Ville og vakre Patagonia

Den mest sydlige byen er Ushuaía i Argentina, og regionen strekker seg helt nord til byen Puerto Montt i Chile. Patagonia er vill, vakker og forblåst med blant annet store åpne sletter (pampas) i Argentina hvor du kilometer etter kilometer ikke ser annet enn guanacos. Men regionen har også høye bratte fjell, isbreer, sub-regnskog, turkise innsjøer og en labyrint av fjorder.

På ytterpunktene

Vi har padlet så langt nord som på Svalbard, og hadde dermed lyst å padle helt sør i verden også. Morsomt å ha padlet på ytterpunktene. Vi fløy til Punta Arenas, Chile og fant en «outdoorbutikk» som også organiserer padleturer. Vi avtalte en dagstur for oss to med en guide dagen etterpå, på den sydligste delen av Peninsula Brunswick. Her slutter veien på kontinentet Amerika, så langt sør du kan komme på fastlandet.

Vi overnattet ved sjøen i vår van, og nøt det ville landskapet. Her så vi flere delfiner og sjøløver som lekte i bølgene. Morgen etterpå ventet vi ved enden av veien på vår guide som skulle være der klokken 09. Først en time senere så vi en jeep med tre kajakker på taket, rett før jeg mistet håpet på en padletur.

Med vind i ryggen trenger vi kun å styre litt og vi får god tid til nyte naturen rundt oss.
Med vind i ryggen trenger vi kun å styre litt og vi får god tid til nyte naturen rundt oss.

«Patagonian winds»

Dagen startet med lite vind og det så ut til å bli en perfekt padledag. Men, allerede i 10-tiden begynte det å blåse opp. Det var likevell helt greie padleforhold. En halvtime senere var vi endelig på vannet i Maggelanstredet og padlet sørover mot fyret Faro San Isidro. Mens vi padlet, økte vinden kraftig. Jeg har aldri padlet i så sterk motvind før og slapp ut et brøl da jeg skulle runde bukten. Sterk motvind og sterk strøm førte til at jeg måtte bruke alt av styrke og teknikk for i det hele tatt få noe fremgang!

Utsikt fra fyret Faro San Isidro.
Utsikt fra fyret Faro San Isidro.

Harald nærmer seg en av marmorgrottene. Som inspirasjon (eller trøst) dukket det opp en sjøløve ved siden av kajakken min. Det i seg selv var verd hele padleturen. Da vi ankom fyret, begynte det i tillegg å hagle. Vi presset oss inn mot en fjellvegg for å få spise i le, og etter en kort vandretur ved fyret padlet vi tilbake. Og for en fryd det var. Vinden var så sterk at vi bare kunne surfe på returen. Med bare litt styring så gikk resten gikk av seg selv. Vi fikk virkelig kjent på kroppen hva «Patagonian winds» innebærer.

Det blåser friskt på Peninsula Brunswick og vi kjemper mot «Patagonian winds».
Det blåser friskt på Peninsula Brunswick og vi kjemper mot «Patagonian winds».

Monolitter i marmor

Neste padletur ble ved Puerto Rio Tranquilo i Nord Patagonia. I innsjøen Lago General Carrera er det flotte geologiske formasjoner som er skapt av bølger og vind. De representerer en gruppe grotter, søyler og tunneler som er formet av monolitter i marmor. Et perfekt område for utforsking i kajakk, slik at man kan se grottene fra innsiden. Vannet er krystallklart og turkis, formet av breen San Rafael. Omgitt av frodig landskap med bratte fjell og sol som fikk grottene til å skinne i mange flotte farger, lekte vi i vannet i vår sitt-on-topp-kajakk.

Harald nærmer seg en av marmorgrottene.

Harald tar et nærmere syn på grottens flotte farger.

Harald utforsker de trange kanalene inn i grotten.
For et sted! For noen farger! Vi utforsker de trange kanalene inn i marmorgrottene.

Sjøløver- og pingvinkolonier!

Synkron padling i oppblåsbar dobbelkajakk leid av Turismo Isla del Palena.Den mest minneverdige padleturen var ved Raúl Marin Balmaceda, en liten bygd som lenge har vært isolert fra verden og som turistene ennå ikke har funnet veien til. Ute i Golfo Corcovado ligger flere øyer som hyppig gjestes av . Vi ordnet en tur ut dit med motorbåt og ble sluppet på vannet i en oppblåsbar dobbelkajakk. Her hadde vi dyrelivet og havet for oss selv så lenge vi ville. Mellom øyene var vi beskyttet for vind og bølger, slik at vi klarte å padle så lydløst som mulig for å komme tett inn på dyrene.

 

Synkron padling i oppblåsbar dobbelkajakk leid av Turismo Isla del Palena.

Vi fikk se en oter som jaktet skjell på to meters avstand, delfiner som svømte foran kajakken, pingviner både på land og i vann og ikke minst tusenvis av sjøløver. Disse nysgjerrige vesenene hoppet i vann da vi nærmet oss, og minst tjue hoder stirret på oss på noen få meters avstand!

Sjøoteren jakter og spiser skjell kun få meter fra kajakken vår.
Sjøoteren jakter og spiser skjell kun få meter fra kajakken vår.
Magellan pingvin.
Magellan pingvin.

Da en hannsjøløve knurret og hoppet i vannet i full fart, padlet vi raskt videre. Sjøløver er snille vesener, men man vet aldri. Vi ville nødig få en sint hann etter oss, som lett kunne velte kajakken vår. Etter padleturen returnerte vi til bygden, parkerte Vanen vår på stranden og koste oss med god mat og drikke, mens både sjøløver og delfiner svømte forbi.

Nysgjerrige sjøløver i Raúl Marin Balmaceda.
Nysgjerrige sjøløver i Raúl Marin Balmaceda.

Nedsunken skog!
Vår siste kajakktur var på Chepu i National Park Chiloé. Chepu River Vally ligger ved samløpet av tre elver hvor du kan padle i en nedsunket skog. I 1960 forårsaket et jordskjelv at jorden sank cirka to meter. En påfølgende tsunami fylte området med salt vann som drepte trærne som en gang dannet skog. Dette er nok det mest merkelige landskapet jeg har padlet i.

Mens vi tar en pause i sivet prøver Harald å se hvor omfattende området er.
Mens vi tar en pause i sivet prøver Harald å se hvor omfattende området er.

Vi navigerte gjennom store døde trestokker og var omgitt av et yrende fugleliv. Sivet var høyt, så det føltes som vi var bortkommen i en stor labyrint av død skog. Vi var helt alene i dette mystiske landskapet og storkoste oss med å prøve å navigere gjennom de smaleste åpninger mellom stokkene.

Chepu River Vally. Kim navigerer mellom store døde stokker i den nedsunkede skogen.
Chepu River Vally. Kim navigerer mellom store døde stokker i den nedsunkede skogen.

Som alltid gikk tiden for fort og vi kunne gjerne bli lengre for å padle mer i denne flotte delen av verden. Det er hav overalt, mange innsjøer og elver. For de som elsker elvepadling, finnes noen av de råeste hvitvannselvene i den chilenske delen av Patagonia. Kanskje et turmål for neste vinter?

Veldig spesiell opplevelse å padle i dette rare landskapet.
Veldig spesiell opplevelse å padle i dette rare landskapet!

 

Det store utland!

Det er mye padleinspirasjon å hente i det store utland! Denne høsten får du artikler fra våre lesere med inspirasjon til nettopp din kommende padlesommer! Padleturene går blant annet til Danmark, Ukraina, Patagonia, Japan, Skottland, Russland, Peru, Spania, Kuwait, Nederland
Klikk deg gjerne inn her og få en oversikt!

Dette er Eivind Damsgaard som fikk mulighet til å padle mellom sivøyene i Titikakasjøen i Peru! Foto: Eivind Damsgaard/privat.

I Patagonias utkant

“Dette er nok bare en grad 2-3 elv”, sier Ron Fischer fra Sveits, selvutne vnt leder for gruppa og den med mest kunnskaper om Google Earth. Han hadde brukt betraktelig med tid på å lete etter padlebare elver i området ved enden av Carretera Austral, og nå hadde han en liste med en 5-6 navn som måtte padles.

Inn i ødemarken

Som sagt så gjort. Vi var hele ni personer som hadde funnet veien inn i ødemarken, og gruppa var sammensveiset og ved godt mot. Det sørlige Patagonia er tidvis ugjestmild og uvennlig for kajakkpadling, men like ofte skinte solen og vi kunne alle konstatere at selv om veien sørover er brutalt lang, var det allerede verdt det.

Mange tror Patagonia tilhører ett land, men sannheten er at området er både chilensk og argentinsk. Derfor er det ikke uvanlig å møte mennesker som bor i det ene landet, men som føler seg sterkere knyttet til det andre. Geografien bestemmer hvor det er lettest å nå sivilisasjonen. Isbreer, kondorer, frådende vann, dyp urskog og vennlige chilensk-argentinske cowboyer hadde allerede gjort inntrykk på oss og nå skulle vi endelig utforske den første elva på lista – nemlig Rio Mayer.

Overraskelse

Det er ikke til å unngå å legge merke til den flotte elva som renner under hovedveien noen kilometer nord for Villa O ́higgins. Den har nok vann til at det begynner å klø i norske padlearmer, og det fantes til og med en vei oppover dalføret. Dermed var det bare å laste opp bilene og kjøre til vi fant et egnet sted å sette ut kajakkene. To timer etter at vi startet turen ned Rons påståtte grad 2/3 elv stod vi og klødde oss i hodet ved siden av en av de hissigste valsene jeg har sett noen gang. Det fantes en linje ut til høyre, men den var syltynn, og burde ikke mistes. Jeg satte fart og retning på kajakken og kom meg helskinnet ned, akkurat i tide til å snu meg og se Jakub Sedivy (CZH) bomme totalt og forsvinne i det frådende vannet.

Etter litt kom en kajakk, så kom Jakub, åra og skoene hans flytende. Heldigvis var valsa så stor at alt blir spyttet ut – men det var litt av en husketur kunne han fortelle. Etter det padlet bare to stykker til, mens resten valgte å bære forbi. Vi fortsatte nedover, og kunne bare konstatere at dette ikke var grad 2-3 padling, men derimot herlig grad 4 stortvannspadling. Omtrent halvveis møtte vi på et juv som hellet mer mot grad 6 og som dermed sendte oss opp på land.

Etter mye synfaring, rappelleringer og halvveis risikofylte klatring i trær og bergvegger for å se elva som brølte forbi under oss, ble vi enige om ikke å padle oss inn i juvet, men heller ta beina fatt. Selve bæringen var grei, og rimelig raskt unnagjort og to dager etter at vi først hadde stått på put-in kom vi endelig til brua som markerte vårt stoppested. For en start på vårt sør-patagonske eventyr!

Problemfri elv

Villa O ́Higgins er en søvnig liten landsby omgitt av storslått natur. De fleste turister kommer for enten å si at de har vært til enden av Carretera Austral, eller de kommer for å utforske den sørlige patagonske innlandsisen. Sammen med den nordlige er denne innlandsisen en av de største ismassene utenom polene. Det er også mulig å ta seg over til Argentina fra Villa O ́higgins, dog kun til fots eller med sykkel. Vi fant landsbyens største herberge, hvor en emigrert spanjol drev showet. Her fikk vi bruke både badstue og badestamp, og nøt godt av et stort kjøkken og inneområde som hjalp oss unna det patagonske været nå og da.

Fra her planla vi flere turer, og med en nybygd vei opp til nærliggende Lago Christie en perle av en innsjø inn mot den argentinske grensen, var det på tide å laste kajakkene opp på bilen igjen. Elva Perez er en ukomplisert perle, med en pool-drop karakter. En av fossene holder en grad 5+ og ble ikke padlet, mens resten var grad 4. Det eneste problemet var kryssingen av en sideelv på vei inn til put-in. Man trenger definitivt en firhjulstrekker for å klare den! Likevel, tre timer på elva uten store bæringer eller problemer av andre slag, gjorde at vi kåret Rio Perez til den ultimate sør-patagonske pool-drop-elv!

Multidagstur

En av de flotteste perlene vi fikk padlet var likevel den lille elva Barrancoso, som ligger 2.5 timer nord for Villa O ́higgins. Den kommer skarpt inn fra venstre i det man kjører sørover fra den søvnige byen Cochrane, og fortsetter langs veien i grad 5 og 6 stryk. Dette juvet synes upadlebart, men vi lurte øyeblikkelig på hva som lå i juvet over. Det lille vi kunne skimte fra veien så jo lovende ut! En ettermiddag ble dermed brukt til å banke på ulike dører i nabolaget, og til slutt fant vi en chilener som hadde hester og ville ta oss med inn i dalen.

Selve rideturen var enkel, for det fantes faktisk en sti opp til den seteren som også chilenere bruker på sommerstid. Hestene var lastet med to og to kajakker, og syntes ikke å bry seg om den fargerike lasten. Etter bare tre timer var vi fremme. Vi betalte og sendte reisefølget ned samme vei som vi hadde kommet. Vi derimot satte opp camp og spiste en bedre middag, før vi la oss til og kikket etter Sydkorset før vi falt i søvn ved Barrancosos bredder.

Dagen etter padlet vi oss igjennom hovedjuvet, og ble rett og slett fantastisk overrasket over at ALT kunne padles. Og ikke nok med det – strykene var også kvalitetsstryk, og rangerte fra grad 3 til teknisk grad 5, fra store, litt «pushy» stryk til små, morsomme drop. Etter fem timer på elva gliste vi like bredt alle sammen, og det var helt greit at selve gåingen ut fra juvet og opp til veien var ganske bratt og ulendt. For en elv!

Skjebnedalen

På vei nordover igjen fra Villa O ́higgins bestemte vi oss for å prøve en helt ny dal hvor fjellet Monte San Lorenzo troner. Det var her skikjørerne Andreas Fransson og J.P Auclair omkom i en tragisk skredulykke i 2014, og i det vi kom inn til put-in skjønte vi hvorfor storfjellsentusiaster hadde funnet veien inn i dette øde området. Fjellene tar pusten fra en, og elva som renner ut av dalen er ganske mye mindre dramatisk.

Men uansett, Rio Tranquilo skulle padles! Elva er liten og ganske grunn, og renner gjennom et ustabilt juv med mange jordskred og skarpe steiner. I seg selv var kanskje ikke elva verdt turen, men selve området måtte oppleves. På mange måter minnet granitttårnene meg om det sørlige Torres del Paine, men uten turister.

Fire timer i stryk

Strykene holdt oss likevel opptatt i gode 4 timer. En vanskelig bæring gjorde det litt mer dramatisk, men ellers var det stort sett grad 3 og 4 som ble padlet. Vel nede hadde vi ikke organisert henting, men fikk faktisk haik med en diger lastebil full av saueull som skulle til byen Cochrane – og de syntes det var helt greit å stroppe fast noen kajakker og kajakkpadlere på toppen av lasten.

Carretera Austral er ugjestmild, og for de fleste kajakkpadlere markerer den berømte Rio Baker grensen for hvor langt sør man er villig til å dra. Likevel, det er sør for Baker det virkelige Patagonia begynner, og det er hit man må ta turen – rett og slett.