke til, gled ut av havna og rundet moloen som beskytter fiskeværet mot havet. Kursen til Ulvøysund ble staket ut; 300 grader, avstand 65 NM. I tråd med dmi.dk møttes vind, bølger og strøm utenfor danskekysten, slik at sjøen de første timene var litt urolige. Været var likevel nydelig og vi kjente begge på en yr glede og forventning over endelig å være i gang med å realisere drømmen vår. Dette var forsøket med stor F, vi ville neppe være motivert for ny planlegging om vi skulle mislykkes.
Påskestille!
Ettersom det var helligdag var det få fiskebåter utpå. Vi anså likevel skipstrafikk som det eneste potensielt farlige aspektet ved turen, særlig om vi skulle havne i den sesongvanlige havskodden. Tidligere på dagen hadde kapteinen om bord på Fjordcat gjort det klart at vi ikke kunne forvente å bli oppdaget på radar. Vi måtte selv styre unna større skip, og han anbefalte oss å sende ut securité-meldinger på VHF’en ved behov. Etter å ha krysset leden av tung skipstrafikk på vei ut og inn av Østersjøen senket derfor roen seg. Været stilnet, ørreten spratt og sola varmet fortsatt selv om den nå stod lavere på himmelen. Lykkefølelsen var stor – det var dette vi hadde snakket om i så mange år – det å befinne seg midt i Skagerrak uten båter eller land i sikte.
Matpause på åpent hav! Foto: Leiv E Gabrielsen
Bekmøkt åpent hav! Ettersom mørket senket seg la vi ut pontongene og tente belysningen. Natta ble beksvart. Halvmånen lå under horisonten og dis fjernet den kjærkomne konturen mellom himmel og hav. Navigasjonsøktene, som vi delte mellom oss, ble kortere, og vi opplevde begge vertigo. Vi så absolutt ingenting. Vi merket godt at det var noe sjø, men kunne ikke se den. I den grad vi skal gi råd til likesinnede må det være; ikke engang tenk på å krysse et hav i mørket uten pongtonger tilgjengelig! Vi fikk nå strøm imot og farten var tidvis nede i demotiverende to knop. Likevel, midt på natta nådde vi halvveispunktet. Vi delte en miniatyr-akevitt og hastet videre. Det var blitt kaldt og lengre pauser fristet ikke. Kroppene sa nå i fra om at vi hadde padlet lengre enn noen gang før. Dette var ukjent territorium. Praten oss i mellom stilnet og jobben som fortsatt skulle gjøres foregikk nå mer og mer i hodet. Grålysningen kom sent og varte lenge denne natta.
Sjarmøretappen
De siste 20 mila hadde vi sett for oss som sjarmøretappen. Natta ville være bak oss og snart skulle gamlelandet komme til syne. Det ble et slit. Vinden tok seg opp tidligere enn meldt og etterhvert gikk det hvitt inn fra sør. Frykten var at været skulle dreie på vest slik at vi fikk det midt i mot. Ti nautiske mil fra land fikk vi mobildekning og ringte nær familie og Fædrelandsvennens journalist – vi er fremme om tre timer!
Flaggende velkomst! Det ble strengt tatt ingen parademarsj inn. Til det var det enkelte muskler som protesterte litt for heftig. I tillegg lå Norge innhyllet i skodde slik at vi padlet mot en tilsynelatende evig horisont. Først når GPS’en viste at mål lå en halvtime unna materialiserte kysten seg. Så dukket plutselig tre kajakker opp. Det var våre beste padlekompiser som kom oss i møte! Gleden var stor og klumpen i halsen måtte holdes på plass på guttevis. Drøyt 23 timer etter avgang gled vi inn i Ulvøysund til en flaggende velkomstkomité bestående av familie og venner. Ustø til beins fikk vi hjelp ut av kajakkene, og det vanket klemmer og pils og alt var såre vel.
Oppsummering
En oppsummering av turen forteller oss at alt gikk slik vi hadde visualisert på forhånd. Navigasjonen fungerte bra; vi hadde bare ett waypoint – Ulvøysund. Kompasskurs ble fortløpende justert ettersom GPS’en viste drift av 300 graders radialen. Total padledistanse ble bare et par nautiske mil mer enn hva en rett linje skulle tilsi. Krefter ble også disponert riktig ettersom vi fortsatt hadde overskudd ved ankomst. Når det er sagt protesterte muskler og sener ganske heftig etter hvert. Skulle vi padlet lenger måtte turen vært delt inn i etapper med mulighet for hvile. Det betyr kajakker med sovemulighet, som blir et helt annet konsept.
Mange beskriver det å gjøre virkelighet av en drøm som noe som gir blandede følelser – drømmen finnes jo ikke lenger. Vi kjenner oss ikke igjen i dette. For vår del har dagene etter turen bare vært preget av ro, tilfredshet og stolthet. Nye drømmer skal jo skapes – igjen og igjen.
På fergeturen mellom Rutledal og Krakhella så vi det skumme på bølgetoppene i den 8-9 ms sterke nordavinden. På lørdag skulle det blåse opp mot 14 ms fra nord. Vi finleste kartet og ble enig om at første etappe skulle skje innaskjærs i medvind og i le av holmer. Vi satte kajakken ut ved Avløyp. Her er det offentlig parkering. Grunneieren bor like ved, og vi ba om tillatelse til å bruke stranden ved naustene til sjøsetting. Vi fikk en hyggelig prat i bonus. Fra Avløyp padlet vi en skjermet rute rundt syv kilometer til vikene sør på Lågøy.
Mellom knauser og med en lun havn på Litle Færøy lever eneboeren Roar. I viken over knausen ligger et lite hus for den som trenger ly på padleturen. FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Nykokt sjøkreps i fjæra
I Solund kan du kjøpe ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. Vi hadde fått telefon- nummeret fra en fisker som leverte fem kilo kreps ved Hardbakke på bestilling. De var gigantiske. En østlending i turfølget kalte de for «Oslo-hummer». Den trivelige fiskeren fortalt at de var tatt med ruser like ved Lågøyna hvor vi skulle telte samme kveld. Kortreist mat, altså!
Det var første gang vi skulle padle med levende kreps i kajakken. Det var en merke- lig følelse. Vi fyrte i gang primusene og kokte opp sjøvann. Duften av deilige nykokte sjø- kreps bredte seg utover stranden. Snadder!
Gigantiske sjøkreps! På Hardbakke kan du bestille ferske sjøkreps direkte fra fiskeren. De smakte nydelig!
Mestring av padleteknikker
Vinden økte til kuling i løpet av lørdagen. I vikene på sørsiden av Lågøy var vi i le og kunne øve på styretak og manøvrering av kajakken. Det var godt å trene i kontrollerte former før vi kom ut i mer eksponerte farvann. «Jeg vil prøve eskimoredning», utbryter den yngste damen i følget.
Med en forsikring om at hjelpen var nær, veltet hun rundt i kajakken. Få sek- under senere fikk hun tak i baugen til sin gode venn og snudde seg rundt på rett sjøl. Begge armene ble kastet i været med et rungende gledeshyl! Etterfulgt av et aldri lite grøss. Mansjetten i halsen var ikke tett og nå rant vannet ned på innsiden av drakten. Det var fort glemt, for seieren var sikret, og vi skulle videre i aktivitet som varmet. Padling i medvind er gøy!
Med beina godt spent fast i cockpiten og hjelp fra baugen fra en venn kan du øve på hoftebevegelser og eskimorulle.
Gruppesamling med Alden i horisonten. Solund har så mye å by på for havpadlere. På fine dager kan en nå helt vest til Utvær og Gåsvær.
Eneboeren på Litle Færøy
Med vinden i ryggen fikk vi noen herlige surf sørover til Litle Færøy. Her gikk vi i land og ble møtt av øyboeren Roar Moe. Han har bodd her som eneboer i 20 år. Han viste oss den nyrestaurerte kaien.
«Den skal vare i 50 år,» sa han og blunket lurt. «Det skal komme andre etter oss, vet du». Det lille fiskerbondebruket fra 1905 er holdt godt vedlike. Roar sin begeistring for gamle håndverk og tradisjoner vises i tørr- steinsmurer og utskifting av kledning etter gamle byggeskikker.
Dette er et livsprosjekt og en plass med vakre løsninger. «Kom å se hvor dere kan bo, om dere har bruk for det engang». I viken bakom haugen står et lite hus som er åpen med et lite rom med plass til 3-4 personer som kan overnatte, og med to tørrdo i samme bygg. Her er det alltid åpent, i huset finnes også en liten ovn. For en gjestfrihet og for en trygg havn for oss padlere.
Lange lyse kvelder og bålkos i fjæra. Dette er livet! FOTO: REMI KALDHUSSÆTER.
Landemerket Lågøystolane
På søndag avtok vinden og gjorde det mulig å padle ytterskjærs. På vestsiden av Lågøy ser vi ut til Gåsvær og enda lenger nord mot den karakteristiske øyen Alden, eller den Norske hest, som noen kaller den. Fjellet synes på mer enn 100 kilometers avstand og er 481 meter høyt.
Vi fortsetter padleturen langs Lågøy til vi får øye på et annet kjent landemerke, nemlig Lågøystolane. «Hvordan er steinene havnet der?» kommer det fra en i gruppen. «Det er flyttblokker som er transport med isen og blitt lagt igjen etter at breen har trukket seg tilbake.» Det blir stille og fotoapparatene kommer frem. «Er dere med på et stunt?» Litt betenkte, men likevel villig, blir en etter en med på stuntet.
De to midterste reiser seg i kajakken. «Stå skulder til skulder og hold godt tak bak ryggen til naboen. De to neste reiser seg, og nå står syv padlere tett i tett i kajakker som dupper rolig. «Ta et bilde! Dette skal jeg vise mine barnebarn når jeg havner på gamlehjem» Latteren sitter løst. En svak dønning setter brekken i bevegelse og nå blir samarbeidet riktig satt på prøve. «Ja, vi greide det!» En etter en setter gruppen seg kontrollert ned uten at det blir bading. Imponerende, rett og slett!
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
